Har vi grunn til å være skuffet?

[Gjest Gjest]

Samboer har to barn, sønn snart 20 år og datter 18 år.

For ca 4 år siden brøt plutselig datteren forbindelsen med oss, vi har prøvd å finne ut hva grunnen er uten at hun har villet komme med noen grunn. Hun har også oppført seg svært dårlig mot oss, men som forelder og steforelder har vi gitt beskjed om at det hun har gjort mot oss er fortid. Vi går ikke å tenker på det og bærer nag til henne av den grunn. Vi kan glemme. Vi har hele tiden vært klare på, å latt henne få vite at problemer kan løses, men vi må få vite hva det er vi skal jobbe med hvis vi skal klare å løse noen problemer.

Samboers sønn som har kommet og gått hos oss som han har villet, har vi hatt god kontakt med i alle år. Han stakkar, har stått i mellom barken og veden, men vi har vært klare på at uansett hvordan forholdene har vært med søsteren, så skal ikke det gå utover gutten.

Iallefall så har samboers barn alltid feiret jul hos mor, og de har alltid vært sammen med mors familie på tradisjonell feiring 2. juledag. Dette har vi innrettet oss etter siden det er viktig for barna å holde på tradisjoner selv om mor og far ikke lenger bor isammen.

Når vi iår snakket med sønnen for å avtale når det passet for han å være hos oss i julen, fikk vi vite at han og søsteren skulle til en onkel, å sønnen hadde glemt å tenke på julebesøk hos far. Det må nevnes at denne onkelen ikke har hatt kontakt med disse barna på ca 10 år, men hans kone (som aldri har møtt barna, men kom inn i bildet for noen få år siden) har plutselig fått veldig god kontakt med samboers datter på Facebook. Derfor er samboers barn nå bedt til onkelen og konen i jula.

Idag var vi hos barnas onkel en tur, og vi følte begge at han gjør alt for å gjøre seg bedre enn oss. Han snakket om samboers datter som om hun var hans barn, og han snakket om resten av familien som om vi ikke har noe med de å gjøre. Han prøver å fremheve seg selv som om han/ de er bedre mennesker enn oss. Jeg følte at han rett og slett hånet oss og er etter det besøket rett og slett lei meg og såret. Samboer sier ikke så mye, men jeg merker på han også at han er lei seg etter besøket.

Overdriver vi ved å bli såret og lei oss, eller hadde du også reagert?

[Gjest Gjest]

Samboer har to barn, sønn snart 20 år og datter 18 år.

For ca 4 år siden brøt plutselig datteren forbindelsen med oss, vi har prøvd å finne ut hva grunnen er uten at hun har villet komme med noen grunn. Hun har også oppført seg svært dårlig mot oss, men som forelder og steforelder har vi gitt beskjed om at det hun har gjort mot oss er fortid. Vi går ikke å tenker på det og bærer nag til henne av den grunn. Vi kan glemme. Vi har hele tiden vært klare på, å latt henne få vite at problemer kan løses, men vi må få vite hva det er vi skal jobbe med hvis vi skal klare å løse noen problemer.

Samboers sønn som har kommet og gått hos oss som han har villet, har vi hatt god kontakt med i alle år. Han stakkar, har stått i mellom barken og veden, men vi har vært klare på at uansett hvordan forholdene har vært med søsteren, så skal ikke det gå utover gutten.

Iallefall så har samboers barn alltid feiret jul hos mor, og de har alltid vært sammen med mors familie på tradisjonell feiring 2. juledag. Dette har vi innrettet oss etter siden det er viktig for barna å holde på tradisjoner selv om mor og far ikke lenger bor isammen.

Når vi iår snakket med sønnen for å avtale når det passet for han å være hos oss i julen, fikk vi vite at han og søsteren skulle til en onkel, å sønnen hadde glemt å tenke på julebesøk hos far. Det må nevnes at denne onkelen ikke har hatt kontakt med disse barna på ca 10 år, men hans kone (som aldri har møtt barna, men kom inn i bildet for noen få år siden) har plutselig fått veldig god kontakt med samboers datter på Facebook. Derfor er samboers barn nå bedt til onkelen og konen i jula.

Idag var vi hos barnas onkel en tur, og vi følte begge at han gjør alt for å gjøre seg bedre enn oss. Han snakket om samboers datter som om hun var hans barn, og han snakket om resten av familien som om vi ikke har noe med de å gjøre. Han prøver å fremheve seg selv som om han/ de er bedre mennesker enn oss. Jeg følte at han rett og slett hånet oss og er etter det besøket rett og slett lei meg og såret. Samboer sier ikke så mye, men jeg merker på han også at han er lei seg etter besøket.

Overdriver vi ved å bli såret og lei oss, eller hadde du også reagert?

Jeg hadde også reagert! Jeg hadde blitt virkelig lei meg, og jeg hadde sagt det ved en passende anledning.

Dette er ikke akseptabel oppførsel. Å tråkke ned andre for selv å føle seg større er et lite sympatisk personlighetstrekk!

Men jeg reagerte på det første avsnittet:

Hun har også oppført seg svært dårlig mot oss, men som forelder og steforelder har vi gitt beskjed om at det hun har gjort mot oss er fortid. Vi går ikke å tenker på det og bærer nag til henne av den grunn. Vi kan glemme.

