Barnet mitt blir plaget på skolen.

[Gjest Fortvilet mor]

Barnet mitt på 10 år kommer stadig hjem å sier at h*n blir plaget på skolen.

Nå er nok h*n noe hårsår, men likevel så føler jeg at det ikke kan fortsette at h*n stadig kommer hjem å sier at h*n blir plaget.

For noen uker siden så hadde vi foreldremøte på skolen for den klassen som h*n går i siden det er mye bråk og konflikter mellom elevene. Noe som bl.a forstyrrer undervisningen veldig.

Etter dette møtet snakket jeg med foreldrene til det ene barnet som plaget mitt barn. Mellom disse to barna var det mye misforståelser, barna fikk snakke sammen, og misforståelsene er nå ryddet opp i.

Freden varte bare noen få dager før noen andre barn overtok å begynte å plage mitt barn. Det det nå går på er kjefting for at h*n ikke er flink nok i fotball, å det er ikke bare på fotballbanen h*n får gjennomgå, men også utenfor. H*n kan nok være litt redd for ballen, å ikke så agresiv på banen som enkelte andre, men h*n må jo få lov til å sparke fotball på skolen fordet.

Idag har h*n grått nesten hele ettermiddagen. Å jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg nå skal gå fram for å løse dette. Det kan virke som om mitt barn er en hakkekylling som noen hele tiden må være etter. Å når h*n blir hakket på så er det ikke noen av de andre elevene som stiller opp for å støtte h*n.

Jeg har så inderlig vondt av mitt barn, å jeg ønsker bare at h*n skal ha det bra å at skolehverdagen skal være noe positivt.

Barnet mitt har ikke lyst til å gå på skolen lenger, å grunnet boforholdene har jeg veldig lyst til å flytte. Vurderer da å flytte til en helt annen skolekrets, men vet ikke om det vil være noe hjelp i det.

Jeg tror ikke at mitt barn aldri gjør noe galt, å er åpen for at også h*n kan gjøre ting eller være med på ting som kan såre andre - men har ikke fått noe inntrykk av det. Men skulle det komme så er jeg den første til å ta det på alvor.

Er det noen som har noen gode råd å komme med til meg? Hvordan skal jeg nå gripe fatt i situasjonen? Er mitt barn en hakkekylling eller mobbeoffer?

[Gjest gjest_Aurora]

Først vil jeg si at jeg er kjempe lei meg på din sønns og dine vegne. Vond situasjon.

Jeg hadde en lignende situasjon med mitt barn. Selv gikk jeg direkte på barna som mobbet, og var skikkelig hard mot dem, dog saklig slik at de forstod poenget mitt.(brukte makt i ordene mine) Etter det fikk barnet mitt fred fra disse. Ikke at jeg vil anbefale deg dette... (men heller ikke fraråde det)

Det riktige ville nok være å ta det opp med lærer og rektor, og få dem til å forstå alvoret i situasjonen. Altså på ingen måte bagatellisere det. Gråt om du føler for det. Og si som det er, at du har tenkt på å flytte grunnet dette.

God klem til både deg og din sønn. Måtte dere få en fredelig førjuls tid.

[Kosemose]

Det er ikke så lett for andre å avgjøre om ditt barn er et mobbeoffer eller en hakkekylling, men det som er viktig er at barnet ditt er ulykkelig, gråter og mistrives med situasjonen. Det er et reelt problem uansett hvordan den "objektive virkelighet" er.

Jeg syns du skal ta kontakt med kontaktlærer og/eller rektor, be om en samtale så snart som mulig og fortell hvordan du opplever situasjonen og be om hjelp.

Lykke til, håper skolen tar fatt i dette!

[smaksløk]

Det er veldig vanskelig å gjøre noe i slike situasjoner hvor barn alt har bestemt seg for en å "hakke" på. Det som ofte er tilfelle er at sønnen din ikke er den eneste, ofte er det i usikre grupper slikt oppstår, ofte blir de som først tar igjen de som blir hakket på isteden for de som trekker seg vekk.

Det kan høres ut som om han alt trekker seg litt vekk, som du skriver at når han spiller fotball blir han ikke inkludert osv. Det jeg har sett i slike sammenhenger kan være alt fra at et mobbeoffer blir sparka i leggen når de prøver å være med i kampen, slik at de blir mer usikre, eller at de er et par (typisk blant gutter) som egoistisk ikke vil sentre til de andre som ikke er "gode" nok..

