Hva syntes du om folk som ikke er triste ved dødsfall i familie?

[amles]

Jeg blir sjelden ute av meg av sorg hvis noen dør..

Selvsagt synes jeg det er trist, men er man død så er man død, de merker jo ikke noe til det selv..

Derimot så kan jeg få veldig vondt av de som er igjen, spesielt hvis unge mennesker dør og etterlater seg små barn.

Jeg har mange ganger tenkt på det når jeg har vært i begravelse, jeg klarer liksom ikke gråte, tenker sånn at det er en naturlig del av livet, og at noen har et langt liv og noen har et kort liv..

Har de hatt et godt liv så tenker jeg at de hadde det ihvertfall godt når de levde, og har de hatt et vondt liv, så tenker jeg at de har det ihvertfall ikke vondt lenger..

Håper heller ikke at folk skal sørge seg ihjel når jeg dør, håper heller at de har mange gode minner og kan le litt..

Mine følelser kan ha noe med yrket mitt å gjøre, da jeg jobber med folk som er syke og døende hver dag.

[Rainbow Brite]

Og jeg!

Edit: Signerer Anna sitt innlegg altså

Endret 19. desember 2007 av Rainbow Brite

[Darksun]

Synes ingen har rett til å dømme hvordan andre reagerer i en slik situasjon.

Personlig kjenner jeg meg veldig igjen med TS.

Orker rett og slett ikke all sorgen rundt begravelsen, all griningen og alt det der, når et gammelt menneske dør en naturlig død.

Å dø er faktisk en ganske naturlig del av livet.

Likevell tvinger jeg meg selv til å gå i begravelser, mest av respekt for mamma og pappa (nærmeste pårørende til avdøde).

[Gjest Gjestinne]

Likevell tvinger jeg meg selv til å gå i begravelser

Det her er noe helt annet enn hva det er snakk om.

Fordi om man ikke er knust av sorg etter et dødsfall av en gammel person som var mett av livet, så vil man da gjerne møte opp i begravelsen for å ta et farvel. Man har da respekt for den døde og pårørende!

[Gjest]

Hvem i all verden har fått for seg at det er begravelsen jeg ikke skal på? Det jeg nevnte her som et tema var dagen bestemor døde og de skulle rydde etter henne. Det viser seg at verken kusinene mine eller søsken av bestemor kom dit.

Om jeg dør håper jeg da ikke folk sitter å griner i flere dager. Jeg vil ikke at folk skal gjøre det for meg. At de er lei seg er da lov, men det er liten vits i å kaste bort tiden på meg når jeg er død. Bortsett fra kanskje putte lys på grava hvert år ved jul og bursdagen min eller noe sånt.

[Gjest Gjest]

Du skriver at du ikke ser vitsen i at du "drar opp dit", bor du veldig langt unna?

Ellers kunne du jo tatt en liten tur. Litt i respekt for de andre i familien, og vise at du bryr deg. Dette er ikke noe jeg synes du absolutt bør gjøre altså...

Jeg gråter og er nokså trist når noen i nær slekt dør. Også de som er gamle og syke... Sjokket burde ikke være så stort da, men jeg blir litt overrasket og veldig lei meg allikevel. Det går litt i berg og dalbane med humøret... Husker at jeg ble sint da onkelen til mamma døde, og noen smilte og fleipa litt før begravelsen. Syntes ikke det passet seg. Men nå tror jeg at det var deres måte å komme seg igjennom det triste på. Folk sørger på mange forskjellige måter.

Jeg mistet morfar for over et halvt år siden. Var ganske knust da... Og tenker fortsatt endel på han. Vi snakket ikke så mye sammen, og hadde ikke et skikkelig nært forhold, men det var allikevel et sterkt bånd der. Han var en av de jeg så mest opp til av alle i hele verden...

