Hva skjer med barna dersom....

[Gjest Gjest_mamma_*]

Eksen og jeg samarbeider ikke så godt. Vi har 2 barn sammen, som har bodd hos meg helt siden bruddet. De er hos han annenhver helg, og en kveld i uken. Eksen min er svært lite interessert i å samarbeide ang barna, alltid er det avtaler han bryter, trekker ut, bytter osv. Jeg kan ikke stole på han.

Vi har begge kommet over den kranglingsgreia, den hvor man kaller hverandre navn osv, så det er ikke det som er problemet.

Det som er problemet er hans lunefulle humør, vet aldri hvor jeg har han. Han har kommet med flere ideer, han skal i FN tjeneste og han skal flytte til danmark osv osv. Helt uten å tenke på hva dette gjør med ungene da. SIste nå er at han søker jobb i en annen by, laaaaangt unna. Barna er for små til å fly alene, på mange år(2 og 4 år) Han gjør sånne fjerne ting uten å sette dem først.

Vi har delt foreldreansvar, men barna bor fast hos meg.

FOr min del vik jeg gjerne ha barna hele tiden her, men dersom barna har det fint de gangene de er hos faren er jo det det beste for barna. han har sagt at han ikke vet om han fortsetter å ha barna etterhvert når han får seg nye familie osv. Masse sånne teite ting, som han mest sannsynlig sier for å såre meg da.

Han vil ikke delta på aktiviteter med eldstemann, dersom jeg er med f eks. Idrettsgreier og sånn. Dermed har jeg en liten tass som er lei seg fordi pappa ikke vil være med.

Vi var på megling, da fortalte jeg dette. Megleren sa at far må forstå at dette går innpå barna, og at han taper på å oppføre seg sånn i lengden. Men faren driter i det da. Han lever sitt liv helt uten å tenke på barna.

De få gangene barna er hos han, har dem det fint. Far er i godt humør stort sett. Jeg har ingen mistanker til noe unormalt eller vold eller noe som ikke er som det skal være når barna er det, og er overbevist om at de har det fint der. Bare at det er så sjelden og kort av gangen .

Mitt spørsmål er;

hvordan vet jeg om det er best for barna å kun være hos meg? ikke hos far? Kan jeg kreve noe sånn? Barna blir vel såret etterhvert, når de merker at faren egentlig aldri har satt dem først? Men må jeg vente så lenge, for å uansett se dem såret?

Jeg vil bare at barna har det bra.

Hadde faren gjort en ordentlig jobb og ikke fucka opp avtaler og skuffeet ungene hadde saken vært annerledes. Når står jeg midt i ingenmannsland og har halvveis lykkelige unger, lykkelig uvitende om at faren kanskje dropper dem dersom han får seg nye unger. (han har sagt det selv, fler ganger til meg)

Jeg har ny samboer, vi skal gifte oss neste år.

Eksen min vet dette, det har jeg fortalt ham selv slik at han ikke skal høre det av andre. det hadde ikke vært noe særlig hyggelig for ham.

Hav skjer dersom noe skjer med meg?

Min samboer har vært sammen med barna i lang tid. han har kjent dem siden de var født. Vi ble kjærester da minsten var 6 mnd. Det er min samboer som barna har "vokst" opp med kan man jo si.

Vi jobber mye med å snakke godt om faren til ungene, og ingen tar over den plassen osv. Men faren til ungene bare surrer vekk den tilliten barna har til ham, og det er vont å se på.

Jeg vil ikke alltid støtte faren, ved å dekke over hvorfor han ikke gidder bli med på det ene eller det andre. Tilslutt blir det jeg som blir det sorte fåret, siden det er jeg som bringer de kjipe nyhetene til barnet. (megleren sa også det, at jeg ikke skulle dekke over for faren.)

Hvis jeg dør f eks. Hva hender med barna da?

Er det sånn at barna hadde mistet både sin mamma og også sin stepappa da? r det automatisk slik at faren til ungene hadde måttet få barna dersom noe hendte meg?

