Økonomi og Barn

[jannamor]

Jeg legger denne tråden her, fordi den kan passe både på spebarn og graviditet, og på barn og familie forumet.

Den må gjerne flyttes hvis den passer bedre et annet sted.

Så til mitt grunnlag for denne tråden.

Jeg sitter jo og leser, som mange av dere også gjør, og et sprøsmål som jeg biter meg merke i er;

Hvor mye må man ha i inntekt for å kunne tilby sitt barn best mulig oppvekstvilkår, rent økonomisk?

Nå snakker jeg ikke om oppdragelse, kjærlighet, og fleksibilitet, men økonomiske spørsmål.

Natrulig nok, kommer vel fort spørsmålet, inntekt kontra tid, opp. Dette synes jeg er spennende.

hva er viktigs? Tjene mye og ha litt mindre tid med sitt barn? Eller tjene mindre og ha mere tid?

Kanskje ville barna ha godt av litt mindre penger de første årene, så kunne foreldrene kuttet ned på arbeidstimene? Kanskje tilogmed vært hjemmeværende?

Eller må man kunne tilby, hytte ved havet, og hytte på fjellet, båt og sydenferier?

Min x mente vi måtte tjene 900000 tilsammen for å ha råd til barn. Han gav meg tilogmed et regnestykke på papiret.

Mange jeg kjenner klarer seg godt med 500000 i året tilsammen, og de har barn.

(uten støtteordninger)

Hva mener dere man må ha, rent økonomisk før man får barn?

[Gjest Tulipa]

Vi hadde veldig lav inntekt da barna var små .. såvidt vi hadde til salt i grøten i perioder. Men ungene mine har alltid fått det de trengte - det var jeg og mannen som måtte unnvære ting som vi trengte eller kunne tenkt oss.

Det skader slett ikke for barn å ha det stramt økonomisk .. men jeg tror det viktigste er at ikke penger blir et uromoment og et krangle-emne .. Dessuten er det godt å vite at dette er en mellomstasjon og at framtiden ser lysere ut .. Dersom jeg skulle hatt det slik bestandig som vi hadde det i begynnelsen så hadde jeg antagelig ikke holdt ut .. det hadde blitt altfor tøft. Men for vårt vedkommende så visste vi alltid at vi om ikke så altfor mange år ville sitte veldig godt i det økonomisk .. det var det som gjorde at vi holdt ut disse magre årene.

[Gjest Gjest]

Interessant spørsmål!

Jeg har ikke fasitsvaret, men kan fortelle at jeg vokste opp med foreldre som levde rundt fattigdomsgrensa. Begge to var av forskjellige årsaker sosialklienter( uføretrygdet i dag). Det gikk greit mens jeg var lita jente, men da jeg begynte på skolen var det klart at klasseforskjellene vistes godt! Jeg kunne ikke gå med de samme merkeklærne de andre barna hadde, og vi hadde det ganske kummerlig hjemme.

Jeg tror ikke det er selve den dårlige økonomien i seg selv som er problemet, heller er det det kjøpepresset man møter rundt seg.

Så jeg vil si at pga dette har økonomi litt å si, men man trenger selvsagt ikke være steinrik heller ( 900 000 som eksen din sa..)

[Tabris]

Jeg tror en god del av dette har å gjøre med foreldrenes holdning. Hvis det å ikke ha råd til sydenturer og teknologiske dubbeditter er noe foreldrene sliter med, så vil vel det også påvirke barna. Men hvis foreldrene har en innstilling og en livsstil som gjør at de faktisk lever enkelt og ikke ønsker eller har behov for alle luksusobjektene, så tror jeg barna har det like så bra som hos de rike foreldrene.

[jannamor]

Vi har ikke så mye ca 500.000, men vi er gode på budsjettering. Vi bygger tilogmed hus. Så føler ikke at det er lite. Det er mye prioritering, og neivi kan ikke gå ut og shoppe hver mnd. Men hadde vi valgt og ikke gå ut å spise på restaurant så ofte, eller leie filmer, eller gå på kino, kunne vi gjort det.

