Hva synes dere om Generasjon C?

[Gjest Gjest Julie]

Generasjon C vil stille krav til en mindre hierarkisk lederstruktur og de vil ikke finne seg i at avgjørelser og prosesser skjer sakte. De er vokst opp med å brette seg ut på nettet, men forskjellen på Generasjon C og 40-åringene er at sistnevtne bretter seg ut med fullt navn og detaljer i f.eks. Facebook mens Generasjon C kjenner de uskrevne kodene.

http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/06/26/504465.html

http://www.ukeavisenledelse.no/ledelse/200...r_generasjon_c/

Hvilke ledere i hvilke sektorer vil ta innover seg at det stadig dukker opp ulike generasjoner? Hovedforskjellen på Generasjon C og de andre er at C-generasjonen har vokst opp med internett.

Stemmer det som det hevdes i artikkelen i Magasinet at de eldre er sure og bitre fordi det dengang var kjedelig å vokse opp uten internett?

Har dere noen synspunkt på Generasjon C? I såfall er det kanskje greit å oppgi din alder i svaret. Selv er jeg 34 (noe som er svært avslørende og privat til min generasjon X å være?)

[Gjest Gjest]

De er smarte og kreative...

http://www.trendwatching.com/trends/gen-cash.htm

[tineline]

Jeg er riktignok bare 28, men jeg syns det var langt fra kjedelig å vokse opp med halvtimes langt barne-TV og Skurt på lørdagsmorgen. Vi fikk vel gå ut da, og slange epler eller ringe på og stikke av. Jeg gikk i stallen hver dag, og jeg var hjemme hos venninner og lekte. Det var stas! På ungdomsskolen så jeg nok litt mye på tv, men jeg gikk også på friidrett og taekwondo. På videregående bare hang vi etter skoletid, gjerne på café eller aller helst hjemme hos hverandre. Det var overhodet ikke et problem!

Men én ting skal sies: Blogging har jeg aldri syntes var særlig interessant; verken å lese eller skrive.

[Gjest Pax]

Jeg tenker ikke noe spesielt om dem. Bortsett fra at jeg gjerne skulle vokst opp med intrnett selv.

[FrizzleSizzle]

Vi hadde Pusurbok, nå har de Facebook...

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i moren til gutten i reportasjen, hun må være over 40. Ser ingen grunn til å blottstille kropp og sjel i alle nettfora som finnes. De unge i "generasjon C" er vel fostret opp på Playstation og internett? Ikke rart de blir nettnerder da.

[Gjest Grafica]

Er selv del av "generasjon C" (er 20) og må si jeg elsker det, jeg elsker teknologi og alt den kan gi oss. Jeg har venner over hele verden, og har lært mye jeg aldri ville lært ellers. Det skal sied at vi fikk internett når jeg var... 10 eller 11, tror jeg, så ejg hadde da en helt normal hverdag med leking ute og barbie og hele pakka.

Min lillebror er nå 11, og han er ikke så mye vokst opp med internett, som med data generelt. Og han er fortsatt ute hvert minutt han får lov så lenge det er vær til det.

[Gjest Gjest]

Jeg har venner over hele verden, og har lært mye jeg aldri ville lært ellers.

Er det slik at "alle" i Myspace.com har eget fullt navn der, eller har de "alle" nicknames? Er det slik at dere som har venner og bekjente gjennom diverse nettprofiler på youtube og Myspace, eventuelt Facebook, har ulike nicknames, og at dere heller røper deres fulle navn når dere har funnet noen interessante å bli kjent med?

Så fremt man ikke blir nerd og beveger seg i fysisk aktivitet høres det positivt ut å få venner fra hele verden. Blir man ordentlig kjent kan man jo møtes og reise til andre land. Da snakker vi!

