Vanskelig forhold til moren til datteren min..

[Gjest =tentacle=]

For tre måneder siden snart fikk jeg en datter. Jeg og moren kjente hverandre kun i et par måneder før hun ble gravid, og under hele svangerskapet har jeg hatt store vansker med å forholde meg til det hele grunnet tvil om jeg virkelig var faren. En del personlige aspekter spiller inn på den fronten, jeg ser ikke at jeg handlet feil utfra det ståstedet jeg hadde. Har ikke så lyst å gå nærmere inn på akkurat dette, akkurat her.

Du trenger ikke forklare noe her, men husk at damen ikke vurderer deg ut fra hvordan ditt ståsted var, men ut fra hvordan ditt bidrag til livet som uønsket og alene gravid har vært. Har du lagt sten til byrden for henne og gjort henne usikker på hva barnet kan forvente av faren sin, så bør du kanskje tenke litt på om det er noe du kan gjøre for å bedre tilliten nå. F.eks kan en beklagelse være en bra ting, selv om du synes du ikke har vært verre enn du synes du kunne tillate deg, ut fra ditt ståsted (som vel viste seg å være ikke helt korrekt, du er jo far til barnet). Har du gjort ting vondere for henne i 9 måneder i en veldig sårbar tid i livet hennes, så kan du ikke forvente at alt er glemt på 3 slitsomme måneder med fødsel og tilvenning til baby. Kan du gjøre noe for å komme inn som støttespiller, gjør det.

To timer i uken er lite, du bør få hyppigere besøk enn det. Dersom det er vanskelig for mor, trenger hun jo ikke sitte oppå dere når du er der.

Jeg begynner innse at jeg er nødt til å kreve delt foreldreansvar, men jeg gruer meg. Hittil har det vært utrolig mye negativt man skal gjennom for å være far. Det er ikke fritt for at jeg begynner føle meg en smule untyttet, siden det strengt tatt aldri er behov for meg før det er snakk om økonomi.

Og hun har vært gjennom mye negativt for å være mor, såvidt jeg forstår deg, og du representerer en betydelig del av det negative. Hva slags behov er det du mener at mor skal ha for deg i denne perioden? Barnet har ikke et stort behov for deg i hverdagen nå, og som du sier, vil hun ikke skjelne din betydning fra den andre besøkende har. Men det kommer siden, og det viktigste for forholdet til din datter nå er ikke at hun skal elske deg, men at du elsker henne. Etterhvert blir hun mer i stand til å knytte seg til deg og bygge opp forholdet.

Moren er den viktigste ressursen barnet har akkurat nå, og det du må gjøre er å balansere mellom å vise at du tar hensyn, og samtidig vise at du ikke er valgfritt tilbehør til datteren som kan trettes ut og forsvinne. Babyen er for liten til å ha lange samvær uten mor, så derfor ville jeg forsøkt å huske at mor er vanskelig ihvertfall delvis fordi hun har det vanskelig, og prøve å få til mer samvær via samarbeid og oppbygging av tillit. Kommer dere ingen vei, er hardt mot hardt-løsninger uansett litt fram i tid, til evt ammeperiode er overstått.

Legg av deg "Jeg kan ikke se at jeg handlet feil-holdningen" hvis du har gjort ting vanskeligere for mor, for folk har følelser, og selv om alle her mener at mor burde bitt tennene sammen og lidd i stillhet i ditt nærvær, så er det ikke alle som fungerer slik, enten det er at de ikke er sterke nok, eller at de setter seg på bakbeina. Nå aner jeg jo ikke hva du har gjort og ikke, jeg sitter bare med følelsen av at en viss ydmykhet overfor din egen tidligere atferd kanskje kan bidra til å myke opp situasjonen og vinne tillit til at du er mer å regne med i datterens fremtid.

[Far til 2]

Jeg er enig i at du bør be om foreldreansvar nå. Om du utsetter det vil det være mulig for mor å trenere det i lang tid fremover. En far som viser interesse for å ivareta barnet fra fødselen vil utvilsom få foreldreansvar rimelig fort.

Dessverre er det slik i noen kretser, at far blir sett på som konfliktskapende hvis han krever foreldreansvar. Dette får jo mor automatisk mens fedre i tilfeller som ditt må søke om det.

