Lav fett%, og mistet min mens.

[Mamba]

Jeg er ei jente på 23 år som sitter og ikke helt vet om jeg er syk eller hva.

Jeg er 158 høy, veier 44kg, har 8,6% kroppsfett og resten er muskler. Har trent aktivt med vekter i mange år og er ganske god trent og muskuløs.

Men i dett siste har vekten rast, fått lav fett%, ikke hatt mens på 2 1/2mnd, og jeg sliter med spising.

Det er ikke det at jeg ikke har lyst på mat, men kroppen min tåler ikke og bli mett lenger. SPiser jeg bare litt for mye (altså så lite som ca 40g havregryn, halv banan og litt hakkede nøtter), så blir jeg så mett at der er som om at for hvert sec som går er det noen som blåser opp en ballong i magen min, og jeg holder på og sprenge. Det gjør til og me vondt og puste for det legger press på magen. Så det ender som regel opp med at jeg går og putter fingeren i halsen for og lette påtrykket.

Jeg ønsker ikke og gå ned mer i vekte, men jeg greier ikke og spise, for jeg er så mett hele dagen, selv om jeg nesten ikke har spist noe!

Så over til ett annet problem. Jeg vet jeg har en form for spisefortyrrelse. Jeg er livredd for og legge på med, så spiser kun sunn mat og unner meg aldri noe godt. Når jeg ser meg i speilet ser jeg ei feit jente. Hver gang etter jeg har spist gåt jeg og ser i speilet hvor mye magen har vokst. Veier meg flere ganger om dagen og ser hvor mye jeg har gått opp. Jeg spiser ikken noe med sukker i (eller drikker), for det er usunt. Ikke spiser jeg pizza, lasagne, gryter eller noe annet "vanlig mat". Spiser fisk og fugl, alt av grønnsaker, bønner, linser, nøtter. fedonbrød, mager ost, melk, kesam , havremelk, bær, og yogurt. Så jeg spiser vel etter det som blir anbefalt.

Men ser man det fra en annen vinkel, hadde du sittet me ett pizzastykke foran meg, og prøvd og tvinge det i meg, hadde jeg vel begynt og grine av angst pga at jeg ikke ville hatt det usunne i meg.. SÅ der er vel problemet.

Jeg fråtser i godteri for og spytte det ut igjen. Jeg gjemmer godteri, masse sjokolade, kjeks, alt mulig rund i huset. SÅ når samboeren min ikke er hjemme eller går ut for og ta seg en røyk, løper jeg og henter sjokoldan, låser meg inn på do, for så og sitte og tygge på den for og spytte den i do. Kan ikke svelge vettu pga kaloriene.

Det er nesten så jeg håner kroppen min.. "haha, jeg kan putte alt dette dritet i kroppen min, kjenne smaken, men ikke legge på meg... inn youre face..."

Tenker på mat 24t i døgnet, og alt sirkler rundt dette.

Ble mye dette, men vil bare høre om noen har vært med på dette, hvordan de ble friske igjenn, noen synspunkter, noen ekspertsvar osv....

Må si jeg har vært flink nå i jula, har blitt litt skremt av den lave fett% og vekta at jeg har spist akkurat hva jeg har lyst på. God mat, is, sjokolade, riskrem, potetgull, konfekt ect ect, uten dårlig samvittighet.

Jeg ønsker ikke og gå ned mer i vekt, og jeg trenger råd.

Har legetime 14 jan, me njeg går ned halvannen kg i uka, så fortsetter det sånn er det ikke mer igjen av meg innen da.... begynner og bli litt redd....

(hadde anoreksi når jeg var 12, og slet en stund, har vel aldri fått noe normalt forhold til mat etter det, selv om jeg i perioden 16-19år var i en god periode hvor jeg spiste hva jeg ville og unnet meg det jeg ønslet uten og tenke meg om. Problemene kom til bake når jg begynte og trene aktivt..)

oi, dette ble langt..........

