Vanskelig forhold til moren til datteren min..

[TheHairyToothfairy]

For tre måneder siden snart fikk jeg en datter. Jeg og moren kjente hverandre kun i et par måneder før hun ble gravid, og under hele svangerskapet har jeg hatt store vansker med å forholde meg til det hele grunnet tvil om jeg virkelig var faren. En del personlige aspekter spiller inn på den fronten, jeg ser ikke at jeg handlet feil utfra det ståstedet jeg hadde. Har ikke så lyst å gå nærmere inn på akkurat dette, akkurat her.

Nå er det i alle fallpå det rene at det er mitt barn.

Men nå begynner det bli ganske vanskelig å være far. Jeg ønsker såklart å stille opp for både ungen og moren, jeg er ikke vanskelig å be om det er behov for hjelp, støtte eller materiell.

Moren på sin side uttrykker store vansker med å ha kontakt med meg. Det er vanskelig og vondt å se meg, ha meg på besøk etc. På dette grunnlaget har hun ført det dithen at jeg kun ser barnet to timer i uken. Dette er hysterisk lite, føler jeg. Hun vokser og utvikler seg med stormskritt for hver dag som går, og jeg føler at det er vanskelig å få kontakt med henne. Hun ser morens venner mer enn hun ser meg.

Det er i tillegg umulig å snakke med moren om ting som har med datteren vår å gjøre, jeg har aldri fått svar på telefon når jeg ringer for å få rede på ting som jeg trenger vite. Alt går over sms eller msn.

Nå har hun satt stopp for å besøke ungen i det hele tatt, inntil vi har hatt møte hos familievernkontoret. Timingen er helt fantastisk bra, rett før barnedåpen.

Jeg begynner innse at jeg er nødt til å kreve delt foreldreansvar, men jeg gruer meg. Hittil har det vært utrolig mye negativt man skal gjennom for å være far. Det er ikke fritt for at jeg begynner føle meg en smule untyttet, siden det strengt tatt aldri er behov for meg før det er snakk om økonomi.

Jeg har nettopp begynt i ny jobb hvor det er mye press, og i tillegg er det innbakt en ganske hard utdannelse ved denne jobben. Alt dette virker som et umulig fjell å forsere pga at hodet er fastlåst på helt andre ting.

Nå begynner jeg bli sliten, jeg vet rett og slett ikke min arme råd om hva jeg skal gjøre, hva jeg kan gjøre og bør gjøre. Jeg føler meg maktesløs.

Er det noen som har råd. Tips. Erfaringer eller lignende? Finnes det noen foreninger/kontorer o.l som kan bistå med veiledning? Jeg opplever at NAV er en eneste treig smørje som aldri har tid til å behandle mitt spørsmål.

[Gjest s.n]

'Foreningen 2 foreldre' er vel herrenes utgave av 'aleneforeldreforeningen'. Vet ikke hvordan de jobber, men det er vel verdt å ta kontakt bare for å høre.

Ellers vil jeg bare be deg om å stå på. Datteren har all rett til kontakt med deg - og dere voksne bør finne ut av det uten at det skal gå utover barnet.

[Gjest Gjest Julie]

Jeg begynner innse at jeg er nødt til å kreve delt foreldreansvar.

Flott, det er det du kan gjøre for din datter. Hvis du krever det går du foran som et godt eksempel for andre fedre i samme situasjon som deg. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Skjønner at dette er kjipt for deg!

Nybakte mødre er en egen rase; hormonell til tusen. Hadde du IKKE ønsket kontakt, hadde det også vært galt.

Veldig trist at hun saboterer samvær far og datter. Hun straffer jo henne via deg, og dette vil falle tilbake på henne en dag hvis hun fortsetter sånn.

Får håpe at hun oppfører seg annerledes om en stund. Hvis ikke må du vel ty til drastiske tiltak, som en rettsak eller hva det er man må gjøre.

Hun vil ikke snakke med deg. Ok, kan du informere henne via SMS da? At nå må du gjøre sånn og sånn, hvis ikke hun lar deg få ta del i datterens liv.

Herremin, jeg blir så oppgitt.

[Gjest Helen Parr]

Jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret og eventuell en advokat som kan bistå deg i denne prosessen.

