Egoistiske besteforeldre

[Gjest Utlogget bruker]

Jeg har flere barn i småbarnsalder, og svigerforeldre som bor femti meter fra oss.

I det store og det hele baserer jeg meg ikke på hjelp fra besteforeldre, selvom jeg er ganske "misunnelig" på de som har mye hjelp fra den kanten. Problemet hos oss er at jeg oppfatter besteforeldrene som så egoistiske at det overhodet ikke er rom for å hjelpe oss i hverdagen hvis det skulle knipe. Dette skyldes dels at de er travle med mye feriereising og en del jobbing. (Begge har selvstendige og fleksible yrker.)

Når jeg ser tilbake på de årene jeg har vært mor kan jeg telle omtrent på en hånd hvor mange ganger de har vært på overnatting hos besteforeldrene sine. Jeg fikk store blødninger etter en fødsel, og svigermoren min tilbø seg å passe den største en dag etter utskraping, slik at jeg fikk tid til "å komme meg". Det er mange slike eksempler - felles for de alle er at hun utviser skremmende lite empati for andre og setter sine egne behov i fokus ved enhver anledning.

Det er ikke meningen å sutre over at jeg ikke får hjelp, som sagt har vi ikke lagt opp til at vi er avhengig av dem. Det største problemet er overfor ungene - hun lover å ta de med på høstferie, men orker ikke likevel. Hun lover allslags juleverksted, som aldri blir fulgt opp og hun glemmer fødselsdager og har ennå ikke gitt dåsgave til den minste.

Jeg er veldig såret over dette, men har bestemt meg for å prøve å overse det. Som sagt er det verst for ungene - hun oppfører seg som de er en vanvittig byrde, og gir oss barnevakter i fødselsdagspresanger (oss foreldre) som hun ikke innfrir.

Er det flere som har egoistiske foreldre/svigerforeldre, og hvordan takler dere det i såfall?

[Gjest =tentacle=]

At de ikke hjelper til, er fullt ut deres valg. De har ingen forpliktelser selv om dere har valgt å få barn.

Dåpsgave ville jeg gitt blaffen i, men at de lover barna noe de ikke holder, ville jeg ikke godtatt. Skjer det igjen, ta det opp med en gang og krev at det ikke gjentar seg.

[Gjest ts]

At de ikke hjelper til, er fullt ut deres valg. De har ingen forpliktelser selv om dere har valgt å få barn.

Dåpsgave ville jeg gitt blaffen i, men at de lover barna noe de ikke holder, ville jeg ikke godtatt. Skjer det igjen, ta det opp med en gang og krev at det ikke gjentar seg.

Det er klart det er deres valg. Jeg gjør ingen krav på hjelp. Samtidig er jeg vokst opp i en familie hvor vi hjelper hverandre når det er krise. Dette opplever jeg ikke her. Jeg vet om mange besteforeldre som har langt mer kontakt med barnebarna sine og hjelper til hvis de kan. Jeg har imidlertid ennå ikke vært ute for noen som er verre enn våre.

Dessuten synes jeg det er trist på vegne av ungene som kunne hatt mye fin tid sammen med besteforeldrene - hvor mye ligger til rette for at det skal foregå på en enkel måte, med tanke på avstand, mye tid til overs, god økonomi osv. Istedet prioriterer de kun seg selv.

At de ikke får presanger er tross alt bare noe materialistisk, selvom det kan være vondt for den som er glemt der og da.

Legger til at mine foreldre bor langt unna, men har nesten hatt mer kontakt med ungene våre.

[ToveM]

Opplever nesten akkurat det samme med mine svigerforeldre, de bor heller ikke langt fra oss. I perioder har ungene mine hatt mer kontakt med mine foreldre som bor i Bergen enn besteforeldrene som bor et par hundre meter unna. Rn gang hadde de lovet å passe ungene en helgda vi hadde bestilt tur til Danmark, vi spurte de et halvt år på forhånd, tre dager før vi skulle reise kom svigermot og sa at nå hadde de kjøpt sydentur, så de kunne ikke passe ungene likevel. Måtte ringe til foreldrene mine og spørrre de, og de kom da altså fra Bergen til Stavanger dagen etterpå, så reise fikk vi jo. Ikke at jeg bryr meg så voldsomt, og nå er jo de største så store og eldstemann voksen så jeg har barnevakt hvis det er noe, men når de var yngre ønsket jeg ofte at mine foreldre hadde bodd litt nærmere, for de er slike som liker og stille opp for barnebarna sine innimellom. Siden jeg ikke har noen familie her jeg bor, har det ikke blitt mye "ungefri" de siste 20 årene her.

