Barns rettssikkerhet igjen

[Femiline]

Ja, nå er det den saken med han 4 åringen som ryster meg helt inn i hjerterota. Jeg blir så matt, og føler meg så trist og føler jeg blir så sinna på det systemet som kalles Det norske rettsvesen. Hvordan i all verden kan to personer som utøver en så ufattelig omsorgssvikt, påfører gutten udirekte fysiske og psykiske lidelser få en dom på hhv. 90 og 60 dager, og må bare sone 30 dager av dem, fordi det meste er omgjort til betinget. Det er som om de bare skulle ha kjørt i 120 i 80 sone. Jeg blir så sinna og ikke minst fortvilet. Jeg kjenner jeg kunne gjort alt for disse barna. Kjenner jeg kunne sendt et trusselbrev til Storberget for å få igang en debatt om straffeloven for slike forbrytelser, som det faktisk er. Og hva med han faren som er tiltalt for å ha skadet babyen sin så mye at babyen kom inn på sykehuset med store blødninger, brudd på hodeskallen, blødninger i øynene, diverse andre brudd. Han nekter straffeskyld, og hans forsvarsadvokat sier det er vanskelig bevismessig, da barnet ikke kan snakke selv. Er ikke skadene bevis nok??? For denne typen vold er det en strafferamme på INNTIL 6 ÅR!!!! 6 år... Det er maksimum straff, og de får kanskje 2 år og 4 måneder eller noe sånt, og halvparten omgjort til betinget, og slippes ut etter 18 måneder fordi sånn og sån.. Hva med barnet, som kan være skadet for livet.. Nei, jeg er så sinne nå :gråte:

Jeg ønsket en gang å bli advokat, for jeg ville forandre verden. Jeg ville ta vare på rettssikkerheten til alle de barna der ute som ingen andre kjemper for. Å kjempe mot det store systemet ville gjort at jeg hadde blitt en meget trist, bitter og ikke minst sliten ute å komme noe vei.

Min niese vil bli barnevernspedagog for hun vil ivareta disse småes sikkerhet. Jeg sier, jeg håper den dagen du er ferdig utdannet, at systemet er slik at det er til det beste for barnet, og ikke for de som utøver vold mot det. Jeg håper du kan gjøre en forskjell, og håper du klarer å redde så mange barn du bare kan redde fra deres inkompetente og syke såkalte omsorgspersoner.

PS (jeg får egentlig ikke lov av mannen min å lese om slike ting, for jeg blr så følelsesmessig involvert, og trist i lang tid)

[Gjest Frk Åberg]

Et par-tre måneder virker lite, ja, når man tenker på hvordan de har behandlet et forsvarsløst barn.

Men for meg er det viktigste at barnet blir tatt bort fra sine foreldre i slike saker. Hvor lang straff foreldrene får, gjør ikke saken noe annerledes for barnet.

Jeg merker at jeg får veldig vondt av foreldrene i slike saker. De aller, aller fleste foreldre ønsker å være gode foreldre, og gjør så godt de kan ut fra de forutsetningene de har. Her nevnte de at det var rus inne i bildet, og jeg tror nettopp rus og psykisk sykdom spiller en viktig rolle her. Derfor får jeg vondt av foreldrene også, og håper at dette kan gjøre at de også kan få hjelp.

Jeg tror ikke at lange fengselsstraffer virker avskrekkende på andre foreldre i forhold til omsorgssvikt, siden dette gjerne ikke er noe foreldrene gjør fordi de har lyst, men fordi de er i en situasjon hvor de har dårlig dømmekraft. Noen få måneder er lite, ja, men satser på at det er forhold som virker formildene og ting som vi ikke vet noe om.

[Femiline]

Jeg er veldig glad for at barnet i denne sammenhengen blir tatt fra foreldrene, og at barn generelt blir tatt fra foreldrene når det er snakk om omsorgssvikt. Veldig mange ganger dessverre har det gått altfor mange år. Jeg hørte en gang en historie om barnevernet som måtte hente, med hjelp av politiet ( de måtte nemlig bryte seg inn i leiligheten), 2 barn på hhv. 2 og 4 år. der fant de disse to sterkt forkommet, i urin bærsj og annet stygg stank. På bordet sto en kjele grøt, stivnet og mugnet for lenge siden. Det viste seg at foreldrene hadde dratt til syden på 1 ukes ferie, og etterlatt barna alene. Etter uttallige bekymringsmeldinger fra naboer, gikk BV endelig inn og fikk reddet disse to. Så viser det seg at dette er ikke første gang de har vært utsatt for omsorgssvikt. Det hendte nemlig at foreldrene bare rett som det var tok seg en tur med danskebåten f.eks. Naboene har ant mistanke i lang tid, og til slutt hørte BV på de.

