Den daglige utfordringen av toleransen.

[OppNed]

Skal smette inn tid, Litago, til å lese denne boken.

Helt klart; takk for tips.

"Hvor mye hensyn skal man ta"

Vibeke...med all respekt...hvor mye hensyn skal man ta til dine meninger etter et slikt utsagn? Ser du selv, hvor kjølig og kaldt dette ser ut? Lurer på...om det er noe seriøst galt med mine egne meninger, når jeg ser det du skriver, plukker det litt ifra hverandre og avdekker....fint lite igrunnen.

Hvor mye hensyn skal man ta???

Hvis...man ikke greier å ta hensyn, til tross for at man (evnen til å ta til seg viten, eller manglende sådan er for min del en greie som fremstår som ikke bare ambivalent...men direkte interresant merkverdig) i klartekst har fått muligheten til å ta del i innsikt, årsak og virkning...

Hvis du lærer, vet og skjønner at enkelte kan ta seg nær av din egen uvitenhet og det som fort kan oppfattes som ufinhet...hvor mye hensyn skal man da ta til dette?

Hva er poenget ditt? Hva vil du ha svar på?

Hmmm...hvor mye hensyn skal man ta??? Ikke et dypt spørsmål, i min verden riktignok. Hvis man vet, Vib, at man beveger seg på gyngende grunn, så vet man samtidig hvor hensyns-grensene skal, eller bør, gå. Hvis man ikke skjønner bølgene i den gyngende grunnen derimot...så stiller man ikke engang slike spørsmål. Da undrer man seg ikke engang over hva om er hva.

Godt tips: Ikke eksprimenter med mennesker. Ulurt. De kan undervurderes, overvurderes....men man har med folk og følelser å gjøre. Til tross for at de kan fremstå som idioter, i din verden.

Overraskende.

Maiken

[Gjest Kinga]

Maiken:

Å strø om seg med betegneleser som "mongo" eller "psykopat" vitner om uvitenhet og tankeløshet for min del. Jeg skjønner at "idiot" kan virke på samme måte på andre, f.eks. deg. Jeg har ikke hatt det forholdet til ordet selv, men kan nå endre min språkbruk takket være deg.

Det å spørre seg selv hvor mye hensyn man skal ta, synes jeg absolutt er på sin plass. Det er overhode ikke kaldt; det er ikke en oppfordring til meg selv eller andre om å være hard og eplekjekk. Tvert imot; å tenke igjennom det at man faktisk må ta hensyn og å regulere det etter sitt publikum er lurt.

Selv når man har ulure, etter eget hode, mennesker, som ikke vil forstå, eller tenker annerledes enn seg selv, er det viktig å tenke over hva man sier og hvordan. Nettopp for at budskapet skal nå fram. Og selv når man synes man selv er evig tålmodig og ok i sin tone, så er det fort gjort å falle for fristelsen med å komme med sleivkommentarer og karakteristikker. La meg ta et eksempel på en karakteristikk som jeg ikke føler meg hjemme i:

at hvis noen her inne skal ta på seg rollen som litt sånn over-kvalifisert i forhold til "stupide tåpe-innlegg", latterlige dumskapsbefengte synse-meninger etc....

Effekten av denne, om ikke tabloid-karakteristikken, men lite sympatiske framtilling av folk som faktisk bryr seg om hva som kommer på trykk eller ut kjeften, er ikke like gunstig for alle mottagere om hovedbudskapet er:

så forventes det mer av akkurat den personen enn at h*n bruker slike begreper selv.

Det har noe med måten man fremlegger ting på. Hvem som føler seg hjemme i “overkvalifisert”. Det sier kanskje mye om hva den personen skriver, i dette tilfellet Maiken, synes om mottagers tanker. Kanskje tankene til Maiken er preget av nettopp det at hun synes dette blir for dårlig osv.

