Å krangle foran barna

[Gjest Gjest]

Da jeg var liten var noe av det verste jeg kunne oppleve at foreldrene mine kranglet sånn at jeg kunne høre det. Det trengte ikke nødvendigvis være rett foran meg, for på rommet mitt kunne jeg allikevel høre alt hvis noen hevet stemmen.

Jeg vil understreke at det skjedde veldig sjelden og foreldrene mine var verdens snilleste. Men følelsen av avmakt og nedstemthet når det først hendte var forferdelig. Det jeg mener er altså ordentlige krangler, ikke bare litt opphetede diskusjoner.

Jeg har ikke barn selv enda, men jeg lurer litt på hva andre tenker om dette. Opplevde du det da du var liten, og klarer du å unngå det hvis du har barn?

[Gjest Helen Parr]

Jeg kjenner meg igjen i følelsen av å mislike sterkt at foreldrene kranglet foran meg. Dels fordi det skjedde så sjelden at jeg aldri ble vant til det, dels fordi det i seg selv gir en ubehagelig følelse å være vitne til noen som ikke er enige og som er høyrøstede.

Det er klart vi forsøker å unngå krangling foran barna. Faktisk krangler vi svært sjelden, og så og si aldri foran barna.

[Gjest Gjest Julie]

Klarer du å unngå det hvis du har barn?

Man bør som foreldre klare å unngå dette i nærheten av barn. En ting er å ha en meningsutveksling, en annen ting er å være høyrøstet og usaklig. Barn liker ikke bråkete voksne som ikke klarer å styre seg.

[Gjest *Mim*]

Husker også godt hvor fælt jeg synes det var! Derfor prøver vi å holde kranglene våre for oss selv. Heldigvis krangler vi sjelden.

Men at barn ser at foreldrene kan være uenige - og leve med det, synes jeg bare er sunt.

[Gjest Helen Parr]

Men at barn ser at foreldrene kan være uenige - og leve med det, synes jeg bare er sunt.

Det synes jeg også er viktig. Uenigheter vil det alltid være, det er måten man håndterer det på som er avgjørende, synes jeg.

At foreldrene tar feil og kan innrømme feil er også veldig viktig å vise barna.

Endret 11. november 2007 av Helen Parr

[Gjest Eugene Onegin]

en dag uten at mamma og pappa kranglet foran meg og søsknene mine. Vel den dagen vet jeg ikke hvordan var ihvertfall ikke når jeg var barn. Det beste er om foreldre kan greie og holde krangelen vel slik at barna ikke ser det

[Gjest Tulipa]

Skal ikke vise at de krangler - men skilles - det er helt ok?

[Gjest Gjest Julie]

Skal ikke vise at de krangler - men skilles - det er helt ok?

Må man så må man. Det handler om livskvalitet også, ikke bare overlevelse.

[Gjest nextlife]

En god diskusjon har ingen barn vondt av å se, men å krangle, der man viser aggresjon og sinne mot hverandre, det er en selvfølge at barn skal slippe å oppleve

[Black Eyed Susan]

Det er viktig å vise barna at man kan være uenig, og på den måten kunne vise de hvordan man løser ting på en konstruktiv måte.

Men, destruktive krangler (les maktkamp), kan og skal de være foruten.

[Gjest Gjest]

Jeg er i utgangspunktet uenig med de fleste her, men det kommer selvsagt an på barnets alder...

Å markere/si i fra om at en er uenig er greit hvis en er rolig, behersket, og i tillegg kommer med en alternativ løsning.

"Jeg er uenig! Jeg mener det er bedre å gjøre det på denne måten, fordi...."

Det viser barna at det er greit å være uenig, det er greit å si i fra om det, de lærer seg å argumentere for sin sak, og at det er greit å enten forandre mening eller inngå kompromiss.

Men dersom uenigheten utvikler seg til diskusjon eller krangel mener jeg at barna ikke bør være vitne til dette!

En grunn er at en diskusjon fort kan utvikle seg til en krangel, en annen grunn er at barna skiller ikke diskusjon og krangel på samme måte som de voksne gjør!

Har du noen gang sagt til dine barn:"vi krangler ikke, vi bare diskuterer"?

Hvis du noen gang har sagt det, hvorfor måtte du si det på den måten? Det må jo være fordi du har registrert at barna har reagert på måten de voksne snakket sammen på?

Mine foreldre diksuterte åpenlyst mange ganger foran oss barna, og selv om jeg ser i dag at det var nettopp diskusjoner, oppfattet jeg det som krangler da!

Mine barn ser at mannen min og jeg er uenige, og de opplever at vi argumenterer for våre synspunkt, men de har aldri hørt oss diskutere. (Krangler gjør vi aldri uansett, selv om barna ikke er til stede)

[Gjest Helen Parr]

Jeg er i utgangspunktet uenig med de fleste her, men det kommer selvsagt an på barnets alder...

Jeg forstår heller innlegget ditt slik at du egentlig er enig med de fleste som har svart til nå, gjest. Og dessuten er jeg helt enig med deg.