Jeg håper virkelig ikke at dere har sagt det rett til henne...

I så fall tror jeg dere kan glemme forsoning før hun blir voksen, og ser at hun selv har en del av ansvaret for det som skjedde.

Jeg regner med at hun har kuttet kontakten med dere for en urettferdighet hun mener hun har blitt utsatt for hjemme hos dere. Og det hun har gjort mot dere, er nok en direkte respons på det hun mener hun har opplevd hos dere.

Hun var 14 da hun kuttet kontakten... på den tiden kan hva som helst ha virket som en urettferdighet.

Her snakker jeg av egen erfaring, selv om jeg var en god del eldre da det skjedde meg...

Jeg har også kuttet ut deler av familien, og har hørt det samme som dere sier her... at min oppførsel var fortid, og at de tilga meg for det jeg hadde gjort mot dem. Dette var som å tenne en fyrstikk nær en gasslekkasje for min del.

"WTF! De tilgir meg?" tenkte jeg da, og ble enda mer trassig!

Å si det til meg, var som å si: "jeg tilgir deg for at du fikk meg til å slå deg".

I etterkant ser jeg selvsagt at selv om jeg opplevde det de gjorde mot meg som en krenkelse av min person, så var det kanskje ikke ment slik, og jeg kunne helt klart ha reagert annerledes mot dem.

Jeg kunne ha spurt dem hva de virkelig mente, jeg kunne ha sagt i fra at jeg opplevde det de sa/gjorde som krenkende... Jeg kunne ha tenkt: "To feil blir ikke en rett", og alt det der...

Men som 18-åring tenkte jeg ikke slik.

Da var det "øye for øye, tann for tann", og helst med renter og rentersrente... de skulle få merke det det gjorde mot meg! De såret meg, og ønsket å såre dem tilbake.

Men de var de voksne, og kunne også reagert annerledes. De kunne faktisk akseptert og innsett at jeg hadde oppfattet noe de gjorde i beste mening feil, og at selv om det ikke var ment slik, så var det slik jeg oppfattet det!

Hadde de sagt: "vi innser at noe vi har sagt eller gjort har såret deg, og det ber vi om unnskylding for. Det har aldri vært meningen å gjøre deg vondt, og jeg håper du kan tilgi oss for at vi ikke innså at det vi sa/gjorde såret deg.", hadde de sagt dette til meg, hadde veldig mye vært annerledes den gangen for meg.

Kanskje det er det jenta hos dere venter på fra dere også?

Kanskje hun venter på at dere innser at noe dere har sagt eller gjort har såret/krenket henne, og at dere ved å si at dere tilgir henne, (i stedet for å be om unnskylding) bidrar til å understreke krenkelsen?

[Gjest Gjest]

Men de var de voksne, og kunne også reagert annerledes. De kunne faktisk akseptert og innsett at jeg hadde oppfattet noe de gjorde i beste mening feil, og at selv om det ikke var ment slik, så var det slik jeg oppfattet det!

Hadde de sagt: "vi innser at noe vi har sagt eller gjort har såret deg, og det ber vi om unnskylding for. Det har aldri vært meningen å gjøre deg vondt, og jeg håper du kan tilgi oss for at vi ikke innså at det vi sa/gjorde såret deg.", hadde de sagt dette til meg, hadde veldig mye vært annerledes den gangen for meg.

Kanskje det er det jenta hos dere venter på fra dere også?

Kanskje hun venter på at dere innser at noe dere har sagt eller gjort har såret/krenket henne, og at dere ved å si at dere tilgir henne, (i stedet for å be om unnskylding) bidrar til å understreke krenkelsen?

Dette var kloke ord som dere burde tenke litt over.

Datteren min klarer heller ikke å forholde seg til sin far. Han har gitt henne mange vonde opplevelser gjennom barndoms og ungdomstiden. Hun var ofte vitne til grov vold hjemme. Hun var lenge lojal og holdt på familiehemmeligheten, da hun konfronterte han med dette ble hun frosset ut. Han er veldig "flink" til å kritisere henne, men har ingen evne til selvlkritikk. I hans øyne er han feilfri. Hvis han blir utagerende er det alltid den andres feil.

Kan det ha skjedd noe mellom dem før du ble en del av livet hans? Ofte er barn lojale til de når en viss alder. Plutselig forstår de hvor alvorlig en eller flere episoder var. Da kan de få behov for å ta et oppgjør med den som utsatte dem for dette. Hvis denne personen ikke tar ansvar, men legger skylden på den som ble utsatt for traumene er videre kontakt vanskelig.

[Gjest ts]

Jeg vil få oppklare litt som har med samboers datter å gjøre.

Hos mor er hun en del av en søskenflokk på 5, og hun er nesteldst.

Hennes bror som er eldre enn henne har ADHD, noe som har krevd masse tid og oppmerksomhet fra foreldrene sånn at datterens behov og oppmerksomhet ble skjøvet i bakgrunnen. Mor fikk 3 nye barn med ny mann, og datteren ble nesten behandlet som en voksen og fikk mye ansvar i hjemmet med bl.a barnepass. Datteren var den store flinke jenta som ikke trengte masse oppmerksomhet, og hun var pliktoppfyllende.

