bella domina Skrevet 28. desember 2007 #21 Skrevet 28. desember 2007 Jeg antar denne onkelen ikke er bror til faren. Så de trenger ikke la seg behandle som dritt. De kan ganske enkelt forholde seg til unga sine og ikke andre voksenpersoner. Jeg er forøvrig også stebarn/skilsmissebarn og har hatt et anstrengt forhold til min far. Om han begynte å skylde på andre for det, hadde vi ikke snakket sammen i det hele tatt i dag. Heldigvis skjønte han at det var HAN SELV som var problemet. Og heldigvis holdt stemor fingrene unna hele greia til slutt, da hun skjønte at jeg ikke var interessert i en forsoning med henne siden hun ikke var min familie i det hele tatt. Vi har ulike erfaringer. Jeg sier ikke onkelen er helt ok. MEN jeg sier at faren må konse på UNGENE sine og ikke andre voksne.
Gjest ts Skrevet 28. desember 2007 #22 Skrevet 28. desember 2007 Jeg antar denne onkelen ikke er bror til faren. Så de trenger ikke la seg behandle som dritt. De kan ganske enkelt forholde seg til unga sine og ikke andre voksenpersoner. Jeg er forøvrig også stebarn/skilsmissebarn og har hatt et anstrengt forhold til min far. Om han begynte å skylde på andre for det, hadde vi ikke snakket sammen i det hele tatt i dag. Heldigvis skjønte han at det var HAN SELV som var problemet. Og heldigvis holdt stemor fingrene unna hele greia til slutt, da hun skjønte at jeg ikke var interessert i en forsoning med henne siden hun ikke var min familie i det hele tatt. Vi har ulike erfaringer. Jeg sier ikke onkelen er helt ok. MEN jeg sier at faren må konse på UNGENE sine og ikke andre voksne. Hvordan kan du anta at onkelen ikke er fars bror??? Det er netopp det han er, men det er ikke poenget. Poenget er at onkelen bruker samboers barn for å fremheve seg selv. DET er synd leit å se på. Er det så vanskelig for deg å skjønne det?
Gjest Gjest Skrevet 29. desember 2007 #23 Skrevet 29. desember 2007 Og heldigvis holdt stemor fingrene unna hele greia til slutt, da hun skjønte at jeg ikke var interessert i en forsoning med henne siden hun ikke var min familie i det hele tatt. For en holdning. Jeg er stemor og jeg har selv et særkullsbarn. Hadde mitt barn hatt en slik ufyselig holdning til sin stemor så hadde jeg blitt skamfull og forbanna. Jeg håper virkelig ikke mine stebarn ikke ser på meg som en del av familien. Jeg er konen til deres far og mor til deres søsken. Men har de din holdning så gjør jeg vel best i å holde meg unna.....
bella domina Skrevet 30. desember 2007 #24 Skrevet 30. desember 2007 Hvordan kan du anta at onkelen ikke er fars bror??? Det er netopp det han er, men det er ikke poenget. Poenget er at onkelen bruker samboers barn for å fremheve seg selv. DET er synd leit å se på. Er det så vanskelig for deg å skjønne det? Antok det siden det virket som om kontakten var dårlig. Men nå forstår jeg altså at mannen din har et dårlig forhold til både broren sin og barna sine.... Det eneste som er vanskelig for meg å forstå her er at dere plasserer onkelen som en viktig faktor i forholdet mellom far og barn. At dere ikke innser at barn vil elske eller ikke, like eller ikke, sin far uavhengig av andre voksne. En forelder som har et godt forhold til sine barn blir ikke truet av fjernere slektninger. Du sier selv at det dårlig forholdet mellom far og datter har vart i 4 år. Onkelen har kommet inn i bildet det siste halvåret. Allikevel har dere identifisert HAM som problemet nå i julen. JEg skjønner ikke det ikke. Jeg kan godt skjønne at dere provoseres av at datteren KAN ha et positivt familieforhold til en voksne mann og velger en annen en faren sin. Men at dere legger dette som en faktor i at mannen din har et dårlig forhold til sin datter, det skjønner jeg ikke. Det virker som ansvarsfraskrivelse for meg som bare kan se hva dere skriver og ikke kjenner dere.
