Til dere som har tenkt

[Gjest Gjest_mamma_*]

Jeg er mor, og jeg er bitter på far til vårt barn, rett og slett forbannet.

Her sitter jeg med en tenåring som har vanlige tenåringsproblemer, sliter med å finne sin identitet, og i tillegg en tenåring som føler seg sviktet av far..

Min eks har alltså påført barnet ekstra belastning, hans flytting har ført til konflikt mellom han og barn - og jeg står midt i mellom som mekler..

Flyttingen skapte ikke konflikter til å begynne med, barnet sa det var greit - nå kommer det til overflaten, sinnet, sorgen over en far som ikke er tilstede i hverdagen..

Jeg er bitter fordi den pokkers fyren har skapt flere problemer for barnet, og flere problemer for meg, at jeg må rette opp i elendigheten hans, ÆSJ - det hjelper ikke akkurat på samarbeidet.

[Gjest Mayamor]

Hva med å la barnet ordne opp med far selv? Hvorfor klarer ikke barnet kommunisere med sin egen far? Mail, telefon, sms, mms, msn er fine måte å kommunisere på når avstandene tilsier det. Ellers vil jeg foreslå lengre samvær i sommer, jul, vinterferie, påske, høsteferie, pinse, maihelligdager, planleggingsdager etc. La din egen frustrasjon vike og fokuser på det positive. La også barnet vite at mamma og pappa er glad i det, hvordan løse konflikter, kommunisering etc. Lykke til.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Mayamor: Jeg har gjort alt du sier og mere til, tro meg, jeg er en løsningsorientert person, nå har jeg ikke tid er ork til mine egne ting, jeg er tom, jeg har ikke mere å gi.

Det finns ikke flere ting å prøve på - dette var ikke en tråd jeg ville ha råd i - dette var en tråd til de som vurderer å flytte fra barna sine - slik at de kan skjønne det visst samarbeidet går i stå, og visst barna vender seg i mot dem: det er deres egen feil!

[Gjest Silmarill]

Jeg antar dere pratet om dette før han flyttet så langt unna?

Sønnen din sa det var greit dengangen og du sa kanskje også da at dette var greit!

Hva sier far? Er han frustrert over situasjonen eller blåser han i det?

Hvor langt unna er det han bor og hva er muligheten for at han kanskje kan flytte nærmere?

Du skriver til Mayamor at du ikke spør om råd, men må også si at du strengt tatt ikke trenger å være en megler for din tennåringssønn - sånn hele tiden altså!

Ikke la ditt sinne over hans far gå utover sønnen din! Kanskje du gjør han mere frustrert og lei seg da!

Ingen trøst kanskje, men du er ikke alene om situasjonen.

Der finns også de barna som har en far som faktisk bor i nærheten men som ikke stiller opp fordet!

[Gjest Gjest_mamma_*]

Simarill: Nei, vi diskuterte ikke før han dro, vi fikk bare beskjed om at sånn var det, tror barnet sa det var i orden for å trøste seg selv - det hadde ikke gjort noen forskjell uansett.

Jeg sa at jeg ikke syntes det var greit, men at jeg måtte godta det - jeg har ikke mandat til å nekte - hvorfor regner du med at jeg sa at det var greit??

Far er også frustrert, og jeg lar ikke bitterheten gå ut over hverken den ene eller den andre, det er derfor jeg er sliten, jeg er nedgradert til en konfliktløser - sitter mellom barken og veden og må handle med varsomhet - hele tiden passe på å gjøre det riktige, det er TUNGT!

Jeg vil ikke gå inn på detaljer, men jeg må få lov til å synes dette er urettferdig fordi situasjonen kunne vært unngått.

Ingenting av dette kommer til far eller barn - dette er bare et rop til de som vurderer å flytte.

[Gjest Mayamor]

Jeg er forsåvidt enig i at det er dumt at en flytter langt bort fra barna sine eller med barna sine. Samboeren min sliter med ekskonen som tok barna langt bort fra seg, men det er "bare" å gjøre det beste ut av situasjonen. En tenåring kan vel klare å kommunisere med sin egen far dersom forholdet var av den karakter før han flyttet slik at gutten savner ham så fælt nå...

Det er mange barn som har en mor eller far som ikke har noen kontakt, eller der en eller begge er tatt fra barna sine, for ikke å snakke om dem som har døde foreldre. Din sønn har en flott mulighet: han kan gi klar melding til sin far. Ikke sy puter under armene hans og skyld på fraværende far for guttens problemer.

Jeg betviler ikke at du har gjort alt du kan dersom du sier det, har ingen grunn til det, MEN en sak har alltid to sider. Grunnen var kanskje jobbmuligheter? Økonomi? Kjærlighet? Annet? Hvorvidt det er mulig for far å komme tilbake - er jo noe sønnen kunne tatt opp med sin far. Kanskje han når inn til ham hvor du ikke har noen sjangse? Dersom det er noe barna til samboer vil, snakker de selv med moren - for spør faren ekskonen sin - er svaret alltid nei. Og dette har barna funnet ut selv...

