Gjest bedre Skrevet 5. oktober 2007 #1 Skrevet 5. oktober 2007 Sitter inne å leser litt her i sene nattetimer.. Kom over tråden på relgion som omhandler selvmord. Kjenner noe stikker dypt i meg.. For 2-3 år siden var jeg så ufattelig langt nede. Jeg satt i en helt jævlig mobbesituasjon, og følte at alt bare raste sammen i livet mitt. Ingenting å glede seg over, ingenting brydde meg, ingenting orket jeg.. Hadde bare et svart hull inni meg som holdt på å spise meg opp. Samtidig ble jeg tvunget til et sted der jeg ble mobbet og utfryst dag etter dag.. Jeg så ingen ende på problemet mitt. Min stolthet hindret meg i å si noe, og jeg var så ufattelig alene. Jeg skadet megselv på nesten daglig basis, bare for å få tankene bort fra den psykiske smerten en stagget stund.. Jeg var så klar, så klar for å ende mitt eget liv. Gikk å lette etter mot, og en bra metode. Følte en enorm lettelse ved tanken, for alt det grusomme ville snart være over. Ja, døden skremte meg, men heller den, enn den tilværelsen jeg levde i. Men så ble jeg ferdig med skolen. Vgs. Jeg isolerte meg fullstendig, og var fremdeles like langt nede. Jeg vet ikke hva som gjorde det, men jeg så et lite lyspungt. Og så enda et. Og et til. Tror det var det å slippe å oppsøke det stedet der de fikk meg til å føle meg som verdens mest uønskede, styggeste, mest tragiske lille avskum på denne planeten hver eneste dag. Over den tiden etterpå har jeg sakte blitt mer og mer den gamle meg igjen. Jeg har fått gnist og livsglede tilbake. Jeg har innsett at jeg faktisk er verdt noe, og at folk faktisk hadde savnet meg om jeg ble borte. Jeg har så mye å leve for, og så mye å oppleve. Mange mennesker som bryr seg og er glad i meg. Noen nydelige små barn, som hadde savnet tanten sin. Jeg hadde ikke fått se de vokse opp. Sitter å tenker tilbake nå, og kan ikke skjønne at dette nesten ble frarøvet meg. Det var så nære på at det aldri ble noe av. At jeg ikke hadde sittet her nå. Jeg har et utrolig rikt liv, med familie, kjæreste og venner. Noe vil alltid sitte igjen, og jeg tror aldri jeg kan bli fullstendig "hel" igjen. Sliter fremdeles med dårlig selvtillit og undervurderer lett megselv. Men det er så lite, for jeg kan le hjertelig og ekte igjen. På mange måter har livet blitt rikere, for hver dag har jeg positive opplevelser som jeg skjønner tyngden av, siden jeg jeg nesten mistet de for godt. Jeg er så heldig, som kan sitte her og kjenne livskraft og glede strømme gjennom meg, og virkelig kan sette pris på det morgendagen bringer. Dette innlegget var ikke lett å skrive, og jeg vet ikke helt grunnen til at jeg poster det her. Jeg bare måtte få dette ut. Og kanskje, bare kanskje.. kan det hjelpe noen.. Hilsen en heldig jente på 21 år.
Rainbow Brite Skrevet 5. oktober 2007 #2 Skrevet 5. oktober 2007 For et tøft og nydelig innlegg. Tårene trillet. For en flott person du er!
Gjest nextlife Skrevet 5. oktober 2007 #4 Skrevet 5. oktober 2007 Dette var et sterkt innlegg, takk for at du delte historien med oss. Håper at noen som er like langt nede som du var også leser dette. Ønesker deg all mulig lykke til videre
estrella Skrevet 5. oktober 2007 #5 Skrevet 5. oktober 2007 Slik har jeg også hatt det! Er ikke blitt 21 år enda, er kun 17år, men jeg hadde det helt likt deg. Ble mobbet fra jeg begynte på barneskolen til jeg sluttet på ungdomskolen. Jeg fortalte det til mamma, hun snakket med lærerene, men det sluttet aldri. Det var ikke bare erting som noen sier, men skikkelig mobbing. Ble kalt alt slags stygge ting, på skoleveien ble jeg ropt etter, sparket, slått osv.. Det høres kanskje ikke så gale, men det ødelag meg helt! Det var helt jævlig! Alt i 6 klasse fant jeg ut at det hadde vært så mye enklere hvis jeg bare ikke fantes, da hadde jeg sluppet dag inn og dag ut med mobbing. Men jeg klarte det aldri. Jeg klarte ikke å forlate mamma og pappa. Noen reagerer på at jeg kun skriver