Kan ikke tenke meg at han hadde giddet det engang. Han har nemlig sagt nei til å ha barna annenhver uke nå. Jeg har spurt om det. (jegh VISSTE han kom til å si nei, ellers hadde jeg aldri turt å spørre engang. Vil ikke leve uten barna mine en eneste time mer enn nødvendig jeg da)

Er det noe man kan gjøre for å lage an slags avtale på at dersom jeg er utsatt for en ulykke eller noe, så kan stefar fortsette å leve med barna f eks? Det hadde vel vært helt jævlig for barna å måtte gå igjennom slikt et helvete?

merker jeg blir eldre og klokere nå. Det er viktig for meg å ha slike praktiske, men kjipe, ting å plass.

Håper dere skjønner hva jeg er ute etter, beklager akriveleifer og langt innlegg.

Har noen noen konstruktive svar?

Altså, merk at jeg vil være med barna mine mest av alt i hele verden, men jeg nekter dem ikke å være med faren sin. Dersom han viste mer interesse hadde jeg gjort alt i verden for at barna skulle få mer tid med faren. Jeg skal ikke overta noe her, jeg vil bare gjøre det beste for barna.

[Gjest =tentacle=]

Stefar kan adoptere barna, hvis din eks samtykker.

Ellers får far barna hvis du dør.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Stefar kan adoptere barna, hvis din eks samtykker.

Ellers får far barna hvis du dør.

Hvordan skal jeg spørre om det da....

Han kommer ikke til å klare å tenke på om dette er best for barna eller ikke.

jeg skulle så gjerne sett litt i fremtiden.

Dersom jeg vet faren gir faen om noen år, hadde jeg forsøkt adoptere. Faren sier jo og gjør så mye som tilsier at han gir faen.

Hvordan vet jeg hva i all verden jeg skal gjøre?

Jeg føler meg så sliten av dette her jeg. Tenker på det hele tiden.

[Gjest =tentacle=]

Jeg tror det er få fedre som er interesserte i å adoptere bort barna sine, så med mindre du tror at han kan være et unntak, ville jeg ikke forsøkt.

Jeg tror mødre med vanskelige ekser bør prøve å senke skuldrene og overlate ansvar for samvær til far. Du har ikke makt til å nekte ham noe særlig, og ikke makt til å få ham til å gjøre en god jobb heller. Sannsynligvis skyldes mye av vanskelighetene at han tenker mer på å være i konflikt med deg enn på hva han ønsker for sine barn. At han kommer med løgner om flytting osv er nok for å straffe eller manipulere deg. Prøv å gi ham færrest mulig anledninger til å opprøre deg.

[Gjest gjest mamma]

Jeg tror det er få fedre som er interesserte i å adoptere bort barna sine, så med mindre du tror at han kan være et unntak, ville jeg ikke forsøkt.

Jeg tror mødre med vanskelige ekser bør prøve å senke skuldrene og overlate ansvar for samvær til far. Du har ikke makt til å nekte ham noe særlig, og ikke makt til å få ham til å gjøre en god jobb heller. Sannsynligvis skyldes mye av vanskelighetene at han tenker mer på å være i konflikt med deg enn på hva han ønsker for sine barn. At han kommer med løgner om flytting osv er nok for å straffe eller manipulere deg. Prøv å gi ham færrest mulig anledninger til å opprøre deg.

Du har helt rett.

Han gjør nok mest for å være vanskelig. Mot meg.

Jeg synes det er så ufattelig at han bruker energien sin på å være sur på meg, istedenfor å gjøre noe fint med barna sine.

Jeg må lære meg å ikke la han "get to me". Men det er vanskelig, for han henter jo tross alt det kjæreste jeg har, og så må jeg bare sitte å vente til han kommer tilbake med dem igjen.

[Gjest Mayamor]

For å si det slik; din nye samboer, snart mann, må adoptere barna dine ellers får faren dem automatisk og det kan bli vanskelig for stefar og få daglig omsorg. Ellers er det ikke dumt å tenke igjennom hva som skal skje om en faller fra selv om det er en trist tanke...

Jeg har skrevet ned i en notisblokk som ligger i nattbordskuffen min hva som skal skje dersom jeg faller fra. Gutten min flytter til sin far, men jeg ønsker at han skal få beholde kontakten med sin halvbror og stesøsken. Jeg har informert samboer og eksen om hva jeg ønsker.

