Ikke førstegangshunder!?

[Gjest Wolfmoon]

Jeg har lurt litt endel ganger her inne på forumet når det er snakk om hunderaser som trenger erfarne hundeeiere. Hva begrunner dere dette med? Nå skjønner selvfølgelig jeg også at endel hunderaser krever spesifikke ting i forhold til eieren, men jeg mener det er viktigere at eieren(e) er godt forberedt på rasen de velger enn at de nødvendigvis har mye erfaring (har hatt) med hunder fra før.

Det jeg har erfart ute i verden er at det kan gå like dårlig med de førstegangseierene som velger raser som golden o.l. som regnes som "førstegangshunder", som det kan gå bra med de som første hund har f.eks. rottweiler men som er godt forberedt.

Noen som har noen tanker rundt dette?

[Gjest hundeeier]

At noen hunder anbefales for viderekomne har med at hunden krever mye mer av en eier enn en begynner-hund. Den kan være kjempevanskelig å oppdra, ha et vanskelig gemytt(jaktinstinkt/vaktinstinkt), ha behov for en spesiell aktivitetsform, ikke være egnet som familiehund, tendens til å dominere, ikke tilbøyelig til å bli underdanig. Og sikkert flere ting jeg ikke kommer på i farta.

Da jeg leste i en hundebok hvor hunderasene var kategorisert fra begynnerhund til viderekomne, så ble jeg overrasket over hvor mange raser som var egnet til viderekomne, som jeg trodde var "enkle" raser iom at jeg har sett så mange av dem rundt omkring. Derfor tar jeg det med en klype salt, men synes det er greit å vite hva man går til da.

Noen jakthunderaser er kun beregnet for folk som kan gi hunden den stimulansen den trenger gjennom jakt og jakttrening. Og noen mener det er dyreplageri å holde raser som engelsk setter og border collie kun som familihund/selskapshund, pga at deres rasespesifikke krav til aktivitet er så høye at man heller ikke kan oppfylle dem med erstatningsaktiviteter som hundesport.

Med kunnskap og erfaring med hunder så vil man kunne håndtere disse hunderasene mye bedre, og det er større sjanse for at både hund og eier har det godt sammen.

Jeg mener uansett det er viktig å sette seg grundig inn i den rasen en tenker på å skaffe seg, om det så er begynner-hund eller viderekommen-hund.

[Frey]

Alle raser kan være førstegangshunder forsåvidt. Det kreves dog at den som skal anskaffe seg hunden setter seg godt nok inn i rasen, gjerne kommer i kontakt med rasemiljøet, går kurs osv. Normalt er vel dette litt mer enn den gjengse førstegangseier legger ned i arbeid for en hund og derfor er det enkelte raser ofte egner seg bedre for førstegangseiere enn andre.

Men for all del, man kan godt anskaffe seg en malle eller bruksavlet shäfer som førstegangshund - hvis man vet hva man går til og er forberedt på jobben.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg føler det litt sånn at mange ganger så høres det ut som om at "bare du velger en førstegangshund hvis du ikke har hatt hund før så går det bra", kjenner altfor mange såkalte "førstegangshunder" som er ødelagt fordi eierne rett og slett ikke skulle hatt hund.

I tillegg lurer jeg også litt på hva slags kriterier folk har for å kalle en hund en "førstegangshund"? Og evt eksempler på raser.

[Gjest Eir]

Jeg har heller aldri skjønt dette med "ikke førstegangshund" da de indivudelle forskjellene innenfor hver rase er langt større og viktigere i forhold til dette. I alle valpekull er det store variasjoner på dominante/myke individer, og det viktigste er at riktig valp får riktig eier.

Feks kan en person med mye naturlige lederegenskaper godt ha en stri og "vanskelig" hund som sin første, uten at det oppstår problemer. Mens en mindre autoritær person bør holde seg til hunder med mykere gemytt, enten det er hund nummer 1 eller 10.