Dette syntes vi var feil, og vi la vekt på at når de var hos oss så skulle datteren få være barn og ungdom. Få gjøre det andre på hennes alder gjør uten å alltid ha masse plikter, og uten å alltid slippe å være den store og flinke jenta.

Hun ble veldig prioritert når det gjaldt penger også. Hun hadde nesten ikke klær når hun flyttet til far, og dette ble selvsagt prioritert.

Mulig at hun opplevde det urettferdig at jeg kjøpte trampoline til mitt barn rett etter at samboers barn var blitt konfirmert. Dette var noe samboer å jeg var enig om å gjøre siden jeg da hadde vært med å bidra økonomisk til hans 2 barns leirskoler og konfirmasjon. Mitt barn er endel år yngre enn samboers barn, å mitt barn hadde da sett på at samboers barn hadde fått veldig mye i løpet av noen år uten at h*n hadde reagert på det. Derfor mente vi at barnet mitt skulle få den trampolinen h*n hadde ønsket seg så lenge, men vi har også fått forståelse for at samboers datter ikke tålte dette.

Vi har aldri sagt noe til datteren om at hun har oppført seg dårlig mot oss, men vi har sagt at vi er villig til å løse problemene som måtte være, men vi må da få vite hva problemene er.

[Gjest ts]

Dette var kloke ord som dere burde tenke litt over.

Datteren min klarer heller ikke å forholde seg til sin far. Han har gitt henne mange vonde opplevelser gjennom barndoms og ungdomstiden. Hun var ofte vitne til grov vold hjemme. Hun var lenge lojal og holdt på familiehemmeligheten, da hun konfronterte han med dette ble hun frosset ut. Han er veldig "flink" til å kritisere henne, men har ingen evne til selvlkritikk. I hans øyne er han feilfri. Hvis han blir utagerende er det alltid den andres feil.

Kan det ha skjedd noe mellom dem før du ble en del av livet hans? Ofte er barn lojale til de når en viss alder. Plutselig forstår de hvor alvorlig en eller flere episoder var. Da kan de få behov for å ta et oppgjør med den som utsatte dem for dette. Hvis denne personen ikke tar ansvar, men legger skylden på den som ble utsatt for traumene er videre kontakt vanskelig.

Dette kan jo ikke jeg svare på, siden jeg ikke vet. Men holder selvsagt muligheten åpen for det.

Det jeg derimot vet er at barna hele tiden har blitt innvolvert av mor på en voksen måte når foreldrene gikk fra hverandre. Barna har alltid sett på far som den som var skyld i bruddet, og de har alltid klandret far for bruddet. Dette er noe jeg selv var vitne til at skjedde før jeg traff samboer, siden samboers X og jeg har felles kjente.

[Gjest Første gjest]

Jeg vil få oppklare litt som har med samboers datter å gjøre.

Hos mor er hun en del av en søskenflokk på 5, og hun er nesteldst.

Hennes bror som er eldre enn henne har ADHD, noe som har krevd masse tid og oppmerksomhet fra foreldrene sånn at datterens behov og oppmerksomhet ble skjøvet i bakgrunnen. Mor fikk 3 nye barn med ny mann, og datteren ble nesten behandlet som en voksen og fikk mye ansvar i hjemmet med bl.a barnepass. Datteren var den store flinke jenta som ikke trengte masse oppmerksomhet, og hun var pliktoppfyllende.

Dette syntes vi var feil, og vi la vekt på at når de var hos oss så skulle datteren få være barn og ungdom. Få gjøre det andre på hennes alder gjør uten å alltid ha masse plikter, og uten å alltid slippe å være den store og flinke jenta.

Hun ble veldig prioritert når det gjaldt penger også. Hun hadde nesten ikke klær når hun flyttet til far, og dette ble selvsagt prioritert.

Mulig at hun opplevde det urettferdig at jeg kjøpte trampoline til mitt barn rett etter at samboers barn var blitt konfirmert. Dette var noe samboer å jeg var enig om å gjøre siden jeg da hadde vært med å bidra økonomisk til hans 2 barns leirskoler og konfirmasjon. Mitt barn er endel år yngre enn samboers barn, å mitt barn hadde da sett på at samboers barn hadde fått veldig mye i løpet av noen år uten at h*n hadde reagert på det. Derfor mente vi at barnet mitt skulle få den trampolinen h*n hadde ønsket seg så lenge, men vi har også fått forståelse for at samboers datter ikke tålte dette.

Vi har aldri sagt noe til datteren om at hun har oppført seg dårlig mot oss, men vi har sagt at vi er villig til å løse problemene som måtte være, men vi må da få vite hva problemene er.

Godt å høre at dere ikke har sagt at hun har oppført seg dårlig mot dere... Det er veldig sårt å føle seg urettferdig behandlet, for så i tillegg få høre at "vi glemmer alt, og ser framover..." uten å få aksept for at en selv opplever det annerledes. At en selv ikke er ferdig med saken, at en selv behøver en avslutning, en unnskyldning osv...

Jeg følte i alle fall det!