bella domina Skrevet 30. desember 2007 #25 Skrevet 30. desember 2007 For en holdning. Jeg er stemor og jeg har selv et særkullsbarn. Hadde mitt barn hatt en slik ufyselig holdning til sin stemor så hadde jeg blitt skamfull og forbanna. Jeg håper virkelig ikke mine stebarn ikke ser på meg som en del av familien. Jeg er konen til deres far og mor til deres søsken. Men har de din holdning så gjør jeg vel best i å holde meg unna..... Ja, det beskriver holdningen en 8-åring kan innta når hun plutselig blir konfrontert med pappas nye kjæreste. Ikke alle er slik. Og for balansens skyld kan jeg fortelle at vi har et veldig godt forhold i dag som vi begge er voksne, til tross for at hun ikke lenger er sammen med min far. Jeg er også stemor. Og jeg er glad mitt stebarn ikke har et slikt forhold til meg. Jeg har jobbet mye med erfaringene jeg gjorde meg med min stemor, passet meg for å gå i fellene hun gikk i, nærmet meg på en annen måte, for å få til dette. Jeg ser mitt barndoms syn på steforelder som en viktig styrke i mitt stemorforhold i dag. Du må gjerne kalle holdningen ufyselig. Det var en 8-årings instiktive reaksjon på pappas nye kjæreste - hun som var grunn i bruddet mellom mammaen og pappaen min (i mine barnslige øyne). Jeg mener det er av det gode at steforeldre av og til kan trekke seg unna foreldre-barn situasjonen. Jeg vil ikke kalle det å holde seg unna, men å gi litt rom for at biologiske foreldre for barna alltid vil stille i særklasse for dem, og innse at man ikke MÅ presse seg på og være reserveforelder er sunt tror jeg. Det viktigste må vel uansett være at både bio og steforeldre stiller barnas beste i sentrum, og ikke dømmer deres reaksjoner som ufyselige, gale, urettferdige eller lignende. Barna har aldri bedt om å bli satt i en situasjon der mor og far ikke er sammen og elsker hverandre....................
Gjest ts Skrevet 30. desember 2007 #26 Skrevet 30. desember 2007 Antok det siden det virket som om kontakten var dårlig. Men nå forstår jeg altså at mannen din har et dårlig forhold til både broren sin og barna sine.... Det eneste som er vanskelig for meg å forstå her er at dere plasserer onkelen som en viktig faktor i forholdet mellom far og barn. At dere ikke innser at barn vil elske eller ikke, like eller ikke, sin far uavhengig av andre voksne. En forelder som har et godt forhold til sine barn blir ikke truet av fjernere slektninger. Du sier selv at det dårlig forholdet mellom far og datter har vart i 4 år. Onkelen har kommet inn i bildet det siste halvåret. Allikevel har dere identifisert HAM som problemet nå i julen. JEg skjønner ikke det ikke. Jeg kan godt skjønne at dere provoseres av at datteren KAN ha et positivt familieforhold til en voksne mann og velger en annen en faren sin. Men at dere legger dette som en faktor i at mannen din har et dårlig forhold til sin datter, det skjønner jeg ikke. Det virker som ansvarsfraskrivelse for meg som bare kan se hva dere skriver og ikke kjenner dere. Du får jo bare fortsette å trekke egne slutninger av hva jeg skriver. Du klarer jo å tillegge oss alle mulige negative egenskaper, og utifra hva jeg skriver presterer faktisk du å "fortelle" meg at det er oss det er noe galt med -uten å kjenne oss- mens det jeg skriver om en person som vi faktisk kjenner må være feil.
