Er det riktig av barnevernet dette her?

[Gjest Gjest]

Jeg tok kontakt selv med barnevernet noen år tilbake, pga en vanskelig skilsmisse og tenkte at det var positivt å kunne har støtte fra de da jeg var alenemor uten familien i dette landet.

Tidligere i dette året begynte ting å forverre seg hos sønnen min som er 11 år. Han begynt hos psykolog på BUP og fikk diagnosis separasjons-angst. Inne i bilde er skolens helsesøster, legen, BV, PPT, og BUP. Jeg har tok det veldig på alvor fordi han har hatt skolevegring og blitt mobbet en del på skolen også. Han har også generaliserte angst som gjør at han kan plutselig ble veldig redd og får panikk anfall.

Jeg selv har problemer med depresjon og har gått til psykolog i mange år, og det er nok derfor jeg var tidlig ute å søke hjelp til han-jeg ville ikke vente til ting ble på sitt verste, men heller har gode støtte rundt oss i tilfelle ting ble mer vanskelig for han, for jeg har ikke familien som kan hjelpe til, og da er det endå mer viktigere tenk eg.

Vel, barnevernet sier at hun vil finne miljøarbeider til oss, noe som jeg er enig i. Han har stor problemer med å sto opp og engste seg for å gå på skolen, da tar jeg følge med han hvis vi komme oss så langt. Men hun har spørt etter tillatelse å snakke med psykologen min for å hente informasjon om diagnosen min osv. Jeg følte meg veldig presset og sa at jeg følte meg lite tilfreds med det, for jeg var redd dette kunne blitt senere brukt mot meg. Men til slutt sa jeg bare ja for at jeg var redd hvis ikke jeg ga tillatelse så kunne det ser ut som om jeg prøvde å hindre hjelpetiltak for sønnen min.

Hun har ikke snakket med psykologen min endå, men nå har jeg skiftet mening. Jeg selv føler det er ingen grunnlag for at hun trenger å vite hva diagnosen min er. Kan ikke hun bare spør meg hva symptomene jeg sliter med? Jeg har vært ærlig med saksbehandlere hele veien og derfor har jeg kontaktet psykologen og fortalt at jeg synes ikke min diagnose er relevant til behandling av min sonn sitt angst diagnose, for den diagnose jeg har vet jeg folk har veldig mye negative tanker rundt.

Det jeg lurer på er hva dere synes? Ser dere behøvet for dette slags opplysning? Vi har hatt en del timer, både på kontoret hennes og her hos meg hjemme, da føler jeg at det er vel viktigere?

[Gjest Gjest]

Det smarteste du kan gøre, er å være ærlig. Forklar henne sånn som du har gjort det her. Jeg synes ikke nødvendigvis din diagnose er relevant, og jeg forstår din engstelse rundt dette. Forklar henne det også. Det viktigste er at barnet får den hjelpen det trenger, og at bv ikke får en følelse av at du motarbeider dem.

[Kosemose]

Hvilke diagnose du har, eller snarere - hvordan din psykiske helsetilstand er, er vel neppe urelevant for de som skal forsøke å hjelpe gutten din? Forsørgers psykiske helsetilstand kan sikkert i visse tilfeller ha innvirkning på hvilke type tiltak som vurderes som best, så jeg forstår godt at de ønsker å ha kjennskap til en slik ting som kan være vesentlig for deres arbeid.

Samtidig skjønner jeg godt at du ikke vil gi "carte blanche" (eller hva det nå heter) for innsyn i journalen din. Hva du snakker med din behandler om er jo uhyre privat, og jeg tror ikke jeg hadde gitt samtykke til dette. En mellomting er kanskje å foreslå at behandleren din skriver et kortfattet notat om den psykiske helsen din, hvilke behandling du får, osv, som kan sendes barnevernet etter at du har lest gjennom?

Håper det ordner seg for deg, og at du slipper å bli stemplet som "lite samarbeidsvillig" fordi om du ikke slipper inn bv i journalen din!

[Gjest Gjest]

Noen ganger må man blottlegge seg selv for at barna skal få hjelp. I ditt tilfelle havner denne informasjonen kun hos personer med taushetsplikt. Du kan stole på barnevernet. De ønsker sannsynligvis informasjon for å kartlegge situasjonen. Det er lettere å få hjelp hvis du legger ved all relevant dokumentasjon.

Fint at du søker hjelp. Håper det ordner seg for sønnen din.

[Kalorina]

Jeg hadde IKKE gjort det.

