når pappa styrer heimen

[Gjest gjest stine]

Hvordan tanker har dere som er pappaer om dette med å bli hjemme med babyen mens mamma tar seg en luftetur?

Hær hos oss funker dët bra, pappaen mater og legger babyen, så ingen problem...sier han nå ihvertfall:)

Mens ei venninne av meg knappt nåk har vært i butikken på 6 mnd, fordi pappaen ikke kan ta ungen en stund...

Hvorfor er det så stor forskjell på mannfolka?

Har et med usikkerhet å gjøre, eller at noen rett og slett ikke gidder å hjelpe til litt??

[Gjest Elfrida]

Det kan ofte ha vel så mye med mamman å gjøre, som ikke slipper til pappa hvis ikke hun absolutt må. Ikke rart han vegrer seg da.

[Gjest Gjest]

Det er bedre å holde seg unna enn å få kjeft fordi alt ikke skjer nøyaktig slik moren vil.

[Gjest Blondie65]

Det er mange faktorer her:

A) Fedre som ikke gidder, ser det som sin oppgave, er redd for å "knuse" babyen, ikke gjør "kvinnfolk arbeid", etc. Eneste løsning: vent på neste generasjon menn, eller sjekk dette ut før du får barn for å se om det er verdt å være "alene mor" inneburet i 20 år.

B) Mødre som overhodet ikke lar mannen slippe til. Her finnes forskjellige graderinger. Noen tror at menn ikke har "moderlige" evner og bruker den slags type uttrykk for å undertrykke mannens omsorgsevner. Og så er det enkelte mødre som mener at det er "my way or no way". Hvis far kan være så "tanketom" at han ikke gjør ting på akkurat samme måte som mor så er han uten "omsorgsevner".

For gruppe B er vi kvinner selv skyld i dette. Her må vi gjøre noe selv med våre holdninger.

[Gjest Gjest_BenteBent_*]

Selve "problemstillingen" er jo latterlig nok. Jeg ville aldri fått barn med kjæresten min dersom jeg ikke trodde at han kunne ta vare på det på lik linje som meg.

Han yter nok omsorg på en annen måte enn meg, men jeg synes ikke det er negativt. Barna har det like bra med begge oss foreldre.

Jeg synes det er altfor mange mammer som er fullstendig egoistiske når det kommer til dette å ta seg av barna. Gjør en mor alt perfekt i begynnelsen? Nei, jeg tror ikke det. Gutta våre må etter en viss tid gå på jobb, og da er det klart at vi får mer tid med ungene. Men hva med å la pappa ta seg av barnet når han kommer hjem? Isteden for at han tar for seg støvsugeren eller vaskebøtta så kan han kanskje få være sammen med barnet sitt? De må også få lov til å bli kjent.

Og hva gjør det om bukse og genser ikke passer sammen? Eller om barnet fikk middagsglasset med kalkun isteden for det med torsk?

Når jeg går ut hjemmefra så tenker jeg ikke engang på de hjemme, da er fokuset mitt på det jeg gjør utenfor hjemmet. Reiser jeg bort kan jeg savne dem, men jeg tenker da aldri på om de klarer seg eller ikke.

Man kan kalle denne eiertrangen til barna morsinstinkt alt man orker, men i bunn og grunn handler det om oss damers kontrollbehov.

BenteBent

[Gjest Mayamor]

Jeg drar fra et stelt hus og kommer tilbake til et bombet hus. Men slik er det om jeg er hjemme og jeg ikke gjør noe. Til tross for dette drar jeg bort både kvelder, helger og 5 dager til Praha/London/jobbreise og tar heller huset som det er når jeg er tilbake. Å bekymre seg for hvordan det går hjemme gjør jeg aldri. Å bekymre seg for hvordan det ser ut er bortkastet energi...

[Far til 2]

Hvordan tanker har dere som er pappaer om dette med å bli hjemme med babyen mens mamma tar seg en luftetur?

Hær hos oss funker dët bra, pappaen mater og legger babyen, så ingen problem...sier han nå ihvertfall:)

Mens ei venninne av meg knappt nåk har vært i butikken på 6 mnd, fordi pappaen ikke kan ta ungen en stund...