Jeg kviet meg veldig for å dra til huset han bodde i etter begravelsen. Vi i slekta skulle rydde litt, vurdere hvilke ting som skulle bevares og kastes, og det ble bestemt at alle barnebarna kunne ta èn ting som minne. Jeg husker at jeg ikke likte den idèen, og så for meg at noen grafsa til seg de fineste tingene i stua hans, uten at det hadde noe minne om bestefar-verdi for dem.

Endel ting ble fort tatt av mine søskenbarn og søsken, men det var mer fordi de allerede hadde sett seg ut en ting som var et godt minne, og ikke fordi de skulle ha det fineste og mest staselige. Bortsett fra èn kanskje...

Nå synes jeg det var greit å samles slik. Det viktigste var å være sammen med de i familien... Mange av oss har travle liv på hver vår kant, langt vekk fra hverandre, og sees ikke en gang i året engang. Derfor var det godt... Var ikke trist hele tiden heller, men snakket om morsomme ting vi hadde opplevd med familien mens morfar levde, og helt andre ting vi pleier å snakke om når vi samles.

Jeg var heller ikke positiv til sammenkomst etter begravelsen, men foreldrene mine forventet at jeg skulle være med. Folk spiste god mat og hygget seg, små barn løp omkring og lo. Virket som om jeg var den eneste som var trist, jeg følte ikke at jeg hadde noe der å gjøre, så jeg dro hjem etter en drøy halvtime.

Humøret mitt varierer som sagt det også, selvsagt bør man koble av og ikke være trist hele tiden, men det var bare sånn jeg følte det akkurat da.

Noen i familien har veldig behov for å snakke om den som er død, mens jeg unnviker det. Blir så trist og grublende at jeg fortrenger mye... Begynner fort å snakke om noe annet når morfar blir nevnt, for det er så sårt...

Har ikke besøkt graven hans ennå heller. Nå bor jeg 60mil unna, og har bare vært i nærheten 2 ganger etter at han døde, men allikevel.

Jeg har ikke lyst, men dèt, som å være med familien rett etter dødsfallet, kan være godt å gjøre.

Vet noen synes det er rart at jeg ikke besøker graven, men jeg føler meg ikke helt klar for det. Vet at jeg sikkert bryter sammen helt og blir kjempetrist igjen...

Så... Du bør ikke gjøre noe du ikke føler er riktig. Du bør ikke gjør noe fordi andre vil at du skal gjøre det... Men jeg vet at i sånne situasjoner, så må jeg "ta meg sammen" og gjøre ting jeg egentlig ikke vil, for det kan føles veldig fint etterpå.

Alle er forskjellige, og man bør ikke dømme kjærligheten folk har til andre, ved å se hvor mye de gråter i begravelser osv. Folk har så utrolig mange måter å sørge på. Noen virker merkelige, sjokkerende og uvanlige, men det må man nesten bare godta.

Jeg selv gjør ikke det jeg burde gjøre. Jeg fortrenger og fortier mer enn det som er godt....

[Tabris]

Det viser seg at verken kusinene mine eller søsken av bestemor kom dit.

Da hadde det kanskje betydd enda mer om du hadde kommet?

[amles]

Jeg skjønner egentlig ikke problemet her.. Hvorfor har folk så problemer med at ikke alle sørger likt??

For den døde spiller det liten rolle om du er tilstede eller ikke, at folk skal samles og minne den døde må jo være opp til hver enkelt.

Jeg kunne aldri tenkt meg å sittet sammen med mange familiemedlemmer å gråte og trøste sammen.

Jeg har også valgt bort begravelsen til en venn fordi det var i ferien og jeg hadde andre planer. Tviler på at den som døde ikke hadde unnet barna mine turen til legoland framfor å gå i hennes begravelse.

Det jeg synes er mangel på respekt for den døde er at folk skal begynne krangle og bli sure fordi man velger å ikke delta i alt i forbindelse med ett dødsfall..

Du må gjøre det du føler for, ikke bry deg om hva andre synes.