Poenget mitt er jo nettopp det, at om man ikke klarer kvitte seg med tanken om at dette er for teit, så la det i alle fall ikke gjennomsyre måten man sier ifra på. Spørsmålet blir mange ganger likevel hvor mye hensyn man skal ta, for man vet jo, som f.eks. Arnie sier, at vedkommende tåler “å bli ristet litt”. Man får altså frem hva man mener, dilemmaet blir bare hvor “fintfølende” skal man være for å få ting klart nok fram?

Jeg har kanskje rotet meg helt ut på viddene nå. Jeg prøver bare å få sagt at jeg tar poenget ditt, Maiken! Men hva som kan være ok tone for meg og hva som kan være ok språkbruk for deg, det er jo individuelt. Har vi det i bakhodet, samtidig som vi tilstreber å ta hensyn og tillater andre å tråkke over våre egne grenser for hva som er greit, når vi sier ifra om noe vi synes er ugreit, så blir det hele mer konstruktivt, istedet for et oppgjør av skittkasting-slaget.

Takk for gode innlegg, Maiken, jeg har sansen for det du skriver, virkelig! Jeg håper du ikke misforstår mitt "hvor mye hensyn skal man ta" til å bety at jeg bruker "idiot" selv om jeg vet at det kan virke støtende.

Spørsmålet gikk på at det kan være vanskelig å legge hensyns-listen der den er ment å ligge; fordi alle man har for seg er så forskjellig. Selv når man overhode ikke har ment å støte noen, kan man altså gjøre det, og man kan tenke seg om igjen før man skriver eller snakker. Eller la være og satse på at vedkommende man har for seg ikke tolker ting i værste og mest støtende mening.

Skjønner du meg? Selv om jeg virker usympatisk og tungnem? At man faktisk satser litt på toleranse fra sitt publikum også, ikke bare skal være hensynsfull (ja, man skal være det) i sine egne innlegg.

Vibeke

[OppNed]

Nei, tungnem tror jeg ikke du er, Vibeke. Det har jeg aldri trodd heller (virket det slik??)

Tvert imot, så tror jeg (der ser du hva ord kan gi av inntrykk) du er svært så intelligent. Og ut av tekstene dine så stråler det (!) av en høy, høy hjernekapasitet, og et gøyalt, undrende, søkende nysgjerrig (og mye annet) sammensurium av kverneri. Slik oppfatter jeg deg. På nett.

Kompliment!

Er du klar over effekten dette kan ha? Det å kunne ordlegge seg, sette ord på tanker og meninger? Det kan være lurt å være seg bevisst slike ting, noe du sier du også er. Faren, derimot, ligger også oppe i dagen.

Fordi at budskapet skal, som du sier frem. Kan jeg bli litt personlig? Bare sånn for eksemplets skyld? Håper dette er greit, Vibeke, egentlig så tror jeg det er greit. Fordi at dette temaet engasjerer deg. Med fare for at jeg tråkker feil, selvsagt. Ekspirementelt, dette også.

Oki, jeg setter igang:

Smitteeffekten av idioti er utrolig, Sissan

Å bare la duster i forskjellige utgaver seile sin egen sjø, synes jeg er litt synd. Om dusten forblir dust, er irrelevant mange ganger.

- man er ikke likegyldig til at dusten får herje fritt. Man er samtidig med på å opplyse folk med labile holdninger og dårlige kunnskaper om hva man mener er rett, og kan tilføre ny og bedre kunnskap.  

Noen folk klarer bare ikke bruke huet - og jeg har mange ganger stor trang til å fortelle dem akkurat det. Jeg klarer bare ikke være høflig.

Det er en kunst å fortelle andre at de er idioter, uten å fremstå som idiot selv.  

Idioten selv er kanskje vanskelig å forandre, Sissan, men ved å påpeke idiotiet er det gjerne muligheter for å få stoppet det fra å spre seg.  

Smitteeffekten av idioti er utrolig, Sissan.

Nok nå. Dine egne utsagn, Vibeke.

Maiken svarte:

Sitat:  

at hvis noen her inne skal ta på seg rollen som litt sånn over-kvalifisert i forhold til "stupide tåpe-innlegg", latterlige dumskapsbefengte synse-meninger etc....  

???

Mener du at jeg fremstilte deg som usympatisk? Eller kan det være en slight sjanse for at du greide den jobben selv?