Og så lenge nesten alle kull av selv de "enkleste" rasene vil ha minst en stri valp, så er det misvisende og uten praktisk betydning å snakke om førstegangshunder og ikke.

[Frey]

Jeg føler det litt sånn at mange ganger så høres det ut som om at "bare du velger en førstegangshund hvis du ikke har hatt hund før så går det bra", kjenner altfor mange såkalte "førstegangshunder" som er ødelagt fordi eierne rett og slett ikke skulle hatt hund.

Man kan fint ødelegge en hund om man ikke er førstegangseier også sånn sett. Men man kan vel ikke annet enn å oppfordre de som ønsker seg hund til å finne ut hva de går til.

I tillegg lurer jeg også litt på hva slags kriterier folk har for å kalle en hund en "førstegangshund"? Og evt eksempler på raser.

Det som gjerne anbefales som førstegangshund er raser uten for mye jakt eller vokterinstinkt. Samme med typiske brukshundsraser. Raser som er kjent for godt gemytt og som ikke krever veldig store mengder med mosjon. Den rasen som oftes nevnes som førstegangshund er cavalier king charles spaniel, retrievere fra utstillingslinjer og pudler f eks.

Jeg har heller aldri skjønt dette med "ikke førstegangshund" da de indivudelle forskjellene innenfor hver rase er langt større og viktigere i forhold til dette. I alle valpekull er det store variasjoner på dominante/myke individer, og det viktigste er at riktig valp får riktig eier.

Feks kan en person med mye naturlige lederegenskaper godt ha en stri og "vanskelig" hund som sin første, uten at det oppstår problemer. Mens en mindre autoritær person bør holde seg til hunder med mykere gemytt, enten det er hund nummer 1 eller 10.

Og så lenge nesten alle kull av selv de "enkleste" rasene vil ha minst en stri valp, så er det misvisende og uten praktisk betydning å snakke om førstegangshunder og ikke.

Nuvel, det er en vesensfoskjell på en stri cavalier og en myk rottis uansett da instinktene er i totalt forskjellige kategorier så det du påstår over her er en "sannhet" med veldig store modifikasjoner.

[Gjest Wolfmoon]

Rottweiler og Cavalier kan vel regnes som ekstremtilfellene. Derimot reagerte jeg sterkt når raser som Samojed, Lapphunder og Eurasier ble advart mot som førstegangshunder i en tråd her. Og det finnes helt sikkert også flere slike raser som er mer i et "midtsjikt"!? Og da synes jeg det blir feil å direkte gå ut og advare mot slike raser for førstegangseiere.

Edit: Selvfølgelig skal man informere om hvilke sider ved slike raser som kan skape problemer, men dette synes jeg gjelder alle raser.

Endret 9. november 2007 av Wolfmoon

[Gjest Gjest]

Du kan jo tenke deg hva konsekvensene kunne blitt om disse som du kjenner som har "førstegangshund" hadde skaffet seg en hund best egnet for viderekomne istedet.

At en hund er en førstegangshund er ikke dermed sagt at oppdragelsen går som en lek. Men en hund som egner seg best for viderekomne krever mye mer av eieren sin på forskjellige områder enn en "førstegangshund".

I gruppe 9, selskapshunder, finner du mange gode eksempler på førstegangshund. Disse hundene har ikke annet å gjøre enn å glede eieren sin med sitt nærvær. De har så og si ikke jaktinstinkt/vokterinstinkt. Her finner du raser som chihuahua, bichon frise, puddel og shih tzu.

Om du leser litt om hver rasegruppes historie så skjønner du denne inndelingen bedre.

[Gjest Kira]

...

Endret 5. april 2008 av Kira

[Gjest Wolfmoon]

Du kan jo tenke deg hva konsekvensene kunne blitt om disse som du kjenner som har "førstegangshund" hadde skaffet seg en hund best egnet for viderekomne istedet.

At en hund er en førstegangshund er ikke dermed sagt at oppdragelsen går som en lek. Men en hund som egner seg best for viderekomne krever mye mer av eieren sin på forskjellige områder enn en "førstegangshund".

