Tenåringer

[Gjest Gjest]

Hei!

Lurer litt på hvordan dere foreldre tar tak i problemet. Har inntrykk av at mange foreldre tolker det med at barna aldri går på fester og sitter mest hjemme litt for positivt. Når blir dere bekymret og hvilke tiltak gjør dere hvis ungdommen deres sitter for mye hjemme? Lurer litt fordi jeg ønsker mer fokus på problemet.

[Liskat]

Det kommer vel an paa om det er noe problem. Ikke lag et problem ut av det uten at det faktisk er et problem for tenaaringen selv.

Dersom det skyldes mobbing/utestenging, og tenaaringen oensker aa vaere med de andre, saa er det klart det er noe man kan jobbe med. Men om h*n ikke foeler at h*n sliter sosialt, saa ser jeg ikke noe problem.

[Gjest Gjest]

Det kommer vel an paa om det er noe problem. Ikke lag et problem ut av det uten at det faktisk er et problem for tenaaringen selv.

Dersom det skyldes mobbing/utestenging, og tenaaringen oensker aa vaere med de andre, saa er det klart det er noe man kan jobbe med. Men om h*n ikke foeler at h*n sliter sosialt, saa ser jeg ikke noe problem.

Ja, men jeg følte at jeg slet sterk sosialt selv. Foreldrene mine gjorde aldri noe problem ut av det, men trodde derimot jeg hadde det bra. Derfor lurer jeg på hvilke tiltak foreldre gjør med dette. Barn sier ofte at de har det bra uansett.

[Gjest Tulipa]

Jeg hadde stusset fælt om min tenåring hadde sittet hjemme med oss om kveldene. Her en dag så sa jeg til mannen at jeg skulle ønske han kunne være hjemme av og til ihvertfall ..

.. grunnen til at jeg hadde stusset er at jeg husker min egen ungdom - jeg var aldri hjemme en eneste lørdagskveld .. Dessuten har jeg en eldre sønn som også har levd en veldig utadvendt ungdomstid.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde stusset fælt om min tenåring hadde sittet hjemme med oss om kveldene. Her en dag så sa jeg til mannen at jeg skulle ønske han kunne være hjemme av og til ihvertfall ..

.. grunnen til at jeg hadde stusset er at jeg husker min egen ungdom - jeg var aldri hjemme en eneste lørdagskveld .. Dessuten har jeg en eldre sønn som også har levd en veldig utadvendt ungdomstid.

Ja, men da er nok ikke denne problemstillingen så aktuell for deg.

[Gjest Tulipa]

Jeg trodde hun kanskje ville ha en debatt på hva som er normalt for tenåringer.

[Liskat]

Jeg var en slik tenaaring selv, og hadde ingen problemer med det. Jeg hadde noen venner som jeg fant paa ting med en gang i blant, men var mest hjemme. Det hendte foreldrene mine nevnte det som et problem at jeg ikke var saa mye ute, men for meg var det et stoerre problem at de saa det som et problem enn at det var et problem i seg selv.

[Gjest TS]

Jeg trodde hun kanskje ville ha en debatt på hva som er normalt for tenåringer.

Nei, jeg ville diskutere løsninger på en tilstand som er et stort problem for mange tenåringer.

[Gjest TS]

Jeg var en slik tenaaring selv, og hadde ingen problemer med det. Jeg hadde noen venner som jeg fant paa ting med en gang i blant, men var mest hjemme. Det hendte foreldrene mine nevnte det som et problem at jeg ikke var saa mye ute, men for meg var det et stoerre problem at de saa det som et problem enn at det var et problem i seg selv.

Det er i hvertfall mye bedre med foreldre som engasjerer seg litt for mye enn litt for lite. For du har vel ikke fått varige mén har du vel?

[Liskat]

Det er i hvertfall mye bedre med foreldre som engasjerer seg litt for mye enn litt for lite. For du har vel ikke fått varige mén har du vel?

Jeez. Nei, ikke av det. Men det var da andre ting de heller kunne brydd seg om, men som de ikke gjorde, og som faktisk var et stort problem og oedela ganske mye i relasjonen foreldre-barn, noe som til dels fremdeles er et "problem".