dem, og ikke søskna mine. Men brødrene mine var like stygge mot meg, slik som de på skolen. Vet ikke hvorfor, det var vel bare typisk søsken.. De er iallefall ikke slik lenger, men mens det pågikk så satt jeg på rommet mitt hver eneste dag, og var nesten aldri med noe som kalles for venner. Noe som barneskoleelever skal ha mange av; venner. Jeg hadde ikke.. Ingen prøvde heller?! Det ble litt bedre på vennefronten i 8 klasse. Da fikk jeg plutselig ganske mange venner. Så pkutselig forandret deg seg igjen. I 9 klasse så var de plutselig kjempefrekke, og nektet å være med meg. Hadde kun 1 venninne da. Hadde det ikke vært for henne.. Når jeg fortalte det til læreren så var reaksjonen hans: Hæ? Det har jeg ikke lagt merke til. Nettopp, lærerne legger ikke merke til slike ting. De prater hele veien om at mobbing jobber vi imot, men de som blir mobbet legger ikke merke til den såkalte fremgangen dems. Etter hver ble de venner med meg igjen. Kun noen av de. Idag er 5 av dem de beste vennene jeg noen gang kunne hatt. Jeg ble fortsatt mobbet, men pga vennene mine så klarte jeg og heve meg over det. Det hjalp også litt at jeg hadde bygget et skjold på en måte, så når folk sa ting til meg klarte jeg ikke å få det til meg. Det negative med at jeg ikke klarte å ta til meg de vonde tingene var at jeg klarte heller ikke å høre på de positive tingene som ble sagt, at jeg var flink til ditt og datt.. Første året på vgs var mye bedre enn før. Men de jeg gikk i klassen med var ikke helt meg. Så jeg fikk egentlig ikke så utrolig mangen venner på vgs. Men jeg ble heller ikke mobbet så det var jo rene himmelen i forhold til de 10 tidligere årene. Nå går jeg andre året på vgs. 5 timer hjemmefra. Går på en kristen privatskole og jeg elsker det. Fikk kjempemange venner alt første uken, og de er alle kjempesnille. Ingen som mobber og ler hvis du ikke får det til. Jeg hører aldri stygge ting,men faktisk veldig mangen positive kommentarer som at jeg er kjempeflink til å snakke i engelsktimene, at jeg var fin på håret den dagen, at jeg har fine øyne.. osv! Det høres kanskje patetisk, men det hjelper meg. Hvis jeg noen ganger sier ting som at jeg er ekkel eller noe lignendes så sier de at jeg må slutte å snakke slik om meg selv fordi jeg er ikke ekkel, jeg er meg selv, og ingen andre kan måle seg med meg osv.. Vet det høres merkelig ut, men det er helt utrolig hvordan det hjelper på selvtilliten. Folk vil faktisk være med meg! Med meg!! Jeg har lyst og bli lærer selv, men da vil jeg være av den typen som ser alle barna, ikke bare de bråkete osv.. Men også de stille og rolige som kanskje ikke har det så bra på skolen, de som har det slik jeg hadde det i 10 år..
Gjest Blondie65 Skrevet 5. oktober 2007 #6 Skrevet 5. oktober 2007 Jeg ble selv mobbet på barneskolen. Min påstand er at det ikke er lærernes oppgave å se det men å sjekke hva som foregår. Det kan nemlig være umulig å se slike ting siden vi er eksepsjonelt gode til å skjule oss selv når vi har det vondt. Det er mye bedre at lærerne har tid til å "se" hver enkelt elev som et individ og være fortrolig nok til å spørre spørsmål som "har du det bra?" eller "hvorfor henger ikke du med de andre?". Jeg synes også at skolen bør ANTA at det finnes et mobbeproblem i alle klasser og oppføre seg deretter. Jeg ble rørt av trådstarter og Estrellas innlegg. Estrella er også inne på noe veldig viktig når det gjelder å gå videre og komme over mobbing: ta fokuset vekk fra seg selv og lytte til det som blir sagt av andre. Får du et kompliment så si takk, og se etter komplimenter du kan gi til andre. Det er utrolig smittsomt, og det betyr at når du gir så får du tilbake og har startet en god trend. Nå er jeg 42 og har aldri før i mitt liv hatt så god selvtillit. Jeg slet med dette inntil for 6 år siden, da bestemte jeg meg for at jeg måtte selv gjøre noe med selvtilliten min. Det har hjulpet meg utrolig.