[prinsessa]

Jeg skjønner godt at du blir trist jeg

Det er vondt når ikke besteforeldrene bryr seg om barnebarna.

De har ingen forpliktelser men og være sammen med barnebarna er vel ingen forpliktelse heller men skal da være en glede. Skjønner ikke at det kan være en forpliktelse og hente barna på skolen/barnehagen en sjelden gang og ta de med hjem på middag det må da bare være koselig.

De kommer til og tape mye på og ha så lite kontakt med barnebarna når de vokser opp. De vil jo ikke besøke besteforeldrene når de blir gamle noe som er forstålig når ikke de kjenner sikkelig engang.

[Helen]

Jeg har heller ikke svigerforeldre som stiller opp. Hverken min stedatter på 11 år eller min sønn på 7 år har noen gang ligget over hos sine besteforeldre på farsiden.

De få gangene jeg har spurt om barnevakt har svigermor stilt opp, men hun må huffe seg litt først da. Når jeg spør svarer hun: "Ja, jeg får vel det da".

Hun stiller opp og hjelper de andre ungene sine, spesielt døtrene. I bursdager så er hun med på forbredelsene og lager snitter, hun er kjempeflink til å lage mat.

En gang hun skulle hjelpe meg til en bursdag, der hun skulle smøre snitter, fikk jeg høre igjen på bygda hvordan hun hadde sittet på bussen og uffet seg over at hun måtte hjelpe meg. Siden den gang har jeg ikke spurt henne om noen verdens ting.

De kommer kun på besøk hos oss når de blir bedt, aldri ellers enda vi bor i samme bygd. Jeg har også sluttet å svippe innom de når jeg har en ledig stund, noe jeg gjorde ofte før. Mye skyldes at det er så mye baksnakking og dritt i den familien så jeg orker bare ikke å høre på hvor galt det er med alle. Også vet jeg at når jeg reiser derfra så er det meg de baksnakker.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner godt at du blir trist jeg

Det er vondt når ikke besteforeldrene bryr seg om barnebarna.

De har ingen forpliktelser men og være sammen med barnebarna er vel ingen forpliktelse heller men skal da være en glede. Skjønner ikke at det kan være en forpliktelse og hente barna på skolen/barnehagen en sjelden gang og ta de med hjem på middag det må da bare være koselig.

De kommer til og tape mye på og ha så lite kontakt med barnebarna når de vokser opp. De vil jo ikke besøke besteforeldrene når de blir gamle noe som er forstålig når ikke de kjenner sikkelig engang.

Enig i dette - på mange måter er det deres eget tap (sier jeg som ikke har egne barn, men som vet hvor stor glede det er med tantebarn og ser også hvor glade mine foreldre er i barnebarna sine selv om de ikke er typiske "kose-familiemennesker"). Samtidig synes jeg det virker trist at de lover ting de ikke følger opp - her synes jeg dere burde kunne si klart fra at dere ikke ønsker falske løfter som i siste instans går utover barna og deres forhold til besteforeldrene. Hva tenker mannen din om dette her? Kanskje han burde ta en seriøs prat med dem?

De har selvsagt ikke plikt til å stille opp som barnevakter, men det blir helt feil å "late som" man har tenkt å ha juleverksted, overnatting osv som aldri blir noe av Om det var mine egne foreldre ville jeg også spurt dem om de faktisk ikke ønsker å ha noe nært forhold til barnebarna sine

[Gjest ts]

Takk for svar.