Vi har ikke barn da. Men føler ikke at vi har for lite. Jeg er vant til mer penger, så jeg kjenner at jeg gjerne ville hatt mer, men min man synes vi har det veldig bra.

Tror også som det blir sagt her at innsitlling har mye å si. Foreldrenes inntilling til penger. prioritering, og god økonomikontroll er og viktig.

[jannamor]

bare dytter litt på tråden, så ser kanskje noen flere den

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke det er selve den dårlige økonomien i seg selv som er problemet, heller er det det kjøpepresset man møter rundt seg.

Men husk at mange låner penger for å ha høyt forbruk og høy levestandard. Hva skjer med familier som låner til pipa når boligprisen synker? De kan bli insolvente og enda fattigere enn de som i dag mottar trygd og sosiale stønader.

Bedre å leve nøysomt og ha en stabil og trygg økonomi. På lang sikt kommer det barna til gode.

Med til sammen 25 000 utbetalt pr mnd har dere god nok inntekt til å forsørge 2 barn. Dere trenger ikke hytter, biler og feriereiser. Lev miljøvennlig og husk at barna skal arve jorden.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke man trenger så høy inntekt for å ha barn (900 000 er jo helt vilt, det ville betydd at utrolig mange ikke burde hatt barn utelukkende fordi de tjener mindre enn 450 000 i året). Vi klarer oss f eks fint på lav inntekt og har ikke behov for dyre feriereise, flere, nyere biler, stort hus eller boblebad (eller er det helt ut? Steamdusj, da). Men av egen erfaring fra oppveksten synes jeg det er lurt å prøve å prioritere å ha minst én fast og stabil inntekt tilsammen, hvis ikke kan økonomien fort bli en bekymring og et viktigere moment i familien enn den burde. Jeg har ikke fast inntekt selv (men stort sett ok inntekt som frilanser), og er ganske sikker på at dette ville vært tøft med barn om jeg bodde alene eller om samboern min heller ikke hadde fast jobb.

[Pauline]

Sannelig om jeg vet hva som er fasitten her. trenger ikke haugevis av penger for å få barn, ikke for å forsørge dem heller. Tror nok ikke barn i førskolealderen trenger være så dyre. I dag er det mange som er såpass opp i åra når de får barn. De har så god økonomi at de kler opp spebarn i merkeklær fra dag en. Slik var det ikke for noen få år siden, og jeg ser stor kontrast til veninner som har små barn nå (Som de har fått i midten av 30 åra) og da mine var små og man var fattig student. For oss, som for en av dem over, var denne "fattigdommen" kortvarig.

Etter hvert som ungene blir eldre blir det vanskeligere å greie seg med lite. Men det er klart det handler om hvor man bor, om miljø og mye annet. Det er i mange miljø en selvfølge med dyre klær, sportsutstyr og diverse tekniske dupeditter. Det fleste er vant til å reise til syden og til å tilbringe påsken på fjellet. Det er skoleturer, språkreiser og jeg vet ikke hva. Slik er det her, og slik er det nok mange steder.

Jeg tror det er vanskelig å klare å gi barna en "vanlig oppvekst" om det er veldig lite penger i kassa. Vil ikke gå inn på noe beløp, for det har jeg ikke peiling på, men har lest at det koster mellom en og halvannen million å "fø opp et barn" fram til det er 18 år. Da har de ikke tatt med dyrt sportsutstyr, sykler, sertifikat mm.

Men det er klart det er noen som er "flinke" og greier det. Mulig de prioriterer ned boligstandard mm.

[asterix]

900 000 for å kunne ha barn?

Selv ikke vi med 8 trenger så mye.

Og vi har god råd både til sportsutstyr, skoleturer, tekniske "duppeditter" og annet som trengs til små og store.

[Gjest Gjest]

Etter hvert som ungene blir eldre blir det vanskeligere å greie seg med lite. Men det er klart det handler om hvor man bor, om miljø og mye annet. Det er i mange miljø en selvfølge med dyre klær, sportsutstyr og diverse tekniske dupeditter. Det fleste er vant til å reise til syden og til å tilbringe påsken på fjellet. Det er skoleturer, språkreiser og jeg vet ikke hva. Slik er det her, og slik er det nok mange steder.