Ord, ord, ord...

Jeg sier ikke at du er en usympatisk person, Vibeke. Det har jeg ikke grunnlag for å si. Men det jeg sier, uten blygsel, er at jeg etter å ha dvelt ved disse utsagnene noen ganger, ble overrasket over meg selv, fordi jeg plutselig oppfattet deg som usympatisk.

(gjemmer hovedpoenget inni en parantes: Kan det tenkes, Vibeke, at dette blir veldig likt det du føler når du ser en eller annen "dustemikkel" som ordlegger seg "teit"? Du synes da sikkert ikke selv at du er en usympatisk person, vil jeg tro. Tror du "idioten" vil reagere negativt hvis han av en fremmed får denne karateristikken av seg selv servert...om det er aldri så pent pakket inn??)Ser du parallellene?)

Ikke fordi jeg føler meg over-kvalifisert i forhold til deg. Tvert imot, vil jeg si...fordi jeg hadde andre forventninger. Rart, er det ikke? Sannsynligvis, fordi jeg er litt farget fra før, så syntes jeg det meste av det som kom frem virket kaldt (jo...faktisk), kynisk, distansert kanskje, respektløst. Og ble kjempe-engasjert selv. Fikk så lyst til å trenge gjennom til deg, og håper, Vibeke at du er oppriktig når du sier at budskapet mitt (for det lille det er verdt...uten å egentlig ha forventninger om at dette betyr noe som helst for andre, så skal jeg være så oppriktig og blottlagt som å si at det betyr noe for meg hvis du er oppriktig) nådde frem.

Ikke til å bare la være å skrive, eller bruke sånne nedsettende ord om andre, men til at du faktisk greier å omforme dette i hjernen. Slik at du ikke engang tenker tanken om at andre er idioter og duster fordi de skriver rabalder-tulle-innlegg.

Jeg synes du er inne på noe veldig bra, i dette siste innlegget ditt. Budskapet ditt kom så mye tydeligere fram på en måte. Fordi du, slik jeg ser det, "sier fra" med andre ord.

Takker tilbake, forresten, for gode innlegg. Du har mange av dem.

Og temaet engasjerer enda. Personlig, så lærer jeg av slike tråder. Selv om jeg kan gå i vranglås av og til. Spennende hjernemat. Skal tenke meg endaberdre om selv, når jeg skriver, der hvor jeg er i tvil.

Hmm...føler plutselig at jeg kan ta ta i selve temaet med blankere ark. Uten å være farvet av at Vib er en dust (nå kødda jeg, altså)

(?????) Ble det noe av alt dette da??

(håper samtidig å bli tilgitt, enda en gang, fra trådstartersken (nytt ord) for noe som sikkert kan tolkes som en tremendous avsporing)

Maiken

[Gjest Vibeke ikke logget]

Ikke til å bare la være å skrive, eller bruke sånne nedsettende ord om andre, men til at du faktisk greier å omforme dette i hjernen. Slik at du ikke engang tenker tanken om at andre er idioter og duster fordi de skriver rabalder-tulle-innlegg.

Ja! Her kom det jeg har ventet paa! Og hatt saa lyst til aa skrive selv flere ganger. Har lyst til aa utheve det i gigabokstaver!!!

Jeg er usympatisk mange ganger, Maiken. Proever aa la vaere. Og jeg tror at det aa tillate seg selv aa skrive paa en respektloes maate gjoer det hele saa mye verre. Jeg har ikke lyst til aa tenke dust-tanken engang.

Er paa internettkafe og liker ikke helt bokstavene her. Slutter av her foreloepig, tror det er bedre jeg holder meg til aa lese det som staar.

Vibeke

[Gjest Kinga]

Kom til å tenke på en ting til (tilbake i min egen stue):

Jeg vil så gjerne like alle. Jeg vil så gjerne se etter det smarte og gode i dem.

Er det så usympatisk å innrømme at det noen ganger er vanskelig? At noen ganger så får man seg ikke til å tenke annet enn "dust"?