Det som er best å gjøre i slike sammenhenger er ikke nødvendigvis å snakke med "mobberne", det kan bare bli verre for sønnen din. Men heller snakke med skolen, som det høres ut som om du har alt, og be de være oppmerksome, kanskje sette sønnen din i andre grupper enn sammen med de han blir mobbet av. Viss ikke skolen har det alt, går det også an å starte et "antimobbe" program, som virker særlig bra i den aldersgruppa. Det går rett og slett ut på at barna lærer å samarbeide gjennom ulike aktiviteter, dette ble gjennomført på en skole jeg kjenner som hadde store problemer med mobbing. Å fjerne det helt er vanskelig. Men spør skolen om det er mulig å starte noen slike "antimobbe" programmer, og de burde virkelig kjenne til disse programmene.

En annen mulighet er også å ta med sønnen din på aktiviteter utenfor skolen, så han og klassekameratene møtes uten det "kjente" miljøet. Kanskje til og med invitere dem hjem til deg, slik at du er der og kan overvåke dem litt med et øye.

Det man aldri vet er plutselig kan situasjonen forandre seg, de gutta som er tøffe nå er kanskje ikke like tøffe om et par år når de er i puberteten, ting skjer så fort og "maktrelasjonene" dem i mellom forandres hele tide. Husk at de bare er barn, og faktisk er barn fram til 14års alderen inni en "egoistisk" fase og har ikke utviklet seg psykisk enda til å ha full medforståelse for hva de kan gjøre mot andre og hvordan deres oppførsel virker på andre, de tenker først og fremst på seg selv.

Det er virkelig ikke lett å vite hva en skal gjøre i slike situasjoner, håper ikke dette innlegget er alt for rotete, ble mye løse tanker. Men jeg ønsker iallfall deg og din sønn alt godt, og håper alt ordner seg til det bedre!

[Gjest Fortvilet mor]

Enig med Kosemose at det viktigste er ikke om mitt barn er hakkekylling eller mobbeoffer. Det var nok litt uheldig at jeg nevnte det.

Det som er viktig her er at barnet mitt mistrives på skolen.

Jeg ba nylig om en samtaletime med kontaktlærer, å den timen hadde vi en av de dagene rett etter at den første misforståelsen var ryddet opp i, å da når mitt barn fikk spørsmål om hvordan h*n trivdes så svarte h*n at det var ganske bra, men det varte jo ikke mange dagene.

På en måte er jeg redd for at jeg ikke vil bli tatt seriøst om jeg nå igjen kontakter skolen og forteller om problemene. Men på en annen side så er det barnet mitt det gjelder, å jeg kan ikke og vil ikke overse, bagatellisere eller ignorere problemene.

[smaksløk]

Jeg var selv et mobbeoffer da jeg var yngre, som resultat av at vi flyttet. Der jeg flyttet fra var det ikke slike problemer, jeg var vant med å si det jeg mente og det var okei. Dit vi flyttet derimot var et så lite miljø at en hadde en "gutteleder" og en "jenteleder", og kasta ut i dette visste jeg ikke at jeg burde ha hold kjeft da jeg så andre bli mobbet, jeg gjorde som jeg var vant til å tok igjen, noe som gjorde at jeg ble mobbeofferet i steden. Poenget her er egentlig at jeg selv ikke var klar over før jeg ble fortalt av lærere at siden jeg ble bankaopp, sendt stygge lapper osvosv, var jeg et mobbeoffer, det hadde jeg aldri tenkt på selv. Noe som ikke gjorde saken bedre.

Det jeg mener ut fra egen erfaring er derfor at ikke nødvedigvis ha for mange samtaler mellom de elevene som dette gjelder, men prøv å få skolen til å gjøre noe kollektivt. For som i min situasjon, det var ikke bare meg det gikk ut over, men barn kan være veldig listige og få til ting som læreren ikke ser.. Men ikke ver redd for å kontakte skolen igjen, eller at de ikke tar deg seriøst. Det skal de gjøre, og du må bare "mase", det viktige derimot, er at du samarbeider med skolen, og at det ikke blir en skolen mot deg situajson, som ofte er problem viss ikke en stoler på at begge vil det som er best for barnet.