Det jeg sier er at foreldre boer vaere forsiktige med aa ta opp slike ting. Mine erfaringer med foreldre som bryr seg saa vanvittig mye er at de ofte kan skape flere problemer enn de loeser (basert paa egne og venners erfaringer). Foreldre boer vaere engasjert i barnas sosialiseringsprosess fra det er smaa, aa plutselig oppdage at barnet er venneloest naar det er i tenaarene er etter min mening litt i seneste laget. Mine foreldre gjorde ikke det med meg, og det har nok gjort sitt til at jeg ble en av de 'stille'. Heldigvis trivdes jeg godt slik, men jeg har oevd meg opp sosialt de siste aarene for aa ikke ta skade av det senere, i arbeidslivet og slikt.

[Gjest TS]

Jeez. Nei, ikke av det. Men det var da andre ting de heller kunne brydd seg om, men som de ikke gjorde, og som faktisk var et stort problem og oedela ganske mye i relasjonen foreldre-barn, noe som til dels fremdeles er et "problem".

Det jeg sier er at foreldre boer vaere forsiktige med aa ta opp slike ting. Mine erfaringer med foreldre som bryr seg saa vanvittig mye er at de ofte kan skape flere problemer enn de loeser (basert paa egne og venners erfaringer). Foreldre boer vaere engasjert i barnas sosialiseringsprosess fra det er smaa, aa plutselig oppdage at barnet er venneloest naar det er i tenaarene er etter min mening litt i seneste laget. Mine foreldre gjorde ikke det med meg, og det har nok gjort sitt til at jeg ble en av de 'stille'. Heldigvis trivdes jeg godt slik, men jeg har oevd meg opp sosialt de siste aarene for aa ikke ta skade av det senere, i arbeidslivet og slikt.

Ja, men å bry seg om barnet i barndommen er da ikke en motsetning til å fortsette å bry seg i tenårene, men det er ofte i tenårene problemene kommer tydeligst frem.

[Liskat]

Faresignaler kan gjerne sees paa tidligere stadier, for de som er vaakne paa det.

Hva mener du foreldre skal gjoere, da? Hvis de skal bry seg, saa boer de jo gjoere det paa en konstruktiv maate, som faktisk hjelper og gjoer barna til sterkere personer og ikke gjoer at de forventer at mor og far alltid fikser problemene deres.

[Gjest Gjest]

Faresignaler kan gjerne sees paa tidligere stadier, for de som er vaakne paa det.

Hva mener du foreldre skal gjoere, da? Hvis de skal bry seg, saa boer de jo gjoere det paa en konstruktiv maate, som faktisk hjelper og gjoer barna til sterkere personer og ikke gjoer at de forventer at mor og far alltid fikser problemene deres.

Hva jeg mener de skal gjøre? Først og fremt holde øyne og ører åpne. Spørre barna om de har det bra og om de trenger hjelp. Spørre lærerne hvordan det går på skolen. Foreslå psykolog kanskje hvis man merker at tenåringen har det vanskelig (utover vanlig humørsvingninger) Er mye man kan gjøre. Det handler vel først om fremst om å se faresignaler. De aller fleste ungdommer som aldri blir bedt på fester er veldig lei seg for det. Jeg nevner disse tingene fordi det er noe jeg skulle ønske foreldrene mine hadde gjort for meg. Ikke bare i begynnelsen av ungdomstiden, men også i 18-19-20 års alderen.

[Gjest ensom_ulv]

Jeg har alltid vært en enstøing, også i tenårene. Jeg -liker- rett og slett å være alene. Lese en bok, pusle litt, løse kryssord, osv. Som tenåring hadde jeg overhodet ikke noe behov for vill festing, som var det de andre i klassen drev på med. Jentene sladret og baksnakket og var stort sett bare opptatt av sminke, klær og gutter, og jeg syntes de var håpløst barnslige og overfladiske. Jeg -ville- ikke være med dem. Guttene var stort sett litt umodne og opptatt av å tøffe seg. Det var også mye røyking og drikking, noe jeg ikke hadde interesse av å prøve.