I gruppe 9, selskapshunder, finner du mange gode eksempler på førstegangshund. Disse hundene har ikke annet å gjøre enn å glede eieren sin med sitt nærvær. De har så og si ikke jaktinstinkt/vokterinstinkt. Her finner du raser som chihuahua, bichon frise, puddel og shih tzu.

Om du leser litt om hver rasegruppes historie så skjønner du denne inndelingen bedre.

Selvfølgelig, men mange av svarene både her inne og i verden utenfor høres omtrent sånn ut på meg "bare du får deg en "førstegangshund" så blir det bra". Og det stemmer virkelig ikke.

Jeg tror det er mye viktigere at man setter seg inn i forskjellige aktuelle raser, tar kontakt med raseklubb, oppdrettere o.l. Snakker med aktuelle oppdrettere om hvordan man selv tenker seg hundeholdet, slik at oppdretter som kjenner valpene kan plukke ut de riktige valpene fra kullet etc.

Noen førstegangshundeeiere har faktisk ikke tenkt å ikke bruke hundene til noe annet enn selskapshunder, dette synes jeg også er et viktig punkt å ta med seg.

Jeg har lest mye om rasegruppene og kan en del om disse. Mange av de rasene som blir anbefalt som førstegangshunder her inne og "ute i verden" er ikke med i gruppe 9!

[Gjest Wolfmoon]

Kira: Kjempeflott med oppdrettere som tar ansvar for at hund og eier passer sammen! Det trenger vi flere av her i verden

[Gjest Gjest]

Vi har selv en rottweiler. Jeg hadde null erfaring med rasen, og hadde ingen aning om dette med førstegangshund/hund for viderekomne da vi skaffet oss den. Sambo derimot har god erfaring med denne rasen, så derfor tror jeg ting har gått såpass bra hos oss. For jeg kan ærlig innrømme at jeg aldri hadde greid med en rottweiler alene med det lille erfaringsgrunnlaget jeg hadde. Jeg hadde ikke greid å være streng nok, og det hadde ført til en hund med dårlig oppdragelse som kanskje ble en fare for andre mennesker.

Jeg er vokst opp med terrier og puddel, så jeg har jo skjønt nå hvorfor rottweilere er best egnet til viderekomne. Jeg vil på ingen måte avskrekke andre fra å skaffe seg en rottweiler, de kan være herlige familiehunder de også, men jeg ønsker at folk setter seg ordentlig inn i rasen og de rasespesifikke kravene og ikke bare kjøper seg en hund fordi den er så søt eller tøff.

[Gjest Gjest]

Rottweiler og Cavalier kan vel regnes som ekstremtilfellene. Derimot reagerte jeg sterkt når raser som Samojed, Lapphunder og Eurasier ble advart mot som førstegangshunder i en tråd her. Og det finnes helt sikkert også flere slike raser som er mer i et "midtsjikt"!? Og da synes jeg det blir feil å direkte gå ut og advare mot slike raser for førstegangseiere.

Edit: Selvfølgelig skal man informere om hvilke sider ved slike raser som kan skape problemer, men dette synes jeg gjelder alle raser.

Jeg har min 3 samojedhann nå, og har vært innom både malamute og eurasier tidligere. De har noen trekk felles som gjør at de er en håndfull å håndtere i mange situasjoner, i motsetning til en del andre raser! Alle raser har sine svakheter hvis man kan kalle dem det, men noen har problemområder det er en større utfordring å håndtere i hverdagen. Som for eksempel aggresjon mot samme kjønn, som spisshunder har i større grad. Stahet og egenvilje som gjør at de kan fylle den rollen de er ment for opprinnlig. Dette er egenskaper som gjør at de krever mer av eieren hva angår generell oppdragelse og håndtering.

At enkelte raser er mykere og lettere å forme er det liten tvil om, det er jo derfor det er så velsignet at vi har flere raser å velge mellom.

