Får vi barn for lett?

[Lizzee]

Jeg synes det vitner om utrolig dårlig dømmekraft når man får opp til flere barn med en person man plutselig ikke klarer å leve sammen med ..

Når 50 prosent av alle ekteskap går i oppløsning så tyder det på veldig lettvint syn på ekteskapet .. Det kan ikke være alvorlige feil og mangler ved så mange ekteskap.

Hadde det enda vært så enkelt som at det var dårlig dømmekraft som gjorde at man ikke klarte å leve med noen lengre.... :gråte: :gråte:

[Gjest =tentacle=]

Hva synes du?

Jeg synes det er mange flotte skilsmissebarn der ute som jeg er glad eksisterer.

[Gjest Dødningen]

Jeg tror ikke man kan nekte for det faktum at skilsmissebarn lever lenger og bedre enn de barna som ikke blir unnfanget.

Det er vel heller det man kan kalle dårlig norsk. Det er vel bedre å si at skilsmissebarn lever (punktum), i motsetning til de barna som ikke er unnfanget. De er jo ikke engang skapt !

Vi vet jo ikke altfor mye om leveforholdene til de barna som venter på å bli lavet heller?

[Gjest Utlogga mann]

Skal man si noe vettugt om dette temaet her, må det vel bli at barna er helt avhengig av trygghet i barndommen sin, for å bli "hele" voksne. Trygghet og stabilitet er enormt viktig !

Dette kan "ordnes" på mange måter, det er ikke at foreldrene er gift/samboende/skilt/skilt og finner seg en ny partner/aleneforelder, som betyr mest. Men barnet må bli tatt vare på på en skikkelig, trygg og forutsigbar måte.

Altfor ofte i dagens samfunn ser man at barna går på "selvstyr" i dagens samfunn, det er ingen trygg "vegg" der, som de kan støtte seg på, hvis de trenger trøst, og gode råd. Mange foreldre/omsorgspersoner idag er like forvirret over sin egen rolle i samfunnet, som barna deres er !

På mange måter må foreldre/omsorgspersoner være trygge på seg selv, for å gi trygghet videre. Dette mangler ofte i dagens samfunn, desverre.

[Gjest Eir]

Nå generaliserer du voldsomt!

Jeg er barn av foreldre som fikk meg etter at de bare hadde vært sammen et år. Dvs jeg ble unnfanget etter et par måneder. Mine foreldre lever lykkelig sammen den dag i dag - 20 år etterpå! Jeg har hatt verdens beste oppvekst!

Jeg har også foreldre som fikk meg veldig tidlig, og som fortsatt er sammen, men ser ingen grunn til å romantisere det så veldig, når jeg vet at de er ett unntak. Unntak vil alltid finnes, som regel holder det ikke dersom man får barn for kjapt.

Men så mener ikke jeg at det er så fælt for unger å vokse opp utenfor kjernefamilien heller, så det gjør ikke så mye at folk velger slik.

[Gjest StoreSky]

Skal man si noe vettugt om dette temaet her, må det vel bli at barna er helt avhengig av trygghet i barndommen sin, for å bli "hele" voksne. Trygghet og stabilitet er enormt viktig !

Dette kan "ordnes" på mange måter, det er ikke at foreldrene er gift/samboende/skilt/skilt og finner seg en ny partner/aleneforelder, som betyr mest. Men barnet må bli tatt vare på på en skikkelig, trygg og forutsigbar måte.

Altfor ofte i dagens samfunn ser man at barna går på "selvstyr" i dagens samfunn, det er ingen trygg "vegg" der, som de kan støtte seg på, hvis de trenger trøst, og gode råd. Mange foreldre/omsorgspersoner idag er like forvirret over sin egen rolle i samfunnet, som barna deres er !

På mange måter må foreldre/omsorgspersoner være trygge på seg selv, for å gi trygghet videre. Dette mangler ofte i dagens samfunn, desverre.

Meget fornuftig sagt!

Få barn/ikke få barn, er et vanskelig valg. Men har lite med om man tror man skal leve sammen med den andre forelderen resten av livet. De fleste som gifter seg tror og håper vel at de skal leve sammen for alltid? Men noen garanti har man ikke.

Stabilitet og overskudd til å være forelder er MYE MYE viktigere.

[Gjest Tulipa]

Meget fornuftig sagt!

Få barn/ikke få barn, er et vanskelig valg. Men har lite med om man tror man skal leve sammen med den andre forelderen resten av livet. De fleste som gifter seg tror og håper vel at de skal leve sammen for alltid? Men noen garanti har man ikke.

Stabilitet og overskudd til å være forelder er MYE MYE viktigere.

Men det virker unektelig litt merkelig at så mange velger å få barn med partnere de ikke klare å leve sammen med.