[Gjest rikkerikke]

Det høres i grunnen ut som du har både svaret og løsningen selv. Du har en spiseforstyrrelse, og det knytter seg angst til den. Bra at du har bestilt time hos legen. Om du har behov for hjelp før den tid, så mener jeg det finnes en hjelpetelefon for personer med spiseforstyrrelser. Fant dette nr: IKS - Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser: Informasjon og krisetelefon: 22 42 22 22. Vet det finnes fler, blant annet har Mental helse en hjelpetelefon: 810 30 030. Håper at dette var til litt hjelp.

Lykke til

[Mamba]

Det høres i grunnen ut som du har både svaret og løsningen selv. Du har en spiseforstyrrelse, og det knytter seg angst til den. Bra at du har bestilt time hos legen. Om du har behov for hjelp før den tid, så mener jeg det finnes en hjelpetelefon for personer med spiseforstyrrelser. Fant dette nr: IKS - Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser: Informasjon og krisetelefon: 22 42 22 22. Vet det finnes fler, blant annet har Mental helse en hjelpetelefon: 810 30 030. Håper at dette var til litt hjelp.

Lykke til

Tusen tusen takk, de tlf.num vil være til stor hjelp...

[Gjest rikkerikke]

Tusen tusen takk, de tlf.num vil være til stor hjelp...

Så fint. Det er sikkert lurt å snakke med noen som kan hjelpe deg i den fasen du er nå. Vet i alle fall med meg selv at det ofte hjelper å vite at det finnes noen å kontakte, også selv om man ikke gjør det. Blir liksom ikke så alene da.

[Cienna]

Du har helt tydelig en miks av anoreksia og bulimi...enten sulter du deg i perioder, og er superbevisst på hva du spiser, eller så overspiser du og kaster opp maten...

At du føler deg sprengt og mett er at kroppen ikke er vant med å ha mat i magen...det at du da kaster maten opp etterpå gjør at kroppen reagerer med å "ville" spy etter hvert måltid når dette blir gjort over lang tid.

Psyken din forteller deg at alt som havner i magesekken vil gjøre deg feit. Selv om det er sunne ting du spiser, så har du konstant dårlig samvittighet, men i og med at du i utgangspunktet sulter kroppen blir det usunne enda mer attraktivt, og du sprekker gjerne og spiser kaloribomber, noe som igjen fører til storalarm i psyken din.

Spiseforrstyrrelser er et herk...du ødelegger fordøyelsessystemet totalt, håret blir tynnere, huden eldes fortere, ja en påfører kroppen så mye at den eldes opp til flere år per år...og resultatet når du blir eldre vil ikke være et vakkert syn.

Å ha spiseforstyrrelse er å ta et valg...enten velge å la den vinne over deg og fortsette som du gjør, eller ta kontroll over kroppen din igjen og vinne over spiseforstyrrelsen. Det er ingen lett vei, men neste gang du ser deg i speilet så ikke fokuser på kroppen din. Se deg selv inn i øynene og tenk over hva du har i livet ditt. Vil du ikke heller være frisk og ha en noenlunde normalt forhold til mat og kropp og leve et langt liv? Gjerne få barn en vakker dag? Reise og oppleve verden, se barn og barnebarn vokse opp?

Eller vil du sakte men sikkert visne bort, se at kjente og kjære ikke klarer å se på deg fordi du langsomt dør foran øynene på dem? At du isolerer deg i et mørkt sted hvor du til slutt ikke har selskap av andre enn deg sev og spiseforstyrrelsen din?

Ja, en anorektiker vil alltid være en anorektiker....en blir kanskje aldri helt frisk, men en KAN ta kontroll over den. Det begynner så forsiktig og uskyldig...at du tar kontroll over hva du putter i deg, helt til ana hopper på deg og tar over deler av hjernen din...Du kan klare å ta kontrollen tilbake..