Det er ikke tvil om at du har krav på samvær med datteren din, men siden hun er så liten tror jeg man forsøker å legge opp til korte, men hyppige samvær.

Jeg er iallefall sikker på at du aldri kommer til å angre hvis du står på for å få etablert kontakt med datteren din så tidlig som mulig.

Det er trist å høre om at mødre saboterer samvær. Jeg ønsker deg iallefall lykke til.

[TheHairyToothfairy]

Hun vil ikke snakke med deg. Ok, kan du informere henne via SMS da? At nå må du gjøre sånn og sånn, hvis ikke hun lar deg få ta del i datterens liv.

Jeg er faktisk blitt redd for å si noe til henne, sier jeg ifra at nå er det nok og at jeg synes hun tar feil, så er det jeg som får smellen. Da er det utrolig vanskelig å ha tillit til meg, etc etc. Så jeg vetta søren hva jeg skal gjøre, uttrykker jeg frustrasjon så er det alltid et svar tilbake om at jeg er urimelig.

Det er noe sånt som nå har utløst at hun skal ha møte hos familievernkontoret.

[Gjest Mayamor]

Vil bare si at det er flott at du bryr deg om datteren din. Om du har vært usikker på om du var far for babyen tidligere - skal ikke det ha noe å si for din kontakt med datteren din. Det er tross alt snakk om mange år med kontakt som skapes allerede fra babystadiet. Er du ikke til stede - teller det negativt. Er du til stede - teller det positivt. Vær rolig, saklig og hold avtaler. Ikke snakk stygt om eksen, men hold fokuset på babyen, som er en blanding av både deg som far, og eksen din som mor. Vær der, vær synlig, ikke la deg avfeie med smuler - for det vil antagelig bli brukt mot deg i det lange løp...

I Bergen vet jeg at Jusstudenter driver "Jussformidlingen i Bergen". De er det gratis å ta kontakt med og kan muligens hjelpe deg med videre hvem du bør kontakte. Har hørt om noe som heter Jussbussen også, men vet ikke noe mer enn det. Og som allerede nevnt over: FF2 (Foreningen 2 foreldre)

Det ligger i tiden at fars rettigheter kommer mere fram. Far tar ikke til takke med en etermiddag i uken og annenhver helg nødvendigvis. Dersom da føringene blir at de voksne setter egne behov til side og konsentrerer seg om barna - får barna det bedre enn om mor og far til stadighet rakker ned på den andre parten og barnet føler seg dradd i mellom.

Ønsker deg lykke til.

[Aventis]

Det er flott å lese at du ikke gir deg på dette!

Dumt at moren til deres datter skal være så sta og vanskelig å ha med å gjøre! Men du virker veldig tålmodig og voksen av deg!

Vil bare ønske deg lykke til! Stå på! Datteren din trenger pappan sin!

[Gjest Gjest]

Stå på!!

[ThirtySomething]

Jeg signerer bare hva de andre har sagt. Stå på!! Skaff deg en advokat som kan hjelpe deg, og ring selv familievernkontoret og fortell at dette må skje raskt pga barnets alder.

Du er like viktig som moren, og det er klart at dattern din skal kjenne faren sin.

Ønsker deg masse lykke til, og håper virkelig at du står på.

[Dalila]

Stå på for å få være der for datteren din.

Når det er sagt tror jeg du skal ta i betraktning at hun er VELDIG liten enda, og at samvær ikke nødvendigvis er så lett å avvikle når barn er så små. Dette betyr selvfølgelig ikke at mor har rett til å skyve deg helt ut på sidelinjen. Jeg tror time hos familievernkontoret er et steg i riktig retning.

Endret 7. november 2007 av Dalila

[aquata]

Støtter de andre svarene her inne, og vil i tillegg oppmuntre deg til å handle så fort som mulig. Plutselig er det gått et halvt år, så et halvt år til, og jo lenger man venter med å få ting i orden, jo vanskeligere blir det for dere alle tre.

Lykke til

[Ajantara]

Stå på ja!

Datteren din har like mye rett til å være sammen med deg som med mammaen!!!

