Er de kristne i stand til å lyge?

[Gjest vimselot]

Jeg mener at de s.k. kristne lyger så det holder, ikke mer enn andre, de får ha sin tro i fred for min del...

Men i går hørte jeg utsagnet fra en bekjent: "hun kan vel ikke lyge, hun er jo religiøs"...

Hva jeg sa, er uinteressant, men jeg klarte ikke la være. De lyger de også, eller tar jeg feil?

Jeg lyger ofte, små hvite løgner, som ikke skader andre, og da er det jo ikke løgn per min definisjon i alle fall.

Og joda, om jeg må, kan jeg lyge så jeg trur det selv, men det er heldigvis hundre år siden...

Men, finnes det faktisk noen som trur at de som går ukentlig i kirka osv. ikke lyger?

(bortsett fra at de selvsagt ikke har standardsvaret, bare en tro, og det er ikke debatten)

Lyger de kristne?

[Gjest Gjest]

Ja, kristne lyver på lik linje som alle andre.

[Sans]

Kristne lyver da de også.

De har kanskje et annet forhold til løgn, enkelte av de, men de lyver.

[Gjest imli]

Alle mennesker lyver i blandt, religiøse eller ikke.

[Crash]

"De kristne". Ja, for kristne er jo en ensartet gruppe, akkurat som "de ikkekristne".

[Gjest s.n]

Selvfølgelig lyver de kristne.

[Gjest Bellatrix]

Hvite løgner er av og til nødvendig, også for kristne.

[Pastor Knut]

Jeg mener at de s.k. kristne lyger så det holder, ikke mer enn andre, de får ha sin tro i fred for min del...

Ja, kristne lyver. Det er i det hele tatt umulig å leve uten å lyve en eller annen gang - gjerne flere ganger. Forskeren/forfatteren Sissel Bok har skrevet om dette og viser at slik er det. Det er også slik at teologien har i seg noe som legitimerer løgn (eller halvsannheter) under visse situasjoner. Thomas Aquinas var en stor kirkelærer som har skrevet om dette. Også andre har gjort det.

Og hvis vi mener at det å lure andre til å tro noe skal skje som ikke er sant, også er løgn, da driver også G-d og lyver. For G-d lurte Abraham til å tro at han skulle drepe sin sønn Isak som et offer til G-d. En gedigen bløff som bygde på en gedigen løgn, for G-d som er allmektig visste at det Abraham ble lurt til å skulle gjøre, ikke var sant. Og løgn har med å si usanne ting til andre eller utgi usanne ting for å være sant, slik som G-d gjorde med Abraham.

Så, joda, kristne og guder lyver. Å påstå noe annet er løgn.

Endret 20. oktober 2007 av Pastor Knut

[mamut75]

Tror ikke religion i seg selv hverken gjør et menneske bedre eller værre . Noen religiøse mennesker lyver , noen ateister lyver , noen agnostikere lyver .

Skal ikke komme inn på en annen debatt som går på hva det egentlig innebærer å lyve .

[amles]

Ja, de lyver. Det er mennesklig å lyve, tror det ligger i innstinktet vårt.

[Gjest Gjest]

Ja, kristne lyver. Det er i det hele tatt umulig å leve uten å lyve en eller annen gang - gjerne flere ganger. Forskeren/forfatteren Sissel Bok har skrevet om dette og viser at slik er det. Det er også slik at teologien har i seg noe som legitimerer løgn (eller halvsannheter) under visse situasjoner. Thomas Aquinas var en stor kirkelærer som har skrevet om dette. Også andre har gjort det.

Og hvis vi mener at det å lure andre til å tro noe skal skje som ikke er sant, også er løgn, da driver også G-d og lyver. For G-d lurte Abraham til å tro at han skulle drepe sin sønn Isak som et offer til G-d. En gedigen bløff som bygde på en gedigen løgn, for G-d som er allmektig visste at det Abraham ble lurt til å skulle gjøre, ikke var sant. Og løgn har med å si usanne ting til andre eller utgi usanne ting for å være sant, slik som G-d gjorde med Abraham.

Så, joda, kristne og guder lyver. Å påstå noe annet er løgn.

bløff og løgn er ikke det samme.

[Den unge fruen]

Jeg kan trygt si at vi lyver. =)

[Gjest puselabb]

Alle lyver.

[Pastor Knut]

bløff og løgn er ikke det samme.

Halvsannheter og løgn har mye felles. Og i mange sammenheger er bløffen også en løgn. Men det er mulig å bløffe uten å lyve, det er riktig. Jeg snakker ikke om det.

[Gjest vimselot]

Jeg vet da vel at alle lyger, kristen eller ikke. Forskjellen på en hvit løgn eller en ren løgn er stor, men jeg ble litt sjokkert når jeg hørte utsagnet "hun kan da ikke lyge, hun er jo kristen"...

Jeg kommer ofte med hvite løgner, og jeg ljuger noen ganger så det holder f.eks. her på kg.

Men å lyge for å skade andre, det har jeg (trur jeg da) aldri gjort.

Å fortelle sannheten slik man ser den selv, i en dialog/krangel kan også være en ekkel måte å skade andre på, og der er jeg perfekt, dvs. jeg kan lekse opp, og angrer etterpå, men da er skaden alt skjedd. Selv om jeg angrer aldri så mye, i etterkant...

Men da er jeg En part av en krangel/diskusjon og den andre er like frekk som jeg kan være...

Uten å være helt helt kynisk, vet jeg at vi er eksperter på løgn overfor oss selv, ganske ofte...

Fint at kristne kan lyge, har aldri trudd noe annet, ble bare litt satt ut når noen kan være så naive og tru at de som er s.k. kristne aldri lyger...

Men det er jo forskjell på løgn...