Jeg tror det er vanskelig å klare å gi barna en "vanlig oppvekst" om det er veldig lite penger i kassa. Vil ikke gå inn på noe beløp, for det har jeg ikke peiling på, men har lest at det koster mellom en og halvannen million å "fø opp et barn" fram til det er 18 år. Da har de ikke tatt med dyrt sportsutstyr, sykler, sertifikat mm.

Men selv om det er "en selvfølge" for mange i endel miljøer med sydenturer, hytte og merkeklær må man vel ikke følge opp alt dette selv? Jeg regner med at det er de voksne som egentlig står for disse materialistiske holdningene, og at barna selvsagt maser for å kunne likne hverandre (alle andre har det..) - jeg tror ikke det er en selvfølge at man føler seg utenfor om man ikke får alt det andre får. Forresten har jeg nære slektninger som har vokst opp i et slikt pressmiljø, hvor bare den ene av ungene var spesielt opptatt av merkeklær. Da lot foreldrene ham spare til det ekstra merkeklærne kostet i forhold til et "normalt" plagg.

For min del har jeg ikke noe behov for at våre framtidige barn skal skille seg så voldsomt ut, derfor kommer vi til å bosette oss et sted hvor miljøet er blandet, vi kommer ikke til å gi ungene alt mulig av duppedingser og dyre klær, men heller ikke tvinge dem til å gå i brukte og arvede klær tror jeg. Det kan vi gjøre selv, og vise hvilke holdninger vi synes er viktige. Ellers lar det seg jo fint gjøre å kjøpe nødvendig sportsutstyr, sykler o.l brukt eller på salg uten at en blir ruinert - såframt man har stabil og ordnet økonomi, noe jeg synes er viktigere enn akkurat hvor høy inntekten er. Sertifikat ser jeg absolutt ikke på som en forpliktelse å betale for dem, selv om det antagelig er naturlig å sponse det delvis.

Jeg mener det er relativt viktig å ha stabil inntekt, og være flink til å prioritere slik at man ikke bor seg i hjel f eks (om man tjener 500 000 samlet er det kanskje dumt å kjøpe hus til nærmere 3 mill...), men utover det kan man gi barna en fullgod oppdragelse selv om man gjør ganske andre valg enn de som drar til Thailand eller på safari to ganger i året og kjøper alt barna peker på.

[Furstina]

Det är så olika. Allt "beror på"...

Var bor ni? I storstad eller på landet?

I lägenhet eller i eget hus.

Dyrt eller billigt. Stort eller litet.

Har ni familj nära. Bidrar de med tid eller pengar?

Har ni dyra vanor i familjen? Har alla hytte med bubbelbad och åker på solsemester varje år? Köper ni designerkläder och teknikprylar? Mycket? Lite?

Om vi så funderar lite på barnet?

Kan du tänka dig att köra om kring er baby i en begagnad vagn eller måste den vara ny?

Måste ni ha nytt av allt eller letar du matstol på finn.no?

Hur är det med cykel? Ny eller kanske en begagnad?

Vinterdress för 1000-1500 kr eller en från Cubus för 399? Skor för 1100 eller för 400 till 4 åringen?

Det går att göra av med hur mycket pengar som helst, det går att snåla riktigt mycket och det går att ha ett sunt ekonomiskt sinne och fundera på medelvägar.

Kanske har familjen hytte eller så måste ni leie vid påsk och sommar. Kanske har ni familj som har feriehus i spanien? Eller så har barnets kompis det och ert barn vill också dit.

men 900.000 i intäkt... nej, man klarar sig gott med mindre tycker jag.

[Gjest Jenna88]

Interessant spørsmål!

Jeg har ikke fasitsvaret, men kan fortelle at jeg vokste opp med foreldre som levde rundt fattigdomsgrensa. Begge to var av forskjellige årsaker sosialklienter( uføretrygdet i dag). Det gikk greit mens jeg var lita jente, men da jeg begynte på skolen var det klart at klasseforskjellene vistes godt! Jeg kunne ikke gå med de samme merkeklærne de andre barna hadde, og vi hadde det ganske kummerlig hjemme.