Hilsen en som har kjent både ana og mia i 12 år....

[Mamba]

Du har helt tydelig en miks av anoreksia og bulimi...enten sulter du deg i perioder, og er superbevisst på hva du spiser, eller så overspiser du og kaster opp maten...

At du føler deg sprengt og mett er at kroppen ikke er vant med å ha mat i magen...det at du da kaster maten opp etterpå gjør at kroppen reagerer med å "ville" spy etter hvert måltid når dette blir gjort over lang tid.

Psyken din forteller deg at alt som havner i magesekken vil gjøre deg feit. Selv om det er sunne ting du spiser, så har du konstant dårlig samvittighet, men i og med at du i utgangspunktet sulter kroppen blir det usunne enda mer attraktivt, og du sprekker gjerne og spiser kaloribomber, noe som igjen fører til storalarm i psyken din.

Spiseforrstyrrelser er et herk...du ødelegger fordøyelsessystemet totalt, håret blir tynnere, huden eldes fortere, ja en påfører kroppen så mye at den eldes opp til flere år per år...og resultatet når du blir eldre vil ikke være et vakkert syn.

Å ha spiseforstyrrelse er å ta et valg...enten velge å la den vinne over deg og fortsette som du gjør, eller ta kontroll over kroppen din igjen og vinne over spiseforstyrrelsen. Det er ingen lett vei, men neste gang du ser deg i speilet så ikke fokuser på kroppen din. Se deg selv inn i øynene og tenk over hva du har i livet ditt. Vil du ikke heller være frisk og ha en noenlunde normalt forhold til mat og kropp og leve et langt liv? Gjerne få barn en vakker dag? Reise og oppleve verden, se barn og barnebarn vokse opp?

Eller vil du sakte men sikkert visne bort, se at kjente og kjære ikke klarer å se på deg fordi du langsomt dør foran øynene på dem? At du isolerer deg i et mørkt sted hvor du til slutt ikke har selskap av andre enn deg sev og spiseforstyrrelsen din?

Ja, en anorektiker vil alltid være en anorektiker....en blir kanskje aldri helt frisk, men en KAN ta kontroll over den. Det begynner så forsiktig og uskyldig...at du tar kontroll over hva du putter i deg, helt til ana hopper på deg og tar over deler av hjernen din...Du kan klare å ta kontrollen tilbake..

Hilsen en som har kjent både ana og mia i 12 år....

ja du har helt rett........ jeg fikk anoreksia når jeg var 12 (er 23 nå), men det stabiliserte seg, og jeg ble "bra". Så begynte jeg med stoff når jeg var 14 og helt til jeg var 20. Da var det ett fett hva jeg puttet i munnen for jeg la ikke på meg allikevel, så det var storhetstiden. Så kuttet jeg både ut stoff, røyk og alkohol (er helt avholds den dag i dag), så da kom kiloene. Ikke mye, men var oppi 56kg som var en del for en som har veid mellom 40-47kg hele livet, og så begynte og jeg trene aktivt, og satte fokuset mot trening og riktig kosthold. Od DA kom mitt anstrengte forhold til mat tilbake igjen. Livredd for og legge på meg, livredd for at maten skal forandre meg og kroppen min til noe jeg ikke ønsker og være.

Men så er det som du sier da, jeg ønsker ett langt og frisk liv, og se sunn og frisk ut. Ikke være syk.... Vi har spiseforstyrrelser i familien vår så har selv sett det på nært hold flere ganger m flere familimedlemmer....

Jeg er min tante oppe av dage, i utseende, psyken, lidelsene, alt jeg sliter med. Så det er godt når jeg får pratet med henne, for hun skjønner hva jeg snakker om. Men hun bor desverre langt unna, og kontakten med henne er ikke så ofte jeg skulle ønske.

