Gå til innhold

No Shorty's.


No Shorty

Anbefalte innlegg

Her om dagen fikk jeg en underlig følelse. Det er egentlig en følesle som har slått meg mange ganger, men jeg er like forundret og overrasket hver gang den kommer...

Jeg fikk på følelsen at "sannheten" bare var en film.Du veit sånne filmer som du kan kjenne deg igjen i, men som du også tenker "sånnt skjer bare på film"...? Det er en rar følelse, men for meg er det også en god følelse, for "sannheten" burde aller helst huskes sånn... Som en gammel film som du ikke husker åssen sluttet...

Men det er litt skummelt åssen minnenne som "sannheten" bare sånn plutselig ikke helt følses som om de er en del av mitt liv... "Sånnt kan ikke skje meg" ville jeg vel tenkt før... "Sannheten" kan ramme hvem som helst, når som helst og hvorsomm helst... "Sannheten" kom så lyn fra klar himmel for meg... Jeg ville aldri forventet "sannehten" å komme derifra...

"Sannheten" er bare en film, en gammel film som ejg ikke kan slutten på...

Endret av No Shorty
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er bare et menneske, men selv om det så forventer jeg så mye mer av meg enn det er i stand til. Jeg er bare et menneske og jeg har rett til å feile, men jeg skal ikke spør om hjelp. Jeg er sterk nok til å klare meg selv. Jeg skal ikke trenge noen til å ta vare på meg.. Er jeg trist, skal jeg trøste meg selv. Hvis jeg sliter, så er det mitt problem og jeg skal ikke plage noen andre med det...

Gang på gang har jeg bevist dette feil, men fortsatt så tenker jeg alle disse tankene...

----------

I forrigårs satt vi (jeg og typen/samboeren) og så heros maraton på tv. Etter det så skulle vi legge oss. Sambo gikk og pusset tennene og gikk inn på soverommet og la se. Jeg satt i sofaen uten evne til å reise meg... Jeg husker ikke hva jeg tenkte eller noe særlig on hva som var på tv'en, men der satt jeg i over en time... Jeg skulle legge meg.. Men ett eller annet låset seg inni meg og jeg klarte egentlig bare å gråte... Jeg savnet så mye...

Jeg har akkurat flyttet hjemmetfra, fra vennene mine, familien min og alt som er kjent, til et sted der jeg ikke kjenner noen uten om typen min (som nå er samboeren min). I hverdager går alt greit for da er jeg på skolen og treffer folk, men nå har jeg hatt høstferie i ei uke og jeg har ikke truffet folk uten om typen, så jeg føler meg på sett og vis ensom. Men det alene er ikke alt...

Jeg har vært sammen med typen i snart 2 og et halv år. Vi har mange ganger snakket om forlovelse, bryllup og barn, men i det siste har de samtalen mest kommet fra min side. Jeg drømmer så og si daglig om det, men så fort jeg nevner det blir an stille og avvikende. Jeg savner de samtalene vi hadde om det før, men på "any normal day" hadde ikke dette plaget meg.

men oppå alt så ble det for mye for meg og jeg klarte ikke å gå å legge meg...

Etter en time gikk jeg å vasket anskiktet mitt og pusset tennen mine. Da jeg gikk inn på soverommet var det selvfølgelig helt mørkt. Typen lå alt stille og bare ved å høre den rolige pusten hans minnet han meg om hvor mye jeg elsker han.

Jeg la meg under dyna mi og hvistet ut i lufta: "Jeg elsker deg". Da det ikke kom en lyd i fra typen regnet jeg med at han sov. "Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg alt du trenger" sa jeg.

Plutselig kom det et grynt fra den andre siden av senga. "Ka sa du?" sa den ikke så sovende typen min....

I min engne dumme frykt for et spørsmål jeg ikke kan svare på svarte jeg: "ingenting..."

Igjen hvisket jeg: " Jeg elsker deg"

"Jeg elsker deg og" fikk jeg tilbake.

Etter det hadde vi en lang samtale om litt alt og ingening... Jeg gråt masse, men det ble bedre...

Da vi våknet lørdag mogen var klokken allerede blitt halv ett og det hadde ikke ødelagt dagen i det hele tatt...

Da vi gikk å la oss i går kveld snakket vi mer, han sa det skremte han når jeg ville snakke så mye om forlovelse, bryllup og barn, men grunnen til at jeg har snakket så mye om det i det siste er fordi jeg har hatt lyst å høre hva han tenker om det. Jeg lovet han at jeg skal prøve å snakke mindre om det, for mi må komme oss mer på rett kjøl og bedre inn i et samboerskap før vi tar steget videre. Det var først da han hadde fått sin omgang med nytelse og lyset var skrudd av han sa det jeg hadde lengtet etter å høre.

-"Jeg ønsker meg et tradisjonelt bryllup"

"Hva mener du?"

-"Vielse i kirken og så middag."

"Sånn som bryllupet til søsken barnet ditt?"