Jeg tror ikke det er selve den dårlige økonomien i seg selv som er problemet, heller er det det kjøpepresset man møter rundt seg.

Så jeg vil si at pga dette har økonomi litt å si, men man trenger selvsagt ikke være steinrik heller ( 900 000 som eksen din sa..)

Samlet inntekt på 900 000 er ikke steinrikt, det er vel litt over middels, vil jeg tro.

Personlig synes jeg ikke det er så enkelt å sette meg inn i denne situasjonen fordi den ikke har vært, og ikke kommer til å bli, aktuell for mitt vedkommende. Jeg synes det greieste er å ha det økonomiske på plass før en setter barn til verden, men dette er prioriteringer som er opp til den hver enkelt. Jeg anser ikke familier som har dårlig økonomi for å være dårligere å vokse opp i, det er tross alt mange andre faktorer enn økonomi som spiller inn; samhold, kjærlighet og hvordan en utnytter de ressursene en har.

Moren til en venninne av meg er hjemmeværende. Hun syr en del klær og gardiner selv, hekler dukker selv, lager det meste av maten de spiser fra bunnen av, og sånn sett sparer de nok noen kroner i løpet av ett år. Hvorvidt en har god råd kommer vel også an på utgifter i forhold til inntekter.

Bruker en mye, kan en ha mye dårligere råd enn noen som tjener mindre, men bruker mindre.

Personlig vil jeg foretrekke at begge har fast jobb å gå til før jeg planlegger en eventuell familieforsøkelse, og jeg vil også være sikker på at vi tjener nok slik vi klarer oss.

Men som sagt, no fence til de som prioriterer annerledes. Penger er ikke alt her i verden, men jeg tror det kan lette en del bekymringer.

[Gjest Gjest]

Heller unge og fattige foreldre enn gamle og rike foreldre.

[Gjest Gjest]

Jeg legger denne tråden her, fordi den kan passe både på spebarn og graviditet, og på barn og familie forumet.Den må gjerne flyttes hvis den passer bedre et annet sted. :)Så til mitt grunnlag for denne tråden.Jeg sitter jo og leser, som mange av dere også gjør, og et sprøsmål som jeg biter meg merke i er;Hvor mye må man ha i inntekt for å kunne tilby sitt barn best mulig oppvekstvilkår, rent økonomisk?Nå snakker jeg ikke om oppdragelse, kjærlighet, og fleksibilitet, men økonomiske spørsmål.Natrulig nok, kommer vel fort spørsmålet, inntekt kontra tid, opp. Dette synes jeg er spennende.hva er viktigs? Tjene mye og ha litt mindre tid med sitt barn? Eller tjene mindre og ha mere tid?Kanskje ville barna ha godt av litt mindre penger de første årene, så kunne foreldrene kuttet ned på arbeidstimene? Kanskje tilogmed vært hjemmeværende?Eller må man kunne tilby, hytte ved havet, og hytte på fjellet, båt og sydenferier?Min x mente vi måtte tjene 900000 tilsammen for å ha råd til barn. Han gav meg tilogmed et regnestykke på papiret.Mange jeg kjenner klarer seg godt med 500000 i året tilsammen, og de har barn.(uten støtteordninger)Hva mener dere man må ha, rent økonomisk før man får barn?

Ikke vet jeg hva din mann er vant til,men 900.000 i året er vel ikke vanlig inntekt.

Jeg har hatt barn i både gode og dårlige tider. jeg tror ikke barn av veldig rike foreldre har det bedre enn andre barn.

Det som teller er kjærlighet, varme og omsorg. Selvsagt må man ha til faste utgifter og en god omsorg,men det kreves ikke en mill i inntekt.

Det spørs da hvordan man velger å bo. Må man låne 4/5 mill for å bo? Må man bo på den rette plassen?

Selv ved god inntekt, så har aldri barna fått de dyre merkeklærne. Hvorfor ikke? nei for de er ikke bedre enn en jeans til 300 kr. I voksealderen sliter de og vokser fort.

De var bestandig pen i tøyet. Dette lærte dem litt om økonomi. Det kan jeg se i dag.