[ceca]

Jeg føler så med deg. For noen få år siden opplevde jeg det samme med gutten min. Sønnen min er veldig hårsår og forsiktig av seg.(nå ble våres sønn også tatt fysisk noen ganger) Nå er det over, så jeg kan si litt om hva vi gjorde.

Jeg tok det opp med foreldrene til han som plaget gutten min. Og det ble en periode bedere før det startet opp igjen.(så det var det egentlig ikke noe hjelp i)

Vi jobbet en del hjemme med dette å ikke ta innpå seg alt det som ble slengt ut fra andre. Med tiden modnes det i gutten og det preller lettere av han.

Vi tok kontakt med læreren hans, som ikke gjorde noe i mine øyne. Kontaktet helsesøster og ba etter det om møte med henne, lærer, rektor og oss foreldre. Alt ble sendt på mail, og måtte og da besvares skriftlig.

Det kom ikke noe godt ut av dette møtet annet enn en sinna rektor ,en lærer som ikke sa noe og en oppgitt helsesøster. Men vi hadde gått "den rette veien" og visste at neste skritt var å kontakte skolesjefen.

Jeg sendte mail til lærer med kopi til rektor og helsesøster hver gang det hadde skjedd noe på skolen, hvor jeg forklarte hendelsen og hvordan sønnen vår følte det.

Vi inviterte alle guttene i klassen hjem på film-kveld (gutte-kveld)

Sænnen vår inviterte gutter med hjem etter skolen. Bevisst utelot jeg å ringe han som var på han. Og ved en anledning jeg var innom skolen spurte netopp denne gutten om han en dag kunne være med vår sønn hjem. Hvorpå jeg svarte at det kunne han men -, men- så lenge han ikke kunne oppfære seg mot sønnen min så ville ikke JEG ha han inn i mitt hus. Men om han valgte å skjerpe seg så kunne vi se. Så avtalte vi en dag uken etter, og jeg sa klart at om det var no jeg hørte så ville jeg ringe moren hans og si at det ikke passet allikavel. (avtalte så dagen med moren, men nevnte ikke det jeg hadde sagt-da moren blir så sinna om man nevner noe negativt om hennes sønn) Da dagen kom hadde det gått ok siden dagen vi avtalte, og vi lagde mye kos ut av den dagen, så de to kunne "gå seg til sammen".

(må sies at guttene hadde det fint når de var to, men når han kommer sammen med andre så blir han så stor og tøff igjen.)

Sønnen vår begynte på karate - for å skjønne at man kunne være liten og svak men allikavel "klare seg".(han gikk der i ett år)

Vi øvde på ting han kunne si når den andre satte igang, hadde "rollespill" hjemme.

Vi sa det var greit at han sloss med denne gutten om det ville bli utfall av han at verbalt tok igjen. (Nå er gutten vår så forsiktig at det hadde vært kryss i taket om han hadde kommet hjem og sloss med noen. Men vi ville vise han at han MÅ vise seg like sterk som han andre og ikke være redd for å ta verbalt igjen)

Med tiden har dette gått seg til. Gutten er fortsatt stygg i munnen, men er ikke utpreget ute etter våres sønn. (Nå snakker vi til han slik vi gjør til de andre guttene, hn er med hjem hit og vi har glemt de årene som har vært vonde.) Når vi snakker om det hjemme så ser sønnen vår klart at han slenger til alle og ikke bare han.

På skolen kan barnet ditt få en bok som h*n har i sekken og som h*n skriver opp hver gang det skjer noe.

Ellers må du bare mase og mase på læreren og rektor. Ingen barn skal ha det slik på skolen og du må bare stå på. Det de kan og bør vurdere er å sette en ekstra vakt ute i friminuttene som er i nærheten av din sønn, ivertfall for en periode.

Eller så får lærer/rektor snakke til den som mobber/hakker for hver gang det skjer noe. Om mobberen nekter så gjør ikke det noe, for så lenge h*n får tilsnakk så vet han at de (læreren) vet og det kan etterhvert gjøre sitt.

Å hevde seg i en idrett er ikke alle forunt. Og det blir fort slengt med leppa til de som ikke er så gode. Noen barn slenger lettere og mere grovt enn andre. Men alt er like vondt for en som tar det innpå seg.

Noen barn ser ut til å bli mere hakke-kyllinger enn andre barn. Om du kan lære ditt barn å heve seg over det, ivertfall late som det ikke gjør noe. (som vi måtte få vår sønn til å ikke gråte for da ble det bare mere moro)

Lær det ting h*n kan svare med, som "å så da!", "gjør det noe?"

"er du bedere selv kanskje", "bryr det deg da" ,"pass på deg selv du" osv.

Til slutt vil jeg si at det er viktig for ditt barn at du viser at du bryr deg og tar dette alvorlig. Fortell hva du gjør, snakk sammen om det og finn ut løsninger.

Barnet ditt er 10 år så det burde absolutt gå ann å få løst dette uten at det henger noe med h*n videre - altså at h*n blir plaget i de resterende årene på skolen.

Om du skal flytte eller ikke vet jeg ikke noe om. Tror du barnet ditt vil få det bedere på en annen skole, og du allikavel ikke vil bo der du bor nå - så kan man jo prøve. Men barnet ditt må uansett lære seg at det alltid vil finnes noen, så når den starter ny på en skole så må h*n la det prelle av seg. Samtidig bør du snakke med rektor og lærer på en evt ny skole så de er klar over hvordan situasjonen har vært for sitt barn.

Dette ble litt langt, og kanskje litt rotete....men er sent for meg nå.

Måtte bare svare.

Håper det ordner seg for dere

[Gjest Fortvilet mor]

Det er veldig vanskelig å gjøre noe i slike situasjoner hvor barn alt har bestemt seg for en å "hakke" på. Det som ofte er tilfelle er at sønnen din ikke er den eneste, ofte er det i usikre grupper slikt oppstår, ofte blir de som først tar igjen de som blir hakket på isteden for de som trekker seg vekk.

Det kan høres ut som om han alt trekker seg litt vekk, som du skriver at når han spiller fotball blir han ikke inkludert osv. Det jeg har sett i slike sammenhenger kan være alt fra at et mobbeoffer blir sparka i leggen når de prøver å være med i kampen, slik at de blir mer usikre, eller at de er et par (typisk blant gutter) som egoistisk ikke vil sentre til de andre som ikke er "gode" nok..

Det som er best å gjøre i slike sammenhenger er ikke nødvendigvis å snakke med "mobberne", det kan bare bli verre for sønnen din. Men heller snakke med skolen, som det høres ut som om du har alt, og be de være oppmerksome, kanskje sette sønnen din i andre grupper enn sammen med de han blir mobbet av. Viss ikke skolen har det alt, går det også an å starte et "antimobbe" program, som virker særlig bra i den aldersgruppa. Det går rett og slett ut på at barna lærer å samarbeide gjennom ulike aktiviteter, dette ble gjennomført på en skole jeg kjenner som hadde store problemer med mobbing. Å fjerne det helt er vanskelig. Men spør skolen om det er mulig å starte noen slike "antimobbe" programmer, og de burde virkelig kjenne til disse programmene.

En annen mulighet er også å ta med sønnen din på aktiviteter utenfor skolen, så han og klassekameratene møtes uten det "kjente" miljøet. Kanskje til og med invitere dem hjem til deg, slik at du er der og kan overvåke dem litt med et øye.

Det man aldri vet er plutselig kan situasjonen forandre seg, de gutta som er tøffe nå er kanskje ikke like tøffe om et par år når de er i puberteten, ting skjer så fort og "maktrelasjonene" dem i mellom forandres hele tide. Husk at de bare er barn, og faktisk er barn fram til 14års alderen inni en "egoistisk" fase og har ikke utviklet seg psykisk enda til å ha full medforståelse for hva de kan gjøre mot andre og hvordan deres oppførsel virker på andre, de tenker først og fremst på seg selv.

Det er virkelig ikke lett å vite hva en skal gjøre i slike situasjoner, håper ikke dette innlegget er alt for rotete, ble mye løse tanker. Men jeg ønsker iallfall deg og din sønn alt godt, og håper alt ordner seg til det bedre!

Skolen har prosjekter som gjelder folkeskikk og mobbing. Dette har de holdt på med i de 5 årene mitt barn har gått på skolen.

Helsesøster har vært koblet inn, å hun skal begynne å jobbe med klassen etter nyttår, men for meg er det en evighet til siden jeg må sende barnet mitt på skolen hver dag inntil helsesøster har tid til å starte sitt arbeid med klassen.

Jeg er også klar over at det er barn vi snakker om her, men mitt barn blir plaget, å jeg er ikke villig til å ha forståelse for at dette kan fortsette til de er i tenårene og de får mer forståelse på hvordan deres oppførsel virker på andre. Veldig mye kan være ødelagt for mitt barns vedkommende innen den tid.

Som du sier, dette her er ikke lett, det er rett og slett kjempefortvilende, å jeg blir bare så veldig lei meg på barnet mitt sine vegne. Selvsagt har jeg ikke lyst til å gå drastisk til verks da det kan gjøre situasjonen værre, men jeg vil gå fram på en riktig måte for å få løst problemene best mulig for alle parter.

[smaksløk]

Jeg mente ikke at fordi de er så unge en ikke skal gjøre noe, som du forstod fra resten av innlegget. Er litt sent her, men det jeg mente er at ting kan forandre seg fort mellom barn i den alderen, ikke at en skal vente på at noe skal skje av seg selv. Men ofte vokser en det av seg.

Føler sønnen din seg mobbet, eller er han lei seg for at andre ikke leker med han eller ikke er greie med han? Hva sier han selv?

[ceca]

Jeg er også klar over at det er barn vi snakker om her, men mitt barn blir plaget, å jeg er ikke villig til å ha forståelse for at dette kan fortsette til de er i tenårene og de får mer forståelse på hvordan deres oppførsel virker på andre.

Selv om man snakker om barn så er det grenser for hva man skal godta av oppførsel på barn også. Og dem/de som mobber bør også få den hjelpen de trenger for å kunne slutte. Det er også opp til skolen/foreldrene til mobberen.

Ike gi deg, for dette bør ikke ditt barn oppleve stort lenger. Om helsesøster setter i tiltak etter nyttår , så kan det ta enda lenger tid før du ser resultatet av tiltakene hennes. Så du må stå på nå.

Send mail (skriftlig er bedere enn telefon), få et møte med rektor, krev, krev og krev. mas , mas og mas. Jeg skal love deg de var lei av meg på skolen, men ikke søren om jeg skulle gi meg så lenge barnet mitt hadde det vondt på skolen. Om lærer/rektor syntes det var bagateller, så var det ikke det for han. Og derfor ikke for meg heller.

Gi beskjed gang på gang på gang.

Selv vurderte jeg å bli sykemeldt en periode og troppe opp på skolen i hvert eneste friminutt! Hadde ikke ting begynt å hjelpe så hadde jeg gjort det, og blåst en lang marsj i at rektor mente jeg skulle holde meg unna "hans skole" og ikke hadde lov å snakke til "hans elever" (jepp-han sa det da jeg nevnte hva jeg ville gjøre)

[smaksløk]

Og sønnen din Ceca hadde ikke problem med at du var på skolen så ofte? Det jeg ofte får inntrykk av er at viss de voksne er der så ofte, kan ofte mobberen slå hardere tilbake, får en ekstra grunn til å hakke. Jeg mener, jeg er imponert over innsatsen din, alle mobbede barn burde hatt en slik mamma som ordnet opp. Som du sier det er viktig å mase og kontakte skolen dersom de ikke tar deg på alvor. Men jeg mener også det er selvfølgelig fordelaktig å ha den på "sin side" i kampen. De fleste skoler ville bli overlykkelig viss foreldre ville stille opp så mye som du gjorde. Problemet på de fleste skoler er at en lærer har opptil 25 elever, i en 45 min time er det ikke mange minuttene per elev. Hadde nok hjulpet med bedre bemanning på skolene også i henhold til dette problemet.

[Gjest Fortvilet mor]

Jeg mente ikke at fordi de er så unge en ikke skal gjøre noe, som du forstod fra resten av innlegget. Er litt sent her, men det jeg mente er at ting kan forandre seg fort mellom barn i den alderen, ikke at en skal vente på at noe skal skje av seg selv. Men ofte vokser en det av seg.

Føler sønnen din seg mobbet, eller er han lei seg for at andre ikke leker med han eller ikke er greie med han? Hva sier han selv?

Jeg tok ikke det første innlegget ditt negativt.

H'n er lei seg fordi at de andre stadig kjefter og hakker på h*n, at ballen aldri blir sendt til h*n.

H*n spurte meg for en tid tilbake om hva som var forskjellen på erting og mobbing. Når jeg fortalte h*n det, sa h*n at da ble h*n mobbet.

H*n har et motto, å det er; gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Men i det siste har h*n sagt at det ikke er så lett når h*n blir plaget hele tiden selv.

Her hjemme snakker vi mye om hvordan vi skal oppføre oss og være mot andre, men i det siste har jeg begynt å si at hvis noen plager deg så må du bare ta igjen. Selvsagt skal man oppføre seg bra mot hverandre, men ingen skal stå å ta imot hele tiden.

[ceca]

smaksløk -

jeg var ikke ofte på skolen, men jeg truet med det om ikke skolen satte igang med noen tiltak. Nå satte ikke de igang med tiltak, men vi gjorde det hjemme..og det viste seg å hjelpe min sønn.

Sønnen min visste at jeg vurderte å troppe opp, og han hadde det så vanskelig en periode at han selv syntes det ville være greit.

Det jeg gjorde var at når sønnen min skulle ha med seg noen hjem, og jeg hadde anledning, så møtte jeg de utenfor skolen. Enten at jeg "tilfeldigvis" hadde vært i butikken. Jeg hadde gått en tur..etc.

Dermed så jeg barna på vei ut, pratet med de og hadde en helt normal oppføtsel. Jeg vandret ikke rundt i skolegården og passet på, men det er nå utrolig hvordan barn flokker seg rundt en voksen som viser at en har tid.

Om jeg innimellom var i skolegården etter skoletid, så hendte det ofte at jeg var keeper, slang tau for jentene ol. Men jeg hadde øynene mine der de skulle være, og snakket til de som trengte det - om de gjorde noe mot min eller noen andres barn.

Lite så jeg til lærere /sfo når jeg var der.

Ellers er jeg enig i at det er mange barn pr lærer, men mobbing må bare tas alvorlig.

I dag trives gutten min på skolen , men jeg husker de nettene både han og jeg lå og gråt. Det gjør så utrolig vondt.

Og gutten som var mest på min sønn, han er i dag ofte med hjem, de leker sammen på skolen og han er den første til å rope og hilse på meg om han ser på et sted !

Å overpasse et barn på skolen kan gjøre vondt verre, men meningen min var ikke å vokte på sønenn min, men å "vise meg". Pleier å hjelpe det ofte. Et blikk kan si mye. De som mobber skjønner slikt.

[smaksløk]

Jeg vet det er ikke det lærerne ville anbefale, men jeg ville så absolutt lært han å ta igjen! Det lærern vår sa til oss var å legge armene i kors, snu oss rundt å si "pøh", vet det høres dumt ut, men ble faktisk en morsom greie, som gjorde at mobbinga forsvant litt i tull. Ble liksom ikke så seriøst lenger.

Jeg tror det at du snakker så mye med han hjemme er veldig bra. Har han noen andre han kan få med på laget sitt? Eller er han den eneste i sin situasjon? Ofte er det flere en en det går ut over, dersom han vet om noen andre, kanskje han kan være litt frampå å bli venner med dem... Vanskelig for meg å si noe egentlig for vet så lite om klassen og hvor stort miljø det er osv. Ofte er det vanskeligere i et lite miljø, slik der jeg gikk var vi bare 7, og bare to jenter som ikke gikk i hop..

[smaksløk]

Å overpasse et barn på skolen kan gjøre vondt verre, men meningen min var ikke å vokte på sønenn min, men å "vise meg". Pleier å hjelpe det ofte. Et blikk kan si mye. De som mobber skjønner slikt.

Nettopp, det høres ut som du gjorde akkurat det riktige i din situasjon. Men det som er vanskelig er at miljøet er så utrolig forskjellig fra skole til skole. Men jeg tror at det å fokusere på ting utenfor skolen, med klassekammeratene er veldig viktig. Å bygge opp noe utenfor det som skjer i klasserommet. For der er det rett og slett ikke nok ressurser til å ta hånd om alt som skjer, i tillegg til å lære elevene noe.

Det er veldig godt å høre at alt er bra i dag og at til og med sønnen din og "mobbern" er venner. Rart hvordan ting kan forandre seg slik..

[ceca]

H*n har et motto, å det er; gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Men i det siste har h*n sagt at det ikke er så lett når h*n blir plaget hele tiden selv.

Du skal ALDRI slå først endte vi opp med å si.

Hvorpå sønnen vår svarte at "han ville ikke gjøre andre vondt" og vi svarte med at "synes du det er ok at de gjør deg vondt.." osv osv. Vi kom frem til at det er ok å TA IGJEN, men ikke starte og ALDRI slå først.