[estrella]

Jeg liker internett og teknologien vi har nå. Jeg er vel en del av generasjon C regner jeg med.. men uansett, gjennom internett har jeg truffet mange personer jeg til vanlig ikke ville ha truffet, og jeg har venner over hele verden. Noe som er spennendes og lærerikt. Engelsken min blir bedre gjennom dette. Jeg får lært meg spansk og finsk også blant annet. I februar skal jeg til og med dra helt til USA for å treffe hun ene venninna mi! Så jeg er glad for internett:-P

..selv om jeg nok sitter alt for mye på nettet :-/

[Gjest Gjest]

Gjennom internett har jeg truffet mange personer jeg til vanlig ikke ville ha truffet, og jeg har venner over hele verden. Noe som er spennendes og lærerikt. Engelsken min blir bedre gjennom dette. Jeg får lært meg spansk og finsk også blant annet. I februar skal jeg til og med dra helt til USA for å treffe hun ene venninna mi! Så jeg er glad for internett:-P

..selv om jeg nok sitter alt for mye på nettet :-/

Det høres ut som om C-generasjonen får mer ut av de sosiale relasjonene enn før internett - fremfor motsatt, som mange tror: at nettfolket sitter med "tull og spill". Faktum er at de unge kommuniserer, skaper relasjoner, viser hvem de er gjennom sine interesser og musikkvalg og...dagens karrieremarked er også gjennom internettkanaler.

Alt som er IRL er på internett - der det blir mer oversiktlig.

[Leo]

Gamle folk blir bitre når unge folk kaster seg over noe som de selv ikke hadde muligheten til. For hva hadde vi? Fritidsklubben på tirsdager og torsdager og parkeringsplassen ved kiosken. Det var dritkjedelig å vokse opp før, det er vi grinete for nå.

Dette synes jeg var en særdeles tåpelig uttalelse. Jeg er ikke 15 år lenger, men jeg har nok brukt internett lenger enn de fleste 15 åringer har rukket og måten jeg bruker det på sammenfaller nok ganske mye med det som betegnes som vanlig for generasjon C. Likevel synes jeg det er tåpelig å legge ut alt for mye om seg selv på nettet. Det tror jeg ikke handler om forholdet til internett, men at man kanskje tenker litt mer på rekkevidden av det man gjør når man blir eldre. Detaljer fra f.eks. seksuallivet ditt eller avslørende bilder er kanskje morsomme når man er 17, men når man ti år senere blir konfrontert med det av en arbeidsgiver eller kjæreste, blir det ikke fullt så morsomt. Det er ikke umulig at samfunnet og menneskene kommer til å tilpasse seg dette, men inntil videre er f.eks. de fleste som ansetter folk vokst opp uten internett, men vet å bruke det, og det tror jeg man gjør lurt i å ta litt hensyn til.

Det har ingenting å gjøre med at det var "dritkjedelig" å vokse opp før internett for det var det ikke! Vi gjorde jo mange av de samme tingene som nå, f.eks. hadde jeg brevvenner over hele verden, men vi gjorde det bare på litt andre måter.

[Gjest Gjest]

Enig med Leo i at det ikke er dritkjedelig å voksne bare fordi man ikke hadde internett.

Før internettets gjennombrudd visste man jo ikke om det, og følgelig savnet man det ikke. Det var selvsagt masse morsomt å finne på!

[Mann 42]

Jeg kan ikke si at jeg syns det var trist å vokse opp uten internett, nei.

Man kan ikke savne noe som ikke finnes. Og de som i retrospekt gremmer seg over at de ikke hadde internett (eller andre ting) da de vokste opp, er antakelig slike som lever i fortida og har det vondt uansett. Det er jo alltid noe som er vondt og vanskelig i en langt fra perfekt verden.

Jeg stusser litt over de virtuelle relasjonene. Jeg tror ikke noe videre på at man engasjerer seg i en person man bare kjenner virtuelt, i samme grad som man engasjerer seg i mennesker som man faktisk omgåes. Det er kanskje anderledes for dem som velger å fremstå som seg selv i samme grad som de ville gjort i det virkelige livet. Men jeg tror likevel at det ofte er slik at folk projiserer mer fantasier enn realitet virtuelt, enn de gjør IRL. Ganske enkelt fordi de kan. Så det blir nærmest som en iscenesatt relasjon, mer enn en ekte en. Uansett: Å bruke en stor del av sitt liv på å "relatere" seg til personer som man ikke har noe engasjement i, tror jeg går hardt ut over evnen til å relatere seg til virkelige mennesker og virkelige forpliktelser. Og trendanalytikerne nevner da også ganske riktig at C-generasjonen er knallharde egoister og kommersialister, som ikke skjønner vitsen med solidaritet eller forpliktelser.