[Gjest Wolfmoon]

Har aldri hørt at aggresjon mot eget kjønn skal være et utpreget trekk hos spisshunder, og har heller aldri opplevd det hos de hundene jeg kjenner. Generell strihet og opphissethet til man har fått hilst ja, men altså ikke aggresjon.

Stahet og egenvilje kan selvfølgelig ses på som en "negativ" egenskap. For meg er det en del av egenskapene som gjør at spisshunder passer meg godt som rase pga. mine personlige egenskaper. Altså hvis jeg så bort fra at jeg har hatt hund før, så ville mine personlige egenskaper gjøre meg bedre egnet til å ha f.eks. spisshunder enn andre raser som er "enklere" å forme.

Edit: Måtte bare legge til at de som har sett meg med barn skjønner hva jeg mener med personlige egenskaper. Jeg er utrolig streng, men blir av en eller annen grunn sett på som både kul og rettferdig!?

Endret 9. november 2007 av Wolfmoon

[Frey]

Stahet og egenvilje kan selvfølgelig ses på som en "negativ" egenskap. For meg er det en del av egenskapene som gjør at spisshunder passer meg godt som rase pga. mine personlige egenskaper. Altså hvis jeg så bort fra at jeg har hatt hund før, så ville mine personlige egenskaper gjøre meg bedre egnet til å ha f.eks. spisshunder enn andre raser som er "enklere" å forme.

Det er ikke nødvendigvis en negativ egenskap, men det er noe man må ta med i betraktning og også en egenskap som ikke nødvendigvis er enkelt for en førstegangseier å hanskes med.

Men størrelsen på rasen spiller også en rolle her. En mindre lapphund går bedre enn en stor på samme måte som en dvergschnauzer er bedre enn en riesenschnauzer for en førstegangseier. Om eier faktisk ikke takler det rett og hunden faktisk blir agressiv og kjefter mm så går det tross alt likevel an å ha de under kontroll om den er av liten størrelse.

[la Flaca]

Har aldri hørt at aggresjon mot eget kjønn skal være et utpreget trekk hos spisshunder, og har heller aldri opplevd det hos de hundene jeg kjenner. Generell strihet og opphissethet til man har fått hilst ja, men altså ikke aggresjon.

Stahet og egenvilje kan selvfølgelig ses på som en "negativ" egenskap. For meg er det en del av egenskapene som gjør at spisshunder passer meg godt som rase pga. mine personlige egenskaper. Altså hvis jeg så bort fra at jeg har hatt hund før, så ville mine personlige egenskaper gjøre meg bedre egnet til å ha f.eks. spisshunder enn andre raser som er "enklere" å forme.

Edit: Måtte bare legge til at de som har sett meg med barn skjønner hva jeg mener med personlige egenskaper. Jeg er utrolig streng, men blir av en eller annen grunn sett på som både kul og rettferdig!?

Å være "utrolig streng" er ikke nødvendigvis den rette veien å gå med polarhunder, eller unger for den saks skyld. Og har du ikke fått med deg problematikken rundt hannhundaggresjon hos slike raser feks. så har du nok ikke gjort leksa di.

[Gjest Wolfmoon]

"Utrolig streng" spørs jo helt hva du legger i begrepet selvfølgelig. Tingen med spisshunder er at de er egne og selvstendige, og man kan ikke være ettergivende når man håndterer de. Har de først fått deg på gli i sin retning, så tar det ofte ikke så lang tid før de er "sjefen". Dette må man være veldig klar over med disse rasene.

Begrepet Polarhunder brukes vel stort sett om Malamute, Grønnlandshund og Samojed? Det er iallefall de tre rasene som er med i polarhundklubben. Lapphunder og Eurasier går innunder betegnelsen spisshund.

Og jeg synes absolutt det er merkelig at jeg ikke har hørt om dette med aggresivitet mot samme kjønn før, fordi disse rasene interesserer meg og jeg leser mye om de. Dessuten kjenner jeg jo også mange spisshunder gjennom diverse rasetreff o.l, og har aldri opplevd noen som helst aggresivitet der.

