Å krangle foran barna

[Echo]

Jeg kan ikke huske at jeg hørte mine foreldre krangle.

Å krangle foran barna er ikke bra, diskusjoner er noe annet.

[ThirtySomething]

Definer krangle.. ;-)

Men vi diskuterer og er uenige, og det hender jeg "kjefter" litt på både mann og barn *blush*.

Stesønnen sier at han synes det er fint at vi kan være uenige eller "krangle" det ene øyeblikket og le det neste. Han sier at han synes det er bra.

"Krangler" vi foran barna er det om praktiske bagateller som hoper seg opp.

Når vi hadde en skikkelig krangle sist, det kan jeg ikke huske. Men uenig, ja det kan vi være. Både om politikk eller noe på tv.. Det er ok å krangle hvis det er på en ok måte - hvis noen skjønner..

Men ALDRI personangrep foran barna. Kanskje bare en og annen gang på kammerset.. Ellers er det bare :love:

[Helen]

Foreldrene mine kranglet mye jeg husker det var forferdelig å høre på. Da jeg ble litt eldre tok jeg på meg ytterklær og gikk en lang tur når de kranglet som værst, jeg orket rett og slett ikke høre på det. Det hendte også at faren min tok bilen og stakk, da var jeg sikker på at han kom til å kjøre ihjel seg. Jeg var så redd Da jeg var 14-15 år ble de skilt, det var jeg glad for.

Jeg og mannen har aldri *bank i bordet* hatt en skikkelig krangel selv etter over 9 år sammen.Vi har våre diskusjoner, ja, jeg er stri som bare f..... og det er han også. Men vi har aldri vært ekle eller sagt noe stygt om hverandre, smelt i dører eller gått/reist i fullt sinne.

Siste duskusjonen vi hadde satt eldste datter på 15 og lo av oss, vi diskuterte hvor mange shampooflasker det var i en kartong vi har i kjelleren. Jeg sto på mitt og det gjorde mannen også, til slutt måtte jeg gå ned for å bevise at jeg hadde rett. Den som kom slukøret opp fra kjelleren det var meg, mannen og datter holdt på å le seg ihjel.

[Nigo-san]

En viss heftig meningsutveksling er vel nesten ikke til å komme unna så lenge man bor to voksne under samme tak. Og jeg tror overhodet ikke det er skadelig å se at foreldre er uenige og (forhåpentligvis) klarer å løse det.

Men rene krangler? Nei, da er det bedre å gå ut av huset, kjøle seg ned, og ta diskusjonen senere på kvelden. Jeg har lav toleransegrense ovenfor høyrøstet krangel, jeg kan ikke fordra det, og jeg vil for all del ikke utsette barna mine for det.

Men nå skal det tilføyes at krangel ikke er den eneste "dødssynden" i mine øyne- det kan være like ille med iskald taushet og dårlig stemning over lengre tid, for eksempel....

[Gjest Gjest]

En viss heftig meningsutveksling er vel nesten ikke til å komme unna så lenge man bor to voksne under samme tak. Og jeg tror overhodet ikke det er skadelig å se at foreldre er uenige og (forhåpentligvis) klarer å løse det.

Men rene krangler? Nei, da er det bedre å gå ut av huset, kjøle seg ned, og ta diskusjonen senere på kvelden. Jeg har lav toleransegrense ovenfor høyrøstet krangel, jeg kan ikke fordra det, og jeg vil for all del ikke utsette barna mine for det.

Men nå skal det tilføyes at krangel ikke er den eneste "dødssynden" i mine øyne- det kan være like ille med iskald taushet og dårlig stemning over lengre tid, for eksempel....

huff ja, sånn var det da jeg vokste opp. grusomt!

jeg er enslig da, men tenåringen og jeg fyker innimellom i tottene på hverandre. sikkert kjipt for den minste.

[ThirtySomething]

Man kan bare ikke skjerme barna fra alt mulig, og hvis forholdet er noenlunde normalt så går ting litt opp og ned. Det viktigste er at barna også ser at man kan le sammen, eller si unnskyld etterpå. At ting oppstår, og at man kan løse det.

Etter mitt syn er det også forskjell på å krangle og å KRANGLE! Å være nedlatende og stygg mot den andre parten er IKKE bra, verken for barn eller voksne.