Hvorfor er det så stor forskjell på mannfolka?

Har et med usikkerhet å gjøre, eller at noen rett og slett ikke gidder å hjelpe til litt??

Som andre antyder er det nok noen forskjeller ute og går blandt menn (som blandt kvinner). Men jeg tror ikke det er så enorme forskjeller som det en skulle tro det er. Og hovedårsaken til dette er at det finnes en del kvinner med et "kontroll behov" som skremmer en del menn bort fra omsorgsrollen.

Når en mann til stadighet får beskjed om at han ikke kan gjøre sånn eller sånn, ikke bruke de klærne, ikke gi den maten, ikke bare leke, etc, etc, tror jeg mange menn velger enkleste motstands vei og overlater det meste til moren. Og det gjøres gjerne ved at mennene VELGER å fremstille seg selv som hjelpesløse. Dermed unngår de en del negativ kritikk.

Om en derimot lot menn få ta seg av omsorgsarbeidet på sin måte, uten å hele tiden kritisere, tror jeg mange ville tatt større del i omsorgen. Men om mannen er konfliktsky velger han gjerne en enklere løsning.

[Gjest Gjest]

Det er bedre å holde seg unna enn å få kjeft fordi alt ikke skjer nøyaktig slik moren vil.

Det er da ikke moren som skal bestemme alt eller?

Hvis faren er en pusling som frykter reprisalier så er han ingen skikkelig mann. En MANN tar styringen og tar seg til rette og krever sin rett til like mye tid med barnet som moren.

Kun puslinger lar seg overkjøre av kvinner/mødre.

[Gjest Gjest]

Det finnes en del kvinner med et "kontroll behov" som skremmer en del menn bort fra omsorgsrollen.

Når en mann til stadighet får beskjed om at han ikke kan gjøre sånn eller sånn, ikke bruke de klærne, ikke gi den maten, ikke bare leke, etc, etc, tror jeg mange menn velger enkleste motstands vei og overlater det meste til moren. Og det gjøres gjerne ved at mennene VELGER å fremstille seg selv som hjelpesløse. Dermed unngår de en del negativ kritikk.

Dette kan vel knapt kunne kalles "menn" - snarere feige puslinger som ikke tør å stå opp for sine rettigheter.

[Gjest Mayamor]

Nå da; en kvinne kan fint ta styringen fra en aldri så mye mannemann med sine bessvissermentalitet...

[Gjest Gjest]

Nå da; en kvinne kan fint ta styringen fra en aldri så mye mannemann med sine bessvissermentalitet...

Da er hun ikke kvinne men hespetre og monster.

[Gjest Tulipa]

Jeg drar fra et stelt hus og kommer tilbake til et bombet hus. Men slik er det om jeg er hjemme og jeg ikke gjør noe. Til tross for dette drar jeg bort både kvelder, helger og 5 dager til Praha/London/jobbreise og tar heller huset som det er når jeg er tilbake. Å bekymre seg for hvordan det går hjemme gjør jeg aldri. Å bekymre seg for hvordan det ser ut er bortkastet energi...

Da hadde jeg klikket - hvordan kan man akseptere sånt?

Jeg reiser masse i jobben min men det ser alltid like strøkent ut når jeg kommer hjem som da jeg dro .. Hvorfor skal man ikke kunne forlange at mannen gjør like mye som kvinnen hjemme?

[prinsessa]

Jeg er heldig og har en mann som har den perfekte far. Aldri noe problem og dra noen sted og jeg har aldri vært nervøs for at ikke mannen skal klare og være alene med ungene.

Jeg og mannen snakket litt om dette i sta. Og han sa; det skal være like naturlig for barna mine at de skal komme til meg som de skal kunne komme til deg. Jeg skal være en like god omsorgsperson som deg.

Mannen min ordner med klær i barnehagen, pakker sekken like godt som meg.

Vi har vært veldig klare på at vi skal være like gode foreldre begge to helt fra barna har vært nyfødt.