Men det er selvsagt begrenset hvor mye man kan si om en hel generasjon uten at det sklir ut i idioti.

[Gjest Gjest]

Jeg stusser litt over de virtuelle relasjonene. Jeg tror ikke noe videre på at man engasjerer seg i en person man bare kjenner virtuelt, i samme grad som man engasjerer seg i mennesker som man faktisk omgåes. Det er kanskje anderledes for dem som velger å fremstå som seg selv i samme grad som de ville gjort i det virkelige livet. Men jeg tror likevel at det ofte er slik at folk projiserer mer fantasier enn realitet virtuelt, enn de gjør IRL. Ganske enkelt fordi de kan. Så det blir nærmest som en iscenesatt relasjon, mer enn en ekte en. Uansett: Å bruke en stor del av sitt liv på å "relatere" seg til personer som man ikke har noe engasjement i, tror jeg går hardt ut over evnen til å relatere seg til virkelige mennesker og virkelige forpliktelser.

Du forutsetter at man bare har en relasjon over Internett, men sannheten er jo at man møtes i virkeligheten også. Selv har jeg møtt mennesker fra blant annet Norge, Danmark, Finland og Belgia; og jeg kan ikke si annet enn at jeg føler det har vært en stor berikelse for livet mitt.

[aline]

Jeg tror faktisk også at mange velger å møte sine relasjoner på ett tidspunkt, selv er jeg eldre en generasjon C, men jeg har tre gode venner i livet mitt som jeg først og fremst fikk en relasjon til på internett, for så å møtes i virkeligheten og videreutvikle den relasjonen som allerede var der.

Mest sannsynelig ville jeg ikke møtt noen av dem, om det ikke var for internett, og likevel er jeg så indderlig glad for at jeg møtte nettop dem.

Så personlig tror jeg at det å knytte relasjoner via internett, åpner for en mye mer variert og spennende mulighet til å treffe mennesker som man blir glad i og bruker tid på/med.

[Gjest Grafica]

De fleste vennene jeg har over hele verden, er møtt gjennom forum; der blir man litt bedre kjennt enn via myspace... De vennene jeg har på myspace, er folk jeg kjenner fra andre steder

Og hvordan man blir kjent med noen på forum, vet vel de fleste her om.

Man finner noen man går godt overens med, får det mennesket på msn eller andre IMs, og i noen tilfeller ender man også opp med mobilkontakt.

Det finnes mennesker jeg kun har møtt over nett, som jeg bryr meg like mye om som de vennene jeg har rundt meg til daglig. Fordi de menneskene har vært en del av livet mitt i mange år og kjenner meg godt. Jeg har ikke noe problem med å være åpen og ærlig om meg selv over internett; jeg har ikke noe å skjule, jeg gidder ikke skape et falskt bilde av meg selv.

Hadde det ikke vært for internett, ville jeg ikke møtt samboeren/forloveden min. Jeg ble kjent med kameraten hans over nettet, vi blei ganske gode venner, og så traff jeg dem begge in real life, som det så fint heter.

Jeg har møtt mange fra over nettet, og hittil ikke hatt en eneste negativ erfaring. Men så er jeg heller ikke en uvitende fjortis som møter første og beste mennesket uten å sjekke; jeg har aldri møtt noen som jeg ikke har snakket med i lang stund, både på nett og telefon. Er en god menneskekjenner og har avslørt mannfolk som prøver seg på "småjentene" et par ganger...

Nå babler jeg

[Gjest kkleppej]

Enig med Leo i at det ikke er dritkjedelig å voksne bare fordi man ikke hadde internett.