[MeLi]

Hvis du ikke har spurt ex`n om du kan få de 100%, da hadde jeg gjort det.

I verste fall sier han bare nei. Høres jo ikke ut som om han egentlig er så veldig int i å ha de.

Loven sier, at barn ved èn forelders død, går til gjenlevende forelder. Hvis denne ikke vil ha de, går de til den som først sier de vil.

Du kan også skrive et barnetestamente, hvor du sier hvem du vil skal "få" barna.

Det aller beste, både for deg og barna, er at stefar adopterer de.

Hvis du ikke allerede har funnet ut av dette, lykke til

[Far til 2]

Som de andre sier vil far overta omsorgen om du faller fra såfremt han ikke adopterer dem bort til din nye kjæreste. Adoptering tror jeg er veldig usansynlig.

Selv om det nå har gått 1-2 år siden bruddet er det ikke usansynlig at at han forsøker å straffe deg for det som har skjedd. Dette kan du avklare ved f.eks. å spørre om han er interesert i å overta omsorgen og du er samværsforelder. Om han er det er det ikke barna han ønsker å såre med sin oppførsel.

Men han kan også gjennomskue spørsmålet og si nei til omsorgen. I så tilfelle er du like langt.

1-2 år etter et brudd er det ofte fortsatt konflikter. For vårt vedkommende var det i denne perioden konfliktene virkelig begynte. At barna har det fint når de er hos faren, tror jeg derfor er et signal om at det er deg han forsøker å såre. Det synes som om han kan føle seg skjøvet bort fra barna samtidig som at du forholdsvis raskt gifter deg på nytt.

Å flytte langt kan også være en måte å beskytte seg selv for savnet av barna. Hvis han bor langt unna kan ha "trøste seg" med at han ikke har mulighet til å ha dem med så lang reisevei. Kansje du kan tilby han og barna delt omsorg. I så tilfelle vil han føle seg like viktig som deg, barna vil få stabilt samvær og faren får en større del av ansvaret.

På en eller annen måte må du få til en dialog og svelge noen kameler. Ved å akseptere noen av hans krav vil du sansynligvis nå langt i å sikre barna tryggheten for å ikke miste den viktige kontakten barna har med sin far.

[Gjest Gjest Trådstarter]

Just for the record, jeg og eksen var ikke gift, kun samboer.

Dersom han ville hattt delt omsorg har han fått muligheten til det flere ganger, og han har alltid sagt nei. I tillegg mener jeg at dersom han virkelig VILLE ha hovedansvaret, hadde han kjempet for det? det er aldri noe spørsmål om det.

Det er bare denne evinnelige humørssvingningen som gjør meg gal. Plutselig bestevenn på tlf og når vi møtes, for så å hate meg neste gang.

det skal sies at han har hatt damer siden bruddet. Hvor mange vet jeg ikke men iallefall noen. Dette har han sagt selv- Jeg har også øevert barna hos ham, når det tydelig er dame der. Vesker, damesko, damestøvletter osv. men ingen dame da. Hun var vel på do. Vi har avtalt at vi skal si ifra til den andre dersom et nytt bekjentskap skal introduseres for barna. Noe han altså ikke gjør for meg. Det er slike avtalebrudd som gjør det vanskelig for meg å stole på han da.

Når det er sagt, er jeg veldig interessert i at han møter en jente som er god mot han, som liker barna og kan bli glade i dem. Dette ville blitt en bedre familiestiuasjon for barna, og mer stabilt. Men han kan være ærlig i slike saker også.

Takk for innspill!

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i samme situasjon som deg med små barn. Jeg informerte noen i mine omgivelser at far ikke burde ha hovedansvar fordi han faktisk ikke ville ha dette ansvaret og ikke var villig til å bruke tid og krefter på å¨følge opp unger. Han avlyser avtaler når det passer ham. Allikevel har ungene et gret forhold til ham fordi jeg har strukket meg langt.

Nå skal jeg kontakte adovkat fordi det er noen millioner å arve etter meg. Regner med at den yngste da vil flytte til faren sin dersom noe skjer med meg. Far har ikke vært særlig interessert i å følge opp ungene sine. De siste årene har penger betydd mye for ham. Er redd for at dersom noe skjer med meg så vil far prøve å få økonomiske fordeler fra det.