Gjest Første gjest Skrevet 31. desember 2007 #27 Skrevet 31. desember 2007 Antok det siden det virket som om kontakten var dårlig. Men nå forstår jeg altså at mannen din har et dårlig forhold til både broren sin og barna sine.... Det eneste som er vanskelig for meg å forstå her er at dere plasserer onkelen som en viktig faktor i forholdet mellom far og barn. At dere ikke innser at barn vil elske eller ikke, like eller ikke, sin far uavhengig av andre voksne. En forelder som har et godt forhold til sine barn blir ikke truet av fjernere slektninger. Du sier selv at det dårlig forholdet mellom far og datter har vart i 4 år. Onkelen har kommet inn i bildet det siste halvåret. Allikevel har dere identifisert HAM som problemet nå i julen. JEg skjønner ikke det ikke. Jeg kan godt skjønne at dere provoseres av at datteren KAN ha et positivt familieforhold til en voksne mann og velger en annen en faren sin. Men at dere legger dette som en faktor i at mannen din har et dårlig forhold til sin datter, det skjønner jeg ikke. Det virker som ansvarsfraskrivelse for meg som bare kan se hva dere skriver og ikke kjenner dere. Jeg skjønner ikke helt hvordan du kan trekke slike konklusjoner ut i fra hva trådstarter skriver? Som jeg har skrevet tidligere har jeg selv opplevd at familiemedlemmer har brukt meg som brikke i et spill, de har bidratt til å forstørre en konflikt som i utgangspunktet ikke hadde noe med dem å gjøre. Jeg er enig med deg i en eneste ting, og det er at onkelen ikke var en del av de opprinnelige problemene mellom datter og far, men det utelukker ikke at han har blitt en stor del av problemet dersom han har blandet seg inn, gitt dårlige råd, og skapt splittelse. Slik jeg har lest trådstarter provoseres de IKKE av at datteren har et godt forhold til sin onkel, men de provoseres av onkelens holdning til dem, og at onkelen bevisst går inn for å skape en enda større splittelse i deres familie i stedet for å holde seg unna, eller å skape ro. Og du har tidligere erkjent at en slik holdning hadde provosert deg også! Da leser vi TS ulikt - jeg har ikke lest at han har sagt "jeg har kontakt med datteren det har ikke du" med 5-åringens æda bæda-røst. Hadde han gjort det ville jeg forstått reaksjonen. Hvorfor har du gått tilbake på det nå? Og hvorfor er det så viktig for deg å gi all skyld for onkelens oppførsel på trådstarter og hennes mann? Vi er selvsagt begge farget av våre egne erfaringer i våre svar til trådstarter, men jeg synes du dømmer trådstarter ut i fra hva du selv TROR kan ha skjedd, og ikke ut i fra den informasjonen vi faktisk har fått.
Ciara Skrevet 31. desember 2007 #28 Skrevet 31. desember 2007 Jeg synes nå uansett det blir feil å fortelle sønnen hva man synes om onkelen. Ikke bland sønnen opp i det. Hva med i stedet å kommunisere med denne onkelen? Fortelle ham hvordan dere oppfatter dette - kanskje har han mer forståelse da?
bella domina Skrevet 2. januar 2008 #29 Skrevet 2. januar 2008 Hvorfor har du gått tilbake på det nå? Og hvorfor er det så viktig for deg å gi all skyld for onkelens oppførsel på trådstarter og hennes mann? Vi er selvsagt begge farget av våre egne erfaringer i våre svar til trådstarter, men jeg synes du dømmer trådstarter ut i fra hva du selv TROR kan ha skjedd, og ikke ut i fra den informasjonen vi faktisk har fått. Hvis onkelen har oppført seg som en 5åring går jeg ikke tilbake på det. Men det skriver ikke TS, det er det bare du som har skrevet. Jeg tilskriver heller ikke onkelens oppførsel på TS og hennes mann, mener bare de henger seg for mye opp i den, og at de bør overse den og tenke på seg selv. jeg dømmer ikke, og om det ser slik ut beklager jeg det. Jeg ønsker meg bare virkelig INTENST at TS og mannen (mest mannen) skal ta ansvar for forholdet til datteren og holde onkelen som en separat sak. Gjerne ta det opp med onkelen direkte om de føler seg tilsidesatt, eller overse det helt. Men ikke trekke ungene inn i voksenkonflikten slik de nå gjør. Selvsagt er vi farget av egne erfaringer. Og selvsagt kjenner vi ikke TS eller onkelen eller noe annet. Jeg skriver for å forsøke å gi TS et annet perspektiv enn det hun har i utgangspunktet, og fordi relasjon mellom foreldre og barn virkelig engasjerer meg (igjen - pga egne erfaringer og hva jeg ville ønsket av min far som barn og tenåring). Nå ser jeg at TS ikke vil ha mitt syn, og bare går i forsvar i stedet for å forsøke å se denne alternative siden. Hvorfor vet ikke jeg, men jeg trekker meg uansett ut nå. Håper virkelig det løser seg, og at ikke datteren bryter all kontakt, slik mange barn dessverre gjør...