Jeg var derfor mer eller mindre venneløs, men det var av eget valg. Mine foreldre oppfattet dette som veldig sårt. Det sies at å ha et upopulært barn er forferdelig for en forelder. Så de maste og presset på for å få meg til å sosialisere med de andre. De gikk så langt som til å kontakte klassekamerater for å si at det bare var å komme på besøk til oss.

Jeg oppfattet dette som ydmykende og plagsomt. Foreldrene mine signaliserte at jeg ikke var god nok som jeg var. For å være god nok måtte man tydeligvis sosialisere med folk enten man likte det eller ei. Det var viktigere at de kunne skryte av å ha et populært barn med mange "venner" enn at jeg faktisk trivdes og hadde det bra, følte jeg det som. Det var ingen som mobbet meg eller frøs meg ut eller var stygg mot meg, de andre var bare så annerledes og opptatte av ting som i mine øyne var tåpelige at jeg ikke gadd være med dem. Jeg storkoste meg jo alene med en bok, eller ved pianoet for meg selv.

Så jeg skulle ønske foreldrene mine hadde mast -mindre-. For meg var ikke det å ikke ha mange venner et problem. Det å hele tiden føle at jeg var en skuffelse -var- derimot et problem.

Mitt råd til foreldre er vel å faktisk snakke med barnet og høre om barnet selv oppfatter sin tilstand som et problem. Hvis barnet faktisk selv synes det er trist å være alene skal foreldrene hjelpe, men hvis barnet faktisk selv velger å være alene bør foreldrene -ikke- signalisere at dette er noe galt og skuffende i deres øyne.

[Gjest Gjest]

Vanskelig tema. Jeg har en tenåring som i perioder er mye alene, og han liker det ikke. Det merkes på han, for å si det sånn, selv om han ikke sier det rett ut.

Han har problemer med å ta iniativ, og jeg maser på han for å ta kontakt selv.

Mens i andre perioder er han mer i farten.

Selv var jeg på fest hver helg fra 14-15 års alderen, dritafull, og gjerne til sengs med gud og hvermann. Dette er traumer jeg har slitt med i mange år etterpå.

TS: Jeg tror ikke det er bare-bare å foreslå psykolog osv, tenåringer er ganske så fintfølende.

Jeg klandret også mine foreldre for ikke å passe bedre på meg, men man må bare komme videre i livet sitt. Jeg synes fortsatt at de handlet feil, men sånn er livet.

[Gjest mum]

Min tenåring har ikke begynt å feste ennå og er stort sett hjemme i helgene. Han har flere kamerater og de har heller ikke begynt å feste, men det hender at de har LAN-party hjemme hos hverandre fra en fredag til lørdag - med foreldrene hjemme.

Min tenåring er en stille type og det har tatt tid å opparbeide seg denne venneflokken, og de har nå holdt sammen i flere år. De er kanskje litt "sene" av seg og trenger et par år til på baken før de begynner å feste.

Det er vanskelig å finne den riktige graden av bekymring og press og mas syns jeg. Og barn sier ikke bestandig hvordan de egentlig har det, noen ganger fordi de ikke vil bekymre foreldrene, andre ganger fordi de ikke vet hvordan de skal snakke om det, og atter andre er ikke av den taletrengte typen. Det er vanskelig å vite om det virkelig er noe å bekymre seg for, og ofte bekymrer man seg mest for det barnet som ikke er lik en selv. Især hvis man selv er utadvent og barnet er av den stille typen.

[Gjest TS]

Vanskelig tema. Jeg har en tenåring som i perioder er mye alene, og han liker det ikke. Det merkes på han, for å si det sånn, selv om han ikke sier det rett ut.

Han har problemer med å ta iniativ, og jeg maser på han for å ta kontakt selv.

Mens i andre perioder er han mer i farten.

Selv var jeg på fest hver helg fra 14-15 års alderen, dritafull, og gjerne til sengs med gud og hvermann. Dette er traumer jeg har slitt med i mange år etterpå.

TS: Jeg tror ikke det er bare-bare å foreslå psykolog osv, tenåringer er ganske så fintfølende.

Jeg klandret også mine foreldre for ikke å passe bedre på meg, men man må bare komme videre i livet sitt. Jeg synes fortsatt at de handlet feil, men sånn er livet.