[Gjest Gjest trådstarter]

Jeg har vært i samme situasjon som deg med små barn. Jeg informerte noen i mine omgivelser at far ikke burde ha hovedansvar fordi han faktisk ikke ville ha dette ansvaret og ikke var villig til å bruke tid og krefter på å¨følge opp unger. Han avlyser avtaler når det passer ham. Allikevel har ungene et gret forhold til ham fordi jeg har strukket meg langt.

Nå skal jeg kontakte adovkat fordi det er noen millioner å arve etter meg. Regner med at den yngste da vil flytte til faren sin dersom noe skjer med meg. Far har ikke vært særlig interessert i å følge opp ungene sine. De siste årene har penger betydd mye for ham. Er redd for at dersom noe skjer med meg så vil far prøve å få økonomiske fordeler fra det.

Jeg strekker meg også lenger enn jeg strengt tatt bør , iallefall i noen tilfeller. Selv megleren sa at jeg må slutte å "dekke over" for faren. Men jeg gjør jo alt jeg kan for barna da. På en måte er jeg jo sjeleglad for at han ikke kjemper for å få ha barna fulltid for jeg hadde ikke taklet det å være uten dem. Men på den andre side er det jo kjipt for barna, de settes jo alltid sist.... Dette merker de nok selv om noen år. Det er kjipt å vite, men da finner vel barna ut hvordan ting egentlig henger sammen.

Det er grusomt å tenke på at i ditt tilfelle vil far kanskje satse på å få noen økonomiske fordeler. Helt utrolig. Men det er kanskje sånn samfunent er blitt da? Folk blir bare mer og mer ego?

Og til Far til 2;

forholdet til min eks var dødt i over 1,5 år da jeg endelig klarte å gjøre det slutt. Han var helt klar over at det kun var et tidspørsmål, at vi kun holdt sammen fordi det var liksom ingen som orket ta det siste skrittet da....

Vi bodde ikke lenger i samme etasje engang, så det var bare et tidspørsmpl.

Så jeg vil ikke si at jeg gifter meg forholdsvis tidlig etterpå, det er da over 3 år siden vi sluttet være kjærester....

Men, jeg ser jo det at han er sjalu og at han føler han har mistet hele familien sin. eg på min side, føler at han mistet meg, leeeeenge før det egentlige bruddet, men det faktum at han mistet barna sine, det må han ta like mye ansvar før selv. Både da vi var i et forhold og nå i ettertid. Han gjør jo INGENTING for barna. Kan ikke forvente full pakke fra dem tilbake da, gitt.

Man kan ikke bare sitte å synes synd på seg selv resten av livet. Man må ta ansvar for seg selv om sine handlinger. man er 2 i et forhold for å gjøre det bra, og 2 for å gjøre det dårlig.

Hadde han vist interesse i barna, hadde jeg gjordt mye mer for at barna skal få det godt med ham. Men jeg må SE at han VIL. Ellers fortjener han det ikke.

[Gjest Gjest]

Din eks behøver ikke å adoptere bort barna. Det holder at du får foreldreansvar alene. Da er det ikke lenger automatikk i at barna skal til far hvis du dør, og en viljeserklæring skrevet av deg vil bli tillagt stor vekt.

Nå gir han seg vel neppe på foreldreansvar heller. Men du kan jo forsøke. En gang han sier at han ikke er sikker på om han vil følge opp barna hvis han får ny familie, for eksempel. Da kan du svare at "i så fall er du vel ikke interessert i foreldreansvar heller, skriv under her", og så trekker du frem et ferdig skjema.

Om han ikke skriver under, skulle det ihvertfall stoppe kjeften hans.

[Far til 2]

...

...

Og til Far til 2;

forholdet til min eks var dødt i over 1,5 år da jeg endelig klarte å gjøre det slutt. Han var helt klar over at det kun var et tidspørsmål, at vi kun holdt sammen fordi det var liksom ingen som orket ta det siste skrittet da....

Vi bodde ikke lenger i samme etasje engang, så det var bare et tidspørsmpl.

Så jeg vil ikke si at jeg gifter meg forholdsvis tidlig etterpå, det er da over 3 år siden vi sluttet være kjærester....