Gjest Første gjest Skrevet 2. januar 2008 #30 Skrevet 2. januar 2008 Hvis onkelen har oppført seg som en 5åring går jeg ikke tilbake på det. Men det skriver ikke TS, det er det bare du som har skrevet. Jeg tilskriver heller ikke onkelens oppførsel på TS og hennes mann, mener bare de henger seg for mye opp i den, og at de bør overse den og tenke på seg selv. jeg dømmer ikke, og om det ser slik ut beklager jeg det. Jeg ønsker meg bare virkelig INTENST at TS og mannen (mest mannen) skal ta ansvar for forholdet til datteren og holde onkelen som en separat sak. Gjerne ta det opp med onkelen direkte om de føler seg tilsidesatt, eller overse det helt. Men ikke trekke ungene inn i voksenkonflikten slik de nå gjør. Selvsagt er vi farget av egne erfaringer. Og selvsagt kjenner vi ikke TS eller onkelen eller noe annet. Jeg skriver for å forsøke å gi TS et annet perspektiv enn det hun har i utgangspunktet, og fordi relasjon mellom foreldre og barn virkelig engasjerer meg (igjen - pga egne erfaringer og hva jeg ville ønsket av min far som barn og tenåring). Nå ser jeg at TS ikke vil ha mitt syn, og bare går i forsvar i stedet for å forsøke å se denne alternative siden. Hvorfor vet ikke jeg, men jeg trekker meg uansett ut nå. Håper virkelig det løser seg, og at ikke datteren bryter all kontakt, slik mange barn dessverre gjør... Her er vi veldig enige! Dette er to separate saker, og bør behandles deretter. Ønsker også at TS og mannen tar ansvar for å få ordnet opp med (ste)datteren, men synes heller ikke at de skal akseptere at onkelen blander seg inn i forholdet mellom dem og barna og onkelen bør akseptere sin rolle i det hele! Han kan være en støtte, en veileder, og en støtte og veileder satser på å noe ned gemyttene, ikke bidra til økt avstand. Voksen støtte er flott, men da gjerne i tillegg til foreldrene, ikke satse på å bli det i foreldrenes sted.
Gjest ts Skrevet 2. januar 2008 #31 Skrevet 2. januar 2008 Hvis onkelen har oppført seg som en 5åring går jeg ikke tilbake på det. Men det skriver ikke TS, det er det bare du som har skrevet. Jeg tilskriver heller ikke onkelens oppførsel på TS og hennes mann, mener bare de henger seg for mye opp i den, og at de bør overse den og tenke på seg selv. Onkelens oppførsel har ingen betydning for oss så lenge det ikke går utover barna. Hadde onkelen vært oppriktig intressert i de, og vært onkel for de ubetinget, ja da hadde det vært flott. Men det har vi vondt for å tro siden den samme onkelen tømte deres mors konto når hun lå på dødsleiet, presterte å kalle seg familiens overhode når moren døde, å han da var den eldste (nå har jeg aldri hørt om familier som har en overhode i en vanlig norsk familie før da). Denne mannen har ikke hatt sitt eget barn (8 åring) på bortimot 1 år nå, å hverken mor eller barn skjønner noenting. Dette og masse masse mer gjør at vi er skeptisk til om onkelen har oppriktig interesse for barne, eller om de er enda en brikke i hans skitne spill. Det hverken fortjener eller trenger de. Jeg kommer også fra en familie, å jeg vet at familie er viktig, og familie kan være ressurs. Samboers barn har også familie på mor siden. De har alltid fulgt opp barna, og bryr seg ubetinget om dem. Samboer har svært liten familie i nærheten. Nå er det bare samboer og hans bror igjen + barna deres. Onkelen kunne også vært en ressurs og et forbilde for barna hvis han hadde vært oppriktig intressert i barna, å ikke kommet og gått som det passer han hele tiden, det kan man ikke gjøre når det gjelder barn.
Ciara Skrevet 2. januar 2008 #32 Skrevet 2. januar 2008 TS - jeg er helt enig i at onkelen oppfører seg merkelig ut fra det du skriver. Men hva håper du oppnå ved å fortelle din samboers sønn om din mistro til onkelen?
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå