Ransake barnerommet

[Gjest Gjest]

"Du skal ransake rommet til ungen din. Alt annet er tjenesteforsømmelse som forelder" sa politibetjent Ole Vidar Øiseth da han holdt foredrag på Hovedgården ungdomsskole i går.

http://www.budstikka.no/sec_nyheter/article150182.ece

Det virker som han mener at foreldre rutinemessig bør ransake sine barns rom, altså ikke bare hvis de konkret mistenker narkotikabruk eller lignende.

For å være ærlig synes jeg dette er å gå altfor langt, og jeg tror jeg hadde fått et særdeles dårlig forhold til foreldrene mine hvis de hadde praktisert dette da jeg var ung. Hva synes du?

[Gjest Pax]

Da hadde jeg blitt dritforbanna.

[knudz3n]

Jeg hadde blitt utrolig sint om mine foreldre hadde gjort det..

Men jeg mener også at i tilfeller der ungdommer endrer atferd eller lign. og en samtale med ungdommen ikke bærer noe sted, at det kan være en løsning å snoke litt for å se hva som skjer....

Men hadde ikke likt det selv altså, men noen foreldre i dag er alt for naive og godtroende om sine barn/ungdommer.

[Filur]

Det lærer vel barn at foreldrene har null respekt for deres privatliv, og at man må gjemme evt. narkotika eller andre ting på et annet sted en rommet sitt. That's it.

[Gjest StockDama]

Hadde ikke brydd meg i det heletatt, for jeg hadde ingenting å skjule...

Men skjønner godt andre ville blitt forbanna, men nå gjør ikke foreldre det for å være slem heller.

[Gjest imli]

Det er vel greit hvis man mistenker noe, men ikke ellers.

[Jomfru Merian]

Man behøver vel ikke gjøre det åpenlyst?

Jeg har ikke barn, men jeg hadde nok kommet til å sjekke uansett, når barnet var på skolen eller noe.

[Gjest mm]

Jeg har gitt begge mine tenåringer beskjed om at mistenker jeg noe alvorlig så tar jeg ikke fem flate øre for å endevende rommet og pc'n. Da snakker jeg om noe virkelig alvorlig. At det står to øl på rommet til den ene som er 17 år gammel er ikke alvorlig nok.

Jeg ville aldri ha gjort det på jevnlig basis bare for å kontrollere. De har krav på privatliv akkurat som jeg har. Tror de ville ha følt seg rimelig overvåket. Jeg vil heller basere vårt forhold på tillit. Jeg har et åpent forhold til mine tenåringer, men jeg er ikke naiv. Tror nok at jeg vil fange opp om noe endrer seg i negativ retning.

[Imax]

Det blir jo litt som om å si at typen til tenåringsdatteren din ikke kan sove over, fordi du ikke vil at hun skal ha sex. Da har de jo ikke sex, for man kan jo ikke ha det andre steder...

Men, hadde jeg mistenkt store saker, så hadde jeg uten å nøle gått gjennom rommet, men ikke i hemmelighet, det får være måte på. PC vil jeg uansett alltid si at jeg vil sjekke regelmessig, men jeg er redd for at den oppvoksende generasjon er mye flinkere til å slette spor enn det vi er!

[Donpedro]

Kjenner en som brukte litt for mye narkotika i tenårene, og foreldrene var bekymret. Men hun nektet selvsagt. Til slutt leste de dagboken, og der stod det. De konfronterte henne, og hun ble dritforbannet. De fikk skaffet henne den hjelpen hun trengte, men hun snakker den dag i dag om hvor tillitsbrudd hun synes det var, og har ikke tilgitt dem (bla fordi de leste jo mye privat).

Som foreldrer vet jeg ikke hva jeg ville gjort. Kunne nok strukket meg langt om jeg trodde barnet mitt var i ferd med å bli misbruker.

[Gjest Blondie65]

En ting er å ransake rommet på skjellig mistanke, noe helt annet er å gjøre det som en rutine.

Jeg synes også at man bør ha såpass respekt for ungene at når man gjør det får ungen være tilstede.

Dagboken har foreldrene ingenting med. Uansett om man har mistanke om det ene eller det andre. Det er såpass privat og så lite egnet for andre enn den som skriver det. Men jeg vet selvsagt ikke hva jeg selv hadde gjort dersom poden hadde nektet å innrømme slikt.

[Gjest Marillia]

Om jeg hadde hatt mistanke til at barnet mitt gjemte stoff på rommet sitt, hadde jeg nok mest sannsynlig valgt å ransake rommet. Da med å informere h*n først, og at h*n får være til stede.

Pr i dag er barna mine enda ikke tenåringer, og jeg går ofte gjennom loggen på datamaskina for å sjekke at de ikke er inne på sider de ikke har lov til. Dette vet de, og jeg har også forklart grunnen. Når de blir litt eldre, vil dette stille seg litt annerledes, men det er stor forskjell på et barn og en ungdom.

Å lese dagbøker ville være et stort overtramp, men likevel kan jeg skjønne fortvilelsen til foreldre som har mistankte til at barnet driver med stoff - og er man fortvilet og redd nok, kan man gjøre mange "dumme" ting.

[Jomfru Merian]

Kunne man for eksempel ikke bedt helsesøster om å lese dagboken? Så slapp barnet å bekymre seg om alle hemmeligheter av litt annen art, så kunne heller helsesøster ta tak om hun mente det var noe som trengtes å ta tak i der?