[Gjest =tentacle=]

Men det virker unektelig litt merkelig at så mange velger å få barn med partnere de ikke klare å leve sammen med.

Både og. Mange velger å få barn med den partneren de har, fordi de ikke er sikre på om de får en bedre partner, eller en ny partner i det hele tatt. Det finnes flere eksempler på den tankegangen her på forumet. Barnløs er for mange et dårligere alternativ enn skilt/enslig mor.

[Gjest Gjest]

Både og. Mange velger å få barn med den partneren de har, fordi de ikke er sikre på om de får en bedre partner, eller en ny partner i det hele tatt. Det finnes flere eksempler på den tankegangen her på forumet. Barnløs er for mange et dårligere alternativ enn skilt/enslig mor.

Og noen par vokser fra hverandre. Utvikler seg i forskellige retninger. Vil ikke lenge det samme. Det man ville ha når man var 20 år vil man ikke ha når man er 35... Fordi man har blitt voksen! Det man ville ha når man var 35 vil man ikke ha lenger når man er 42.... Noen fikk barn når de var nyforelsket og når forelskelsen gikk over så gikk den ikke over i kjærlighet men i ingenting! Men barnet det har man allikevel! Noen ganger så dør kjærligheten også og man sitter der som to kompiser. For noen fungerer det. Kanskje for den ene parten, men ikke for den andre som fortsatt vil ha kjærlighet og begjær.... Å det er da så mange grunner til at forhold går over og avsluttes. Og det er ikke alltid bare av de lettfattelige grunnene som utroskap og at man vil ha en bedre partner.

[Dalila]

Lykkelige barn avhenger av så mye mer enn skilsmisse/ekteskap mellom foreldre. Det er en MYE større og mer relevant problemstilling at hvem som helst kan sette barn til verden, uten å være i stand til å ta seg av dem, jfr. saken som har vært oppe i media de siste dagene med fireåringen som ble holdt innestengt på et kott. Det er SÅ MYE annet forferdelig som kan skje uskyldige barn enn en skilsmisse/brudd mellom foreldre. Og det er ikke sånn at skilsmisse = ulykkelige barn.

Jeg synes ikke at folk generelt tar for lett på å få barn. Ingen i denne verden har garantier for et forhold, enten det har vart i ett eller ti år. Og samfunnet trenger nye borgere.

[Gjest Gjest]

Og samfunnet trenger nye borgere.

Men samfunnet trenger ikke kriminelle og sosialklienter, og dem er det statistisk sett flere av blant skilsmissebarn.

[Gjest Tulipa]

Lykkelige barn avhenger av så mye mer enn skilsmisse/ekteskap mellom foreldre. Det er en MYE større og mer relevant problemstilling at hvem som helst kan sette barn til verden, uten å være i stand til å ta seg av dem, jfr. saken som har vært oppe i media de siste dagene med fireåringen som ble holdt innestengt på et kott. Det er SÅ MYE annet forferdelig som kan skje uskyldige barn enn en skilsmisse/brudd mellom foreldre. Og det er ikke sånn at skilsmisse = ulykkelige barn.

Jeg synes ikke at folk generelt tar for lett på å få barn. Ingen i denne verden har garantier for et forhold, enten det har vart i ett eller ti år. Og samfunnet trenger nye borgere.

Nå er det faktisk vitenskapelig bevist at skilsmissebarn lettere er utsatt for å få problemer enn andre barn:

kommer det frem at undersøkelser viser at barn av skilte sliter dobbelt så mye med skoleproblemer og rusmisbruk sammenlignet med barn av foreldre som holder sammen.

[Nigo-san]

Jeg synes det vitner om utrolig dårlig dømmekraft når man får opp til flere barn med en person man plutselig ikke klarer å leve sammen med ..

Jeg synes det vitner om overdreven tro på sin egen dømmekraft, når man kan slå bombastisk fast hvem som burde ha barn og hvem som ikke burde det.

Jeg hadde i alle fall vært svært forsiktig med å skulle uttale meg om andre menneskers omsorgsevne og hvorvidt de har lykkes i ekteskapet eller ei. Men tydelig at noen vet bedre...

Altfor ofte i dagens samfunn ser man at barna går på "selvstyr" i dagens samfunn, det er ingen trygg "vegg" der, som de kan støtte seg på, hvis de trenger trøst, og gode råd. Mange foreldre/omsorgspersoner idag er like forvirret over sin egen rolle i samfunnet, som barna deres er !

Der tror jeg du er inne på noe sentralt. Og skal man si noe om hvem som burde få barn eller ei, så vil jeg si at deres iboende evne til å skape en trygg og god hverdag for barnet, om de nå er skilt, gift, samboende eller enslige, er det som teller. Sivilstatus er ett av hundr momenter i foreldregjerningen, og slik jeg ser det er det langt fra det viktigste. Det springende punktet er vel hvorvidt en person er klar for å ta på seg det ansvaret det er å oppdra barn, og skjønner hva det innebærer.