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig med deg Ts. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen er villig til å flytte fra barna sine slik at det går betydelig utover samvær. Jeg er selv alenemor, og jeg hadde aldri flyttet langt unna far. Det er å sabotere samværet uansett hvilken grunn man har.

Jeg synes utrolig synd i de barna som mister kontakten med foreldrene sine på denne måten.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Mayamor: Du må ikke gå utifra så mye når du vet så lite om situasjonen. Det er tullete å tro at hvis man kommuniserte bra før så gjør man det alltid. Ting skjer på veien som kan forandre på det, og fravær av samvær er en av de tingene som kan vanskeliggjøre en god dialog, tenåringer og hormoner er en annen ting - sammen er det krutt :kaffe:

Eh, sy puter under armene, hvor i all verden henter du konklusjonene dine fra, du tråkker med begge beina i salaten til opplysning. Så du tror at alle barn uten problem kan kikke sine foreldre i øynene å si sin mening, da kan jeg fortelle deg at det kan være mange grunner til ikke å tørre det.

Ja en sak har alltid to sider, i denne saken valgte far å flytte, saken er at han hadde et valg, han kunne valgt annerledes, han kunne også gjort flyttingen på en mer tålelig måte for barnet sitt.

Jeg gjør det beste ut av situasjonen Mayamor - skjønner ikke hvorfor du tror noe annet - mener jeg har gitt uttrykk for det lengere oppe i tråden.

Jeg er oppgitt og lei i dag, helldigvis er det lov å være så menneskelig at man noen dager kan få en utblåsning og få klage i for eksempel dette forumet

[Gjest Gjest]

Hva med å la barnet ordne opp med far selv? Hvorfor klarer ikke barnet kommunisere med sin egen far? Mail, telefon, sms, mms, msn er fine måte å kommunisere på når avstandene tilsier det. Ellers vil jeg foreslå lengre samvær i sommer, jul, vinterferie, påske, høsteferie, pinse, maihelligdager, planleggingsdager etc. La din egen frustrasjon vike og fokuser på det positive. La også barnet vite at mamma og pappa er glad i det, hvordan løse konflikter, kommunisering etc. Lykke til.

KJære deg. Kan det tenkes at baret sliter med lojalitetskonflikt? Det er slett ikke alltid lett for en tenåring å prate med sin far (eller mor for den saks skyld) Fokuser på det positive? Hva er det når barnet ønsker sin far i hverdagen. Vi vet ikke bakgrunnen for at far i denne saken har flyttet, men det er nærtliggende å tenke at han flytter pga jobb eller ny samboer. I begge tilfellene er det naturlig at gutten føler seg sveket. Lange samvær i ferier, kan ikke sammenliknes med kontinuerlig kontakt.

På bakgrunn av dine lettvinte forslag vil jeg nesten tenke at du har en mann/samboer som har flyttet fra sine egne barn..... og derfor har behov for å bagatellisere problemet.

[Gjest Gjest_Sol_*]

Jeg er mor, og jeg er bitter på far til vårt barn, rett og slett forbannet.

Her sitter jeg med en tenåring som har vanlige tenåringsproblemer, sliter med å finne sin identitet, og i tillegg en tenåring som føler seg sviktet av far..

Min eks har alltså påført barnet ekstra belastning, hans flytting har ført til konflikt mellom han og barn - og jeg står midt i mellom som mekler..

Flyttingen skapte ikke konflikter til å begynne med, barnet sa det var greit - nå kommer det til overflaten, sinnet, sorgen over en far som ikke er tilstede i hverdagen..

Jeg er bitter fordi den pokkers fyren har skapt flere problemer for barnet, og flere problemer for meg, at jeg må rette opp i elendigheten hans, ÆSJ - det hjelper ikke akkurat på samarbeidet.

Jeg synes ikke du skal være mekler! En mekler skal være nøytral. Du er altfor personlig og følelsesmessig engasjert. Du vil ta parti på feil grunnlag. (jada jada du kjenner både barnet ditt og barnefaren - men nettopp det er litt av problemet).

Få profesjonell hjelp!

Når det gjelder det å flytte langt vekk fra barna sine.

Det blir ALDRI lett å samarbeide da! Om man ikke hadde problemer før så får man det ihvertfall da. De eneste som dette kan fungere for er om den som flytter er en drittsekk som man uansett ikke har fordel av å ha i livet sitt.

[Gjest Mayamor]

Det var ikke meningen å annta noe som helst, jeg kom med en betraktning sett utenifra. Men jeg skjønner at mine betraktninger kan føles såre for Ts, og siden dette er Ts sin tråd; respekterer jeg det og sier lykke til videre.

[Gjest Gjest]

Mayamor: Du må ikke gå utifra så mye når du vet så lite om situasjonen. Det er tullete å tro at hvis man kommuniserte bra før så gjør man det alltid. Ting skjer på veien som kan forandre på det, og fravær av samvær er en av de tingene som kan vanskeliggjøre en god dialog, tenåringer og hormoner er en annen ting - sammen er det krutt :kaffe:

Eh, sy puter under armene, hvor i all verden henter du konklusjonene dine fra, du tråkker med begge beina i salaten til opplysning. Så du tror at alle barn uten problem kan kikke sine foreldre i øynene å si sin mening, da kan jeg fortelle deg at det kan være mange grunner til ikke å tørre det.