Ingen som kjenner seg igjen? Vil tro det.

Greien er jo å allikevel gå tilbake til innstillingen (tross første dust-innfall): Jeg vil så gjerne like denne personen, jeg vil så gjerne høre hva h*n har å si; for det kan være noe skikkelig smart i det.

Har tenkt litt på en annen ting også. Blondinevitser. Jeg liker dem ikke (tilfeldigvis er jeg blond.. he he).

Men hvor prinsesse på erten skal jeg tillate meg å være? Hvor mye hensyn kan jeg kreve fra andre? Som forlyster seg med å trekke min intelligens i tvil under dekket av humor? Humor er et minefelt; vanskelig å vite hvor mye hensyn man skal ta på en sånn arena.

Jeg tilgir dem, for de vet ikke bedre (oouuh, dramatisk setning ). Så drar jeg kanskje en blondinevits selv. Bare for å late som jeg ikke bryr meg så veldig. Eller kanskje prøve å ikke være så nærtagende.

Vibeke

[OppNed]

:o

Jeg vil så gjerne like alle. Jeg vil så gjerne se etter det smarte og gode i dem.  

Se etter det smarte og gode i dem? Eller det smarte eller gode i dem?

Vet ikke engang om dette bare var en sånn ql, laid-back utblåsning, eller om du mente det som et innlegg i debatten. :o

Må folk være så forbanna smarte for at de skal kunne oppfattes som gode da?

Eller...for den saks skyld så forbanna gode for å være smarte? Skjønner ikke linken.

Har sett eksempler på smarte kalde kynikere (kommer i mangeslags forkledninger), og ikke fullt-så-smarte elskverdigheter.

Jøssenavn, så forkjellige vi folk kan være. Synes faktisk det kan være skikkelig ok å høre på folk, og ta meg litt til til å lese, for den saks skyld, uten at de nødvendigvis behøver å være så intenst smarte hele tiden.

*snur-opp-ned-på-alt-du-sier*: Er det sånn at det å kunne tilføre deg noe *smart* er en forutsetning for at du skal kunne like denne "vedkommede" som fikk sjansen til å bli lest eller lyttet på?

Blondinevits-digresjonen var nå ellers bare søt. Seriøst? Tar du dem alvorlig? Hehe...isåfall er du jo pinadø mer nærtakende enn det du prøver å fortelle andre at vi ikke skal være.

Søtt, Vibeke. Sorry...tror du kødder nå. Liker ikke blondinevitser...men har problemer med hvordan hun skal greie å la være å fortelle folk at de er duster???

Humor er et minefelt, som du sier. Fortell dah...var dette humor eller...var det seriøst (gudbedre...så seriøse vi ble)???

Hvis det var seriøst...så er jeg vel hermed utpekt som en skikkelig ufordragelig bølle-blondine som LO av dette. Skal be en liten søt prinsesse-på-erten-aftenbønn, i så fall (trenger vel hjelp til teksten, men da kan jeg jo bare spørre meg litt rundt på KG!)

Maiken

[Gjest Kinga]

 

Søtt, Vibeke.   Sorry...tror du kødder nå. Liker ikke blondinevitser...men har problemer med hvordan hun skal greie å la være å fortelle folk at de er duster???

Maiken; blondine-vitser først:

Nei, jeg tar ikke vitsene seriøst. Men, helt helt seriøst: Jeg liker dem ikke likevel! Min lille prinsesse-på-erten-historie her var igrunnen ment å være selvironisk. Fordi jeg er litt selvhøytidelig, føler jeg, når jeg ikke liker dem. Synes bare de blir plumpe og teite. Hva nå det egentlig betyr; plump og teit. Betyr kanskje noe annet for deg enn for meg. Men altså, selvironisk til det med å være fintfølende.