-"Ja men ikke så mange folk"

"Men det blir fortsatt fort over 60, med foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler og venner..."

-"Ja men jeg vil ikke ha 120 mennersker til middag."

I går kveld sovnet jeg med et smil om munnen...

----------

Jeg er ikke noe mer enn menneselig. Jeg har rett til å ta feil...

Jeg trenger trøst noen ganger jeg og...

Jeg må snakke ut og få svar noen ganger jeg og...

Når jeg sliter å trenger jeg noen til å ta vare på meg og noen til å snakke me meg... Jeg er glad typen tar den jobben... Det er enda en grunn til å elske han... :rødme:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okai...

Det skal ikke mye til for å gjøre alt godt igjen...

I dag, søndag, av helt klart seksuelle grunner spurte typen om jeg ville bli med inn i senga og kose... :lur:

Han var bare så søt! :fnise:

Så der lå vi lenge og han snakket faktisk, helt uoppfordret, om bryllup og barn... Vi er eninge om at vi ikke kan gifte oss før i 2009. Og han spurte meg og når på året jeg ville gifte meg, og jeg sa april eller mai, eller august eller september... Han ville ikke vente til 2010 med å gifte seg, så for å vente til jeg er ferdig utdannet i juni 2009, så vi ble enige om august eller september 2009 er akkuart det vi vil. Og så ble vi også enige om at jeg sluttet med pillene når jeg er ferdig på skolen, eventuelt når nærmeste brett er ferdig, sånn at vi forhåpentligvis har en liten på vei utpå høsten 2009...

Det er bare så godt å få høre at han er med på fremtiden... Jeg trenger å høre at han er med på fremtiden og... Det har vært stille om fremtiden i det siste, men nå er det mye bedre igjen... :)

Åh, det er så godt å føle seg elsket... :rødme:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ansjoni
Åh, det er så godt å føle seg elsket... :rødme:

Det er vel ingenting som er bedre :)

Så deilig at dere fikk en ordentlig prat og at det virker som om dere ser samme veien mht baby og bryllup :) Det er ikke så morsomt å være den eneste i forholdet som tar det opp til støtt og stadighet, lett å føle seg litt ensom da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var utrolig godt! :jepp:

Gjett hvem som kommer til å sove godt i natt selv om typen jobber natt nå?? :søvn:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vei jeg hvorfor han ikke ville snakke om slike ting...

Han var redd...

Han var redd for at jeg ville ha for høye drømmer og bli skuffet når jeg ville ha for mye, for dyrt... Han var redd for at det bare skulle handle om meg... Men det handler like viktig, og like mye og han... Det handler om oss...

Jeg har sagt at jeg har lyst til å forlove oss før julebrevene skrives i år, men alt jeg fikk til svar var et lurt smil og to nydelige øyne! (Jeg veit at han pønsker på noe....

I hele dag har han vært unaturlig mye smilende og kosete... Han sier at det er bordi vi har fått ordna opp i ting, og jeg tror han, men jeg tror også at han pønsker på noe... *mistenksom*

Huff, nå er det gøy å være meg!!

Endret av No Shorty
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg klarer ikke å leve i øyeblikket...

hvorfor skal jeg det egentlig... Øyeblikket er jo over om et øyeblikk uansett...

Jeg lever for fremtiden... Fortida er ikke verdt å tenke på, nuet er jo over allerede, men fremtiden kan jeg forme selv...

Jeg veit ikke åssen jeg kan leve i nuet... Jeg har alltid levd for fremtiden...

"I morra skal jeg ikke gjøre noe så dumt, neste gang skal jeg, jeg skal slutte til høsten,..."

Jeg tørr ikke å gi slipp på fremtiden... Jeg er redd for at nuet skal gjøre vondt... Jeg har ingen erfaring med nuet, nuet har alltid gjort meg vondt...

Åsen skal jeg bli den samme gamle meg igjen, åssen skal jeg bli "ung" igjen, når hele meg år inn for at snart er jeg voksen...

jeg er ung, menjeg oppfører meg voksen, tenker voksne tanker... Jeg vill finne meg en verden der det å være ung ikke gjør vondt...

Den verden finner jeg bare i fremtiden...

Derfor klarer jeg ikke å leve i øyeblikket...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

JEG HATER P-PILLER!

Nå går mitt siste håp i vasken...

Jeg har gått på cerazett i nesten et år (to uker igjen) og fortsatt er ikke kroppen min stabilisert seg. Jeg har blødd så og si annenhver/tredjehver uke siden sommer ferien, og før det var det ikke noe bedre...

Fra torsdag 16. august til fredag 24. august blødde jeg. Fra mandag 27. august til fredag 31. august blødde jeg. Fra søndag 9. september til fredag 14. September blødde jeg. Fra fredag 21. september til tirsdag 25. blødde jeg. Og fra tirsdag 9. oktober til nå (og fortsatt) blør jeg!

Jeg har ikke noe imot å blø ei uke en gang i mnd men mer enn det og oftere enn det er egentlig ganske uakseptablet!