Jeg fikk bare det inntrykket av at dere har sagt til henne at fortid er fortid, og at dere ikke bærer nag til henne (dere har tilgitt henne), og at dere er villige til å glemme! Altså det samme som jeg opplevde..., men jeg har tydeligvis misforstått det du skrev:

har vi gitt beskjed om at det hun har gjort mot oss er fortid. Vi går ikke å tenker på det og bærer nag til henne av den grunn. Vi kan glemme.

Når det gjelder stedatteren din, tviler jeg sterkt på at det er snakk om en trampoline... jeg vil tro det er noe som stikker dypere enn det, men det er det bare hun selv som kan si noe om.

[Gjest ts]

Godt å høre at dere ikke har sagt at hun har oppført seg dårlig mot dere... Det er veldig sårt å føle seg urettferdig behandlet, for så i tillegg få høre at "vi glemmer alt, og ser framover..." uten å få aksept for at en selv opplever det annerledes. At en selv ikke er ferdig med saken, at en selv behøver en avslutning, en unnskyldning osv...

Jeg følte i alle fall det!

Jeg fikk bare det inntrykket av at dere har sagt til henne at fortid er fortid, og at dere ikke bærer nag til henne (dere har tilgitt henne), og at dere er villige til å glemme! Altså det samme som jeg opplevde..., men jeg har tydeligvis misforstått det du skrev:

Når det gjelder stedatteren din, tviler jeg sterkt på at det er snakk om en trampoline... jeg vil tro det er noe som stikker dypere enn det, men det er det bare hun selv som kan si noe om.

Mulig jeg formulerte meg feil i første innlegg.

Vi har ikke sagt at hun har oppført seg dårlig mot oss, men det var en enkel måte å gjengi det her på.

Det jeg mener er at når hun ev. kommer så skal ikke vi stille spørsmål om alt som egentlig er uvesentlig, men vi vil gjerne vite hva vi har gjort feil for å kunne rette opp i det.

Jeg har idag hatt en lang prat med hennes bror/ samboers sønn. Jeg fikk fortalt det vi opplevde igår hos barnas onkel, og ba han være litt obs i tilfelle det blir snakket negativt om oss der. Han reagerte på det vi opplevde hos onkelen, og sa han skulle være obs. Han reagerte også på at onkelen plutselig hadde begynt å ta kontakt etter 10 år, og lurte veldig på det. Jeg sa at hvis de følte for å ha kontakt med onkelen var det fint, og at det var noe de måtte velge selv, og at de ikke måtte føle at vi synes det er galt. Det er bare måten ting blir gjort på å at onkelen skal prøve å fremheve seg selv positivt, samtidig som at han tråkker på oss. Det er hva vi synes er feil.

Ellers var det veldig fint å lese hvordan du oppfattet en liknende situasjon, og hva du følte siden det ikke er så enkelt å sette seg inn i ei ung jentes tanker og følelser.

Jeg tror nok heller ikke at det er den trampolinen som er årsaken her, men det er hva jeg fikk høre for noen år siden.

[bella domina]

Først: Dersom disse barna/ungdommene kan få to voksenpersoner i livet sitt som de kan føle fortrolighet med og som de kan være seg selv hos, må dere legge fra dere at det er en trussel. Uansett hvorfor og hvordan er det et gode å ha mange som bryr seg. La barna være sammen med onkel og hans kone/samboer. Ikke lag det til en konkurranse. Ikke tenk på om de hevder seg eller ikke. Ikke involver sønnen til samboen din i dette, nå har dere allerede sådd en usikkerhet og mistenksomhet hos ham overfor noen som kunne vært en ressurs i hans liv. Dette mener jeg var galt uansett hva denne onkelen kan ha sagt. Galt, egoistisk og for å være ærlig, litt paranoid.

Det er ikke dette nye voksenparet som truer deres forhold til din sambos barn. Det er kun dere selv som kan gjøre noe med dette forholdet. Dere kan starte med å ikke kreve noe av dem. De er voksne og styrer selv. Om de føler dere krever noe av dem, risikerer dere at de kutter snoren helt. Dere har ingen rett til å være sammen med barna - dere har ingen rett til å bli likt av dem. Dere må gjøre dere fortjent til det. Siden dere alt har et anstrengt forhold, må dere kanskje til og med ofre mer enn dere strengt tatt mener er riktig.

Ser også at dere bevisst har behandlet datteren ulikt det hun er vant til hos sin mor. Sikkert i god mening. Men dere må jo se at det kan være vanskelig for henne å innta ulike roller ulike steder. Kanskje trives hun med å være ansvarsfull, kanskje har hun tatt det som sin rolle. Og så kommer hun til dere og behandles helt annereledes. Kanskje vet hun ikke hva hun da skal gjøre, kanskje tar hun det som kritikk av sin mor (om dere har uttrykt noe av dette).

Personlig må jeg si det virker som om du er i overkant involvert her, og at mannen din er ditto underkant involvert. Mulig det bare er fordi det er du som skriver. Jeg er selv stebarn. Jeg hatet min stemor som pesten, og hun hadde ikke gjort noe som helst galt - var bare snill og grei. Det var det at hun VAR der som var problemet for meg. Fordi jeg aldri fikk tid alene med pappa. Og fordi jeg var et lojalt barn, skyldte jeg ikke på ham, men på henne for dette.

Det er utrolig vanskelig å vite hva som er skjedd. Men en ting er jeg sikker på. Om dere skal finne ut av det må MANNEN din snakke med sin datter. Stille seg sårbar, spørre hva som er galt. Forklare at han savner henne og be om hjelp fra henne til å få et bedre forhold. Bruke tid på henne uten deg og deres barn.

Og du må slutte å ta det hele så personlig, og du må ihvertfall slutte å misunne andre som har god kontakt med barna.

[Gjest Blondie65]

Jeg tror også at det kan være at hos mor blir datter oppfattet som en "reservevoksen" mens hun oppfatter sin rolle hos dere som "barn". Kanskje hun tror dere mener at hun ikke er voksen nok og behandler henne barnslig. Det er jo ikke det dere har ment, men kanskje slik det er blitt oppfattet.

Ellers er jeg veldig enig med Bella Domina.

Endret 27. desember 2007 av Blondie65

[Gjest Første gjest]

Først: Dersom disse barna/ungdommene kan få to voksenpersoner i livet sitt som de kan føle fortrolighet med og som de kan være seg selv hos, må dere legge fra dere at det er en trussel. Uansett hvorfor og hvordan er det et gode å ha mange som bryr seg. La barna være sammen med onkel og hans kone/samboer. Ikke lag det til en konkurranse. Ikke tenk på om de hevder seg eller ikke. Ikke involver sønnen til samboen din i dette, nå har dere allerede sådd en usikkerhet og mistenksomhet hos ham overfor noen som kunne vært en ressurs i hans liv. Dette mener jeg var galt uansett hva denne onkelen kan ha sagt. Galt, egoistisk og for å være ærlig, litt paranoid.

Det er ikke dette nye voksenparet som truer deres forhold til din sambos barn. Det er kun dere selv som kan gjøre noe med dette forholdet. Dere kan starte med å ikke kreve noe av dem. De er voksne og styrer selv. Om de føler dere krever noe av dem, risikerer dere at de kutter snoren helt. Dere har ingen rett til å være sammen med barna - dere har ingen rett til å bli likt av dem. Dere må gjøre dere fortjent til det. Siden dere alt har et anstrengt forhold, må dere kanskje til og med ofre mer enn dere strengt tatt mener er riktig.

Ser også at dere bevisst har behandlet datteren ulikt det hun er vant til hos sin mor. Sikkert i god mening. Men dere må jo se at det kan være vanskelig for henne å innta ulike roller ulike steder. Kanskje trives hun med å være ansvarsfull, kanskje har hun tatt det som sin rolle. Og så kommer hun til dere og behandles helt annereledes. Kanskje vet hun ikke hva hun da skal gjøre, kanskje tar hun det som kritikk av sin mor (om dere har uttrykt noe av dette).

Personlig må jeg si det virker som om du er i overkant involvert her, og at mannen din er ditto underkant involvert. Mulig det bare er fordi det er du som skriver. Jeg er selv stebarn. Jeg hatet min stemor som pesten, og hun hadde ikke gjort noe som helst galt - var bare snill og grei. Det var det at hun VAR der som var problemet for meg. Fordi jeg aldri fikk tid alene med pappa. Og fordi jeg var et lojalt barn, skyldte jeg ikke på ham, men på henne for dette.

Det er utrolig vanskelig å vite hva som er skjedd. Men en ting er jeg sikker på. Om dere skal finne ut av det må MANNEN din snakke med sin datter. Stille seg sårbar, spørre hva som er galt. Forklare at han savner henne og be om hjelp fra henne til å få et bedre forhold. Bruke tid på henne uten deg og deres barn.

Og du må slutte å ta det hele så personlig, og du må ihvertfall slutte å misunne andre som har god kontakt med barna.

Jeg er enig i veldig mye av det du skriver, men ikke det jeg har understreket...

Det virker ikke på meg som om de har noe i mot at (ste)datter har kontakt med onkelen, og at han og kona er barnas støttespillere, heller tvert i mot, men det er onkelens nedlatende holdning til dem selv trådstarter reagerer på.

Trådstarters opplevelse av det hele, var at onkelen framhevet seg selv på en veldig negativ måte overfor dem: "jeg har kontakt med datteren din, det har ikke du så... hun liker meg bedre enn deg så..." akkurat som å høre en 5-åring si : "jeg vet no' som ikke du vet, så det så...!", og det er ikke et sympatisk trekk i mine øyne.

Onkelen kunne for eksempel ha sagt: "jeg skjønner det er trist for dere å ikke ha kontakt med XX, men hun trenger voksne støttespillere, og jeg håper jeg kan være det for henne i deres sted."

Ellers er jeg veldig enig med deg og Blondie65 i at (ste)datteren kanskje kan føle at hun ble "nedgradert" fra nesten voksen til barn, og at hun kanskje opplevde det som en nedtur.

[bella domina]

Trådstarters opplevelse av det hele, var at onkelen framhevet seg selv på en veldig negativ måte overfor dem: "jeg har kontakt med datteren din, det har ikke du så... hun liker meg bedre enn deg så..." akkurat som å høre en 5-åring si : "jeg vet no' som ikke du vet, så det så...!", og det er ikke et sympatisk trekk i mine øyne.

Onkelen kunne for eksempel ha sagt: "jeg skjønner det er trist for dere å ikke ha kontakt med XX, men hun trenger voksne støttespillere, og jeg håper jeg kan være det for henne i deres sted."

Da leser vi TS ulikt - jeg har ikke lest at han har sagt "jeg har kontakt med datteren det har ikke du" med 5-åringens æda bæda-røst. Hadde han gjort det ville jeg forstått reaksjonen.

Min tanke er at voksne støttespillere er et GODE. Og at om en foreldre har dårlig kontakt med sitt barn, er det noe forelderen selv må ta det hele og fulle ansvaret for. Ingen barn skal trenge å VELGE mellom en hyggelig onkel og en forelder. At onkelen ikke har hatt kontakt før kan jeg heller ikke se er noe issue i det hele tatt. Hvilken grunn han har for å ta kontakt nå spiller INGEN rolle, så lenge både onkel og barn syns det er bra.

For meg virket det som misunnelse. Og litt sårhet fordi barna er hos onkel i stedet for hos far. Vel - om datteren ikke VIL være hos far og sønnen har GLEMT at han kanskje burde besøke far i julen, er det forholdet far-barn som er problemet. Ikke at det har dukket opp en onkel de gjerne vil bruke tid med.

[Gjest Gjest]

Hvordan kan din samboer godta at hans fjortenåring kutter kontakten? Det er da ikke opp til fjortenåringen å bestemme, hun var da fremdeles et barn....

[Gjest ts]

Først: Dersom disse barna/ungdommene kan få to voksenpersoner i livet sitt som de kan føle fortrolighet med og som de kan være seg selv hos, må dere legge fra dere at det er en trussel. Uansett hvorfor og hvordan er det et gode å ha mange som bryr seg. La barna være sammen med onkel og hans kone/samboer. Ikke lag det til en konkurranse. Ikke tenk på om de hevder seg eller ikke. Ikke involver sønnen til samboen din i dette, nå har dere allerede sådd en usikkerhet og mistenksomhet hos ham overfor noen som kunne vært en ressurs i hans liv. Dette mener jeg var galt uansett hva denne onkelen kan ha sagt. Galt, egoistisk og for å være ærlig, litt paranoid.

Det er ikke dette nye voksenparet som truer deres forhold til din sambos barn. Det er kun dere selv som kan gjøre noe med dette forholdet. Dere kan starte med å ikke kreve noe av dem. De er voksne og styrer selv. Om de føler dere krever noe av dem, risikerer dere at de kutter snoren helt. Dere har ingen rett til å være sammen med barna - dere har ingen rett til å bli likt av dem. Dere må gjøre dere fortjent til det. Siden dere alt har et anstrengt forhold, må dere kanskje til og med ofre mer enn dere strengt tatt mener er riktig.

Ser også at dere bevisst har behandlet datteren ulikt det hun er vant til hos sin mor. Sikkert i god mening. Men dere må jo se at det kan være vanskelig for henne å innta ulike roller ulike steder. Kanskje trives hun med å være ansvarsfull, kanskje har hun tatt det som sin rolle. Og så kommer hun til dere og behandles helt annereledes. Kanskje vet hun ikke hva hun da skal gjøre, kanskje tar hun det som kritikk av sin mor (om dere har uttrykt noe av dette).

Personlig må jeg si det virker som om du er i overkant involvert her, og at mannen din er ditto underkant involvert. Mulig det bare er fordi det er du som skriver. Jeg er selv stebarn. Jeg hatet min stemor som pesten, og hun hadde ikke gjort noe som helst galt - var bare snill og grei. Det var det at hun VAR der som var problemet for meg. Fordi jeg aldri fikk tid alene med pappa. Og fordi jeg var et lojalt barn, skyldte jeg ikke på ham, men på henne for dette.

Det er utrolig vanskelig å vite hva som er skjedd. Men en ting er jeg sikker på. Om dere skal finne ut av det må MANNEN din snakke med sin datter. Stille seg sårbar, spørre hva som er galt. Forklare at han savner henne og be om hjelp fra henne til å få et bedre forhold. Bruke tid på henne uten deg og deres barn.

Og du må slutte å ta det hele så personlig, og du må ihvertfall slutte å misunne andre som har god kontakt med barna.

Først og fremst så har vi ikke noe imot at barna har kontakt med en onkel. All familie som bryr seg om barna bør være en ressurs for dem.

Det vi derimot reagerer på er onkelens nedlatende holdning til oss, noe han ikke har grunn til å ha. Hadde onkelen hatt ærlige hensikter og vært oppriktig interresert i barna, hadde alt vært ok, men han leker "snill og omsorgsfull onkel" nå kun for å remheve seg selv. Det sier både hans verbale og kroppsspråk klart og tydelig + at vi kjenner han og vet hvordan han er.

Det er utrolig leit å se at barna blir brukt for at onkelen skal fremheve seg selv. Det er flaut å se på alt han nå gjør for å "vise seg fram" for barnas mors familie, som å troppe opp i en begravelse til en person han ikke har snakket med på sikkert 15 år.

Tror du ikke barna føler forvirring for at onkelen plutselig dukker opp etter så mange år, å deltar i alt fra julefeiring til begravelse i barnas familie? Det uroer oss, å at jeg snakket med sønnen her om dagen har ikke gjort han mer forvirret. Han var fra før forvirret over hele denne onkelsituasjonen og skjønner egentlig veldig lite. Jeg sa også til han at de måtte kose seg hos onkelen når de var der, så det er ikke snakk om misunnelse fra min/ vår side, men rett og slett uro for hva denne onkelen klarer å skape av forvirring i barnas liv.

Jeg vil også si at denne onkelen har hatt all mulighet til å være onkel for barna i alle år, han er bedt i begge konfirmasjonene og bursdager, men han har ikke vist interresse for barna. De har aldri fått noen oppmerksomhet hverken til bursdag, jul eller konfirmasjoner. De har rett og slett ikke hørt et pipp fra han siden de var små barn.

[Gjest ts]

Da leser vi TS ulikt - jeg har ikke lest at han har sagt "jeg har kontakt med datteren det har ikke du" med 5-åringens æda bæda-røst. Hadde han gjort det ville jeg forstått reaksjonen.

Min tanke er at voksne støttespillere er et GODE. Og at om en foreldre har dårlig kontakt med sitt barn, er det noe forelderen selv må ta det hele og fulle ansvaret for. Ingen barn skal trenge å VELGE mellom en hyggelig onkel og en forelder. At onkelen ikke har hatt kontakt før kan jeg heller ikke se er noe issue i det hele tatt. Hvilken grunn han har for å ta kontakt nå spiller INGEN rolle, så lenge både onkel og barn syns det er bra.

For meg virket det som misunnelse. Og litt sårhet fordi barna er hos onkel i stedet for hos far. Vel - om datteren ikke VIL være hos far og sønnen har GLEMT at han kanskje burde besøke far i julen, er det forholdet far-barn som er problemet. Ikke at det har dukket opp en onkel de gjerne vil bruke tid med.

Hele onkelens måte å ordlegge seg på, å hans kroppsspråk fortalte oss at han sa erta berta, jeg har kontakt med datteren, og det har ikke dere.

Vi er da ikke ute etter at barna skal velge mellom hverken onkelen eller andre personer. Men vi ønsker at det hadde vært ett oppriktig ønske og interesse for barna som gjør at onkelen har kontakt med de, å ikke hans ønske om å fremheve seg selv, også å tråkke på oss. Det blir feil at han skal bruke barna for det formålet.

Selvsagt er hele dette sårt for oss, men misunnelse vil jeg ikke kalle det. Det er tanken på at barna er små brikker i onkelens spill der han gjør alt for å vinne. Det er onkelen som ser på dette som konkurranse, og ikke vi.

[Gjest ts]

Jeg er enig i veldig mye av det du skriver, men ikke det jeg har understreket...

Det virker ikke på meg som om de har noe i mot at (ste)datter har kontakt med onkelen, og at han og kona er barnas støttespillere, heller tvert i mot, men det er onkelens nedlatende holdning til dem selv trådstarter reagerer på.

Trådstarters opplevelse av det hele, var at onkelen framhevet seg selv på en veldig negativ måte overfor dem: "jeg har kontakt med datteren din, det har ikke du så... hun liker meg bedre enn deg så..." akkurat som å høre en 5-åring si : "jeg vet no' som ikke du vet, så det så...!", og det er ikke et sympatisk trekk i mine øyne.

Onkelen kunne for eksempel ha sagt: "jeg skjønner det er trist for dere å ikke ha kontakt med XX, men hun trenger voksne støttespillere, og jeg håper jeg kan være det for henne i deres sted."

Ellers er jeg veldig enig med deg og Blondie65 i at (ste)datteren kanskje kan føle at hun ble "nedgradert" fra nesten voksen til barn, og at hun kanskje opplevde det som en nedtur.

Takk, du har skjønt det.

Ellers vil jeg si til vårt forsvar at datteren ikke ble nedgradert fra ungdom til barn. Hun fikk mindre ansvar, ja, men hun fikk også muligheten til å dyrke endel interesser som hun tidligere ikke hadde kunnet gjort. Hun hadde selvsagt plikter hoss oss også, men ikke så mye som hun var vant til. Dette er en sosial jente, og hun fikk tid til å være sammen med venner osv. Hun fikk også etter eget ønske feiret bursdagene sine med selskap hvor hun inviterte venner - noe hun fortalte at hun ikke hadde hatt tidligere.

[Gjest ts]

Hvordan kan din samboer godta at hans fjortenåring kutter kontakten? Det er da ikke opp til fjortenåringen å bestemme, hun var da fremdeles et barn....

Min samboer har ikke bare godtatt dette.

Han har vært til mange møter både med barnas mor alene, med datteren også tilstede, og med begge barna tilstede.

Han har vært i kontakt med familievernkontor og kirkekontor, men så lenge mor ikke samarbeider er det vanskelig å komme noen vei.