Mannen min er, om mulig enda mer irritert enn meg på sine foreldre. Han orker ikke ta noen oppvask, fordi det ikke bare dreier seg om hvordan de forholder seg til barnebarna, men strekker seg langt utover det med hele deres livsførsel. Grunnen til at det er så synlig i forhold til barnebarna er selvsagt at det er vanskeligere å forholde seg til løftebrudd overfor barn enn overfor oss.

Tidligere skånet jeg i stor grad ungene, ved å ikke fortelle dem om bestemors planer. Nå gidder jeg ikke det lenger - ungene kan ha godt av å se hvordan hun forholder seg til løfter - men det er jammen vondt å se hvor skuffet de blir.

Foreløpig er løsningen å overhode ikke basere seg på hjelp fra dem, og ta alt som en bonus. Det hindrer meg likevel ikke å bli såret over prioriteringene deres og ønske meg noe annet.

[Gjest Blondie65]

Takk for svar.

Mannen min er, om mulig enda mer irritert enn meg på sine foreldre. Han orker ikke ta noen oppvask, fordi det ikke bare dreier seg om hvordan de forholder seg til barnebarna, men strekker seg langt utover det med hele deres livsførsel. Grunnen til at det er så synlig i forhold til barnebarna er selvsagt at det er vanskeligere å forholde seg til løftebrudd overfor barn enn overfor oss.

Tidligere skånet jeg i stor grad ungene, ved å ikke fortelle dem om bestemors planer. Nå gidder jeg ikke det lenger - ungene kan ha godt av å se hvordan hun forholder seg til løfter - men det er jammen vondt å se hvor skuffet de blir.

Foreløpig er løsningen å overhode ikke basere seg på hjelp fra dem, og ta alt som en bonus. Det hindrer meg likevel ikke å bli såret over prioriteringene deres og ønske meg noe annet.

Jeg kan godt forstå deg trådstarter. Dette handler i liten grad om at man har "krav" på hjelp men heller at man ikke gidder å bry seg. Det gjenspeiler seg i løfter som blir brutt. Hvordan noen kan love å være barnevakt for så å "glemme det" i neste øyeblikk fatter jeg ikke heller.

Du har lov å være skuffet, samtidig er det bra at du ikke skåner barna lenger. Det blir for slitsomt i lengden. Tilgi dine svigerforeldre og gå videre, de er ikke verdt å bruke pust på i denne saken.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår ts sin skuffelse, men som en annen sier her så er de i sin fulle rett til å ikke engasjere seg.

Mine svigerforeldre bor i samme by som oss men de kommer absolutt aldri på besøk uoppfordret. De kjøper gaver til noen av sine barnebarn til bursdager og jul mens til oss gir de penger slik at vi selv må ut å stresse.... De ringer aldri for å høre hvordan det går med barna våre, men når min mann har samværshelg med sine særkullsbarn så er svigermor stort sett alltid på tlf for å høre om han ikke kan ta de med på besøk.

Hun har ikke gitt lyd i fra seg i noen av mine graviditeter, var mere opptatt av å spørre min mann hvordan det gikk med katten til eksen hans.....Hun har bilder av alle barnebarna på veggen, bare ikke våre.

Våre barn ligger altså ikke hennes hjerte nærmest. Svigerfar stiller opp som barnevakt, mens svigermor heller sitter hjemme alene den kvelden enn å få noen timer alene med ungene og svigerfar her hos oss,-uansett om hun ikke har sett de på et par mnd.

Jeg bryr meg ikke lenger. Min mann må gjerne ta ungene med ut til de når han vil det, men jeg holder meg stort sett unna.

Mitt tips til ts er å ikke ha noen forventninger i det hele tatt angående svigers. Da blir hun i alle fall ikke skuffet. Når det gjelder ungenes skuffelse så er det på sin plass å informere svigers om at de ikke skal love og lyve.I så fall kan de like gjerne holde kjeft!

[Gjest Gjest]

Jeg synes du syter og klager fælt.

Besteforeldrene er ikke pliktige til å ta seg av dine barn og stille som barnevakt.

På meg virker du rett og slett misunnelig for at svigerforeldrene dine prioriterer som de gjør.