Uenigheter oppstår fra tid til annen. Det er en viktig ting å lære ungene at man kan være uenig, at man kan diskutere for sitt syn, at man kan inngå kompromisser, endatil at man kan gi seg helt av og til. Dette ser jeg imidlertid ikke på som krangler, men som meningsutvekslinger eller diskusjoner. Dette oppstår i familier, og er nesten ikke til å unngå.

Høyrøstede krangler hvor man sier ting man ikke mener, og hvor man sier ting man kanskje angrer på hører ikke hjemme foran barn.

[TheHairyToothfairy]

Barn opplever fort spenninger og følelser hos sine foreldre. Og det er ikke godt. Jo yngre barn er, jo mindre behov for konflikt har de.

Nå er det ikke dermed sagt at barn blir permanent ødelagt av en slik opplevelse, de er sterkere enn man tror noenganger. Men jeg ser ingen som helst grunn til at et barn skal oppleve at foreldrene krangler eller har konflikt.

Men! Det som verre er er vel om man ikke setter seg ned og snakker med barnet etterpå om det som har hendt, slik at man får bearbeidet og forstått hva det nettopp var som skjedde med mamma og pappa.

Å skjerme barn er viktig, men å låse dem inn i en verden hvor de kun ser impulsene uten å få satt ord på hva det egentlig er, det bygger bare opp barnets egen fortvilelse. Slik danner du aggresjon.

[Gjest Tulipa]

Da hører jeg til den dårlige delen av foreldre. Vi har kranglet som barna har hørt - mange ganger .. Både mannen og jeg er temperamentsfulle personer og her i huset er det ikke bare rolige og beherskede diskusjoner - det har vært krangling og dørsmelling også ..

.. allikevel så er jeg stolt av at ekteskapet vårt er grunnlagt av en så dyp kjærlighet at hverken jeg eller min mann noensinne kunne tenkt oss å gå hver til vårt. Det vet barna våre også - jeg har snakket med dem mange ganger om akkurat dette .. For grunnen til at barn ikke liker foreldres krangling er barnas redsel for at foreldrenes forhold skal ende i skilsmisse ..

Mine foreldre kranglet også .. noe jeg aldri hadde problemer med i barndommen eller ungdommen .. jeg visste at de elsket hverandre - og de var gift til døden skilte dem ad.

[Gjest Gjest]

For grunnen til at barn ikke liker foreldres krangling er barnas redsel for at foreldrenes forhold skal ende i skilsmisse ..

Sånn var det ikke for meg. Jeg synes bare det for forferdelig å høre dem krangle i seg selv.

[Gjest Gjest]

Det skulle være "var forferdelig" i forrige innlegg.

[Ghost]

Husker ikke at mine foreldre kranglet, men de diskuterte enkelte ganger, og da spurte jeg dem "skal dere skilles nå da?"

Men de skulle jo ikke det da... Jeg var alltid så redd for at de skulle skilles. Sikkert fordi venninna mi sine foreldre ble skilt når hun var lita.

Vi krangler ikke vi heller foran barna våre, men jeg har en tendens til å kanskje heve stemmen et hakk, men det er mer fordi mannen hører ikke på meg med mindre jeg snakker et volum mer enn han.

Jeg prøver ihvertfall å ikke vise barna at vi er sure på hverandre. Det er noe mellom meg og han og ikke dem.

Men heldigvis er det sjeldent vi er så uenige at jeg føler jeg må heve stemmen da. Vanligvis når jeg blir sur holder jeg det bare inni meg selv.

[Black Eyed Susan]

Det er viktig at barn lærer å forfekte de verdiene de har. Som voksne er det viktig å være gode rollemodeller og vise barna hvordan vi forfekter våre. Når man bor sammen vil man ha endel verdier som er viktige å hevde, derfor ser jeg det bare som god læring å vise barna en god måte å ivareta seg selv og sine behov på.

Barn som ikke lærer dette kan komme til kort i sammenhenger hvor de normalt skulle "fightet" for sin rett. Forskjellige former for umoden adferd følger som regel ad.

[Gjest Gjest]

Det er viktig at barn lærer å forfekte de verdiene de har. Som voksne er det viktig å være gode rollemodeller og vise barna hvordan vi forfekter våre. Når man bor sammen vil man ha endel verdier som er viktige å hevde, derfor ser jeg det bare som god læring å vise barna en god måte å ivareta seg selv og sine behov på.

Barn som ikke lærer dette kan komme til kort i sammenhenger hvor de normalt skulle "fightet" for sin rett. Forskjellige former for umoden adferd følger som regel ad.

Jeg synes ikke akkurat det er spesielt modent å krangle. Å diskutere og hevde sine synspunkter, ja. Å krangle, nei.

Det vi snakker om er ikke vanlige diskusjoner, ingen tror vel at barna tar skade av å høre på det.

[Black Eyed Susan]

Jeg synes ikke akkurat det er spesielt modent å krangle. Å diskutere og hevde sine synspunkter, ja. Å krangle, nei.

Det vi snakker om er ikke vanlige diskusjoner, ingen tror vel at barna tar skade av å høre på det.

Henviser til innlegg nr 10 i denne tråden!