Og jah, humor er et minefelt! Også seriøs her, jeg. Til tross for at en av mine lesbiske venninner er en kløpper i homo-vitser, er jeg aldri helt komfortabel med å dra en i hennes nærvær. Er redd jeg skal tråkke over en eller annen strek. Det er ikke det, jeg er redd for å dra en homo-vits i hvem-som-helst sitt nærvær, hvis jeg ikke vet helt hvor jeg har dem på det området. Synes ofte slike vitser blir plumpe og teite også. Billig humor på en måte; man henger ut folk for noe som avviker fra det de fleste av oss ikke er - og det skal liksom bli morsomt fordi det å være homofil oppfattes som noe "rart" av mange. Og så tillegger man dem merkelig oppførsel, lager karikaturer og så blir det sååå festlig :-?

Og når det gjelder det at jeg forsøker å like alle, og se etter det smarte og gode i dem:

For det første: Det finnes forskjellige nivåer av det å like folk. Enkelte kan være fryktelig interessante, selv om man ikke liker dem. Og på en eller annen måte liker man dem kanskje likevel, fordi de er interessante.

Og det å være god kan jo bety så mangt. Jeg har ikke sansen for ondskapsfulle mennesker. Jeg kan gjerne fascineres av dem, undres over deres drivkraft, kilden til ondskap. Kanskje jeg skulle definert hva jeg mener er ondskap, men du (og andre) får danne deres eget bilde. Sånn bare for å kjenne etter hva man selv legger i ordet.

Gode mennesker. Jeg er sikker på at alle har noe godt i seg et eller annet sted. Det høres gjerne naivt ut, men jeg vil gjerne beholde den naive forestillingen. Hva som gjør et menneske godt, kan være noe helt annet for meg enn for deg (eller andre), så jeg dropper defineringen her også.

God og smart.

Bytt gjerne "og" ut med "eller" om det blir mer logisk i din (eller andres) hjerne.

Smart; hva betyr det å være smart? Er det det samme som intelligens? Njeitja. Vanskelig å definere intelligens. Kanskje uintelligente mennesker kan være ganske smarte noen ganger. Vet ikke helt. Det blir vel mer som et samlebegrep for noen som sier noe bra. Som gjør noe bra. Som høres bra ut for meg.

Og jeg kunne sikkert i mitt forrige innlegg utdypet mer hva jeg legger i det at jeg prøver å like noen. Jeg kunne tilføyd at jeg ser etter f.eks. det gode og smarte i dem. Og lagt til at det er mye annet jeg ser etter. Og også skrevet at alle disse tingene jeg ser etter ikke behøver være tilstede for at jeg likevel skal like dem. Eller høre på dem selv om jeg ikke liker dem.

Har sett eksempler på smarte kalde kynikere (kommer i mangeslags forkledninger), og ikke fullt-så-smarte elskverdigheter.

Betvil elskverdigheten om du vil. Det vil i så fall jeg betegne som kynisk. Det er kanskje ikke ment som kynisme, bare et hint om at dette er et sånt klassisk "Miss-world-eksempel" på fraser man lirer av seg når man prøver si noe skikkelig hjertevarmt. Og virke sympatisk.

Tjihi

Vibeke

[OppNed]

Betvil elskverdigheten om du vil. Det vil i så fall jeg betegne som kynisk. Det er kanskje ikke ment som kynisme, bare et hint om at dette er et sånt klassisk "Miss-world-eksempel" på fraser man lirer av seg når man prøver si noe skikkelig hjertevarmt. Og virke sympatisk.  

Tjihi  

:blunke: Og der kom ett av svarene som jeg ventet på, Vibeke.

Egentlig så var det rett og slett gørrbra at du kom med denne. For det var nifst likt det som ramlet inn hodet mitt (med unntak av Miss-World-varianten, riktignok...jeg så for meg reklamen som VG kjørte i sin tid, med en sånn misse-jente...) når jeg leste dette (frase??? Oppriktig???):

Jeg vil så gjerne like alle. Jeg vil så gjerne se etter det smarte og gode i dem.  