Du må huske på at de har hatt sin tid med barn, dårlig økonomi osv. Har alle deres barn forlatt redet nå, så merker de nok det økonomisk, og de prioriterer å bruke tid og penger på å reise. Er jo ikke noe galt i det, de jobber og tjener egne penger. Fritiden sin må de da få lov til å disponere som de vil.

Vær heller glad på svigers sine vegne for at de kan reise å kose seg nå. Plutselig en dag er de ikke istand til det lenger, å da er det for sent.

[Gjest Gjest_charlie_*]

Jeg synes du syter og klager fælt.

Besteforeldrene er ikke pliktige til å ta seg av dine barn og stille som barnevakt.

På meg virker du rett og slett misunnelig for at svigerforeldrene dine prioriterer som de gjør.

Du må huske på at de har hatt sin tid med barn, dårlig økonomi osv. Har alle deres barn forlatt redet nå, så merker de nok det økonomisk, og de prioriterer å bruke tid og penger på å reise. Er jo ikke noe galt i det, de jobber og tjener egne penger. Fritiden sin må de da få lov til å disponere som de vil.

Vær heller glad på svigers sine vegne for at de kan reise å kose seg nå. Plutselig en dag er de ikke istand til det lenger, å da er det for sent.

ja, og en dag er det for sent å knytte nære bånd til sine egne barnebarn, og jeg ville jo tro at det er pittelitt viktigere enn å fly til syden.

familien på mitt barns mors-side stiller opp langt utover hva jeg forventer, så jeg har all avlastning jeg trenger, men det sårer meg like fullt at familien på fars-siden er så lite intresserte. jeg får lyst til å riste dem og rope "det er barnebarnet deres! hvordan kan dere la det gå mange mndr mellom hver gang dere ser henne??".

så jeg forstår ts kjempegodt, og som hun selv skrev i første innlegg, så dreier ikke dette seg om hvorvidt besteforeldre er forpliktet til å stille opp... heller forbløffelsen over at de velger å la være.

[Gjest Gjest]

ja, og en dag er det for sent å knytte nære bånd til sine egne barnebarn, og jeg ville jo tro at det er pittelitt viktigere enn å fly til syden.

familien på mitt barns mors-side stiller opp langt utover hva jeg forventer, så jeg har all avlastning jeg trenger, men det sårer meg like fullt at familien på fars-siden er så lite intresserte. jeg får lyst til å riste dem og rope "det er barnebarnet deres! hvordan kan dere la det gå mange mndr mellom hver gang dere ser henne??".

så jeg forstår ts kjempegodt, og som hun selv skrev i første innlegg, så dreier ikke dette seg om hvorvidt besteforeldre er forpliktet til å stille opp... heller forbløffelsen over at de velger å la være.

Det er besteforeldrenes valg.

Du synes det er viktig at besteforeldrene stiller opp å har barna i tide og utide, mens besteforeldrene prioriterer reiser. La de nå få lov til det da.

Alle er heldigvis ikke like, og mens både du og ts er vant til at foreldrene deres stiller opp, så ikke forvent at alle har samme vaner og tradisjoner som dere.

Jeg mener selvsagt ikke at besteforeldrene skal blåse en lang masj i barnebarna sine, men de må selv få bestemme hvor mye tid de vil bruke på barnebara.

En annen ting er også spørsmålet om hvor mange barnebarn de har. Har de mange barnebarn så blir det naturlig nok mindre tid på hver av dem.

Vi mødre har også en tendens til å ty til våre egne hvis det er noe. Det er ganske vanlig at døtre har mer kontakt med sin egen mor. Det blir gjerne mer kontakt med barnebarna fra morssiden da. Kan også hende at besteforeldrene på farsiden føler på det å holder seg unna.

[Gjest Gjest]

Jeg vil nå heller si at dagens foreldre er egoistiske som forventer og forlanger at besteforeldrene skal stille mye opp.

Dagens besteforeldre er gjerne i fullt arbeid også, så de er nok like slitne som foreldrene.

Nei, ta dere av barna deres selv sier nå jeg.

[Gjest nextlife]

Jeg tror det mest av alt handler om det å bli vist litt omsorg fra svigersiden.