Du vet da aldri hva slags folk som kan få tilgang til opplysninger om deg. Hva hvis saken av en eller annen grunn må overføres til en annen saksbehandler? Da har du plutselig enda flere som "vet" om deg.

Folk på kontorer er helt vanlige mennesker. Du vet dermed aldri hva du kan komme borti.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde IKKE gjort det.

Du vet da aldri hva slags folk som kan få tilgang til opplysninger om deg. Hva hvis saken av en eller annen grunn må overføres til en annen saksbehandler? Da har du plutselig enda flere som "vet" om deg.

Folk på kontorer er helt vanlige mennesker. Du vet dermed aldri hva du kan komme borti.

Helt enig ( og dette kommer fra en fag person )

[Gjest Gjest]

Hvilke diagnose du har, eller snarere - hvordan din psykiske helsetilstand er, er vel neppe urelevant for de som skal forsøke å hjelpe gutten din?

Jo, min pyskiske tilstand er ganske relevant, men akkurat diagnosen min synes jeg ikke er så viktig. Jeg har opplevd at folk har mye generaliseringer av akkurat min diagnosis, og jeg føler at jeg vil heller snakke om de symptomene som er aktuelt i min hverdag.

[Gjest Gjest]

Jeg tok kontakt selv med barnevernet noen år tilbake, pga en vanskelig skilsmisse og tenkte at det var positivt å kunne har støtte fra de da jeg var alenemor uten familien i dette landet.

Tidligere i dette året begynte ting å forverre seg hos sønnen min som er 11 år. Han begynt hos psykolog på BUP og fikk diagnosis separasjons-angst. Inne i bilde er skolens helsesøster, legen, BV, PPT, og BUP. Jeg har tok det veldig på alvor fordi han har hatt skolevegring og blitt mobbet en del på skolen også. Han har også generaliserte angst som gjør at han kan plutselig ble veldig redd og får panikk anfall.

Jeg selv har problemer med depresjon og har gått til psykolog i mange år, og det er nok derfor jeg var tidlig ute å søke hjelp til han-jeg ville ikke vente til ting ble på sitt verste, men heller har gode støtte rundt oss i tilfelle ting ble mer vanskelig for han, for jeg har ikke familien som kan hjelpe til, og da er det endå mer viktigere tenk eg.

Vel, barnevernet sier at hun vil finne miljøarbeider til oss, noe som jeg er enig i. Han har stor problemer med å sto opp og engste seg for å gå på skolen, da tar jeg følge med han hvis vi komme oss så langt. Men hun har spørt etter tillatelse å snakke med psykologen min for å hente informasjon om diagnosen min osv. Jeg følte meg veldig presset og sa at jeg følte meg lite tilfreds med det, for jeg var redd dette kunne blitt senere brukt mot meg. Men til slutt sa jeg bare ja for at jeg var redd hvis ikke jeg ga tillatelse så kunne det ser ut som om jeg prøvde å hindre hjelpetiltak for sønnen min.

Hun har ikke snakket med psykologen min endå, men nå har jeg skiftet mening. Jeg selv føler det er ingen grunnlag for at hun trenger å vite hva diagnosen min er. Kan ikke hun bare spør meg hva symptomene jeg sliter med? Jeg har vært ærlig med saksbehandlere hele veien og derfor har jeg kontaktet psykologen og fortalt at jeg synes ikke min diagnose er relevant til behandling av min sonn sitt angst diagnose, for den diagnose jeg har vet jeg folk har veldig mye negative tanker rundt.

Det jeg lurer på er hva dere synes? Ser dere behøvet for dette slags opplysning? Vi har hatt en del timer, både på kontoret hennes og her hos meg hjemme, da føler jeg at det er vel viktigere?

De kan ikke kreve at de skal inn i dine papirer. e behver ikke vite diagnosen din heller. Er greit nok at du sier at du har gått til psykolog pga ting har vert vanskelig.

greit med ærlighet,men det går en grense.

En saksbeh hos barnevernet har ikke kompetanse til å tyde noe fra en psykolog. (om hun ikke er psykolog selv)

[Gjest Gjest]

Jeg synes at du bør fortelle barnevernet diagnosen din. Dersom du har fått en diagnose lider du av psykisk sykdom, og foreldres psykiske sykdommer påvirker barna i stor grad. Det er ikke sikkert du klarer å se dette selv heller. Barnevernet trenger mest mulig informasjon for å hjelpe dere på riktig måte. Jeg ville ikke gi dem innsyn i journalen, men heller bedt psykolog orientere dem kort og greit.