Uenige er noe vi alle er med noen - de som ikke er uenige med noen innimellom mener stort sett ingenting. Det er vel ikke bra det heller.

Barna våre ser både at vi kysser og koser og er gode mot hverandre, OG at vi er uenige i ting, samt at vi LØSER flokene og de dumme tingene.

Taushet ligger ikke for oss - jeg greier ikke å holde ting inne mer enn et par dager før det må ut..

[Gjest Ea]

Ingen har påstått at barn tar skade av at foreldrene diskuterer vanlig, så hvorfor nevne det?

Høye og sinte stemmer tror jeg det er mange barn som blir lei seg over å høre. De fleste tar nok ikke skade av det, men det er ikke bare ting som skader noen for livet man bør unngå.

Dessuten kan barn ofte misforstå og tro at noe er verre enn det er. Og selv om de ikke skal skjermes fra alt, skal de utvilsomt skjermes fra det som kan gjøre dem utrygge.

Selv syntes jeg at å høre mine foreldre krangle var mye verre enn å bli slått. Og da snakker jeg om den type slåing som var tillatt før i tiden.

[Gjest Apple- på jobb]

Som mange her, hørte jeg aldri mine foreldre krangle under oppveksten, og man skulle vel tro at det er bra.

Men jeg opplever det slik at jeg gikk inn i voksenlivet uten en viktig bagasje - jeg hadde ingen erfaring med å løse konflikter, og skydde i mange år alt som var av slike. Jeg fant meg i mye rart fordi jeg var redd for å krangle.

Sambo og jeg krangler ikke mye, men han har litt av et temperament, så noen ganger koker det over. Vi tar det foran barna hvis vi er sammen med dem, litt høylytte diskusjoner tror jeg ikke de har vondt av. Vi sier aldri stygge ting til hverandre, bare utrykker vår uenighet. Det jeg syns er viktig, er at vi sørger for at hvis vi begynner en diskusjon foran barna, avslutter vi den også der, nettopp for at de skal vite at det er greit å være uenige. Vi har selvsagt snakket med dem og forklart hvis de har lurt på noe, men det har egentlig ikke vært noe problem. Jeg håper og tror at det er fordi vi har lyktes i å lære dem at selv om man er uenige, er det ingen som skal gå sin vei eller skilles.

Disse "kranglene" oppstår forøvrig ikke mer enn en gang eller to i måneden.

[Gjest Mayamor]

Jeg er oppvokst med skilte foreldre og kan av naturlige årsaker ikke huske noen krangling da jeg var liten da de skilte seg. I voksen alder kan jeg se at min mor og mannen krangler innimellom. Min far og samboeren krangler innimellom. Samme for svigerfar/svigermor, tante/onkel, venninner/menn, søster/svoger, naboer etc. Jeg kan ikke si at de jeg kjenner er noe spesielle verken diplomater, kranglefanter eller annet.

Samboer og jeg diskuterer.

Samboer og jeg krangler.

Vi er ikke fysiske, men kan være høylytte.

Barna ser at vi løser våre uenigheter.

Barna vet at vi er glade i hverandre fordi vi klemmer masse og sier vi er glade i hverandre. I bakhodet ligger en demper når barna er tilstede, men å si at vi aldri krangler foran barna ville vært en stor løgn! Og løgner er jeg ikke: Så ja; vi krangler foran barna. Og jeg tror de har godt av å se at det ikke bare er dem som kan oppføre seg tåpelig innimellom, og se at vi voksne også tar feil og ber om unnskyldning dersom det er behov for det.

[Femiline]

Vi kan krangle foran barna, altså ikke voldelig eller stygt. Dessverre hender det at en diskusjon eller misforståelse øker volumet i stemmene våre så det vil høres ut som om vi krangler.

Nå har vi generelt et høyt volum alle sammen her i huset, det er et ganske støyende hus, som til tider kan ta litt av. Det ropes og skrikes i alle rom. Vi har blitt mye flinkere mannen min og jeg til å "skjerpe" oss hvis vi merker at det blir litt hett og ungene er i huset. Hadde vi kranglet ordentlig, med alvorlig ting, tårer og dårlig stemning, ville vi nok ikke gjort det med barna i huset nei. Slike diskusjoner og krangler har vi nok aldri hatt med de ute av huset, og skulle det noen gang oppstå, ville vi nok klart å vente med å "prate" om tingene til ungene var hos mormor eller noe.