En annen ting er de som bevisst utøver vold på sine barn bare fordi det ikke kan ta igjen. Som eks. hevn på sine partnere, ta igjen på barna.

Jeg klarer ikke midt oppe i slike saker å føle noe sympati for foreldre som bevisst oppfører seg slik mot barna. Og sterkt psykisk syke foreldrene burde forlengst, før det gikk så langt, blitt tatt hånd om av systemet, og barna tatt hånd om av andre omsorgspersoner.

[Tule]

hei

til det første du skriver, her vil jeg si at jeg er enig med frk åberg, de fleste mishandler ikke barna sine med vilje, det er snakk om psykisk sykdom noen ganger og for dårlige evner andre ganger og at de ikke vet bedre, det gjør barnevernsaker vanskelige fordi foreldre ikke skjøner at det de gjør er feil, derfor kan en slik dom synes uretferdig med en gang men den er kanskje ikke det om man ser etter, jeg tror du kan trenge og sette deg inn i bakgrunnen til slike saker dersom du ikke skal la deg dra med sa let

her er en side du kan finne mye om dette pa

http://www.familiestiftelsen.no

til det andre du sier vil jeg prøve å forklare deg dette

det du snakker om minner om baby shaken syndrom da er det viktig og huske at man for mente at det kun kunne kome av risting /mishandling, i dag vet man bedre, det kan komme av uhell for eksempel fal fra stelle bord og lignende, som foreldre mange ganger har forklart men blir ikke trod, ofte blir foreldre og spesielt fedre for mye mistenkt, vis du har hørt om Maja saken i Bodø ser vi at en far ble frikjent til slutt for og ha misshandlet datteren, likevel prøvde lenge barnevernet og ta fra dem datteren eller få dem til brud, de tapte og foreldrene er nå igjen en familie, det viser at det er viktig at vi ikke dømmer uskyldige heller og at rettsikerheten går begge veier.

det er viktig og gripe inn og tilby hjelp, der bør vi bli flinkere bade til og følge opp barna og foreldrene, og lage mer forebygende arbeid da kan vi kome in i sakene før problemene blir for store vi ma huske pa at i norge fjerner vi ganske mange barn fra hjemene i folge fn for mange, men nå begyner det og bedre seg og i sandnes har di na fat talet ned men det krever mer resurser og folk og det er vanskelig i dette landet, na kom det ogsa fram om sma kommuner med under en stiling i barnevernet på grun av fa saker og få inbyggere, dete gjør at sikerheten i sakene blir darligere men vi ma for al del ike slå sammen kommuner mot folks vilje

jeg vet ikke om det ble mye tydligere men jeg vil bare si at jeg prøvde og forklare vorfor ting som kan virke opplakte kanskje ikke er det likevel, i slike saker kan ting forandre seg fort og da er det ikke lett for barnevernet og fa tak i det, vi husker jo og saken fra finmark for et par ar siden der en fire ar gamel gutt ble funnet pa et bad i en bonke skitne bleier, barnevernet forklarte at moren hadde klart seg ganske bra helt til nylig, men sa hadde det plutselig skjed noen uforutsett og hun hadde klapet sammen og da hade dette skjed, det er ikke let for barnevernet og se dete bestandig og di har det nok ile di og nar de har bommet.

haper det ble litt klarere

en til deg for dit engasjemang

hilsen

[Gjest Helen Parr]

Jeg kjenner meg veldig igjen i den maktesløsheten du føler i slike saker. Det er også noe som rører meg langt inne i hjerteroten, og det eneste man har lyst til er å innføre hevnbasert straffeutmåling med livstidsdom på vann og brød i grusomme fengsler og gapestokk til offentlig bespottelse hver lørdag på torget.

Så lett er det dessverre ikke. Jeg kan for eksempel ikke uttale meg om denne konkrete saken fordi jeg ikke kjenner detaljene i den. Jeg vet ingenting om det har vært eventuelle formidlende omstendigheter på de dømtes side. Videre er det nok et poeng som Frk. Åberg sier, at straff i slike saker har begrenset almennpreventiv effekt, noe som tross alt er et av hensynene bak straffesystemet i Norge.

På den andre siden har barnevernet en uhyre vanskelig oppgave. De skal forvalte loven på en forsvarlig måte, men slites av knappe ressurser på den ene siden og konstant medieovervåkning på den andre. Som regel er det reportasjer i mediene som går ut på det motsatte - nemlig at de kritiseres for å gripe inn for tidlig. Dessverre tror jeg realiteten er det motsatte, at deres ressursmangel i mange tilfeller fører til for sen inngripen.

Uansett er jeg enig med deg, Femiline, slike saker er så utrolig vonde å høre om.