[Gjest Eir]

Nuvel, det er en vesensfoskjell på en stri cavalier og en myk rottis uansett da instinktene er i totalt forskjellige kategorier så det du påstår over her er en "sannhet" med veldig store modifikasjoner.

Jeg kjenner ikke til cavalier, men jeg vet at rottiser stort sett er fine førstegangshunder, fordi de er bedagelige og lærevillige. Og de aller strieste hundene jeg har møtt i mitt liv hører uten unntak til såkalte "lette" hunder, så min erfaring er at individuelle forskjeller er mye større enn rasemessige.

Disse hundene har ikke annet å gjøre enn å glede eieren sin med sitt nærvær. De har så og si ikke jaktinstinkt/vokterinstinkt. Her finner du raser som chihuahua, bichon frise, puddel og shih tzu.

Puddel er da en jakthund, (apporterende fuglehund), og har nok jaktinstinkter i behold til at den fortsatt blir brukt som det. De bichon friseene jeg kjenner er også ganske morderiske på smådyr, og jeg tviler på at jeg bare kjenner unntakene.

Jeg er vokst opp med terrier og puddel, så jeg har jo skjønt nå hvorfor rottweilere er best egnet til viderekomne.

Terrier er da kjent for å være en av de strieste rasegruppene, og puddler er heller ikke kjent for å være spesielt enkle gemyttmessig, selv om de er lærevillige. Rottweiler er heller ingen vanskelig hund, så det blir feil av deg å dømme rasen ut fra ett enkelt individ.

Endret 9. november 2007 av Eir

[Frey]

Jeg kjenner ikke til cavalier, men jeg vet at rottiser stort sett er fine førstegangshunder, fordi de er bedagelige og lærevillige. Og de aller strieste hundene jeg har møtt i mitt liv hører uten unntak til såkalte "lette" hunder, så min erfaring er at individuelle forskjeller er mye større enn rasemessige.

De kan selvfølgelig være fine førstegangshunder for den rette eieren, men la oss nå stikke fingeren i jorda og innse at rottisen ikke alltid er en "bedagelig" hund. Det er ikke en hund for en familie som ønsker en sofahund mor skal ha som turkompis. Det er som du sier en lærevillig hund, og en hund som krever mye mosjon og mye mental stimuli - noe en førstegangseier ikke alltid skjønner helt betydningen av.

Man kan heller ikke stikke under en stol at det ble mye useriøs avl på rottisen etter amstafforbudet trådde i kraft, og at det derfor gjør det vanskeligere for en førstegangseier å finne gode oppdrettere.

I tillegg kommer selvfølgelig ankepunktet om at dersom en førstegangseier ikke takler utfordringen kan en rottis gjøre langt mer skade enn en cavalier.

Men for den rette eieren kan selvfølgelig en rottis være den perfekte førstegangshund

Men dette blir litt OT.

[Gjest Eir]

Det er som du sier en lærevillig hund, og en hund som krever mye mosjon og mye mental stimuli - noe en førstegangseier ikke alltid skjønner helt betydningen av.

Men en person som ikke skjønner at hunder generelt trenger mye mosjon, og mentale stimuli, burde neppe skaffe seg hund i det hele tatt. Feks alle hunder må mosjoneres, hvorvidt den blir overvektig av å ligge på sofaen, eller rastløs er egentlig likegyldig.

Ellers har rottweileren i Norge vært plaget av dårlig avl lenge før amstaffen ble forbudt, siden den har vært veldig populær. Og dårlige oppdrettere bør man passe seg for uansett når man er på jakt etter hund, uansett rase, og hvor mange hunder man har hatt før.

Og det er vel også noe av det jeg reagerer på genrelt angående førsteganghunder. Jeg synes det blir feil å oppfordre folk til å skaffe seg en "enkel" hund, fordi man da gir inntrykk av at hundehold er enkelt. Når man istedet burde fokusere på å opplyse folk om useriøse oppdrettere, sykdommer, riktig hund til riktig person, både når det gjelder gemytt, bruksegenskaper mm.