Lykkelige barn avhenger av så mye mer enn skilsmisse/ekteskap mellom foreldre. Det er en MYE større og mer relevant problemstilling at hvem som helst kan sette barn til verden, uten å være i stand til å ta seg av dem, jfr. saken som har vært oppe i media de siste dagene med fireåringen som ble holdt innestengt på et kott. Det er SÅ MYE annet forferdelig som kan skje uskyldige barn enn en skilsmisse/brudd mellom foreldre. Og det er ikke sånn at skilsmisse = ulykkelige barn.

Jeg synes ikke at folk generelt tar for lett på å få barn. Ingen i denne verden har garantier for et forhold, enten det har vart i ett eller ti år. Og samfunnet trenger nye borgere.

Bra sagt, jeg er helt enig. Det virker som om mange mener det er en eneste måte å være forelder på, og dette har sammenheng med sivilstatus- det å være "en familie". Jeg mener også det er en eneste måte å være forelder på, men det har igjen med evnen til å gi barnet omsorg å gjøre. For å sette det på spissen, er jeg ikke overbevist om at en gift nordmann på beste vestkant er en bedre forelder er en enslig, svart, lesbisk kvinne med trebein. Det er ikke DET det går på.

Nå er det faktisk vitenskapelig bevist at skilsmissebarn lettere er utsatt for å få problemer enn andre barn:

Åh, er det det kvarte utsagnet fra Frode Thuen igjen- det som er løsrevet fra resten av artikkelen...?

Selvsagt er det flott for barn å vokse opp med foreldre som er lykkelig gift. Det er det vel ingen som har prøvd å motsi. Men jeg synes det virker bra provoserende når man hausser dette opp som det eneste saliggjørende, og alt som handler om "skilsmisse" per definisjon er en styggedom som ødelegger barn. Så enkelt tror jeg ikke bildet er.

[Gjest Gjest_Mammamia_*]

Jeg forlot min samboer uten å gå med på hans ønske om familierådgivning fordi jeg visste så godt hva jeg ville og kjærligheten var død og jeg hadde vokst fra han. Jeg ville ut til mine venner å ta igjen tapt ungdom.

Jeg innser i dag at jeg var fryktelig egoistisk, jeg burde prøvd, jeg burde gitt det en sjanse, jeg tror ikke at det hadde funket uansett, men da hadde han fått være med på løsrivningsprosessen som jeg var ferdig med. Da han hadde fått en del svar, han hadde kanskje ikke følt seg så sviktet og "kastet til side", og kanskje ikke vært så bitter i ettertid.

Jeg ser at jeg i min egoisme, var med på å ødelegge sjansene for et bra samarbeid om vårt felles barn, jeg stupte i full fart ut i mitt nye liv og tok ikke hensyn til hans følelser.

Kanskje kunne vi reddet forholdet, ihvertfall tror jeg at samarbeidet om barnet ville blitt betydelig lettere uten all den bitterheten. Bruddet har gått ut over barnet, det dårlige samarbeidet har gått ut over barnet..

Jeg vet om flere foreldre som går fra hverandre alltfor lett, især de unge. Jeg var selv en av dem, og skulle ønske jeg hadde gjort ting annerledes, især på grunn av barnet mitt.

[Gjest Tulipa]

Åh, er det det kvarte utsagnet fra Frode Thuen igjen- det som er løsrevet fra resten av artikkelen...?

Selvsagt er det flott for barn å vokse opp med foreldre som er lykkelig gift. Det er det vel ingen som har prøvd å motsi. Men jeg synes det virker bra provoserende når man hausser dette opp som det eneste saliggjørende, og alt som handler om "skilsmisse" per definisjon er en styggedom som ødelegger barn. Så enkelt tror jeg ikke bildet er.

Jeg vet ikke hva du har gjort - men jeg har lest Mor og barn-undersøkelsen hvor dette er blitt kartlagt.

Ingen sier at alle skilsmissebarn får problemer - men undersøkelsen viser at skilsmissebarn sliter dobbelt så mye med disse problemene. Er ikke det en tankevekker? Jeg synes det er glimrende at det blir satt søkelys på dette - for hvis alle konsekvent feier problemet under teppet så vil antalig problemene bare øke og øke .. i takt med skilsmissetallene.

Man har så lett for å tro at dagens skilsmisser er så fine for mor og far samarbeider så fint om barn og alt annet rundt en skilsmisse .. Det man ikke tenker på er at dagens skilsmisser faktisk er større belastning for barn og unge enn de var før i tiden - da folk`s grunn til å ta ut skilsmisse var mer graverende.