Fedre blir sett på som konfliktskapende om de forsøker å følge opp barnet. Fedre blir også sett på som konfliktskapende om de velger å ikke følge opp barnet. Noen mødre ønsker far dit peppern gror. Andre vil ha far i nærmiljøet. Samme f... hva vi gjør så blir det feil fordi det er mors mening som altid blir lagt til grunn for hva som er riktig og galt.

Jeg forslår at du begynner forsiktig med mekling på familievernkontoret. Men vær oppmerksom på at en del meklere dri... i om barnet får bli kjent med sin far eller ikke. De er nemlig ikke der for å ivareta barnet på noen som helst måte, men for å begrense konflikten mellom foreldrene. Det gjøres mest effektivt ved å presse far til å gi etter fordi fedre tradisjonelt sett ikke har hatt noen rett (sett utifra den praktiske lovandvendelsen) til å bli hørt eller sikret samvær. En endring har imidlertid pågått de siste 5-10 årene. Barnets rett til samvær er dessuten bare en beskrivelse på et papir som i realiteten kan treneres på en mengde forskjellige måter.

Men du vil ikke tjene noe på å gå "hardt ut". Derimot bør du ikke fire på minimumskrav om foreldreansvar og samværsrett med opptrapping selv om du velger en "myk" forhandlingsløsning. Og denne opptrappingsplanen bør være beskrevet i det dokumentet dere blir enig om selv om den slik det fremstår, ikke er juridisk bindende.

Forklar på en rolig, men bestemt, måte hva du anser for akseptabelt. I en evt rettsak vil du sansynligvis få minimum 40% samvær etterhvert som barnet blir større (3-4 år ?) forutsatt at du bor i barnets nærmiljø. Oppdater deg rent juridisk slik at du ikke blir manipulert av mor eller mekler. Som biologisk oppegående far har du faktisk en del juridiske rettigheter som blir sterkere for hver mnd som går. Men en rettsak kan ødelegge for samarbeidet i MANGE år fremover. Forsøk derfor å kom frem til en ordning uten rettsak.

Om du bor i barnets nærmiljø vil du faktisk også ha mulighet for felles omsorg (alternativt overta omsorgen om mor ønsker å flytte langt bort) fordi barnets tilhørighet/nærmiljø betyr veldig mye i evt domsavsigelse.

Minimumssamvær for et barn på 3-4 år vil være:

annehver jul (7 dager)

annethvert nyttår (3-4 dager)

annenhver påske (10 dager)

annehver 17.mai (1 dag)

anehver bursdag (1 dag)

2-3 ukers sommerferie

annenhver høstferie

annenhver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen

+

1 dag pr uke

Mht hvilke uker du skal har barnet kan det være viktig å få beskrevet uke nummer ettersom lengre samvær iløpet av jule/nyttårsfeiringen kan skape diskusjon. Et ukenummer vil avklare dette.

Totalt sett vil en slik samværsavtale gi barnet ca 140-150 dagers samvær pr år sammen med deg.

Og når jeg snakker om dager inkluderer jeg 1 overnatting.

Du blir pålagt å betale barnebidrag etter gjeldende satser. I tillegg kan du bli pålagt dyre helsemessige kostnader som deltagelse til tannreguleringing, briller + deltagelse i konfirmasjonskostnader.

Mor blir pålagt å holde barnet med klær, fritidsaktiviteter/utstyr, etc, etc (også når det er hos deg). Du må selv holde kostnader til seng, sengetøy, mat, leker, etc, etc når barnet er hos deg.

Du vil sansynligvis vinne frem på alle de punktene jeg har nevnt om det ender med rettsak. Men jeg vil som nevnt på det sterkeste anbefalle deg å få til en løsning uten rettsak. Som foreldre er dere "dømt" til å samarbeide så lenge dere lever. Forsøk derfor "å snu det andre kinnet til" om det oppstår uenighet. Det vil både barnet og du tjene på i årene som kommer.

[Gjest Silmarill]

Gratulerer med din rolle som far!

Skjønner din frustrasjon over situasjonen du nå er i, og roser deg for at du nå gjør alt for at du skal få være pappa for datteren din

Du har fått mange gode råd her ser jeg så jeg har ikke mye å bidra med utover det som er blitt skrevet fra før av!

Som far har du også dine rettigheter til samvær med barnet ditt.