...

...

OK.

Men noe av skylden for dagens problem er du selv delaktig i.

Du valgte å få barn med en samboer som ikke var din kjæreste (forholdet var dødt). Deretter forsøker du etter bruddet å frata barn og far samvær om du skulle falle fra. Det er klart at noen menn vil føle seg lurt i slike situasjoner. Dette kan være delaktig i hans reaksjon som du beskriver.

Jeg sier ikke på noen måte at barnas far er feilfri. Sansynligvis bør dere begge svelge noen kameler. Om dere får til dette er det mulig at barna sikres samvær med sin far i årene som kommer.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

OK.

Men noe av skylden for dagens problem er du selv delaktig i.

Du valgte å få barn med en samboer som ikke var din kjæreste (forholdet var dødt). Deretter forsøker du etter bruddet å frata barn og far samvær om du skulle falle fra. Det er klart at noen menn vil føle seg lurt i slike situasjoner. Dette kan være delaktig i hans reaksjon som du beskriver.

Her har du feil Far til 2.

Vi ble gravide, jeg ble syk og lagt inn på sykehus. Inn og ut omtrent hele graviditeten. Forholdet gikk helt istykker pga sykdom og manglende støtte, økonomiske løgner fra hans side (som jeg fant ut av da, når jeg var gravid og syk) med flere grunner jeg ikke er intressert i å utdype her.

Vi var kjærester og samboer da jeg ble gravid 2 gang. Vi mistet hverandre da jeg var noen mnd på vei, pga masse grunner. Så ikke vær så bastant, for du vet ikke hele historien.

Etter bruddet viser far seg helt umoden og usaklig, viser ikke interesse i barna og gir totalt faen. jeg kjemper fora t barna skal få tid med far, men han dropper ut og dropper avtaler osv. Er fyllesjuk i senga når jeg kommer som avtalt, for å levere barna osv Slike ting.

Så jeg fratat han ingenting, men han krever ingenting heller. Jeg svelger kameler her, så jeg kaster opp. Jeg er ikke feilfri og det vet jeg. Det sier jeg til han også. Så ikke si at jeg tror noe annet.

Dermed vil jeg vite hvordan jeg kan sikre at barna har det godt resten av livet, dersom jeg faller fra? For jeg stoler ikke på far.

Det er det som er spørsmålet her.

Dessverre får jeg ikke gjort noe med det antagelig. Håper far skikekr seg bedre da, slik at han kanskje kan ta vare på de dersom noe hender med meg.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg lurer fryktelig på det jeg også, siden han ba om å få felles foreldreansvar, da han lovet at han skulle følge opp ungen. Men etterpå så hører vi ingenting . ikke ett pip fra faren. Han har avskrevet seg ungen, så jeg lurer virkelig på hva som skjer når jeg eventuellt faller bort før han. Skal han overta omsorgen, han som ALDRI har løftet en finger og brydd seg om ungen???

Jeg angrer på at jeg skrev under felles foreldreansvar, men det hjelper vel ikke å få det endret? Eller det er vel så og si fryktelgi vanskelig å frata en far foreldreansvar eller??

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg lurer fryktelig på det jeg også, siden han ba om å få felles foreldreansvar, da han lovet at han skulle følge opp ungen. Men etterpå så hører vi ingenting . ikke ett pip fra faren. Han har avskrevet seg ungen, så jeg lurer virkelig på hva som skjer når jeg eventuellt faller bort før han. Skal han overta omsorgen, han som ALDRI har løftet en finger og brydd seg om ungen???

Jeg angrer på at jeg skrev under felles foreldreansvar, men det hjelper vel ikke å få det endret? Eller det er vel så og si fryktelgi vanskelig å frata en far foreldreansvar eller??

Dersom faren i mitt tilfelle slipper å betale bidrag, er jeg helt sikker på at han sier opp alt som er av ansvar. For han klager på det bidraget støtt og stadig.

Mens han tjener 6oo ooo i året. Jada.

Han tenkte ikke på at det koster å ha barn, da han var med på frivillig å lage dem.

Men jeg aner ikke hvordan det er jeg. Det er nok vanskelig å frata den eller den andre forelderen ansvar. Det skal nok mye til.