[Gjest Blondie65]

Kunne man for eksempel ikke bedt helsesøster om å lese dagboken? Så slapp barnet å bekymre seg om alle hemmeligheter av litt annen art, så kunne heller helsesøster ta tak om hun mente det var noe som trengtes å ta tak i der?

Jeg tror nok at dette er en langt bedre løsning enn at foreldrene tar seg til rette.

[Gjest Plame]

Det skal veldig mye til før jeg ville gjort noe sånt, og selv da ville jeg prøvd alle andre utveier først. Jeg tror man kommer mye lenger ved å prate med barnet enn ved å benytte seg av polititaktikker.

Men å ransake jevnlig er jo bare forkastelig uansett. Kan ikke skjønne at noen kan forsvare det.

Når det gjelder ungdom som får krenket sitt privatliv av foreldrene er det så mange eksempler på at de har fått et elendig forhold til hverandre i voksen alder at jeg egentlig ikke kan fatte at foreldre tør. Er en ransaking virkelig verdt å få et dårlig forhold til sitt eget barn? Det siste jeg husker er Tinius Nagell-Erichsens far som leste i dagboken til sin sønn da han var 13, og etter det snakket de bare om været sammen.

[Gjest Gjest]

Kunne man for eksempel ikke bedt helsesøster om å lese dagboken? Så slapp barnet å bekymre seg om alle hemmeligheter av litt annen art, så kunne heller helsesøster ta tak om hun mente det var noe som trengtes å ta tak i der?

Jeg tror jeg hadde følt det like ille om en fremmed hadde lest mine innerste tanker. Ellers er det så mye som kan misforstås i en dagbok fordi man ikke kjenner forfatterens motiver, sinnstilstand og skrivemåte i øyeblikket hun skrev ned det man leser. Ting kan bety noe helt annet enn det ser ut til.

[Gjest Blondie65]

Jeg tror jeg hadde følt det like ille om en fremmed hadde lest mine innerste tanker. Ellers er det så mye som kan misforstås i en dagbok fordi man ikke kjenner forfatterens motiver, sinnstilstand og skrivemåte i øyeblikket hun skrev ned det man leser. Ting kan bety noe helt annet enn det ser ut til.

Men av to onder ville jeg heller at en helsesøster hadde lest den enn en følelsesladet mor som leser mer enn hun trenger og som gulper på dette de neste 5 årene.

Dagbokskriverier pleier sjelden å være høyaktig prosa, man skriver ned tankene man hadde akkurat der og da. Leser man dem et halvt år eller 3 år senere er det ikke sikkert at man selv husker hva man har ment. Og så skal en følelsesladet mor eller far få mening ut av det?

[Gjest Mayamor]

Hadde jeg hatt mistanke om noe muffens ville jeg gått igjennom rommet i skjul, men ville ikke konfrontert med mine funn som et resultat av min snoking. Jeg er forhåpentligvis så smart at jeg kunne funnet en annen måte å konfrontere mine håpefulle om mine funn...

Selvfølgelig vil ikke barna like å bli snokt i blandt sine personlige ting - like lite som vi voksne liker at våre håpefulle snoker i våre ting. men vi vet jo at de gjør det...

[Gjest Gjest]

Jeg tror mye kan avklares bare ved å se på reaksjonen til ungdommen når gjennomsøking av rommet kommer på bane.

En avslappet: "gjør hva du vil" holdning tyder på en ting:

du vil ikke finne noe der uansett hvor godt du leter. Enten fordi det ikke er noe å finne, eller fordi ungdommen stoler på at gjemmestedet er for godt til at foreldrene skal finne ut av det.

En hissig, eller nervøs "det-skal-du-ikke" holdning kan tyde på at det er noe der som de ikke vil du skal finne, og da synes jeg foreldrene mine gjorde det på en veldig grei måte den gangen jeg var 15 år...

De snakket med meg om det, og sa noe slikt som:

"Vi mistenker at du har noe på rommet ditt, og vi kommer til å sjekke det nå. Vil vi finne noe der? I så fall får du muligheten til å vise oss det først. Hvis vi mener at du har vist oss alt, skal vi ikke gjennomsøke rommet ditt denne gangen".

De ble med meg opp på rommet, og jeg fant fram det jeg var redd for at de ville finne (en flaske vodka gjemt bakerst i skapet, og en røykpakke gjemt under madrassen).

De lot meg få sjansen til å finne det fram selv, og viste meg at så lenge jeg var ærlig ville de ikke krenke privatlivet mitt.

Jeg fikk vite i etterkant at de allerede hadde funnet vodkaflasken og røyken da mamma la klær i skapet, og byttet sengetøy, så de visste hva de ville finne ved å gjennomsøke rommet, de ville bare gi meg sjansen til å "gjøre det rette".

[Gjest Gjest]

En hissig, eller nervøs "det-skal-du-ikke" holdning kan tyde på at det er noe der som de ikke vil du skal finne,

Eller at de skal finne noe som er helt legitimt, men veldig privat. Jeg hadde mange hemmeligheter da jeg var ung som jeg ikke ville at foreldrene mine skulle finne ut om, uten at det var noe galt i det jeg gjorde. For eksempel hadde jeg noe utstyr til en seksuell fetisj som var relativt uskyldig, men jeg hadde følt meg vanvittig krenket hvis de hadde sett hva det var.

Så jeg vil si det er gode grunner til ikke å rote gjennom noens private eiendeler.