Det er vondt når vi ikke klarer å hjelpe barna våre, men vi må tørre å ta imot hjelp.

[Gjest Gjest_Propell_*]

Jeg er også av den oppfatning at din diagnose ikke i seg selv er nødvendig for barnevernet. En diagnose er et arbeidredskap for dine behandlere, og er for generell til å gi noe godt inntrykk av din problemstilling til mennesker som ikke kjenner deg.

En konkret beskrivelse av dine symptomer/problemer vil være mye mer nyttig for barnevernet når de skal velge støttetiltak for din sønn. Din psykolog kan, i samarbeid med deg, finne ut hvilken informasjon om din helsetilstand som er relevant for din sønns saksbehandler.

Dette er ikke å motarbeide barnevernet, -det er å sikre at barnevernet får de opplysninger de har bruk for uten å gå på akkord med ditt eget personvern.

En diagnose kan, hos en person som ikke har inngående kjennskap til den, gi et forenklet eller feilaktig inntrykk av din sykdom, og i verste fall kan dette føre til at din sønn ikke får det tilbudet som er best tilpasset hans situasjon.

[Gjest Gjest]

Jeg er også av den oppfatning at din diagnose ikke i seg selv er nødvendig for barnevernet. En diagnose er et arbeidredskap for dine behandlere, og er for generell til å gi noe godt inntrykk av din problemstilling til mennesker som ikke kjenner deg.

En konkret beskrivelse av dine symptomer/problemer vil være mye mer nyttig for barnevernet når de skal velge støttetiltak for din sønn. Din psykolog kan, i samarbeid med deg, finne ut hvilken informasjon om din helsetilstand som er relevant for din sønns saksbehandler.

Dette er ikke å motarbeide barnevernet, -det er å sikre at barnevernet får de opplysninger de har bruk for uten å gå på akkord med ditt eget personvern.

En diagnose kan, hos en person som ikke har inngående kjennskap til den, gi et forenklet eller feilaktig inntrykk av din sykdom, og i verste fall kan dette føre til at din sønn ikke får det tilbudet som er best tilpasset hans situasjon.

Kunne ikke vært mer enig med deg! Om diagnosen min var veldig velkjent blant alle, hadde jeg nok følte meg mer komfortabel. Men det er det ikke, og jeg vet folk har stort misforstårelse om hva det vil egentlig si.

Men, det som jeg har faktisk bestemt meg for, er at jeg skal stille meg villig til et møte der både BV og psykolog tilstede om de fortsatt er interessert i diagnosen/symptomer osv. Da kan jeg føler meg trygg, tror jeg, og jeg føler at BV ville har gått med på det også.

[Fibi]

Jeg er også av den oppfatning at din diagnose ikke i seg selv er nødvendig for barnevernet. En diagnose er et arbeidredskap for dine behandlere, og er for generell til å gi noe godt inntrykk av din problemstilling til mennesker som ikke kjenner deg.

En konkret beskrivelse av dine symptomer/problemer vil være mye mer nyttig for barnevernet når de skal velge støttetiltak for din sønn. Din psykolog kan, i samarbeid med deg, finne ut hvilken informasjon om din helsetilstand som er relevant for din sønns saksbehandler.

Dette er ikke å motarbeide barnevernet, -det er å sikre at barnevernet får de opplysninger de har bruk for uten å gå på akkord med ditt eget personvern.

En diagnose kan, hos en person som ikke har inngående kjennskap til den, gi et forenklet eller feilaktig inntrykk av din sykdom, og i verste fall kan dette føre til at din sønn ikke får det tilbudet som er best tilpasset hans situasjon.

Jeg synes dette var et veldig godt svar. Ring bv så fort som mulig å fortell den at du har ombestemt deg, og at du vil gi dem informasjon i samarbeid med din behandler.

Vil også legge til at det høres ut som du virkelig gjør ditt beste for å hjelpe sønnen din.

All ære til deg for det

[Gjest Gjest_Propell_*]

Men, det som jeg har faktisk bestemt meg for, er at jeg skal stille meg villig til et møte der både BV og psykolog tilstede om de fortsatt er interessert i diagnosen/symptomer osv.

Dette er en god løsning. Du kan avtale med din behandler hvilke opplysninger du fritar fra taushetsplikten på forhånd.

Det barnevernet trenger å vite, er hvilke tiltak for din sønn som er best tilpasset hans og din helsetilstand. Psykologens tanker om dette vil være verdifulle for dem.

Lykke til!