MarianneE Skrevet 13. januar 2011 Forfatter #11942 Skrevet 13. januar 2011 Det har hjulpet og være på jobb. Noe har skjedd inni hodet mitt og jeg er ikke så tung til sinns lengere. Føler meg ikke som en zoombie lengere. Det går igrunn bra. Nei, det går bedre.
Frigg Skrevet 13. januar 2011 #11943 Skrevet 13. januar 2011 Det kommer nok til å ta en stund før dette synker inn og til dere kan godta det. Men jeg tror det er godt for deg å komme deg ut, enten på jobb eller med venner. Da får du ting litt på avstand. Vi tenker på deg alle sammen som er innom her
MarianneE Skrevet 13. januar 2011 Forfatter #11944 Skrevet 13. januar 2011 Det kommer nok til å ta en stund før dette synker inn og til dere kan godta det. Men jeg tror det er godt for deg å komme deg ut, enten på jobb eller med venner. Da får du ting litt på avstand. Vi tenker på deg alle sammen som er innom her Ja, det vil ta tid. Og jeg kjente det var veldig godt og være på jobb idag. Hadde jeg vært hjemme hadde jeg stirret i veggen og grått tror jeg. Takk for alle fine ord. Nytt møte med KUE i morra. Denne gangen er det med barnehagen, PPT og... ja... Felles infomøte er det vel. Synes det er helt utrolig at jeg enda ikke har åpnet melkesjokoladen (min favoritt) som ligger i skapet og har ligget der siden helga.
Pingting Skrevet 13. januar 2011 #11945 Skrevet 13. januar 2011 Dette var både leit og på en litt rar måte godt å høre. Leit, fordi man ønsker jo ikke at noen skal ha den diagnosen. Kan ikke tenke meg det er noe lett å svelge i det hele tatt, bare ordet er skummelt. På den andre siden så er det sikkert bra med en diagnose - da er man klar over hva "problemet" er, og hun kan få oppfølging. Jeg kjenner selv en voksen person som mest sannsynlig har lett autisme, men som aldri har fått diagnosen. Han klarer seg OK, men kunne antagelig klart seg hundre ganger bedre om han hadde fått mer oppfølging som barn/ung. Det er surt at han mistet den mulgheten, han har tapt endel på grunn av det tror jeg - derfor blir jeg litt glad hver gang jeg hører om noen det ikke ender sånn for. Dessuten tror jeg hun har vært heldig med foreldrene sine Også synes jeg du skal spise sjokoladen din!
Gjest ~Milla~ Skrevet 13. januar 2011 #11946 Skrevet 13. januar 2011 Mmm melkesjokolade Er godtsyk idag
MarianneE Skrevet 13. januar 2011 Forfatter #11947 Skrevet 13. januar 2011 jeg er ikke godtesyk lengere....
MarianneE Skrevet 13. januar 2011 Forfatter #11948 Skrevet 13. januar 2011 \+0++pjøjggggggggjjjcf8m 'f nbuknvb-vc ,,jb' ' æ-æ'æ ....Hilsen TheaM!
Donpedro Skrevet 13. januar 2011 #11950 Skrevet 13. januar 2011 Jeg tenker også at det er vikitig at dere begge får tid til å la dette synke inn i eget tempo.
MarianneE Skrevet 14. januar 2011 Forfatter #11951 Skrevet 14. januar 2011 Har ikke så mye (nytt) på hjertet. Føler livet er litt lettere idag enn igår.
