Barn og selvtillit

[Gjest Gjest]

Jeg slet med dårlig selvtillit som barn/ung, og det var ikke før i begynnelsen av 20-årene at det bedret seg. Foreldrene mine ga meg all kjærlighet og støtte jeg trengte, så jeg klandrer overhodet ikke dem. Allikevel tror jeg kanskje det hadde vært mulig å få bedret selvtilliten min på et tidligere tidspunkt hvis skole eller hjem hadde tatt tak i det.

Er det noen som har noen tanker om hvordan man får barn til å vokse opp med en naturlig og god selvtillit?

[Gjest Gjest Julie]

Er det noen som har noen tanker om hvordan man får barn til å vokse opp med en naturlig og god selvtillit?

Kjærlighet og støtte er avgjørende men ikke nok.

Barn er små personer som har nytte av å føle at de mestrer noe nytt stadig vekk. Barn har så mye de skal lære så de må utfordres, følges opp og gis konstruktive tilbakemeldinger som passer den enkeltes personlighet. Barn og humor er også et tema. Ofte ser de ting på en ennen måte enn de voksne. At de voksne er åpne for dette er positivt. Av og til kan man finne kombinasjonen intelligente barn med humor som har havnet i hjem med passive og humorløse foreldre. Huff, da kan barna slite.

Aktiviteter og opplevelser ute i Norge og helst også i utlandet, sammen med tålmodighet og vilje til å lytte til de små personene er viktig. Dersom de føler at de blir sett i hverdagen, tatt på alvor og føler seg inkludert er mye gjort.

Dette fordrer bevisste og inkluderende voksenpersoner.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg har i hvert fall én teori, og det er at det er viktig at foreldrene (minst én viktig omsorgsperson i hvert fall) er til å stole på; at de står for det de sier, at de ikke er uforutsigbare på viktige ting som løfter, temperament, at de sier en ting et øyeblikk og noe annet det neste. At de er trygge på seg selv slik at barnet skjønner at de mener det de sier og gjør. Jeg tror dette er mer grunnleggende enn all verdens økonomiske og kulturelle kapital.

[Yrjenia]

Kjærlighet og nærhet er kjempeviktig. Men man kommer kanskje ikke på hvor enromt mye nærhet barn trenger fra de blir født. Babyer, feks trenger kroppskontakt døgnet rundt stort sett.

Det er kjempviktig for en fullstendig selvfølelse hos barnet.

En annen ting som er veldig viktig er respekt. Respektere barnas følelser, grenser, meninger og opplevelser!

Man skal ikke behandle barna sine dårligere enn man behandler sine beste venner. Det er et veldig fint ordtak.

Endret 2. desember 2007 av Yrjenia

[Gjest imli]

Følelse av å "være noe", bety noe, mestre ting, tror jeg er viktig.

[Gjest s.n]

Jeg er enig i det som er skrevet over, men endel ligger vel også i personens natur. Selv var jeg utrolig sjenert og tilbakeholden som liten, og tror ikke det hadde gjort meg godt å bli 'tvunget' til å snakke når jeg ville være stille, eller lagt hovedrollen i skolestykket til meg, eller hva en nå gjør for å styrke barns selvtillit.

Min datter, derimot, er min rake motsetning. Hun er trygg og sterk, og snakker godt med både voksne og barn, løper gjerne bort til russ for å spørre om russekort (noe jeg aaaaldri hadde gjort selv...). Vet ikke om jeg har gjort noe rett, jeg, men jeg gir henne hvertfall positive tilbakemeldinger, men jeg tror neppe det er hele grunnen til at hun er trygg og sikker på seg selv.

[momo]

Tror nok mye ligger i personens natur fra før av.

Jeg selv har hatt en jævlig barndom, aldri fått høre ett positivt ord, aldri fått en klem eller sitte på et fang. Har opplevd psykisk terror i alle år med nedrakking på meg. Og allikevel var jeg et barn med bra selvtillit.

Og jeg hadde ikke noe støtte utenfor hjemmet heller, hadde lærere som bare jobba imot meg. Hadde venner da.

Med mine egne barn så passer vi på og gi masse kjærlighet, oppmuntring, støtte, utfordringer, mestring. Tror og det er veldig viktig og gi barna masse ros for alt det posetive de gjør i løpet av en dag, for det negative får de jo høre.

[Gjest Gjest]

Tror nok mye ligger i personens natur fra før av.

Ok, da er det bare å pakke sammen da!

Vi behøver ikke å oppmuntre foreldre til å stimulere barna sine og oppmuntre dem da, når alle likevel klarer seg fint uansett hvor elendig de måtte ha det hjemme...