Husker veldig godt når jeg fikk min eldste og pappa skulle vaske og stelle han på morgen og jeg så hvordan han gjorde det. Istedenfor og blande meg inn lot jeg han gjøre det på sin måte.

Han gjorde litt anderledes enn meg men det viktigste er jo at barnet er rent og er riktig kledd for årstiden.

Var på julebord i går med noen venninder og der var det mange som hadde hatt den runden før de kom seg ut med unger som ikke kunne legges av pappa at barna ikke kom seg i seng og gråt osv.

[Helen]

Et par jeg kjenner har nå to barn sammen, faren har aldri, å da mener jeg ALDRI fått vært alene med noen av barna.

Moren har vært hjemme med barna siden den eldste ble født. Da den eldste var baby hadde hun helt panikk hvis noen ville holde barnet hennes, så hun lot så og si aldri noen holde barnet.

Under middagen i dåpen sov barnet på soverommet, da låste mor døren og puttet nøkkelen i lomma. Så fort hun hørte barnet skrike fòr hun opp så stolen veltet, og fortet seg inn på barnerommet.

Da hun er på badet har hun barna med seg, så de må leke der til hun er ferdig med å stelle seg, selv om far også er hjemme.

Da hun fikk barn nr 2 så ammet hun begge barna, det er ca 2 år mellom de. Hun var redd den eldste skulle bli sjalu.

Nå har det eldste barnet begynt på skolen, barnet har det kjempefint for nå kan det leke med andre barn. Men mor synes det er ille at det lille gullet hennes er på skolen, hun hadde det skikkelig tøft til å begynne med.

Far har prøvd å "slå i bordet" flere ganger for han vil gjerne ha barna litt alene, da lover mor at hun skal skjerpe seg, men det skjer aldri. Far føler ikke at barna er hans for selv om de bor sammen har han ingen kontakt med de. Han får ikke en gang lov til å ha med seg barna ut for å leke i hagen.

Jeg vet dette høres utrolig ut, men desverre er det helt sant.

[Gjest Mayamor]

Da er hun ikke kvinne men hespetre og monster.

Ja der har du nok et poeng...

Da hadde jeg klikket - hvordan kan man akseptere sånt?

Jeg reiser masse i jobben min men det ser alltid like strøkent ut når jeg kommer hjem som da jeg dro .. Hvorfor skal man ikke kunne forlange at mannen gjør like mye som kvinnen hjemme?

Jeg har funnet meg en mann som ikke ser rot; han forsøker, men han duger lite. Imidlertid er han flink å lage mat, flink med barna, legger dem, finner klær til dem, kjøre-hente-bringe, hjelpe til med gitarundervisning, mekanikker på go-karter, veileder når barna skal lære å fotografere, bedriver eksperimenter sammen med barna. Alt dette veies opp (selv om jeg en smule frustrert innimellom - spesielt dersom jeg ikke er i form, men ser alt rotet...).

Når min samboer mener huset er topp shinet, flyter det i mine øyner. Jeg er ikke spesielt nøye, men han er spesielt unøye. Vi har nok en gammeldags inndeling av hjemmets oppgaver; jeg gjør det meste hjemme - han det meste ute. Jeg hjelper til ute - han hjelper til inne. Og om noen vil henge seg opp i at jeg skriver hjelpe til; værsågod. For jeg mener at vi er et team med hver våre oppgaver, men hjelper hverandre da vi er sammen i et team. Hans positive egenskaper oppveier imidlertid de negative, slik forhåpentligvis mine dårlige egenskaper er mindre enn mine gode...

[Gjest Tulipa]

Nei, jeg henger meg ikke opp i om folk skriver at den ene parte "hjelper til hjemme" eller "er barnevakt" .. de må skrive hva de vil for meg. Men akkurat det med å komme hjem til "bomba" hus måtte jeg bare kommentere - for jeg mener det - jeg hadde klikka Rot i huset er en av de få tingene som får meg skikkelig sur .. heldigvis så er mannen lik meg - men sønnene våre mangler desverre dette genet

[Gjest Gjest_jaja_*]

Det er mange faktorer her:

A) Fedre som ikke gidder, ser det som sin oppgave, er redd for å "knuse" babyen, ikke gjør "kvinnfolk arbeid", etc. Eneste løsning: vent på neste generasjon menn, eller sjekk dette ut før du får barn for å se om det er verdt å være "alene mor" inneburet i 20 år.