Derfor ender det nok med at barna ender opp hos far, dersom noe skjer med meg iallefall. Mot min vilje.

Hadde jeg stolt på at han gjorde en god jobb hadde det vært noe annet men.

[Gjest Mysticgirl]

Dersom faren i mitt tilfelle slipper å betale bidrag, er jeg helt sikker på at han sier opp alt som er av ansvar. For han klager på det bidraget støtt og stadig.

Mens han tjener 6oo ooo i året. Jada.

Han tenkte ikke på at det koster å ha barn, da han var med på frivillig å lage dem.

Men jeg aner ikke hvordan det er jeg. Det er nok vanskelig å frata den eller den andre forelderen ansvar. Det skal nok mye til.

Derfor ender det nok med at barna ender opp hos far, dersom noe skjer med meg iallefall. Mot min vilje.

Hadde jeg stolt på at han gjorde en god jobb hadde det vært noe annet men.

Ja det er fælt og tenke på at faren som ikke stiller opp for ungene sine skal ende opp som hovedforsørger og omsorgsperson om vi går bort. Hvordan vil det gå med barna liksom når de har gitt faen før?

Det går vel å skrive et testamente der du utrykker bekymring for at far skal overta omsorgen? det må vel bli lagt vekt på eller?

[Gjest trådstarter igjen]

Ja det er fælt og tenke på at faren som ikke stiller opp for ungene sine skal ende opp som hovedforsørger og omsorgsperson om vi går bort. Hvordan vil det gå med barna liksom når de har gitt faen før?

Det går vel å skrive et testamente der du utrykker bekymring for at far skal overta omsorgen? det må vel bli lagt vekt på eller?

Ettersom jeg blir eldre også, merker jeg at jeg virkelig bekymrer meg for dette. Ikke at jeg er gammel altså, men voksen

Jeg antar man kan skrive et slags testamente ja. Hvorvidt det blir lagt vekt på vet jeg jo ikke. Kanskje man kan sjekke dette med en advokat?

La oss si at jeg dør i en bilulykke. Far til barna gir faen i barna. Hvem får barna da? Min mor?

Hvorfor ikke min ektemann da? Som barna har vokst opp sammen med?

Vises det ikke skjønn i slike situajsoner i det hele tatt?

Faktisk kan det være en sjans for at faren sier han ikke skulle hatt barna, dersom jeg fallt fra. Han uttryker et enormt slit og trøtthet etter en HEL helg alene med barna i allefall. Hmm.

[Gjest Mysticgirl]

Ja lurer veldig på dette selv jeg også..

[Far til 2]

Ettersom jeg blir eldre også, merker jeg at jeg virkelig bekymrer meg for dette. Ikke at jeg er gammel altså, men voksen

Jeg antar man kan skrive et slags testamente ja. Hvorvidt det blir lagt vekt på vet jeg jo ikke. Kanskje man kan sjekke dette med en advokat?

La oss si at jeg dør i en bilulykke. Far til barna gir faen i barna. Hvem får barna da? Min mor?

Hvorfor ikke min ektemann da? Som barna har vokst opp sammen med?

Vises det ikke skjønn i slike situajsoner i det hele tatt?

Faktisk kan det være en sjans for at faren sier han ikke skulle hatt barna, dersom jeg fallt fra. Han uttryker et enormt slit og trøtthet etter en HEL helg alene med barna i allefall. Hmm.

Om far ikke er egnet/ikke ønsker å ta seg av barna vil overformynderiet overta saken.

Frem til nå har barnas besteforeldre blitt nedprioritert som bostedsforeldre fremfor adoptiv foreldre. Men på dette punktet innbiler jeg meg at jeg ser en tendens til endringer (heldigvis). Det har vært noen rettsaker de senere årene som tyder på at besteforeldre stiller stadig sterkere som omsorgsforeldre. Spesielt hvis barn har hatt et nært forhold til disse gjennom mange år, og barna selv ønsker en slik løsning (dvs at barna er mellom 7 og 15 år. Etter fylte 15 år er det vanskelig å nekte besteforeldre som barnas omsorgsforeldre om besteforeldrene ikke er for gamle eller uegnet av annen årsak.