Men det er sant at du skal være mot andre som du vil de skal være mot deg - men snu på den da .. vil mobberene bli mobbet selv da..? Nei - få sønnen din sterk. La han få lov å "gi han en på tygga" OK med brev fra rektor sa vi..kanskje det er det mobberen trenger.

Selv kjenner jeg en gutt som ble mobbet i barneårene. Ha skulle ikke slå hadde han lært hjemme. Han var sengevæter i tillegg (noe ikke mobbberene visst) Den dagen faren sa det var ok at han banket opp mobberen, klaret han å hevde seg (tror ikke han sloss) og sengeværtingen forsvant. Tryggheten på at han hadde støtte hjemmefra om at det var ok å ta igjen hjalp han såpass mye.

[Gjest Fortvilet mor]

smaksløk -

jeg var ikke ofte på skolen, men jeg truet med det om ikke skolen satte igang med noen tiltak. Nå satte ikke de igang med tiltak, men vi gjorde det hjemme..og det viste seg å hjelpe min sønn.

I dag trives gutten min på skolen , men jeg husker de nettene både han og jeg lå og gråt. Det gjør så utrolig vondt.

Og gutten som var mest på min sønn, han er i dag ofte med hjem, de leker sammen på skolen og han er den første til å rope og hilse på meg om han ser på et sted !

Å overpasse et barn på skolen kan gjøre vondt verre, men meningen min var ikke å vokte på sønenn min, men å "vise meg". Pleier å hjelpe det ofte. Et blikk kan si mye. De som mobber skjønner slikt.

Tusen takk for mange gode råd.

Det gjør godt å lese at det løste seg for din sønn, å at han trives på skolen idag.

På skolen til mitt barn ble faktisk foreldrene oppfordret til å møte opp på skolen og i klasserommet hvis vi har anledning, å det skal jeg jammen gjøre til fredag da jeg har mulighet til det.

[smaksløk]

Tror det hjelper ja. Å ta igjen altså. Problemet er jo at begge parter er usikre, i over 90% av mobbesaker er mobberen en usikker liten unge som hevder seg med å bruke kjeften eller er rett og slett sjalu, kanskje ikke han har det så bra hjemme selv, og ved å mobbe føler han seg bedre..men det er viktig at den som blir mobba får vite også, han er ofte tøffere enn den som mobber. Men selvfølgelig av å bli mobba hver dag får en ikke den tryggheten en trenger. Synes forresten det var et bra tips fra ceca og begynne på karate også. Lære å forsvare seg, men på den rette måten.

[smaksløk]

På skolen til mitt barn ble faktisk foreldrene oppfordret til å møte opp på skolen og i klasserommet hvis vi har anledning, å det skal jeg jammen gjøre til fredag da jeg har mulighet til det.

Tror det er veldig bra, som også tydeligvis virket for ceca. Masse lykke til. Håper ting kan ordne seg før enn senere.

[Gjest Fortvilet mor]

Du skal ALDRI slå først endte vi opp med å si.

Hvorpå sønnen vår svarte at "han ville ikke gjøre andre vondt" og vi svarte med at "synes du det er ok at de gjør deg vondt.." osv osv. Vi kom frem til at det er ok å TA IGJEN, men ikke starte og ALDRI slå først.

Men det er sant at du skal være mot andre som du vil de skal være mot deg - men snu på den da .. vil mobberene bli mobbet selv da..? Nei - få sønnen din sterk. La han få lov å "gi han en på tygga" OK med brev fra rektor sa vi..kanskje det er det mobberen trenger.

Selv kjenner jeg en gutt som ble mobbet i barneårene. Ha skulle ikke slå hadde han lært hjemme. Han var sengevæter i tillegg (noe ikke mobbberene visst) Den dagen faren sa det var ok at han banket opp mobberen, klaret han å hevde seg (tror ikke han sloss) og sengeværtingen forsvant. Tryggheten på at han hadde støtte hjemmefra om at det var ok å ta igjen hjalp han såpass mye.

Du har så rett i det med å ta igjen, å vite at man har støtte til det hjemme.

Det er ikke enkelt å være barn å vite når de kan tillate seg å ta igjen når det de lærer både hjemme å på skolen er at man skal være snill mot andre.