Livet med kreften

[B.A.]

Var på sykehuset igjen idag og hadde en veldig god samtale med legen min som er så fantastisk. Vi pratet om at jeg ikke må stresse eller la meg stresse av andre. Jeg føler et veldig forventningspress fra andre om at nå må jeg vite hva jeg vil med fremtiden min, når skal jeg jobbe, når jeg skal alt mulig...Folk forventer en dato for når jeg er tilbake til sånn jeg var før kreften. Det vil aldri skje, jeg vil alltid ha levd dette livet med kreften og det har forandret meg. Blir utrolig irritert på folk som ikke skjønner at det tar tid for meg å bli frisk nå.

Jeg har vært gjennom 17uker med sterk cellegift, smerter, 11mnd med kvalme og oppkast og så evig mange andre plager at jeg ikke gidder å ramse de opp engang. Selvfølgelig tar det tid før jeg skal gjøre noe som helst igjen.

Ja jeg er lei av å være syk, sint fordi jeg ikke kan gjøre ting og kan godt klage masse om alt men jeg kan også le til jeg får vondt i magen, komme på fest og ha et par øl, gå lange rolige turer i sola, men det betyr ikke at jeg ikke er ganske svak enda og at en influensa kan sende meg på sykehuset i lange tider.

Jeg har ingen dato på når jeg kan orke ting, jeg vet ikke når jeg kan drikke meg full igjen og jeg klarer ikke å planlegge langt frem i tid lengre. Jeg har levd med kreften og levd uten å vite om jeg kom til å ha noe fremtid i det hele tatt, jeg kan ikke skru av de tankene og følelsene. Ikke be meg om det. Så om jeg ikke vil legge planer lengre enn en uke frem i tid, så lær deg å leve med det og kanskje til og med prøv å forstå meg.

Mye av grunnen til at jeg har trukket meg litt bort fra vennene mine er nok også dette, at jeg ikke orker noe som helst press. Er så mange som spør om de samme tingene og jeg blir gal i hodet og trist og av og til ganske deprimert av det. Jeg føler da at jeg ikke er god nok før jeg er tilbake sånn som jeg var, at jeg ikke kan si ifra hvor sliten og ødelagt jeg egentlig er fordi jeg ikke møter noe forståelse fordi jeg har jo klart meg.

Oi.. hadde visst litt tanker å få ut idag. Kjenner at jeg har litt lite lyst til å poste dette fordi jeg ikke vil vise den siden av meg. Den ekle og sinte siden. Men dette er dagboken MIN og den heter Livet med Kreften, og det er sånn livet føles akkurat nå.

[Teriyaki]

Du må få lov til å få ut de vonde tankene også: klem:

Jeg tror at selv om det er vanskelig, så er det viktig å ikke distansere deg fra vennene dine. De er en viktig del i livet ditt, og du må ikke miste dem. Hvis du orker så kan du jo prøve å forklare hvordan situasjonen er slik at de klarer å forstå det litt bedre. Bare gjennom forståelse kan presset bli mindre.

[B.A.]

Gode og sanne ord Teriyaki, og jeg jobber med denne forståelsen hele tiden. For det går begge veier, og jeg må kunne forstå dem og.

Formen er ganske god om dagan faktisk, magen har endelig begynnt å komme seg etter forrige helgs ødeleggelse og jeg føler meg mer opplagt nå enn på ganske lenge. Kansje har det noe med at jeg er hos gutten? Fikk lov av legen å dra og da ville vi være sammen på 17. mai, selv om det betyr at vi ikke kan til byen. Er jo en ganske så stor mengde mennesker i byen den dagen så da skal jeg klare å holde meg unna

Go helg alle sammmen

[*appifany*]

God helg, B.A.! Så herlig at du faktisk føler på kroppen at du begynner å bli litt bedre, ingenting er bedre å lese enn det Å det er ikke nødvendig å dra til byen på 17.mai, det er og evt mulig å få med seg underholdning hjemme

Kos deg masse!

[B.A.]

Gratulerer med dagen alle sammen!!

Har hatt en veldig fin 17. mai så langt, og med utsikter mot hjemmelaget hamburger og en kald øl blir iallefall ikke dagen verre

[*appifany*]

Gratulerer !!!

Det er nice med øl på 17.mai

[Felicity]

Gratulerer med dagen Håper den blei fin Klem

[B.A.]

Takk for det dere, hadde en veldig fin og rolig 17.mai feiring med gutten.

Er hjemme igjen nå, måtte jo på sykehuset denne uken også. Var der idag og formen er sinnsykt dårlig akkurat nå. Kjemper en allerede tapt kamp mot kvalmen og merker at det blir lite søvn på meg inatt. Er øm og vond i ryggen etter ryggmargsprøven og føler meg jævli.

Er så deprimerende at formen min blir sånn når jeg har hatt en såpass bra helg.Det ene øyeblikket er jeg i god form og det neste er det cellegifts-formen som er tilbake igjen.