Ja en sak har alltid to sider, i denne saken valgte far å flytte, saken er at han hadde et valg, han kunne valgt annerledes, han kunne også gjort flyttingen på en mer tålelig måte for barnet sitt.

Jeg gjør det beste ut av situasjonen Mayamor - skjønner ikke hvorfor du tror noe annet - mener jeg har gitt uttrykk for det lengere oppe i tråden.

Jeg er oppgitt og lei i dag, helldigvis er det lov å være så menneskelig at man noen dager kan få en utblåsning og få klage i for eksempel dette forumet

Skal du ts diktere hva andre skal skrive i tråden din også nå da?

Skjønner at du er frustrert, men så lenge noen personer prøver å komme med positive innspill og råd til deg, kan det vel ikke være nødvendig å rakke ned på de av den grunn - selv om det ikke var akkurat hva du ville høre.

[Gjest Gjest_Siren_*]

Denne tråden burde jo ha vært stengt for svarmuligheter. Det er jo opplagt at trådstarter ikke ønsker noen dialog eller råd rundt situasjonen slik hun svarer de som prøver å hjelpe. Så kan man jo diskutere om man ønsker å ha tråder på et diskusjonsforum som det ikke er ønskelig med svar på.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Skal du ts diktere hva andre skal skrive i tråden din også nå da?

Skjønner at du er frustrert, men så lenge noen personer prøver å komme med positive innspill og råd til deg, kan det vel ikke være nødvendig å rakke ned på de av den grunn - selv om det ikke var akkurat hva du ville høre.

Jeg synes ikke mayamor sitt innspill var positivt jeg, og tråden handler ikke om at jeg vil ha råd - da hadde jeg lagt ut helheten i situasjonen.

Dette skriver Mayamor: Det er mange barn som har en mor eller far som ikke har noen kontakt, eller der en eller begge er tatt fra barna sine, for ikke å snakke om dem som har døde foreldre. Din sønn har en flott mulighet: han kan gi klar melding til sin far. Ikke sy puter under armene hans og skyld på fraværende far for guttens problemer.

Mitt barn har på ingen måte en flott mulighet i mine øyne, og jeg har på ingen måte sydd puter noen steder, jeg synes faktisk at disse antakelsene er direkte frekke.

Tråden handler om at alle som vurderer å flytte langt fra barna sine bør tenke seg om en gang eller ti - det er nemlig ikke alle som gjør det.

Som trådstarter forbeholder jeg meg retten til å be innspill handle om problemstillingen. De som har en annen problemstilling - f.eks som vil spekulerere i hva som kan være til hjelp hvis en forelder flytter kan lage sin egen tråd. Jeg skal med glede delta, har mye bra å komme med.

[Gjest Alenemor til 2 tennåringsgutter]

Til trådstarter.

Du kommer med din frustrasjon i en egen tråd og blir nærmest sur og fornærmet når noen svarer deg i beste mening :klø:

Om du ikke vil ha råd fordi du har prøvd alt lurer jeg på hvorfor du lagde denne tråden?

Om det kun var får å få ut frustrasjon kunne du postet det i tråden som heter: den store frustrasjonstråden

[Gjest Gjest_mamma_*]

Til trådstarter.

Du kommer med din frustrasjon i en egen tråd og blir nærmest sur og fornærmet når noen svarer deg i beste mening :klø:

Om du ikke vil ha råd fordi du har prøvd alt lurer jeg på hvorfor du lagde denne tråden?

Om det kun var får å få ut frustrasjon kunne du postet det i tråden som heter: den store frustrasjonstråden

Du har et godt poeng der, dette ble skrevet i frustrasjon over min eks og ellers alle de som reiser sin vei og tror at barna deres klarer seg for barn er så tilpassningsdyktige.

[CeeCee]

Dersom barnet savner far i hverdagen, er det noen mulighet for at barnet kan flytte og bo fast hos far??? Det ville vel vært den beste løsningen?

[Gjest Gjest_mamma_*]

Dersom barnet savner far i hverdagen, er det noen mulighet for at barnet kan flytte og bo fast hos far??? Det ville vel vært den beste løsningen?

Tenåringen vil ikke det, og hverken jeg eller far ser på dette som en mulig løsning heller. Løsningen vil være at far flytter tilbake, men jeg skjønner at det ikke lar seg gjøre for far.

[Gjest Gjest]

Her er svaret du vil ha

Forstår du er frustrert

Forstår at sønnen er frustrert

Forstår at far er frustrert

Ja dette var dumt av far

Ja du har prøvd alt

Nå er det ingen vei tilbake.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Her er svaret du vil ha

Forstår du er frustrert

Forstår at sønnen er frustrert

Forstår at far er frustrert

Ja dette var dumt av far

Ja du har prøvd alt

Nå er det ingen vei tilbake.

Takk, det varmet