Jeg klandrer ikke foreldrene mine, jeg har full forståelse for at det ikke er lett for de å oppdage alt. Jeg vil bare konstantere situasjonen. Så synes ikke du skal beskylde meg for å klandre foreldrene mine.

Mamma og pappa har alltid mast på meg om å ta initiativ også. "Kan du ikke ta med deg en venninne..?" osv. Så enkelt er det dessverre ikke for jeg tok initiativ men når man stadig får et nei, er det ikke lett å fortsette å være initiativsrik. Dette oppfattet nok ikke de.

Når det gjelder psykolog mener jeg ikke at man skal tvinge ungdom til å gå dit, men å foreslå det er det ikke noe galt i. Veldig mange her tar opp temaet med ungdom som liker å være alene. Greit nok, men det er ikke det temaet jeg er interessert i å diskutere. Det er veldig mange ungdommer som sliter sosialt så vil heller forholde meg til det temaet.

[Gjest Gjest]

Mange ungdommer sliter sosialt. Noen har vannskelig for å få venner fordi dem ikke er kule nok, de er sjenerte eller de er opptatt av helt andre ting enn de aller fleste tennåringer, nemmlig festing.

Ikke alle tennåringer liker festing.

Det du lurer på er de ungdommene som vil være med men som ikke blir bedt.

Foreldrene må slutte å mase på dem om at de skal ut å gjøre ditt og datt.

Snakk med dem å forsøk å få ut av barnet hva som er problemet.

Blir barnet mobbet! Har barnet feil klær!Har barnet mye kviser!Gjør barnet det for bra på skolen eller for dårlig på skolen!

Kan det lønne seg å bytte skole?Kan det være en ide for foreldrene å snakke mer med løreren!Kan det være en ide for foreldrene å gi han en kveld med en venn alene med pizza, video og brus!

[Gjest Bare innom]

Jeg ser ikke på "tenåringer" som en ensartet gruppe, og det er umulig å dette diskutere temaet på et generelt grunnlag uten å spesifisere hvilken alder det er snakk om...

Det er stor forskjell på en trettenåring og en nittenåring, de har veldig lite til felles, annet enn at de begge er tenåringer!

At en trettenåring er hjemme om kvelden, og ikke fester flere helger i mnd, ser jeg ikke på som noe rart..., det er ikke det samme som at h*n ikke har venner, det er bare at de ikke har behov for å være sammen med vennenne etter et gitt tidspunkt om kvelden.

Noen trettenåringer er også umodne, og trives best sammen med yngre venner, og disse yngre vennene har gjerne en tidligere innetid enn trettenåringen selv har.

En nittenåring vil ofte ha et større behov for å være ute om kvelden og helgene, men ikke nødvendigvis for å feste... det er ikke alle som er festetyper (jeg var det ikke), men det betyr heller ikke at de er venneløse.

Er det ikke et problem for ungdommen, bør det heller ikke være et problem for foreldrene.

Foreldrene kan legge til rette, spørre om det er noe galt, de kan oppmuntre ungdommen til å oppsøke venner, melde dem inn i sosiale fritidsaktiviteter, men det er til syvende og sist ungdommen selv som avgjør hvor sosiale de ønsker å være.

[Gjest Tulipa]

Helt enig med siste taler - det er et stort sprang fra man er 13 til man er 16 og over det. Når man er 13 så har man enda barnsligheten i seg - mens jeg det siste året - fra min yngste sønn var 15 til han ble 16 oppdager stadige forandringer i form av løsrivelse fra foreldre og ønske om å tilbringe mer og mer tid med vennene ..

Hvis jeg var mor til en tenåring som var veldig usosial så hadde jeg først og fremst sjekket om vedkommende var fornøyd med å være så mye alene - eller om vedkommende ble mobbet/frosset ut av vennegjengen .. Hvis de selv ønsker å være alene så bør de jo få lov til det - hvis det ikke er noe de ønsker selv så er situasjonen en helt annen .. Da hadde jeg gjort alt jeg kunne for å hjelpe ham eller henne til et bedre liv ..