B) Mødre som overhodet ikke lar mannen slippe til. Her finnes forskjellige graderinger. Noen tror at menn ikke har "moderlige" evner og bruker den slags type uttrykk for å undertrykke mannens omsorgsevner. Og så er det enkelte mødre som mener at det er "my way or no way". Hvis far kan være så "tanketom" at han ikke gjør ting på akkurat samme måte som mor så er han uten "omsorgsevner".

For gruppe B er vi kvinner selv skyld i dette. Her må vi gjøre noe selv med våre holdninger.

Jeg tror også at det er de to hovedkategoriene der som er årsaken til om en mann ikke stiller opp som far. Jeg tror også i mange tilfeller så er det en blanding av A og B.

Men så må jeg si at både mann og kvinne velger hvem de vil leve sammen med og få barn med. Hvis det er viktig for en at far deler like mye ansvar for barnet så bør det være noe man bør undersøke før man får barn.

Både jeg og mannen var bevisst hva vi forventet av en partner og vi snakket om dette før vi gikk inn i et seriøst forhold. Så her i gården har det vært ingen overraskelser eller konflikter om hvem som skal vaske, lage mat, klippe plen, fikse bil, eller legge, mate, kjøre, stelle barna osv.

Et par jeg kjenner har nå to barn sammen, faren har aldri, å da mener jeg ALDRI fått vært alene med noen av barna.

Moren har vært hjemme med barna siden den eldste ble født. Da den eldste var baby hadde hun helt panikk hvis noen ville holde barnet hennes, så hun lot så og si aldri noen holde barnet.

Under middagen i dåpen sov barnet på soverommet, da låste mor døren og puttet nøkkelen i lomma. Så fort hun hørte barnet skrike fòr hun opp så stolen veltet, og fortet seg inn på barnerommet.

Da hun er på badet har hun barna med seg, så de må leke der til hun er ferdig med å stelle seg, selv om far også er hjemme.

Da hun fikk barn nr 2 så ammet hun begge barna, det er ca 2 år mellom de. Hun var redd den eldste skulle bli sjalu.

Nå har det eldste barnet begynt på skolen, barnet har det kjempefint for nå kan det leke med andre barn. Men mor synes det er ille at det lille gullet hennes er på skolen, hun hadde det skikkelig tøft til å begynne med.

Far har prøvd å "slå i bordet" flere ganger for han vil gjerne ha barna litt alene, da lover mor at hun skal skjerpe seg, men det skjer aldri. Far føler ikke at barna er hans for selv om de bor sammen har han ingen kontakt med de. Han får ikke en gang lov til å ha med seg barna ut for å leke i hagen.

Jeg vet dette høres utrolig ut, men desverre er det helt sant.

OMG! Det var tydelig en person i B-kategorien ja. Men dette er da veldig sært og uvanlig får jeg håpe.

[katla]

Det er jo helt sinnssykt. Stakkars barn som ikke får tid med pappaen sin.

Det ville ikke ramlet meg inn å sette hverken barna, gubben eller meg selv i en slik situasjon.

Takk gud for at jeg kan reise ut, bort, gå på badet o.l.....

[Gjest en annen gjest]

Det er da ikke moren som skal bestemme alt eller?

Hvis faren er en pusling som frykter reprisalier så er han ingen skikkelig mann. En MANN tar styringen og tar seg til rette og krever sin rett til like mye tid med barnet som moren.

Kun puslinger lar seg overkjøre av kvinner/mødre.

Huff... jeg må nesten si at jeg er enig... Håper ikke jeg hisser på meg masse menn nå.

[Glede!]

Vi har en sønn på 6 mnd, og det er begrenset hvor lenge jeg kan være borte av gangen etter som jeg ammer. Men, vi har en datter på 20 mnd og, og hun kan mannen ta seg av akkurat like bra som meg. Ikke noe problem å ta seg en tur bort fra dem.