Det du sier er at alle barn har selvtillit så da kan foreldre være så dårlige som helst.

[Gjest kaffedama]

Det er forskjell på selvfølelse (grunnleggende tro på at man er bra nok og verd noe uavhengig av hva man presterer) og selvtillit (tro på at man kan få til ting og klare utfordringer).

Jeg tenker at man kan gi barn selvfølelse gjennom å si til dem at man er glad i dem og stolt av dem, gi dem nærhet og vise at man forstår hvordan de har det eller deres mening (selv om voksne av og til må ta andre avgjørelser). Selvtillit kan man gi barna ved å rose dem når de får til noe, og gi dem passelige utfordringer etterhvert som de vokser opp.

Selv hadde jeg god selvtillit da jeg var yngre (var "flink pike" og fikk ofte tilbakemeldinger på dette), men hadde ingen god selvfølelse. (Da jeg blei voksen gikk jeg på en smell, og da måtte jeg lære "fra bunnen" at det faktisk var noen som likte meg selv om jeg ikke presterte noe.)

[Villa2000]

Jeg tviler på at man får spesielt god selvtillit uansett hvor mye kjærlighet man får i heimen. Derimot så tror jeg at ansvar er en god metode for å gi selvtillit, og ikke minst ros når barnet mestrer de oppgavene som det skal ha ansvar for.

Jeg gir min sønn (10år) mer og mer ansvar etterhvert som jeg ser han mestrer det. Jeg synes det er viktig og min sønn tar sitt ansvar meget alvorlig

En annen ting er også å være forberedt på at dem kanskje ikke klarer sitt ansvar, og da mislykkes med sin oppgave. Her er jeg uenig med en del merker jeg fra tidligere diskusjoner. Jeg synes det er viktig at barn får oppleve å mislykkes med noe og dermed får erfare den utrolig kjipe følelsen. Å mislykkes, feile eller å tape er ikke en egenskap, men et resultat. Dette synes jeg gir langt bedre lærdom enn å hele tiden lykkes. Selfølgelig med måte og man skal jo ikke gni det inn, men forklare hvorfor det gikk galt å få dem til å prøve på ny.

Jeg har spilt sjakk med min sønn i snart tre år, og han har enda ikke vunnet en eneste kamp. Å la ham vinne ser jeg ikke noen grunn til. Jeg er bedre enn ham og han vet det. For kort tid siden så klarte han remis (Uavgjort) og jeg tror ikke det fantes blidere gutt på vestlandet!! :D Dette fordi han visste at dette hadde han klart selv!

Det samme gjelder i monopol, kortspill, data, PS2 og kort sagt alt. Nå skal ikke jeg si at han liker å tape men han har i det minste lært at det ikke hjelper å gi seg eller å sutre over at han har tapt. Første gang han tapte i monopol så kom tårene etterfulgt av rask gange inn på rommet. Jeg fattet ingenting og da jeg gikk inn for å snakke med ham så fortalte ham at han alltid vant mot mamma...

Nå skal det sies at jeg også fikk en telefon i ettertid fra moren om å ta til vettet og være litt voksen. Kanskje hun hadde rett, men jeg ga meg ikke og i dag så tar han et tap med et helt annet humør.

Merker at jeg har skrivekløe i dag

En annen ting jeg ville nevne er respekt. Jeg respekterer min sønn. Jeg har gjort det fra dag 1 og jo eldre han blir desto mer stemmerett får han. Gjør jeg feil så innrømmer jeg det (Selv om det svir og han vet å gni det inn ) og jeg forventer det samme fra ham. En ting med respekt er å holde det man lover. Dette er vanskelig da man ofte lover ut fra dagens situasjon uten å tenke fremover. Jeg hadde lovet en ny sykkel til min sønn men måtte desverre bryte det løftet da jeg fikk en regning som jeg ikke hadde regnet med. Helt uholdbart og jeg var (og fortsatt er) virkelig lei meg over dette. Slike ting er ikke bra og man skal ikke ha for mange av disse episodene før man mister respekten og troverdigheten. Løfter til barn er ikke noe mindre verd enn de løftene som dem gir til oss.

Tror jeg gir meg nå Synes det er artig å være med på å diskutere dette da man lærer noe hver dag.

[Gjest Pedagog]

Aktiviteter og opplevelser ute i Norge og helst også i utlandet,

Kan Julie være så snill å forklare meg hvorfor og hvordan aktiviteter i "Norge, og (helst også) utlandet" bidrar til å gi et barn god selvtillit?