Vet du hva? Jeg har blitt mindre og mindre opptatt av å engang se etter slikt, jeg. Høres sikkert merkverdig ut, men jeg greier på en måte ikke å bevisst sjekke om de er gode. Eller smarte, eller hva som helst. For jeg er ikke så knalle overbevist om at den maska vi ser, er det hele bildet. Og, for å være helt blunt, så synes jeg ikke det er så om å gjøre å like alle heller. Og kjenner faktisk på at det å ikke like noen er greit nok, det også. Det behøver ikke å være noe galt med den andre av den grunn. Det kan, for søren, like gjerne meg selv det er noe galt med. At jeg sender ut signaler som trigger den andre til å ikke like meg som person. Eller det kan være at denne andre rett og slett er uvesentlig. For meg, riktignok. Og respekterer dette, på en måte. Fordi at denne andre kan være vesentlig for så mange andre allikevel.

Jeg...har da ikke enrett heller, på å være en som dømmer hva andre er god for og ikke god for. Det ble litt mer objektivt. Likegyldig, kanskje???

Og er (dette har jeg virkelig tygd på) faktisk ikke så opptatt av å bli godt likt, engang. Jeg var mer opptatt av det før. Ikke særlig idealistisk holdning, tror jeg. Men det funker godt. Fordi at de som vet hvem Maiken egentlig er, er veldig glade i meg. For det jeg er, see? Totalt uavhengig av om noen andre synes jeg er blåst i hodet eller en OK person. Og det er det som faktisk betyr noe. Og...det samme forholdet har jeg til min utvalgte, lille elske-og-være-glad-i-krets. Men nå dro jeg vel kanskje tolkningen helt ute av proporsjoner, muligens.

Humor-biten er nå ellers litt stilig, da. Jeg følger deg på det du sier. Og drar den nesten ut til OJ-varianten. Er den mannen smart? Eller er han rett og slett en ufin gris?

Blir vi lurt av måten han kamuflerer alle fornærmelsene sine inn i en såkalt humor-pakke, eller er det rett og slett sånn at folk (en god del ihvertfall...som en slags masse-suggesjon) faktisk synes det er gøy å bivåne at andres privatliv, utseende, lidelser, intelligens etc blir poengtert. Er det sånn at den mannen rett og slett ikke greier å la være å servere fornærmelser?

Eller er det slik at han rett og slett føler at han har en misjon ved å gjøre dette?

Sparker egentlig denne mannen oppover, tror du/dere? Eller sparker han nedover?

Ellers...så bor det vel en liten kyniker i oss alle. Tror jeg...Kynisme er vel ikke egentlig en generell mangel på tro av det gode i verden. Den dukker kanskje heller opp, sånn i ny og ne, når man selv "føler" at en eller annen negativ repitisjon av enellerannen opplevelse, en persons negative personlighetstrekk etc åpenbarer seg for en.

Og...kanskje (vetikke, bare spekulerer) kan folk i slike situasjoner kjenne blaff av kynisme. Er det selvforsvar, kanskje? En slags mekanisme som skal forhindre det negative i å virke inn en gang til? Eller er det et behov for å "bremse", eller herske i situasjonen? Eller en måte for enkelte å fremstå som den beste i et eller annet? Dette blir bare spekulasjoner. Fort gjort å gå i felle; bruke begreper omhverandre i en sabla salat.

En ting til, forresten, sånn avslutningsvis...

Kynisme, ihvertfall slik jeg tolker ordet, er vel neppe å betvile elskverdigheten, tror du? Elskverdighet kan brukes det, i øst og vest. Og kan være falsk som bare det. Og..repetert av en person, som i gjentatte situasjoner har bevist at dette bare er en teknikk for å oppnå et eller annet egoistisk motiv..så er det lett å betvile den. Veldig lett, faktisk. I den aktuelle personen, riktignok. Det er et langt steg fra en slik erkjennelse, til det å i all sin helhet mistro elskverdighet.

Enn du, Vibeke? Tror du på elskverdighet?

ERn av de tingene som er viktig, tror jeg igjen, er å kjenne på sin egen "elskverdighet" (litt prangende ord, egentlig). Du kjenner fort om den er ekte eller falsk. Den falske brukes kan vel ofte fort bli brukt i høflighets-fraser, vil jeg tro.