Gjest ~Milla~ Skrevet 14. januar 2011 #11953 Skrevet 14. januar 2011 Har ikke så mye (nytt) på hjertet. Føler livet er litt lettere idag enn igår. Godt å høre
Neytiri Skrevet 14. januar 2011 #11954 Skrevet 14. januar 2011 Så søt hun er da, prater i vei Håper helga blir fin
MarianneE Skrevet 15. januar 2011 Forfatter #11956 Skrevet 15. januar 2011 (endret) Lørdag allerede. Dette har vært den rareste uka i hele mitt liv. Men, livet føles bedre, jeg har begynt og akseptere det. Ikke bare har jeg et autistisk barn- jeg har verdens flotteste autistiske barn! OK... Den setningen over ble skrevet med stolthet i hjertet- og tårer i øynene. Kan skrive litt om folks reaksjoner.... Pappa.... Han fikk det -som de fleste andre- servert over telefonen. -P:Er det noe man kan gjøre noe med? -Jeg: Nei... Det er ikke slik at det kan kureres, men vi får jo det vi trenger av oppfølging for og kunne hjelpe henne til og fungere så normalt som mulig. -P: Javel... Da er det ingenting og bråke sånn for da. -Jeg: Eh... neida...eh... Typisk pappasvar. Det er litt stygt av meg, men mon tro om han husker det idag at han har et barnebarn med autisme? Om ting ikke angår han personlig, så er det ikke så stor sjans for at han bryr seg noen ganger... SøsterG & svigermor... De ble litt sjokka, men spesielt søsterG var allikevel ikke overrasket. De tok det med fatning begge to Heldigvis. Da var det værre med.... Mamma... Jeg ringte henne litt etter vi var på sykehuset på onsdag. Gjennom tårer klarte jeg og fortelle det, og mamma reagerte med og begynne og hylgrine i tlf. Mye mer enn meg. Så jeg endte opp med og trøste henne! Da hun ringte meg igjen på torsdag fortalte hun at kjæresten hadde -bortimot fysisk- hindret henne i og kaste seg i bilen for og kjøre til oss. For som han -med rette- hadde sagt: hvorfor? Til hvilken nytte? Så begynte hun og prate om den stakkars jenta som aldri vil kunne fungere normalt og som sikkert må gå på spesialskole osv.... Snakk om dramatisk! Jeg måtte jo fortelle henne at det der var bare tull, hun kommer til og fungere akkurat som oss andre og kan bli proff i håndball (og hvor kom håndball fra??) om hun vil og er flink nok. Jeg er litt lei av alle de som skal fortelle meg: *Dette går så bra så.... *Jammen du MÅ jo huske at hun er den samme jenta... Jeg VET DET!!!!! Det GÅR bra, tingene blir jo ikke værre så da må det jo bare bli bedre da. Og jeg VET hun er den samme, vi har jo ikke fått et nytt barn, bare større forståelse av hvem hun er. Men... det er kun omtanke, heller det enn at folk later som ingenting. Men egentlig skulle jeg bare ønske noen kunne gi meg en klem uten og måtte si noe. Dessuten burde det være en lov; Små barn burde sove til tidligst kl 7. Andrè ville gjerne stå opp først med henne ( :dåne: ) men han får ikke lov. Denne uka har han jobbet 21 timer overtid og har takket ja til og kjøre drosje til natta så han trenger hvile. Andrè ja... Jeg har forstått at jeg må være veldig forsiktig med hva jeg sier her hjemme om dagen. Så fort jeg nevner en ting for mye om TheaM friker han litt ut inni seg og det vises. Det er tydelig at han trenger MYE mer tid enn meg. Men på en side så må han snart ta seg litt sammen, svelge litt og være litt mann han og. Et eksempel; Jeg kikket på nettet og fant sidene til autismeforeningen og lokallaget i Telemark og fortalte ham dette og hvor mange tilbud det er i foreningen. Da ble han irritert og sa at jeg overreagerte veldig. Men som jeg sa at det er en trøst -for meg- og vite at det er flere som har autistisk barn. At vi ikke er alene. Og jo... han så den.... Men han trenger tid, og jeg trenger snart at han innser fakta. Men, en ukes tid skal jeg klare og gi ham. Det er et knust pappahjerte selvom han ikke vil innrømme det. :cry: Jeg er den sterke. Jeg er sterk for meg, jeg er sterk for TheaM, og jaggu må jeg være det for Andrè og. Men både fra dere (I love you all!) og fra mamma, fra PPT, barnehagen og KUE har jeg fått MASSE støtte og skryt og... Det hjelper utrolig. Livet har gitt oss sitroner nå, og det er på tide og begynne på limonaden! Endret 15. januar 2011 av MarianneE
MarianneE Skrevet 15. januar 2011 Forfatter #11957 Skrevet 15. januar 2011 Synes ikke den nye signaturen min var så dum, jeg...
Donpedro Skrevet 15. januar 2011 #11958 Skrevet 15. januar 2011 Jeg skjønner hva du mener med at "alle er så positive" mht støtten de gir. Opplevde det vi også, da Junior var veldig syk i starten. Og da blir det som at den sorgen man har ikke er noe verdt, "for dette kommer til å gå bra vet, du". Jada, men noen ganger er man veldig lei seg likevel og trenger et sted å lufte slikt.
Sauen Shaun Skrevet 15. januar 2011 #11960 Skrevet 15. januar 2011 Uff, Marianne. Det kan ikke være lett å være deg nå. Bare husk en ting når de tunge stundene kommer; i din svakhet er du sterk. Ikke fortreng det som er vondt. Det at du tør å kjenne på det som er vondt og vanskelig vil være din styrke i hverdagen. Fortrengte følelser er farlig - særlig når det handler om en situasjon du må leve med resten av livet. Husk å ta vare på deg selv oppi det hele.
Fremhevede innlegg