Nå har jeg kjente som er i den lønnsklassen som du nevner. Ungene der har ikke noe dyrt.

De får ikke mre penger enn ungene til de med 400.000 i inntekt.

Mine barn måtte yte noe for å få noe.

I min oppvekst, så måtte vi jobbe for å få noe ekstra. Så sparte vi. Det var jobbing i helger, ferier osv. Vi passet barn på ettermiddagen.

Men, det er ille når en ikke har det unger trenger. Det er mange barn i Norge som lever med fattige foreldre.

Lurer på hva din mann mener om ungene til de som har 300.000 i inntekt.

Jeg selv er oppvokst i en arbeiderklasse. Vi manglet aldri noe. Man sparte gjerne to år for å få den sykkelen man ønsket seg. Da spyttet foreldrene i resten. man byttet ski ettersom man vokste, man arvet klær fra slekninger og søsken. For oss var det jo helt nytt. Det trodde sikkert de andra barna også.

[Gjest Opa]

Hvorfor er det sånn at enten tjener man mye og bruker lite tid med barna sine eller så tjener man lite og bruker mye tid sammen med bbarna sine? Og hvorfor tror man at man reiser på flere utenlandsturer i året, har flere biler, hytter, digert hus og båt fordi man tjener godt? :klø:

Og hvordan man klarer seg kommer veldig an på hvor man legger lista. Hva man prioriterer. Jeg kjøper heller billige klær og sko for å ha råd til utenlandsturer, for jeg har så veldig mye mer igjen for det. Og det kommer vi til å fortsette med når ungen(e) kommer

Endret 3. desember 2007 av Opa

[Gjest Jenna88]

Det spørs da hvordan man velger å bo. Må man låne 4/5 mill for å bo? Må man bo på den rette plassen?

Selv ved god inntekt, så har aldri barna fått de dyre merkeklærne. Hvorfor ikke? nei for de er ikke bedre enn en jeans til 300 kr. I voksealderen sliter de og vokser fort.

Synes du skriver veldig mye fint, Gjest, men jeg reagerer på en spesiell ting, nemlig at det er "feil" å kjøpe jeans til over 300 kroner. Personlig synes jeg det blir feil å konkludere med at dette ikke passer seg for alle. Selv har jeg vokst opp i en familie med god økonomi, og har dermed fått en del dyre merkeklær. Men jeg kjøper også klær på butikker som for eksempel H&M, Voice of Europe, etc.

Jeg tror en kan lære seg verdien av penger til tross for at en har fått mye klær i ungdomsårene. Det er selvfølgelig ikke rett at foreldrene skal lide på barnas bekostning, men så lenge foreldrene har råd til å kjøpe dyre klær er det vel opp til hver enkelt familie hvor mye de ønsker å bruke på klær?

Personlig kjøper jeg det jeg liker, enten det koster mye eller lite.

Med unntak av dette tror jeg vi er enige i det meste. Jeg synes bare det blir så feil å generalisere kleskjøp. For noen er moter og trender interesse, på lik linje med at noen bruker flere tusen på cd'er, filmer, fotoutstyr, seiling eller annen sport.

[Gjest Jenna88]

Hvorfor er det sånn at enten tjener man mye og bruker lite tid med barna sine eller så tjener man lite og bruker mye tid sammen med bbarna sine? Og hvorfor tror man at man reiser på flere utenlandsturer i året, har flere biler, hytter, digert hus og båt fordi man tjener godt? :klø:

Og hvordan man klarer seg kommer veldig an på hvor man legger lista. Hva man prioriterer. Jeg kjøper heller billige klær og sko for å ha råd til utenlandsturer, for jeg har så veldig mye mer igjen for det. Og det kommer vi til å fortsette med når ungen(e) kommer

Mye grunnet generalisering, dessverre.

Jobber begge foreldrene fulltid og tjener over en viss sum i året, må de jo være helt fraværende.

Jeg kjenner til mange som tjener godt, som bruker vel så mye tid sammen med barna sine som de som tjener litt mindre. Det kommer jo helt an på hvilket yrke en har, hvilke arbeidstider som kreves, og hvor fleksibel arbeidsplassen er. I tillegg er det jo mange som nedprioriterer en del andre ting for å få tid til familien.

