Forhold til veileder

[Gjest Gjest]

Dere som har skrevet masteroppgave/doktorgrad ved universitetet, hvordan var deres forhold til veileder underveis? Tenker altså ikke på noe romantisk forhold, noe som uansett er uaktuelt i mitt tilfelle, siden veileder er kvinne, (men alltid lurt å presisere ting på KG...) men mer generelt; hvordan var terskelen for å oppsøke vedkommende med spørsmål, følte dere dere "sett" av veileder osv? Jeg har til og med hørt om studenter som kan drikke kaffe sammen med veilederen sin, men dette hører kanskje til unntakene...

[Gjest Gjest_Julie_*]

Da jeg studerte i utlandet var det helt naturlig og en selvfølge for meg å få god kontakt med et par av foreleserne (der en av dem også var en oppgaveveileder). Jeg følte at studier, studenter, oss, alle, oppgaver, prestasjoner osv. ble sett som en helhet. Det var også naturlig for meg å drikke et glass vin med den ene foreleseren, det var bare hyggelig. Alt var gøy og karakterene gode. Veileder og student var i stadig dialog der det måtte passe, i heisen, i gangen, ute i frisk luft og ellers. Selv om veilederne gikk i dress og det ytre var formelt var alt annet uformelt.

I Norge (Oslo) ble ingenting av dette naturlig. Der var det mer krampaktig, kunstig, stivt og rigid. Veilederne og foreleserne gikk ikke formelt kledd (mildt sagt!), derimot synes jeg det var mer tungt å nå inn til de, da mange av de virket svært reserverte. Veiledning var forbeholdt kontoret til veilederen. Da måtte en fatte seg i korthet og følte kanskje at man var litt til bry. Det vitenskapelig aspektet ble kjedelig. Karakterene ble middelmådige.

Jeg vet ikke hva som er vanlig men ut fra det jeg har sett ved norske utdanningsinstitusjoner har alle ansatte nok med sitt og det er ikke tid og plass til studenten. Jeg så heller ikke noe gjensidig repsekt-forhold i Norge slik jeg kunne merke var mer tilfelle i utlandet, der det også var mer høflig og respektpreget.

[Gjest Morgan le Fay]

Jeg har gjennom både hovedfag og doktorgrad hatt et slikt forhold til veileder og fagmiljøet generelt som Julie-gjesten refererer til i første del av innlegget sitt.

[Gjest Gjest]

Heldige dere... Jeg skulle så gjerne også hatt det slik. Nå er min veileder utenlands, og kommer ikke til Norge igjen før jeg er ferdig med oppgaven. Vi gjennomfører veiledning på e-post, og det fungerer fint. Hun var imidlertid til stede i en periode tidligere, men jeg synes aldri vi fikk noen god kontakt, selv om hun utvilsomt er en søt og hyggelig person. Så selv om hun hadde vært her, tviler jeg på at ting ville vært annerledes - drukket kaffe sammen ville vi nok ikke gjort under noen omstendigheter... Men det er litt trist, for jeg har inntrykk av at veldig mange andre har et bedre forhold til sine veiledere enn det jeg har, og har hatt.

[Gjest Gjest]

Jeg har en veileder som er veldig "professorete" på mange måter. Han er ekstremt distré. Jeg har store problemer med å kommunisere med ham. Da jeg holdt på med master spurte jeg ham om hjelp én gang. Han sa han skulle tenke på det, men det ble aldri til at jeg fikk noe svar. Hvis jeg prøver å snakke med ham så hører han overhodet ikke etter hva jeg sier, og bare skravler og skravler om ting som ikke er i nærheten av å være relevant til det jeg prøver å diskutere med ham. Uheldigvis er han den eneste aktuelle veilederen der jeg er, så jeg har ham som veileder på doktorgraden min også... Men han er ikke slik med de mannlige studentene sine, merker jeg. Dem inviterer han på middag, og de diskuterer fotball og sport og biler og gudene vet hva (jeg har kontor rett over gangen og han snakker konstant med utestemme....).

Det er omtrent 50/50 med resten av veilederne der. Et par av dem er sånne som er med på fester hjemme hos studentene sine, der er det fullt kameraderi, mens andre er mer distanserte. Noen følger veldig tett opp, og spør studentene daglig hvordan det går, mens min er helt i andre ytterkanten.

[Gjest Gjest]

Professoren nevnt i siste innlegg høres noe slitsom ut, ja... Jeg har også en følelse av at min veileder kommer bedre overens med andre enn med meg, ut fra det lille jeg har sett av henne i forskjellige situasjoner.

Mye av feilen er nok min, for jeg er av natur litt reservert, og har nok en god del mindreverdighetskomplekser i forhold til fagpersoner. Jeg har aldri følt meg særlig bekvem når jeg har snakket med henne, så det kan det jo godt hende at hun har lagt merke til. Trist er det uansett.

[Antagonist]

Jeg har rimelig god erfaring med de to veilederne jeg har hatt på hovedfags- og doktorgradsnivå, selv om de begge var forskjellige, og hadde ulike måter å veilede på.

Jeg var veldig fornøyd med kommunikasjonen med hovedfagsveileder - vi avtalte hver gang når jeg skulle levere noe til ham neste gang, og han kom alltid med konsis og god tilbakemelding. Han hjalp meg også med prosjektskissen til doktorgradssøknaden, og hadde jeg tatt doktorgraden min på samme sted, ville jeg helt klart spurt om han ville veilede meg. Men jeg kan ikke si jeg har hatt noe særlig med ham å gjøre i ettertid, og han er ikke en jeg føler det er naturlig å gå til med faglige spørsmål i dag.

Doktorgradsveilederen min er en anerkjent eksentriker, både som person og faglig. Så selv om han er dyktig og ga gode tilbakemeldinger, tok det ganske lang tid før jeg følte jeg ble kjent med "metodene" hans for veiledning, men etterhvert synes jeg det funket bra. Men det var vanskelig å få ham til å komme med tilbakemeldinger på annet enn det som spesifikt skulle inn i avhandlingen, så artikler og konferansepapers snakket vi veldig lite om. Dermed blir det ikke naturlig å gå til ham for råd nå i ettertid, selv om jeg ser for meg at jeg kommer til å snakke med ham når jeg skal forsøke å få avhandlingen min utgitt.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg har veldig god kontakt med min veileder. Slår alltid av en prat når vi møtes i gangen, og jeg føler at jeg kan stikke innom når som helst hvis jeg har spørsmål utenom fastsatt veiledningstid. Mitt inntrykk er at det kan variere veldig med hvor man studerer. Har hørt om noen som har sett veilederen et par ganger, og hvor de føler at han knapt vet hvem de er. Der hvor de studerte, var inntrykket at veilderene så på veiledning som et nødvendigvis onde de hadde forpliktet seg til. Den følelsen har heldigvis ikke jeg.