Å få den oppmerksomheten, rosen, ja kanskje rett og slett godkjennelsen man ønsker.

I lang tid hadde jeg det slik med mine svigerforeldre. Hos oss var det også min, din, vårt barn, og jeg opplevde en del forskjellsbehandling. Jeg ble forbanna, både på egne, mannens og barnas vegne En gang jeg og min mor diskuterte dette (eller, det var vel mer jeg som øste ut min frustrasjon) gjorde hun meg oppmerksom på at jeg var en type dame som virket så sterk og selvsikker, tilsynelatende greide alt,-og vel så det på egen hånd. Hun ba meg tenke over hvordan jeg fremsto for denne familien, som er en litt annen familietype enn det jeg kommer fra, kanskje de rett og slett var litt "redd" meg?

Jeg gjorde meg noen tanker om dette, og innså at min mor kanskje hadde litt rett.

Etter det har jeg rett og slett bedt om hjelp når jeg trenger det, uten å forvente at de skal se mine behov. Har også gjort noen grep i forhold til å binde dem og oss mer sammen; inviterer til koselige familimiddager, oppfordret de på det sterkeste til å komme på ungenes avslutninger og andre arrangementer.

Forholdet er nå veldig mye bedre, men vi er vidt forskjellige mennesketyper og familietyper, men respekterer hverandre likevel

[Gjest Gjest]

Jeg tror det mest av alt handler om det å bli vist litt omsorg fra svigersiden.

Å få den oppmerksomheten, rosen, ja kanskje rett og slett godkjennelsen man ønsker.

I lang tid hadde jeg det slik med mine svigerforeldre. Hos oss var det også min, din, vårt barn, og jeg opplevde en del forskjellsbehandling. Jeg ble forbanna, både på egne, mannens og barnas vegne En gang jeg og min mor diskuterte dette (eller, det var vel mer jeg som øste ut min frustrasjon) gjorde hun meg oppmerksom på at jeg var en type dame som virket så sterk og selvsikker, tilsynelatende greide alt,-og vel så det på egen hånd. Hun ba meg tenke over hvordan jeg fremsto for denne familien, som er en litt annen familietype enn det jeg kommer fra, kanskje de rett og slett var litt "redd" meg?

Jeg gjorde meg noen tanker om dette, og innså at min mor kanskje hadde litt rett.

Etter det har jeg rett og slett bedt om hjelp når jeg trenger det, uten å forvente at de skal se mine behov. Har også gjort noen grep i forhold til å binde dem og oss mer sammen; inviterer til koselige familimiddager, oppfordret de på det sterkeste til å komme på ungenes avslutninger og andre arrangementer.

Forholdet er nå veldig mye bedre, men vi er vidt forskjellige mennesketyper og familietyper, men respekterer hverandre likevel

Ja der kan du se. Det kan være nyttig å prøve å sette seg inn i besteforeldrenes situasjon også istedenfor å se alt fra egen vinkeel.

Du har en klok mor, og det er beundringsverdig at du virkelig tenkte deg om å prøvde å se det fra svigerfamiliens side.

Du har også et godt poeng om at man må tørre å spørre om hjelp siden det kanskje er netopp det de venter på siden de kan være redde for å tråkke noen på tærne.

[Gjest Blondie65]

Nå var vel nettopp poenget til trådstarter at det loves hjelp, barnevakt, tid sammen med barnebarn, etc, både på eget intiativ og etter at svigerdatter og sønn har bedt om det. Resultat: brutte løfter.

Så her har vi et tilfelle av at det ikke hjelper å be om hjelp. Konklusjonen kan bare bli at de ikke er interessert i sin sønns familie og sine barnebarn.

Det har lite med syting å gjøre. Over alt jeg ser rundt meg er besteforeldre opptatt av barnebarna, samt at foreldre er opptatt av å hjelpe sine barn - noen sågar så mye at deres barn må begrense det fordi foreldrene ikke greier stoppe.

Og så finnes det da disse som er et mindretall som ikke interesserer seg for barnebarna - og ikke en gang gidder å være ærlig om det. Personlig finner jeg det f.eks. rart at man kan glemme barnebarnas bursdag eller love dem en opplevelse for så å glemme det.