Men jeg har selv brdt om hjelp nå (eller rettere sagt, nesten trua til meg hjelp). Legene bare ser på hvor sunn og sprek jeg ser ut (for jeg ser ikke syk ut, langt ifra, jeg er velformet og muskuløs), så de mener at det umulig kan feile meg noe. Men je ghar dødsangst, angst for sykdommer, dårlig selvbilde og mye annet som spiller en stor rolle som jeg har måttet trumfe igjennom, så jeg skal på vurderingssamtale på DPS.. SÅ får se hva jeg kan få utav det....

[Cienna]

Men en kan se helt frisk ut selv om en har bulimi og anoreksia, det burde legene vite. Men har forstått at de er ufattelige trege med å hjelpe før det er for sent...det er så latterlig at spiseforrsyrrelsene nesten må drepe deg før du får hjelp...

Bulimien kan ødelegge spiserøret og gi deg hjertestopp...selv om du "ser" frisk ut...og perioder med sulting ødelegger deg på innsiden selv om du ser bra ut på utsiden....foreløpig...

Er så trist at ikke dette blir tatt mer alvorlig. Nå var jeg aldri en som ba om hjelp, men som hadde mye egenterapi og mange dager der jeg satt og snakket fornuft med meg selv...og jeg er i dag forlovet med verdens mest fantastiske mann som jeg skal gifte meg med til sommeren, og om et par år vil jeg gjerne ha barn...og jeg KAN ikke være syk verken under graviditeten eller når barnet er kommet. Et slikt forbilde vil jeg ikke tillate meg å være.

Hold ut og stå på for å vinne over dette. Du kan klare det:) Jeg klarer iallefall å holde det i sjakk selv om det er tøft i perioder...

Om du trenger å lufte litt tanker så er det bare til å melde meg:)

[Mamba]

Men en kan se helt frisk ut selv om en har bulimi og anoreksia, det burde legene vite. Men har forstått at de er ufattelige trege med å hjelpe før det er for sent...det er så latterlig at spiseforrsyrrelsene nesten må drepe deg før du får hjelp...

Bulimien kan ødelegge spiserøret og gi deg hjertestopp...selv om du "ser" frisk ut...og perioder med sulting ødelegger deg på innsiden selv om du ser bra ut på utsiden....foreløpig...

Er så trist at ikke dette blir tatt mer alvorlig. Nå var jeg aldri en som ba om hjelp, men som hadde mye egenterapi og mange dager der jeg satt og snakket fornuft med meg selv...og jeg er i dag forlovet med verdens mest fantastiske mann som jeg skal gifte meg med til sommeren, og om et par år vil jeg gjerne ha barn...og jeg KAN ikke være syk verken under graviditeten eller når barnet er kommet. Et slikt forbilde vil jeg ikke tillate meg å være.

Hold ut og stå på for å vinne over dette. Du kan klare det:) Jeg klarer iallefall å holde det i sjakk selv om det er tøft i perioder...

Om du trenger å lufte litt tanker så er det bare til å melde meg:)

SÅ bra at du har finni lykken i livet, og at du vet hva du vil=) Har selv en samboer, har vørt sammen med han i 6 år og er forlovet. Ikke noe giftemål enda da *ler*

Men vet ikke hva jeg skulle gjort uten han, og min mor, som er de viktigste støttespillerne jeg har. Jeg og mamma har verdens beste mor/datter forhold, jeg kan fortelle henne alt.

Kan nok hende jeg mailer deg ja, hvis det er noe jeg tenker på, lurer på, du som har vært der/er der.....

Det er liksom ikke noe man kan prate med hvem som helst om, som ikke kan sette seg inn i det og virkelig forstå.....

[Cienna]

Det er alltid godt å ha noen som forstår...jeg har pratet med andre som har lidd av det samme, og det hjelper...men først av alt må en finne den indre styrken og si til seg selv ay dette klarer jeg!

Lykke til med alt her i livet.

Klem