Moren til ditt barn er sikkert også litt frustrert over situasjonen av uante grunner som blir feil for oss å spekulere i.

Nå som hun har satt stopp for deg å besøke ditt barn i det hele tatt må det føles forferdelig frustrerende for deg, i tilegg til at du ikke får svar på ting du lurer på ang ditt barn. Veldig egoistisk av moren.

Nå som dere har fått time hos familievernkontoret (som hun gjordet rett i å kontakte) kan du heller konsentrere deg om dette møtet.

Møt opp grundig forberedt i hva du har tenkt, hvordan du tenker om fremtiden, om barnemoren følte hun "ble oversett" under svangerskapet legger du deg "flat" der og forteller hvorfor og hva du tenkte etc. når du ikke visste om du var faren osv...

Ta med et bilde av barnet ditt slik at meklerene får se hvem dere mekler om (de spør gjerne om du/dere har bildet av barnet, så det var et tips)

Har du fått innkalling i posten, slik at du er sikker på at dette er tilfelle? Det er nemlig meget viktig at dere får et slikt møte, jo tidligere jo bedre er det.

Har du kun fått høre om dette møtet muntlig av barnemor, ringer du selv familievernkontoret å får til et møte - jo fortere dette skjer jo bedre stiller du!

Begge parter er pliktige til å møte opp

Familievernkontoret hjelper dere med å oppklare bla.uenigheter i forhold til foreldreansvar og samvær.

Siden barnet er såpass lite vil det i første omgang bli satt opp en avtale om samvær med babyer, der hensynet til ammetid og barnets døgnrutiner.

Begge foreldrene blir hørt og mekleren(e) er selvsagt ikke partisk(e) (og det er gjerne to meklere tilstede, oftest en mann og en kvinne)

Du skriver at du tenker på sitat: "Jeg begynner innse at jeg er nødt til å kreve delt foreldreansvar" sitat slutt

Det du egentlig kanskje mener er vanlig samværsrett (?)

Vanlig samværsrett er rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, samt jul eller påske.

Så når barnet blir større må en ny avtale settes, og dette er slikt du/dere tar opp med familievernkontoret!

Avtale om samvær kan ha et helt annet innhold enn det jeg skrev ovenfor. Jepp, du kan selvsagt også kreve delt foreldreansvar

Barnets beste er utgangspunkt når barn skal ivaretas. I barnefordelingen mellom foreldre som ikke bor sammen, er barnets beste målet for de avtaler som skal gjøres.

Barnet har rett til samvær med begge foreldre, selv om de lever hver for seg. Foreldrene har gjensidig ansvar for at barnets samværsrett blir oppfylt. Den som ikke bor sammen med barnet har rett til samvær om ikke annet er avtalt eller fastsatt.

Når det gjelder økonomisk bidrag skal dette fastsettes av trygdekontoret! Se veileder om dette i denne linken:

http://tjenester.nav.no/bidragsveileder/servlet/dispatcher/

Ønsker deg kjempemasse lykke til og det er flott at du står på for både ditt barns rett til samvær med far og dine rettigheter som far til samvær med din datter

fra Silmarill

[CeeCee]

Storm?

[Gjest tenker litt nå]

Barnet har ikke et stort behov for deg i hverdagen nå, og som du sier, vil hun ikke skjelne din betydning fra den andre besøkende har. Men det kommer siden, og det viktigste for forholdet til din datter nå er ikke at hun skal elske deg, men at du elsker henne. Etterhvert blir hun mer i stand til å knytte seg til deg og bygge opp forholdet.

Godt innlegg tentacle, men det du sier her er jeg (og småbarnsforskningen) helt uenig i. Barn knytter relasjoner til flere enn mor i denne perioden. Barnet har helt klart en fordel å ha kontakt med far gjennom hele spedbarnsperioden. Dette er faktisk en av de aller viktigste periodene for å knytte seg til foreldrene sine. Ikke minst er det viktig at far og barn har tid sammen, også for at far skal få en god relasjon til barnet. Å starte med en dårlig eller fraværende relasjon er absolutt ikke ønskelig. Relasjoner blir ikke bygd over avstand. Hverken barn eller far kjenner hverandre enda, så det å bli kjent med hverandre er uhyre viktig. Selv om det er fullt mulig for både barn og voksne å knytte relasjoner når barnet er eldre, så er ikke det den beste løsningen. Barnet må få bruke tid til å knytte seg til faren nå, bli kjent med faren nå. Og det samme gjelder for faren. At både far og barn skal møte en -ja faktisk- ukjent om f.eks. et års tid er absolutt ikke det beste for forholdet, barnet og far.