Jeg føler meg dum som ikke gråter i begravelser, da jeg føler at andre nesten forventer det. Blir ofte den som trøster.. men synes faktisk at folk tenker for negativt i en begravelse. Fokustet blir på hvor trist det er, istedet for de gode minnene.

[Tabris]

Jeg tror ikke folk har problemer med at man ikke sørger likt. Jeg tror folk har problemer med at man ikke "gidder" å være der for de andre som kanskje hadde hatt behov for nærhet av familie og venner etter et dødsfall.

[Gjest]

Jeg for min del ser liten vits i å være med og ordne med politi, begravelses byrå, lege o.s.v som de gjorde den dagen hun døde. Var da jeg så liten vits i å være der. Jeg har både vært i begravelse og sammenkomst etterpå i dag. Har tilogmed lagt rose på kisten o.s.v. Men det var veldig få som var lei seg på sammenkomsten.

Jeg for min del er ikke helt for å sitte å sørge over at noen er dø, men jeg støtter heller det og samles for å minnes den personen.

[Gjest Gesta]

Jeg for min del ser liten vits i å være med og ordne med politi, begravelses byrå, lege o.s.v som de gjorde den dagen hun døde. Var da jeg så liten vits i å være der.

Jeg har sagt ja takk til å delta på planleggingsfasen, de gangene det har vært dødsfall litt lengre ut i familien. Jeg har sett på det som en nyttig erfaring å ha med seg videre. Det er så utrolig mye som må ordnes etter et dødsfall, det være seg både papirarbeid, begravelse og opprydding av husvære. Greit å vite lite hva det dreier seg om. Velge ut salmer, bestemmes seg for kiste, antrekk på den døde, gravstein, kranser, minnesamvær... det er så mye.

Man vet aldri. Plutselig kommer en dag der man selv er den som er den nærmeste pårørende. Da kan det være greit å vite litt hva som venter seg.

Livserfaring. Det er det du har gått glipp av.

Dessuten syns jeg det er greit å være med på syning. Kanskje var det snakk om det i ditt tilfelle også? (har ikke lest hele tråden grundig).

[Gjest]

Jeg har sagt ja takk til å delta på planleggingsfasen, de gangene det har vært dødsfall litt lengre ut i familien. Jeg har sett på det som en nyttig erfaring å ha med seg videre. Det er så utrolig mye som må ordnes etter et dødsfall, det være seg både papirarbeid, begravelse og opprydding av husvære. Greit å vite lite hva det dreier seg om. Velge ut salmer, bestemmes seg for kiste, antrekk på den døde, gravstein, kranser, minnesamvær... det er så mye.

Livserfaring. Det er det du har gått glipp av.

Det var snakk om kun politi pga dødsfall hjemme, og tømming av kjøleskap o.s.v. Planlegging av begravelse, salmer, gravstein o.s.v er noe jeg tror pappa og tante ville ordne helst selv.

Dessuten så foretrekker jeg å ikke tenket tanken på at det snart er jeg som må ordne det ettersom jeg kun er 21.

Og syning vet jeg faktisk ikke hva er. Eller tror ikke det.

Men for min del blir det litt drastisk og si at man går glipp av en livserfaring ettersom jeg ikke hjalp til på min bestemors begravelse. Da tror jeg det er meget mange som har gått glipp av mange livserfaringer.

Endret 20. desember 2007 av Gjest

[Tabris]

Nei, jeg tenker heller ikke så mye på livserfaringen med å ordne opp i det praktiske. Jeg tenker mer på livserfaringen med å gjøre ting man ikke alltid har lyst til for å støtte andre. Livserfaringen med å lære seg å se, erfare og takle andres sorg.

Syning er vel når de etterlatte skal se den avdøde?

[Gjest]

For min del syntes jeg at jeg gjorde det i begravelsen.

Syning tror jeg de hadde på mandagen eller noe i to tiden. Viste ikke om det. og hadde nok ikke dratt om jeg viste det heller.