Og når du kommer på familivernkontoret så sier du det sånn det er og at du vil se dattern din mest mulig. Viktig at du får fram at du er oppriktig interessert i datteren din, så de ikke overkjører deg helt. Og delt foreldre ansvar bør du ordne deg med, da har du rett på informasjon og sånn om barnet og hun kan ikke flytte utenlands osv...Står ganske mye om detta på både NAV, Odin, aleneforeldreforeningen, foreningen 2 foreldre, søk på nett så finner du det meste om aleneforeldre og hvilke rettigheter man har.

Lykke til og gi ikke opp!

[Gjest Gjest_Britt_*]

'Foreningen 2 foreldre' er vel herrenes utgave av 'aleneforeldreforeningen'. Vet ikke hvordan de jobber, men det er vel verdt å ta kontakt bare for å høre.

Der er det vel stort sett bare ekle og creepy menn som av en eller annen god grunn ikke har kontakt med barnet sitt samt er ilagt besøksforbud fordi han har plaget barnets mor i en årrekke...

[Gjest Gjest]

Jeg er faktisk blitt redd for å si noe til henne, sier jeg ifra at nå er det nok og at jeg synes hun tar feil, så er det jeg som får smellen. Da er det utrolig vanskelig å ha tillit til meg, etc etc. Så jeg vetta søren hva jeg skal gjøre, uttrykker jeg frustrasjon så er det alltid et svar tilbake om at jeg er urimelig.

Det er noe sånt som nå har utløst at hun skal ha møte hos familievernkontoret.

Skjønner. Ikke så rart dere har kommunikasjonsproblemer egentlig, når en tenker på det som har skjedd. Kanskje det er en fordel for deg at dere nå får hjelp fra fam.v.kontoret? Krysser fingrene for det!

Ellers vil jeg ønske deg lykke til, og hvis du klarer, prøv å være saklig ovenfor henne. Prøv å tenk at dette er noe du bare må gjennom for å nå målet, som er å være pappa!

[Gjest tenker litt nå]

Skjønner det foregår mye og at alt kan virke umulig å overkomme eller svært vanskelig

Du har etter slik jeg leser blitt far etter et veldig kort forhold, et barn du ikke visste om du vare faren til og at du i tillegg har en utfordrende, ny jobb. På toppen av det hele har mor problemer med å forholde seg til deg, og ødelegger det du vil stille opp på. Ikke rart at man føler seg overveldet og kanskje litt maktesløs.

Det er utrolig flott at du stiller opp for barnet ditt! Og selv om at du kanskje synes det kan være vanskelig, så synes jeg du med rette kan kreve delt omsorg når moren stenger deg ute slik hun gjør. Men jeg vil absolutt råde deg til å vente med dette til etter du vet hva som skjer på møte med familievernkontoret.

Moren på sin side uttrykker store vansker med å ha kontakt med meg. Det er vanskelig og vondt å se meg, ha meg på besøk etc.

Jeg aner ikke hvorfor moren til barnet synes det er så vanskelig og vondt å se deg, det er noe dere -eller hun- vet mer om. Men hun gir deg i alle fall et tegn på hvorfor du har liten kontakt med barnet, at hun ikke snakker med deg på tlf osv. Hvis du ikke aner om hvorfor det er så vanskelig og vondt å se deg, så synes jeg du skal få tak i det, så blir det hele litt mer forståelig for deg? Og kanskje litt lettere for deg å samarbeide med henne om hvordan hun skal komme rundt dette problemet. For akkurat det er nettopp hennes problem. Noe hun absolutt må arbeide med, for at resultatet hva hun føler skal ikke få negative konsekvenser for barnet! Både du og barnet skal få møte hverandre uavhengig av hva moren sliter med. Og det regner jeg med og håper de vil arbeide med henne på familievernkontoret. Må si jeg synes det er totalt uakseptabelt at hun nekter deg kontakt med barnet før tur til familievernkontoret! Det håper jeg hun får en gedigen refs for.

Men jeg synes i alle fall at det var veldig voksent av henne å ta kontakt med familievernkontoret. For det er åpenbart at hun har problemer med deg, og at du har problemer med henne. Og kanskje synes hun også at det er dumt at det skal gå utover barnet deres. Så det synes jeg du skal se positivt på. Hun har tatt kontakt med rette instanser for å få hjelp til dere. Familievernkontoret er flinke til å megle og veilede par gjennom kommuniksajonsproblemer. De kommer garantert til å si din side av saken, selv om de først og fremst vil sette barnet deres aller viktigste prioritet. Men som alle som skal megle, så er partene som stiller, og deres innstilling til å få til et samarbeid som er det viktigste. Man kan lede hesten til vann...