Det jeg er enig i, er at far ikke kan se for seg at han kan være alene med barnet over lengre perioder nå første året, for det er rett at:

Siden barnet er såpass lite vil det i første omgang bli satt opp en avtale om samvær med babyer, der hensynet til ammetid og barnets døgnrutiner.

Jeg vil igjen etter å ha lest posten igjen at det skrider mer og mer frem at jeg jeg er enig i at han skal

Legg av deg "Jeg kan ikke se at jeg handlet feil-holdningen"

Helt ærlig så må jeg si at dette høres ut som du -Wild Thing- har litt liten selvinnsikt. I en konflikt så er det ALLTID noe som man bidrar med som starter, eskalerer eller holder konflikten ved like. Jeg aner ikke hva det kan være, men har tentacle kanskje vært innom noe som du kan tenke på? Dette er uansett noe du burde vite mest om!

Det føles som et stort farlig dyr å overvinne all denne vanskeligheten, siden jeg føler at alt jeg gjør og sier er feil.

Det er utrolig vanskelig å føle det slik. Det er jammen ikke lett! Og det kan godt hende det er slik også, men kan det tenkes at du føler det er slik: At det faktisk ikke er slik? Ikke hele tiden i alle fall? At du tolker mors reaksjoner som negative uten at hun mener det? Når man er i forsvarsposisjon er det lett å overfortolke eller feiltolke andres reaksjoner. Hvis du (om du er som alle oss andre mennesker) blir sur fordi du tror/føler at alt du sier og gjør er feil i hennes øyne, så merker hun sikkert det - og blir sur tilbake. Slik kan man holde konflikt gående.

[Gjest Gjest]

Du har fått en rose på personlige meldinger

[Lurvina]

Har ikke så mye tips å komme med, men ville ønske deg lykke til

[Gjest =tentacle=]

Godt innlegg tentacle, men det du sier her er jeg (og småbarnsforskningen) helt uenig i. Barn knytter relasjoner til flere enn mor i denne perioden. Barnet har helt klart en fordel å ha kontakt med far gjennom hele spedbarnsperioden. Dette er faktisk en av de aller viktigste periodene for å knytte seg til foreldrene sine. Ikke minst er det viktig at far og barn har tid sammen, også for at far skal få en god relasjon til barnet. Å starte med en dårlig eller fraværende relasjon er absolutt ikke ønskelig. Relasjoner blir ikke bygd over avstand. Hverken barn eller far kjenner hverandre enda, så det å bli kjent med hverandre er uhyre viktig. Selv om det er fullt mulig for både barn og voksne å knytte relasjoner når barnet er eldre, så er ikke det den beste løsningen. Barnet må få bruke tid til å knytte seg til faren nå, bli kjent med faren nå. Og det samme gjelder for faren. At både far og barn skal møte en -ja faktisk- ukjent om f.eks. et års tid er absolutt ikke det beste for forholdet, barnet og far.

Et spedbarn knytter seg til far, men dette spedbarnet bor ikke med begge foreldrene, og treffer far sporadisk på linje med andre gjester i hjemmet. Slik forholdet mellom foreldrene er per i dag, virker det ikke realistisk at far skal tilbringe veldig mye tid hver uke i barnets hjem, og derfor skriver jeg det jeg skriver. Barnet må modnes mer før det kan knytte sterke bånd til mennesker det ikke bor med.

[Gjest nextlife]

Uff, for en lei situasjon for deg, ønsker deg bare all mulig lykke til. Har hørt (men kan ikke si noe om sannhetsgehalten i det) at familievernkontoret til tider kan være mer som et mødrevernkontor.

Har fulgt F2F oppgjennom årene, og er uening med den s over her som sier det er fedre som er ilagt besøksforbud (eller noe sånt). Har heller opplevd dem som oppegående og adekvate i fht at barn trenger kontakt med begge foreldre.

Å ta kontakt med en advokat som har erfaring i barnefordelingssaker er kanskje også en lur ting å gjøre