Den påstanden skjønner jeg ikke uten å ha fått den utdypet og forklart.

Ellers er jeg enig i at mestring og det å bli sett, hørt og respektert bidrar til god selvfølelse og selvtillit.

[Gjest nextlife]

Jeg tviler på at man får spesielt god selvtillit uansett hvor mye kjærlighet man får i heimen. Derimot så tror jeg at ansvar er en god metode for å gi selvtillit, og ikke minst ros når barnet mestrer de oppgavene som det skal ha ansvar for.

Jeg gir min sønn (10år) mer og mer ansvar etterhvert som jeg ser han mestrer det. Jeg synes det er viktig og min sønn tar sitt ansvar meget alvorlig

En annen ting er også å være forberedt på at dem kanskje ikke klarer sitt ansvar, og da mislykkes med sin oppgave. Her er jeg uenig med en del merker jeg fra tidligere diskusjoner. Jeg synes det er viktig at barn får oppleve å mislykkes med noe og dermed får erfare den utrolig kjipe følelsen. Å mislykkes, feile eller å tape er ikke en egenskap, men et resultat. Dette synes jeg gir langt bedre lærdom enn å hele tiden lykkes. Selfølgelig med måte og man skal jo ikke gni det inn, men forklare hvorfor det gikk galt å få dem til å prøve på ny.

Jeg har spilt sjakk med min sønn i snart tre år, og han har enda ikke vunnet en eneste kamp. Å la ham vinne ser jeg ikke noen grunn til. Jeg er bedre enn ham og han vet det. For kort tid siden så klarte han remis (Uavgjort) og jeg tror ikke det fantes blidere gutt på vestlandet!! :D Dette fordi han visste at dette hadde han klart selv!

Det samme gjelder i monopol, kortspill, data, PS2 og kort sagt alt. Nå skal ikke jeg si at han liker å tape men han har i det minste lært at det ikke hjelper å gi seg eller å sutre over at han har tapt. Første gang han tapte i monopol så kom tårene etterfulgt av rask gange inn på rommet. Jeg fattet ingenting og da jeg gikk inn for å snakke med ham så fortalte ham at han alltid vant mot mamma...

Nå skal det sies at jeg også fikk en telefon i ettertid fra moren om å ta til vettet og være litt voksen. Kanskje hun hadde rett, men jeg ga meg ikke og i dag så tar han et tap med et helt annet humør.

Merker at jeg har skrivekløe i dag

En annen ting jeg ville nevne er respekt. Jeg respekterer min sønn. Jeg har gjort det fra dag 1 og jo eldre han blir desto mer stemmerett får han. Gjør jeg feil så innrømmer jeg det (Selv om det svir og han vet å gni det inn ) og jeg forventer det samme fra ham. En ting med respekt er å holde det man lover. Dette er vanskelig da man ofte lover ut fra dagens situasjon uten å tenke fremover. Jeg hadde lovet en ny sykkel til min sønn men måtte desverre bryte det løftet da jeg fikk en regning som jeg ikke hadde regnet med. Helt uholdbart og jeg var (og fortsatt er) virkelig lei meg over dette. Slike ting er ikke bra og man skal ikke ha for mange av disse episodene før man mister respekten og troverdigheten. Løfter til barn er ikke noe mindre verd enn de løftene som dem gir til oss.

Tror jeg gir meg nå Synes det er artig å være med på å diskutere dette da man lærer noe hver dag.

Veldig enig i dette!

Hvis man i tillegg greier å formidle til barna at de har en stor verdi i seg selv, denne verdien er ikke noe som avhenger av hva de mestrer, produserer, o.l, da tror jeg man legger gode grunnlag for å utvikle selvtillit og selvfølelse hos barn.

Endret 3. desember 2007 av nextlife

[Gjest Blondie65]

Jeg tror fars rolle er undervurdert i forhold til barns selvtillit.

Far er til for litt tøff hverdag, med hoiing og løping, kasting opp i luften. Ungene elsker det, og de tør mer.

Ellers Villa2000 har jeg ALDRI skjønt vitsen med å spille spill der man LAR barnet vinne. En ting er å spille med handicap, noe helt annet er å "fusketape". Hva skjer da når barnet møter den store stygge virkelige verden? Så der er jeg nok helt på linje med deg.

For å unngå at barnet føler at det taper hele tiden bør man spille spill som er mer laget på barnets premisser. Men ingenting er surere enn å spille med en unge som er vant til å vinne fordi man "får lov til det" og så blir gørr surr når man spiller vanlig og det blir tap.