Jeg vil ha en stabil "syklus"!!!!!!!!!!!!!!

ARGGGGH!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, dumme piller

kjenner til dumme piller jeg og :fnise:

Helt imponert av at du kan snakke om forlovelse, bryllup og barn. Da jeg var 19 var jeg ung, men og voksen for alderen (opplevde mye vanskelig jeg og) men nå føler jeg meg voksen. Egentlig ikke klar for barn, selv om jeg har ønska en stund. Vet ikke om vi skal ha eller ikke. Jeg vil jo egentlig gifte meg først, så sambo spøkte med at vi fikk dra ned til byfogden i morra :fnise:

ha en super kveld, og husk, nuet er ikke så ille, for i går var det fremtiden ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel det at jeg ønsker mest å få barn, men jeg tror at når jeg er ferdig med skolen er jeg klar for det...

Livet er godt akkurat nå, selv om jeg skal i begravelse til farfar på fredag...

Jeg får se om jeg blør mot slutten av uka, gjør jeg det, så får fastlegen høre fra meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samboeren min er så fantastisk!

Han jobber kveld/natt denne uken, og da jeg dro i dag morres spurte han men om vi kunne ha lunsj sammen i dag.

Så han møtte meg nede ved skolen da lunsjen min begynte og så gikk vi på cafe og spiste utrolig gode sandwicher og kanelboller... Det var så koselig!

Når jeg tenker på det blir jeg helt øm i hjerterota...

Jeg må bare smile! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Huff og huff!

Jeg burde bli flinkere til å skrive oftere!

Men nå kan jeg ikke... Nå skal jeg legge meg...

Forresten har jeg den siste uka funnet ut at KG-damer ikke er sååååå skummle å møte i virkeligheten... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Huff og huff... Nå kommer den oppdateringen jeg snakket om...

I forrige uke bestilte jeg meg en legetime, og da legekontoret er ganske fullt fikk jeg ikke time før laaaaangt uti november, men legesekretæren som jeg sankket med anbefalte meg å slutte på pillen frem til timen, så nå har jeg hatt ei pillfri uke, og jeg skal fortsette med 3-4 uker til. Huff, det er ensten skummelt! Men det går bra, jeg føler eg friere enn det jeg har vært på over to år... Dette er den førstegangen jeg har en pause (jeg har hatt en pause tidligere, men da hadde jeg en anderledes frarøvelse av frihet, det vil si at jeg var i USA)... Det er en j**lig deilig frihets følelse...

Samboeren min spurte om jeg ikke gikk på pillene for å gi meg den frihetsfølelsen... Ja, men nei...

Det er en helt annen følelse av frihet, pillene er for at jeg skal slippe å bekymre meg for å bli gravid akkurat nå (selv om jeg har litt lyst), men i den pillefriheten er at jeg er meg selv helt og fullt ut, uten påvirkning av hormoner...

Gleder meg til legetimen, men jeg håper på noe hormonløst... Men jeg vil IKKE ha kobberspiral!

Men nå må jeg gå! Jeg skal se "Heroes"!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå som jeg ikke er på pillene lenger så har jeg bestemt meg for å bli komdomtester, og det er gøy, selv om jeg ikke alltid merker forskjell på dem...

Men rfsu's Zenith vil jeg ikke anbefale! Den var stiv og ekkel! (JA! Jeg påkaller skittenhet her visst)

Jeg følte bare for å dele det! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Huff.. Denne dagboken fikk en feil start... Den begynte altfor dypt... Jeg skulle ha begynt med noe lykkeligere når jeg først begynte... Men jeg vil ikke gi meg med dagboka heller (selv om jeg ikke er så flink til bruke den)... Det blir for dumt å gi seg før det har blitt mer enn et par sider... Jeg kan kke gi opp denne dagboka så fort...

Jeg håper bare at folk ser forbi alt det dype som ikke burde ha vært med i første omgang... Men fortsatt angrer jeg ikke på at jeg skrev at sammen... Det gir delevis god innsikt i hvordan jeg tenker...

HUff, dette ble enda et "sånnt" innlegg!

-------------

I morra har jeg bursdag! Da begynner endelig mitt siste år som tenåring! Yippi-kay-yeay!

Og så har jeg allerede fått det jeg ønsket meg mest av alt: nytt digitaltkamera! Woho!

:)

I morra blir en fin dag, og jeg skal ha med brownies på skolen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk Amalie85.

Det har hittil vært en helt grei bursdag, men bursdager er ikke det samme når man er aleine hjemme... Samboeren dro akkurat på jobb, og jeg skal sitte hjemme og ta telefonen når den ringer...

Alle likta kaka på skoelen i dag... Det at ei kake smaker sunt, må en vell ta som et komplemang... Må en ikke??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg trøtt og jeg skal legge meg snart...

Ville bare innom å hilse på meg selv...

Natta...

Dette er forøvrig det siste innlegget på denne siden...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...