Derfor, eller uansett, kan du vel arbeide litt med deg selv og ikke minst dine følelser. For meg virker det som det har skjedd så mye og på kort tid. Hvordan tenker og føler du egentlig om det å være far? Hadde du egentlig lyst til at hun skulle ta abort? Hvordan var forholdet mellom dere to? Hvordan ble det etter graviditeten? Har du bearbeidet de vonde og vanskelige følelsene om at du kanksje ikke var faren til barnet? Hvordan har alle de vanskelige følelsene og usikkerheten om alt som skjer påvirket hvordan DU oppfører deg ovenfor moren? Ovenfor barnet? Har du gjort noe som kanskje har sabotert et godt forhold? Har du sagt eller gjort eller latt være å gjøre/si noe som gjør at det forverrer forholdet?

Det er ikke meningen du skal svare på disse, men slike spørsmål kan du gå gjennom med deg selv. Kanskje om du får mer orden på alle følelser og tanker, så klarer du å se løsningen lettere? Som med alle konflikter så løser man også mye på stemningen og arbeidet ut av en (par)konflikt om man klarer å innse hva det er som jeg gjør galt, og ikke minst innrømme denne svakheten for den andre. Det er beroligende for den andre part at man har innsett sine feil, og ikke minst blir det lettere for denne part og innrømme hva ens egne feil er.

Jeg må si at jeg blir litt negativ med en gang en forelder tar opp økonomi-kortet. Med all forståelse, så kan jeg forstå at du føler det slik, med tanke på at du ellers får bidra til barnet ditt. Men det høres litt ut som du synes det er en belastning at du må betale. Burde det ikke være en glede at det i det minste er noen behov barnet trenger du får være med på? Og kan hende det er lettere for moren å ta kontakt med deg om dette håndfaste (trenger hun penger til bleier, så trenger hun bleier etc) enn følelsesmessige og relasjonelle behov barnet har? Kan hende hun ikke trenger så mye kontakt med deg for å få til dette som det andre.

Til slutt så vil jeg råde deg til å velge hva du vil prioritere: Arbeid eller barnet. Når begge deler er så krevende at det tapper deg helt, så må du begynne å få orden på ting. Jeg sier ikke du skal si opp jobben eller si opp barnet. Men hva er det du skal fokusere på. Å bekymre seg for begge deler samtidig fungerer nok dårlig. Jeg tror at du vil dra nytte av å få løse den personlige konflikten først. Da blir tankene klarere og overskuddet mer til både fritid og arbeid. For jeg tror vel at det er konflikt med moren til barnet ditt som gjør at du føler deg maktesløs og håpløs? Det er egentlig dette som gjør at du stanger.

[Gjest Gjest]

Storm?

[Kosemose]

Du har fått mange gode råd, og jeg slutter meg til. Ta kontakt med familievernkontoret og få orden i foreldreansvar og samvær så fort som mulig. Kanskje lurt å ta vare på sms'er som går mellom dere? Skjønner godt det er mye med ny jobb og en baby med komplisert forhold til babyens mor, men med litt starthjelp fra familievernkontor bør du kunne holde tritt begge steder håper jeg! Lykke til, du kommer til å takke deg selv senere for at du ikke gir opp nå!

[Gjest Gjest]

Hva rører det seg i hodet på en mor som oppfører seg sånn

Dere fikk barnet sammen og du har like mye rett til å se barnet du som henne!

Ta kontakt med familiemekler og jeg lover deg at de ser på hva som er det beste for barnet, ikke hva bare mor tror hun kan kreve!

Meld deg inn her også

http://www.f2f.no/index.cfm?pageID=362

Ønsker deg alt godt og lykke til

[TheHairyToothfairy]

Takker for mange gode svar. F2F var en bra side, jeg sitter og leser meg klok der nå.

Skulle etter planen besøke dem idag, men som sagt - det får jeg plutselig ikke lov til, og jeg nekter tvinge meg på. Det føles som et stort farlig dyr å overvinne all denne vanskeligheten, siden jeg føler at alt jeg gjør og sier er feil.