Endret 22. oktober 2007 av vimselot

[Gjest JV]

Jeg mener at de s.k. kristne lyger så det holder, ikke mer enn andre, de får ha sin tro i fred for min del...

Men i går hørte jeg utsagnet fra en bekjent: "hun kan vel ikke lyge, hun er jo religiøs"...

Hva jeg sa, er uinteressant, men jeg klarte ikke la være. De lyger de også, eller tar jeg feil?

Jeg lyger ofte, små hvite løgner, som ikke skader andre, og da er det jo ikke løgn per min definisjon i alle fall.

Og joda, om jeg må, kan jeg lyge så jeg trur det selv, men det er heldigvis hundre år siden...

Men, finnes det faktisk noen som trur at de som går ukentlig i kirka osv. ikke lyger?

(bortsett fra at de selvsagt ikke har standardsvaret, bare en tro, og det er ikke debatten)

Lyger de kristne?

Matteus 5:37

37 La rett og slett DERES ord ja bety ja og DERES nei nei; for det som er ut over dette, er fra den onde.

Men selv kristne mennesker er ufullkomne og kan komme til å lyve. Man kan ikke lyve med overlegg og satse på tilgivelse etterpå. Men man kan ha gjort en feil og angre oppriktig, be om unnskyldning og gjøre alt en kan for å unngå det i fremtiden. Da er det tilgivelse for en kristen som har løyet.

JV

[Gjest interessert]

Matteus 5:37

37 La rett og slett DERES ord ja bety ja og DERES nei nei; for det som er ut over dette, er fra den onde.

Men selv kristne mennesker er ufullkomne og kan komme til å lyve. Man kan ikke lyve med overlegg og satse på tilgivelse etterpå. Men man kan ha gjort en feil og angre oppriktig, be om unnskyldning og gjøre alt en kan for å unngå det i fremtiden. Da er det tilgivelse for en kristen som har løyet.

JV

Hvis "JV" betyr "Jehovas vitner", så er det litt interessant å se hva Vakttårn-Selskapet skriver om hva løgn er (Innsikt i skriftene, s. 215):

Det å lyve innebærer i alminnelighet å si noe usant til en som har rett til å få vite sannheten, og å gjøre det i den hensikt å bedra eller skade vedkommende eller en annen.

[...]

Selv om ondsinnet løgn kategorisk blir fordømt i Bibelen, betyr ikke dette at et menneske er forpliktet til å gi sanne opplysninger videre til folk som ikke har rett til å få kjennskap til dem. Jesus Kristus sa: «Gi ikke det som er hellig, til hunder, og kast heller ikke deres perler for svin, for at de ikke skal tråkke dem ned med føttene og snu seg om og rive dere opp.» (Mt 7: 6) Derfor avstod Jesus ved enkelte anledninger fra å gi fullstendige opplysninger eller å svare direkte på visse spørsmål hvis det ville ha ført til unødvendig skade å gjøre det. (Mt 15: 1–6; 21: 23–27; Joh 7: 3–10) I samme lys må man åpenbart se på det at Abraham, Isak, Rahab og Elisja villedet mennesker som ikke tilbad Jehova, eller holdt tilbake visse opplysninger fra dem. – 1Mo 12: 10–19; kap. 20; 26: 1–10; Jos 2: 1–6; Jak 2: 25; 2Kg 6: 11–23.

Er du fortsatt like kategorisk på at man ikke skal lyve, og la sitt "ja bety ja"?

Eller er det ikke løgn så lenge den du lyver for ikke direkte har krav på å vite hva som er sant?

Hvem bestemmer hvor den grensen går?

[Gjest en]

Hvem bestemmer hvor den grensen går?

Gud, såklart. Hun ser alt.

[Transmogrifier]

Gud, såklart. Hun ser alt.

Det heter HAN. Gud er en HERRE. Det står i Bibelen.

[Gjest En]

Det heter HAN. Gud er en HERRE. Det står i Bibelen.

Jahve er herren , altså gud. Men Gud har også et kvinnelig aspekt som du vil se her i denne teksten:

Et annet navn på Gud er "Sofia", "Hokmah" på hebraisk. Det betyr visdom, forstand, dyktighet, og det sies å være en attributt ved Gud. Ordspr.8.1-2: "Hør, visdommen (hokmah/sofia) roper! Forstanden lar sin røst høre! Hun står på toppen av haugene..." Her ser vi at det er en personifisert, kvinnelig egenskap: "hun". Når vi leser videre ser vi at Sofia var hos Gud før skapelsen, v.29b-30a: "da han la jordens grunnvoll, da var jeg bygningsmann hos ham". Sofia var altså Guds visdom, delaktig i skapelsen, Guds kvinnelige aspekt.

Sofia og Jesus

Hør hvor vakkert det sies i v.35: "For den som finner meg, finner livet og får nåde hos Herren." Altså: Den som finner Guds kvinnelige del finner livet, og får nåde hos Guds mannlige del, Jahve (Herren). Er det ikke på tide at vi skjønner at Jesus kom for å gjenopprette Guds kvinnelige del, Sofia?! Jesus kom med liv og nåde! Helt siden Justin Martyrens dager (d.165 EKr) har mange hevdet at Sofia var Jesus i sin preeksistens.

Det greske ordet "sofia", visdom og forstand, er et hunkjønnsord. Det samme gjelder det hebraiske ordet det er oversatt fra: "hokmah". "Hokmah" var med å skapte jorden (Ordspr.8.30). Sammenlign med det Paulus skriver i Kol.1.16: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter - alt er skapt ved ham og til ham." Les også Joh.1.1-. Gud sa: "La oss skape..." (1.Mos.1.26). Der var Hokmah/Sofia med som en del av "oss"/Gud!