Jeg tror selv at jeg gjenkjenner oppriktig elskverdighet. Gjør det meg til en ikke-kyniker? Neppe. Vil noen si. Selvsagt! Vil andre si. Maiken selv? Udefinert. Svaret kommer nok en dag. Ikke i teori-form, men sannsynligvis ved hjelp av en eller annen opplevelse.

Har vi gått i ring? Er vi tilbake til starten, eller? Det som slo meg nå var faktisk følgende: Skal vi benytte oss av høflighetsfraser? Skal vi på en eller annen måte fortelle den andre at h*n er drittdårlig på å bruke huet? Eller skal vi rett og slett la være?

Maiken

[Gjest Kinga]

Knallbra innlegg Maiken!

Skal lese det flere ganger, ville bare slenge innom og si at jeg ved første gjennomlesning synes dette var gode greier!

Vibeke

[Gjest Ikke innlogget Vega]

For alt vi vet kan det være ti-tolv åringer som legger inn enkelte tråder, så jeg trår varsomt - prøver - siden jeg ikke kan vite...

Samme med et sted jeg pleier å spille Hjerter/ Spar dam, der er det av og til barn som logger seg inn i foreldrenes navn - og å bruke seg på de når de legger feil kort (som enkelte gjør) - selv om jeg har lyst - gjør jeg ikke - av den enkle grunn, det kan være unger... :o

Enkelte innlegg ser man tydelig at det er svært unge som skriver... så å kjefte på dem istedet for å svare på det de spør om --- nei. Noen spørsmål er jo litt på trynet, men jeg pleier å prøve å gi et voksent svar. Kanskje de slutter med det da...

[Gjest Kinga]

Om jeg tror på elskverdigheter?

Kan jo si det sånn at mitt "mistenksomhetsnivå" reguleres etter hvor godt jeg kjenner den personen som serverer dem. Her på nettet er det ikke alltid like greit å avgjøre, føler ikke jeg kjenner noen særlig godt her (med unntak av etpar jeg også har kontakt med IRL og har kjent siden jeg var i tenårene).

Men jeg tror man kommer lengst med dem som er mest ekte (eller føles mest ekte), for å si det sånn. Jeg tror på elskverdigheter som en slags verbal måte å knytte bånd på, som en måte å muntre opp på.

En hyggelig tone behøver nødvendigvis ikke være overdårdig elskverdig. Men jeg tror også en hyggelig tone er det man kommer lengst med om man vil ha sagt noe - og bli hørt.

Og når det gjelder det å prøve å like alle; jo, jeg prøver. Jeg gir som oftest folk også nye sjanser til å forbedre et fra før dårlig inntrykk; eller for å si det sånn: Jeg gir meg selv sjansen til å like dem på nytt. Andre mennesker igjen bare avskriver jeg. De har fått sine sjanser, jeg orker ikke gi dem fler (har noen eksempler på slike IRL).

Når det gjelder det å prøve å bli likt så godt selv, kjenner jeg meg litt igjen i det du skriver, Maiken. Det er ikke et poeng i seg selv for meg. Virker det kanskje ulogisk når jeg selv prøver å like andre? Jeg tror det har noe med tryggheten i en selv å gjøre. Vissheten om at man fint kan styre sine egne tanker og følelser overfor andre i større grad enn alle andres oppfatninger av en selv. Og så lenge jeg liker meg selv som den jeg er, og har mine nærmeste som også liker meg som jeg er, har jeg plattformen min i orden. Det gir en god base for å se på andre med positive øyne. Det gir forsåvidt også en svært god base for å skille klinten fra hveten når det gjelder mennesker man omgåes. Når bryteren "prøve å like" skal slåes av.

Atter andre mennesker igjen blir for meg anonyme. Jeg fester meg ikke ved dem, de er bare der. De har liksom ikke trengt langt nok inn i livet mitt enda (eller kommer aldri til å gjøre det) til å være på et stadie hvor jeg prøver å like dem. Modus neutral.

OJ, ja. Har ikke sett mye på norsk tv de siste 6 årene. Tror han bare trigger modus neutral hos meg. Må nok se mer til han før jeg gjør meg opp en mening.

Vibeke