[Gjest Gjest]

Selv har jeg vokst opp i en familie med god økonomi, og har dermed fått en del dyre merkeklær.

Med unntak av dette tror jeg vi er enige i det meste. Jeg synes bare det blir så feil å generalisere kleskjøp. For noen er moter og trender interesse, på lik linje med at noen bruker flere tusen på cd'er, filmer, fotoutstyr, seiling eller annen sport.

Du framstiller det som at man "selvsagt" skal kunne få merkeklær såframt foreldrene har råd til det, selv om det kanskje egentlig er ganske unødvendig med disse klærne før man har råd til dem selv. Det blir vel også et visst press på folk man omgåes i samme miljø på grunn av dette. Dessuten er det jo slik at selv om man har foreldre som bare tjener normalt, f eks samlet 7-800 000, vil de jo ha råd til merkeklær og dyre dingser til barna sine - men endel velger å la være, ikke fordi man ikke har råd, men fordi man synes barna skal lære seg at visse ting er såpass unødvendige at de får jobbe for dem selv. Jeg har flere venner og slektninger med foreldre som tjener langt over snittet, som fortsatt har hatt omtrent samme klesbudsjett hjemmefra som jeg har, og heller betalt resten selv, eller rett og slett latt være å gå med merkeklær

Omtrent uansett hvor god økonomi jeg kommer til å ha, tror jeg det er det uaktuelt at barna mine får bruke flere tusen kroner i måneden på en hobby. Utover dette synes jeg du skriver mye fornuftig i tråden.

[Gjest Jenna88]

Du framstiller det som at man "selvsagt" skal kunne få merkeklær såframt foreldrene har råd til det, selv om det kanskje egentlig er ganske unødvendig med disse klærne før man har råd til dem selv. Det blir vel også et visst press på folk man omgåes i samme miljø på grunn av dette. Dessuten er det jo slik at selv om man har foreldre som bare tjener normalt, f eks samlet 7-800 000, vil de jo ha råd til merkeklær og dyre dingser til barna sine - men endel velger å la være, ikke fordi man ikke har råd, men fordi man synes barna skal lære seg at visse ting er såpass unødvendige at de får jobbe for dem selv. Jeg har flere venner og slektninger med foreldre som tjener langt over snittet, som fortsatt har hatt omtrent samme klesbudsjett hjemmefra som jeg har, og heller betalt resten selv, eller rett og slett latt være å gå med merkeklær

Omtrent uansett hvor god økonomi jeg kommer til å ha, tror jeg det er det uaktuelt at barna mine får bruke flere tusen kroner i måneden på en hobby. Utover dette synes jeg du skriver mye fornuftig i tråden.

Hvis du leser svaret mitt enda en gang, legger du kanskje merke til følgende "dette er vel opptil hver ENKELT familie å avgjøre".

Edit (følte for å utdype litt): Med dette mener jeg at dersom mine foreldre ønsker å gi meg penger til en bukse jeg synes er fin, mener jeg det blir feil å avslå kun fordi den er dyrere i gjennomsnittet.

Samtidig er det jo slik at noen velger å kjøpe et dyrt klesplagg fremfor mange billige plagg. Jeg synes det blir feil å konstatere at "nei, det er feil å kjøpe merker".

La oss si at ei jente har 1000 kr i måneden å bruke på klær. Hun ser en veldig fin genser til 700 kr, og har lyst på denne. Skal hun automatisk avstå fordi den koster mer enn typiske Bik Bok-gensere? Hun har to valg: kjøpe en dyr genser, eller flere billige, summen blir den samme uansett.

På bakgrunn av dette mener jeg det blir feil å dømme merkeklær kun utifra at det er snakk om merker. Kjøper en mange billigere topper til to-tre hundre kommer en raskt opp i samme kjøpesum.

Jeg mener selvfølgelig ikke det er noen automatikk i at barn av velstående foreldre kjøper merkeklær, dette forsøkte jeg å fremheve ved å skrive: dette er opptil hver enkelt familie.

Endret 3. desember 2007 av Jenna88