Før internettets gjennombrudd visste man jo ikke om det, og følgelig savnet man det ikke. Det var selvsagt masse morsomt å finne på!

Husker nå at jeg selv var mere interessert i jenter og hadde det mye moro sammen med dem, enn de tenåringene jeg i dag kjenner.

Selv er jeg en ekte nerd og er på nett stort sett hele tiden mens jeg er våken. Dersom samboeren er klar, er jeg ikke i tvil hva jeg velger. Kanskje det er kjedelig? Jeg liker det i allefall. :-)

[freezepop]

For å komme med hvorfor "generasjon c" er positivt (eller, hvorfor det begrepet fører med seg var positivt for meg).

Jeg er oppvokst i en liten bygd i Telemark, og var en veldig typisk outsider. Jeg visste det var noe der ute som stemte for meg, men det fantes ikke et snev av det i den lille bygda jeg bodde i. Hadde jeg vært interessert i scootere og snus så hadde det gått bra, men nei. Ikke meg. Dette fører selvsagt til den vanlige fremmedgjøringen og spørsmålene ved ikke å passe inn, og den vanlige tvilen. Men heisann, det fantes internett. For det første fikk jeg kontakt med enkeltpersoner gjennom chatter, og gjennom noen omveier som er ganske irrelevant for denne diskusjonen ble jeg opptatt av en subkultur (goth, k9z) der jeg følte jeg hørte mer hjemme. Greit nok, dette var ikke så mye "Generasjon-C" før jeg registrerte meg på et nettforum likt dette, bare til en gothklubb i Kristiansand. Etter å ha hengt litt på forumet der ble jeg invitert ned av mennesker jeg kun hadde snakket med på dette forumet, og mens jeg fortsatt var ungdomsskole-elev dro jeg alene fra bygda i Telemark til Kristiansand for å møte disse menneskene. (Av hensyn til lengden på dette innlegget gidder jeg ikke skrive hvorfor jeg var trygg på dette, men det var ikke i blind naiv tro om at alle er snille ) Der fant jeg mennesker som jeg trives med, kunne være megselv med ogsåvidere. Det er fortsatt mennesker blandt disse som jeg regner som veldig gode venner, og som jeg gjerne kan gå ut og ta en kaffe sammen med. Uten internett tror jeg aldri jeg ville overlevd barndommen min, for å være helt ærlig.

[Mann 42]

Du forutsetter at man bare har en relasjon over Internett, men sannheten er jo at man møtes i virkeligheten også. Selv har jeg møtt mennesker fra blant annet Norge, Danmark, Finland og Belgia; og jeg kan ikke si annet enn at jeg føler det har vært en stor berikelse for livet mitt.

Men jeg sa jo også dette :

Det er kanskje anderledes for dem som velger å fremstå som seg selv i samme grad som de ville gjort i det virkelige livet. Jeg poengterte bare at dersom man vil, så kan virtuelle relasjoner iscenesettes i en helt annen grad enn de reelle. Men det behøver ikke å innebære at de blir det. Bare at de kan bli. I såfall tror jeg ikke det er noe bra.

Endret 3. januar 2008 av Mann 42

[Gjest Gjest]

Men jeg sa jo også dette :

Det er kanskje anderledes for dem som velger å fremstå som seg selv i samme grad som de ville gjort i det virkelige livet. Jeg poengterte bare at dersom man vil, så kan virtuelle relasjoner iscenesettes i en helt annen grad enn de reelle. Men det behøver ikke å innebære at de blir det. Bare at de kan bli. I såfall tror jeg ikke det er noe bra.

Men de fleste gidder ikke å spille skuespill så lenge, så de avslører gjerne seg selv etter hvert. Hvis man snakker med noen over chat/tlf og evt. cam i flere år og man deler tanker, følelser og frustrasjoner med hverandre, klarer man fint å utvikle vennskap og bli kjent med personen, livet og tankene deres. (Gjerne enda bedre enn de du ser ofte men bare har smalltalk og overfladiske samtaler med.)