Og ja full respekt for at besteforeldrene er "ferdig med barn" og ønsker et liv, med reiser og opplevelser og alt det som hører med. Men man sier ikke ja til å være barnevakt for så å "glemme" hele greien. Da sier man NEI da. Har man ikke "mot" til å si nei så får man stå for sine forpliktelser.

Uansett vil jeg tippe, trådstarter, at dette ikke er et nytt fenomen med dem, men helt i tråd med hvordan de har vært gjennom din manns oppvekst.

[Gjest ts]

Jeg synes du syter og klager fælt.

Besteforeldrene er ikke pliktige til å ta seg av dine barn og stille som barnevakt.

På meg virker du rett og slett misunnelig for at svigerforeldrene dine prioriterer som de gjør.

Jeg ville bare presisere at jeg ikke mener besteforeldrene er pliktige til å ta seg av sine barnebarn, noe jeg mener kommer klart frem av det jeg skriver ovenfor.

Dessuten har jeg tydeliggjort at jeg ikke syter, men synes det er trist for barna at de ikke har den kontakten som kunne vært der, med tanke på avstand, tid osv. Heller ikke her følger du med i timen. Du er selvsagt i din rett til å synes at jeg syter, jeg synes aller mest det er dumt for ungene at de blir så skuffet.

Jeg vil nå heller si at dagens foreldre er egoistiske som forventer og forlanger at besteforeldrene skal stille mye opp.

Dagens besteforeldre er gjerne i fullt arbeid også, så de er nok like slitne som foreldrene.

Nei, ta dere av barna deres selv sier nå jeg.

Som sagt så forventer vi ikke at besteforeldrene skal ta seg av ungene våre. Det gjør de heller ikke.

For øvrig er de ikke i fullt arbeid, selvom jeg ser at mange andre besteforeldre er det.

Og ja, vi tar av oss ungene våre selv.

Forresten har besteforeldrene bare disse barnebarna, mine foreldre har fire stykker i tillegg. Det er bare å konstatere at det er forskjell på folk, og det forholder vi oss forsåvidt til. Bortsett fra at de lover ting som de ikke holder for ungene - det synes jeg faktisk er litt trist.

[Gjest ts]

Takk, Blondie, det ser ut som du forstod essensen i det jeg forsøkte å formidle.

Nå er det heller ikke slik at jeg mener alle som ikke mener det samme som meg har misforstått, men jeg er så fortvilet fordi jeg har null forventninger om hva de skal hjelpe til med - og likevel klarer de å skuffe meg.

Det hender jo at de hjelper med å hente unger i barnehagen. Ofte ringer de fra barnehagen etter stengetid - da har hun glemt det. Det er nok noe med forventingene, tror jeg. Hun lover gull og grønne skoger og jeg tenker hver gang "JA, nå er det sikkert annerledes!" Men så er det jo ikke det.

[Gjest Gjest_Fibi_*]

Greit at ikke man kan kreve at besteforeldre stiller opp som barnevakter. Men i en familie kan det være greit å hjelpe hverandre litt. Det ligger en stor trygghet i å vite at noen stiller opp når det virkelig trengs.

Selv er jeg alene med to barn, og hadde nok klart meg uten hjelp fra foreldre. Men det er klart at det utrolig godt å ha noen å ringe når man er dønn sliten, eller ikke rekker barnehagen pga noe uforusett.

Farmor tik seg av meg og broren min en del da vi var små pga at mamma måte gjennom flere store operasjoner. Nå er hun nesten nitti år, og kan bo hjemme der hun trives best. Hun har også pusset opp hele leligheten. Dette hadde hun ALDRI kunnet klare om det ikke var for at spes min far (som er der flere ganger i uken), men også resten av familen inkludert barnebarna stiler opp og hjelper til med vedlikehold, handling, kjøring osv.

Nå er det jo ikke slik at dette er et regnestykke, men jeg har også en bestemor som aldri har vært int i barnebarna sine, det er sjelden jeg er der for å si det slik.