[Lassie]

Jeg har ingen svar eller forslag til løsninger egentlig, men jeg synes rett og slett at det (i mine øyne) virker som om du (og din samboer?) forhåndsdømmer denne onkelen en del. Du skriver bl.a. "men han leker "snill og omsorgsfull onkel" nå kun for å remheve seg selv. Det sier både hans verbale og kroppsspråk klart og tydelig + at vi kjenner han og vet hvordan han er."

Fremheve seg for hvem da? Hvem er det han skal imponere?

Og hvis dere har hatt kontakt med ham hele veien (noe jeg regner med, siden du skriver at dere kjenner han og vet hvordan han er), så kan det jo tenkes at siden dere er en del av livet hans så ønsker han å bli bedre kjent med barna også. Kanskje denne onkelen har blitt en voksen og "skikkelig mann"?!

Jeg stusser litt på din holdning til denne onkelen, rett og slett. For det er jo ikke særlig heldig å være så mistroisk til folk, og jeg tenker at folk kan faktisk forandre seg.

Og har du et problem med onkel bør du ta det opp med ham, og ikke med din stesønn!

Jeg sliter litt med å komme med noen gode svar, fordi jeg rett og slett leste ut av dine innlegg at dette er et sammensurium av problemer i familien til din mann (rettere sagt i far-barn-forholdene), og uheldigvis kom onkelen "i veien" og dermed fikk skylda for både det ene og det andre, og ble tillagt div. uheldige egenskaper.

Men det er uansett vanskelig å si noe som helst når vi ikke har hørt onkels historie, hva onkel tenker om årsaken til at han har åpnet dørene for disse barna.

[Gjest Blondie65]

Jeg har ikke barn selv, men jeg kjenner godt til samværsregler. Vanligvis er det slik at man tilbringer en jul hos mor og en hos far. Så kommer denne onkelen dalende fra oven/sidelinjen og lager tull. Jeg vet ikke om jeg hadde sittet stille og sett på.

Nå er barna selvsagt så gamle at de i stor grad velger selv hvor de vil være og det er klart at det er vondt for far når han blir valgt vekk. Jeg velger å tro at onkelen har vært tankeløs. Det eneste andre alternativet er at ungene av den ene eller den andre grunn har et så dårlig forhold til sin far at de ikke orker å være der. Da synes jeg det er rart at dette ikke kommer frem i samtaler med familievernkontoret.

Da jeg sa at jenten kan ha opplevd at hun ble nedgradert til barn så mente jeg hennes opplevelse av det - ikke at det er det dere har gjort. Jeg tror dere har gjort det dere mente var best for jenten, men et eller annet sted har det blitt et eller annet feilskjær og det er rart at moren ikke støtter dere i å finne ut av det. Det hadde da vært bedre å ta en full utblåsning og bli ferdig?

Men det beste er kanskje å la tiden gå og håpe at barna vokser av seg vrangviljen.

[bella domina]

Uansett hva denne onkelen vil, er han voksen og barna er voksne. Det sentrale i mine innlegg er uansett dette

.. om en foreldre har dårlig kontakt med sitt barn, er det noe forelderen selv må ta det hele og fulle ansvaret for.

[...] Vel - om datteren ikke VIL være hos far og sønnen har GLEMT at han kanskje burde besøke far i julen, er det forholdet far-barn som er problemet. Ikke at det har dukket opp en onkel de gjerne vil bruke tid med.

Det er noe som heter å feie for sin egen dør. Uansett om onkelen er en slem heks som skal spise barna etter å ha fetet dem opp, er det KUN far som kan rette opp det dårlige forholdet han har til sine barn.

[Gjest Første gjest]

Uansett hva denne onkelen vil, er han voksen og barna er voksne. Det sentrale i mine innlegg er uansett dette

Det er noe som heter å feie for sin egen dør. Uansett om onkelen er en slem heks som skal spise barna etter å ha fetet dem opp, er det KUN far som kan rette opp det dårlige forholdet han har til sine barn.

Men betyr det at trådstarter og hennes mann skal godta å bli behandlet som dritt av familiemedlemmer?

Som sagt, jeg har vært i tråsdstaters stedatters sted, og jeg har opplevd hvordan jeg ble brukt som brikke i et spill mellom enkelte familiemedlemmer. Det var faktisk ganske mange som ønsket at jeg ikke skulle gjenoppta kontakten med de jeg hadde brutt med, fordi de selv ønsket å ha den plassen/innflytelsen i mitt liv.

De hadde en dobbeltrolle som ikke var sann! De ønsket å være betydningsfulle, ha innflytelse, og ga blaffen i hvordan det påvirket andres liv.

Det var dem og deres ønsker som betydde noe!

Noen ga han bl.a råd om å markere seg overfor meg ved å ta fra meg noe jeg var glad i, og samtidig ga de samme menneskene meg råd om å ikke gjenoppta kontakten med en som kunne ta fra meg noe som jeg var så glad i...

Jeg ser ikke bort fra at onkelen i trådstarters tilfelle ser sin mulighet til å framheve seg selv på bekostning av trådstarter, hennes mann og deres (ste)barn.

Jeg er enig med deg at i de fleste tilfeller er voksen støtte et gode for barna, men dessverre ikke i alle tilfeller. Det er veldig avhengig av den voksnes agenda!