Ellers har jeg fått dårlige dårlige nyheter om ei venninne som har ca samme sykdomshistorie som meg og som også var i remisjon. Nå er det kommet tilbake og er så aggresivt og mye at de ikke vet om det er noe de kan gjøre.

Tenker jo på meg selv og da når sånt skjer, at det ikke er lenge igjen til første sjekken min og hva gjør jeg hvis det er tilbake. Jeg er mest optimistisk og positiv, men tenker litt på om hva jeg ville gjort hvis det var sånn og hvor mye jeg orker å kjempe. Under en mnd igjen til sjekk og jeg er redd.

[*appifany*]

Å nei!? Stakkar jente. klarer ikke forestille meg hvordan det er å være i remisjon og så få tilbakemelding om at det er kommet tilbake Det må være helt grusomt! Håper ikke dette skjer med deg

[vidvandre]

Hei, stor klem! Krysser fingrene for deg, jeg.

[Teriyaki]

Hei B.A.

Skjønner godt du blir redd av, og for veninna di. En ting er jo at det er vondt å tenke på for henne, men en annen ting er jo at du selv går rundt med samme risikoen.

Vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg håper du klarer å ikke tenke for mye på det, men det er jo lettere sagt enn gjort.

Jeg krysser i alle fall alt som kan krysses for deg! Du skal vinne over dette!

[B.A.]

Var hos venninna mi idag, hun som har fått kreft igjen, jeg kan kalle henne K fra nå av.

Er blitt så alvorlige samtaler nå, grusomme emner vi er innom når vi prater. K tenker mye på hva som kommer til å skje og idag har vi pratet om begravelsen hennes og om hvordan hun vil dø. Jeg skjønner at hun trenger å prate om det med noen, og jeg stiller jo opp. Så går jeg hjem og griner til det er tomt for tårer.

Er så uvirkelig for meg at vi prater om det, tror ikke jeg skjønner helt hvor ille det er nå. Jeg vil ikke skjønne det, for det er så utrolig jævli!

Tusen takk for klemmer dere, jeg trenger de nå om dagen.

[Gjest Blondie65]

Var hos venninna mi idag, hun som har fått kreft igjen, jeg kan kalle henne K fra nå av.

Er blitt så alvorlige samtaler nå, grusomme emner vi er innom når vi prater. K tenker mye på hva som kommer til å skje og idag har vi pratet om begravelsen hennes og om hvordan hun vil dø. Jeg skjønner at hun trenger å prate om det med noen, og jeg stiller jo opp. Så går jeg hjem og griner til det er tomt for tårer.

Er så uvirkelig for meg at vi prater om det, tror ikke jeg skjønner helt hvor ille det er nå. Jeg vil ikke skjønne det, for det er så utrolig jævli!

Tusen takk for klemmer dere, jeg trenger de nå om dagen.

Her får du nok en klem. Dette må være ufattelig tungt ja.

[B.A.]

Føler meg så tom, vet ikke hva jeg skal si. Prater mye med K om hva hun skal igjennom og hvordan vi tror det er å dø. Allerhelst vil jeg bare bli reddet fra hele denne syke situasjonen.

[Ella*]

Huff, for en grusom beskjed venninna di har fått. Kjempetrist.

Hun er heldig som har deg å snakke med da.

Mange

[Gjest Cho]

Sender mange klemmer din vei.

Her har du kjempet deg gjennom din egen sykdom, og så skal du forlade mæ hjelpe venninnen din igjennom det samme, du er et fantastisk menneske, B.A!

[*appifany*]

Ja, enig med hun over. Du er et fantastisk menneske

[Felicity]

klem til deg

[B.A.]

Ville jeg dødd i ubeskrivelige smerter og vært klar i hodet eller uten smertene men egentlig helt borte mentalt...?

Det er jo selvfølgelig ikke noe en kan velge på forhånd, men herregud for et valg. Er litt redd for at jeg skal måtte ta det valget selv.

Til dere nydelige mennesker som skriver her inne og klemmer og sender gode tanker både til meg og K, Tusen takk for all støtte

[B.A.]

2 uker igjen til jeg skal ha nye prøver nå. De sier den første er den verste for det er den skumleste, men jeg tror alle er like skumle for kreften kan alltid ha kommet tilbake. Selv om det er mest vanelig i løpet av første året.

Pratet med K idag, hun starter behandling denne uken noe som innebærer operasjoner hvor de skal fjerne livmoren, brystene og mye lymfer.

Hun vil komme i overgangsalderen, ha store smerter og slite med en følelse av identitetskrise.

Hva gjør oss kvinner til kvinner? Hvis en ser vekk fra alt det ytre som pupper, hår, sminke, kjønnsorgan osv, hva skiller oss fra menn?

Jeg er kvinne fordi jeg har to like kjønnskromosomer. Jeg er foskjellig fra en mann fordi jeg bruker hjernen litt anderledes, jeg er fra gammelt av en samler mens menn er krigere. Jeg vil løse konflikter med å snakke i stedet for å sloss.

Den dagen K spør meg om hun fremdeles er kvinne etter alle operasjonene vil jeg ha et bedre svar å gi henne enn at det er pga kromosomene.