Gjest bedre Skrevet 6. oktober 2007 #7 Skrevet 6. oktober 2007 Ts her.. Estrella og Blondie.. Og tusen takk til dere andre som også gadd å lese dette innlegget. Mobbingen har jeg, om ikke forsonet meg med, ihvertfall godtatt som endel av fortiden min. Det skjedde, det var grusomt, men det er over. Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere.. Det er dette med å ta sitt eget liv som sitter igjen. Jeg er bare så takknemlig. Jeg vet ikke for hva. Kanskje megselv, for det var ingen andre enn meg selv som vendte det destruktive tankemønsteret. Og om det kom noe positivt ut av det hele, så er det at jeg aldri tar ting for gitt lengre. Nå skal jeg bare prøve å få resten av meg i orden igjen, og få litt mer selvtillit slik at jeg kan leve livet på den måten det var ment at jeg skulle..
estrella Skrevet 7. oktober 2007 #8 Skrevet 7. oktober 2007 Ts her.. Estrella og Blondie.. Og tusen takk til dere andre som også gadd å lese dette innlegget. Mobbingen har jeg, om ikke forsonet meg med, ihvertfall godtatt som endel av fortiden min. Det skjedde, det var grusomt, men det er over. Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere.. Det er dette med å ta sitt eget liv som sitter igjen. Jeg er bare så takknemlig. Jeg vet ikke for hva. Kanskje megselv, for det var ingen andre enn meg selv som vendte det destruktive tankemønsteret. Og om det kom noe positivt ut av det hele, så er det at jeg aldri tar ting for gitt lengre. Nå skal jeg bare prøve å få resten av meg i orden igjen, og få litt mer selvtillit slik at jeg kan leve livet på den måten det var ment at jeg skulle.. Det er det som er med mobbing. Du må nesten bare godta som en del av fortiden når du har kommet deg vekk fra mobbinga. Jeg kan ikke gå rundt og være sint på de drittsekkene som ødelag hele barneskole og ungdomskolen for meg. Selv om jeg til tider skulle ønske jeg var modig nok til å bare slå ned han som ledet det Han er en drittsekk.. til og med de som er venner med han synst det(skjønner ikke hvorfor de er venner med han ) Har truffet han mangen ganger, men er aldri modig nok til å gjøre noe.. Skulle ønske jeg kunne fortelle han hvor mye han ødela ting for meg! Men men.. det nytter ikke å dvele ved ting som har skjedd. Bedre å se fremover:-D Det har jeg lært, aldri se tilbake, men fremover på alt det gode som vil skje Se på alle de gode vennene en har nå, kjæreste, familie, og alt som er positivt i livet
No Shorty Skrevet 7. oktober 2007 #9 Skrevet 7. oktober 2007 Selv om jeg aldri ble fysisk skadet under mobbing, så gjør det fortsatt vondt... Det var aldri noen som sparket eller slo meg... De bare sa ting... Det var mest sannsynlig bare uskyldig snakk, men det gikk inn på meg... Før jeg begynner å prøve å forklare hva de sa, så må jeg fortelle litt om meg selv... Jeg er ei jente som er yngst av to søsken (broren min er to år eldre enn meg). Jeg slekter veldig på pappa noe som har gjort meg velig høy (185 cm) og ei guttejente. Jeg er født på østlandet men flyttet til vestlandet da jeg var liten, men jeg beholdt østlandsdialekta min fordi jeg mente at vestlandet ALDRI skulle bli mitt hjem. Jeg gikk på en steinerskole (dvs. bitteliten privatskole). Jeg følte meg aldri hjemme på vestlandet. Det begynte da jeg begynte på barneskolen. Broren min var helten min (det kan nok ikke ha vært det kuleste for han). De som gikk i klassen til broeren min fant på et lite rim som "passet" til navnet mitt: "*** Inger, plinger med ræva som vinger." Som 7-8 åring er det ikke det en drømmer om å høre... Jeg var nesten alltid den høyeste i klassen (det var ei venninne av meg som vokste om kapp, og vi var alltid høyere enn gutten) og jeg brydde meg ikke noe særlig om gutter som kjærester, sminke og annet som kroppslg dilldall som pupper, utflod og mens... Det var det selvfølgelig flere som la merke til... Og etterhvert klarte de nesten og innbille meg at jeg skulle ha vært gutt... Jeg tenkte noen ganger og lurte på når tissen ville vokse ut... Som en del av steinerskolens undervisningsopplegg hadde vi mange skuespill. Både jeg og venninna min ble som oftes "castet" som menn eller gutter, en skjelden gang var vi gudinner eller eventuelt i krisetilfelle mødre. Vi var aldri prinsesser (Hvorfor i h*lvete kan ikke prinsessa være høyere en prinsen??)... Dette var det ikke de i klassen min som avgjorde, dette var det lærerene som sto for... Jeg hadde bestevenninna mi fra barnehagen som jeg alltid har vært venn med og jeg er det ennå... Vi har hatt diverse tillegg til gjengen vår... I førsteklasse var vi fire... Vi hadde det veldig fint sammen, enn så lenge... Da vi ble 11 gjaldt det å være så jentet som mulig, men det var rett og slett ikke meg... På en overnattingsfest, med oss 4, prøvde vi BH'er (selv om vi ikke hadde pupper), og vi begynte og snakke om mens og utflod. Bestevenninna min hadde allerede fått den da, de andre hadde full kontroll på når de hadde begynt å få utfold... Jeg på den siden brydde meg lite om hva som "befant seg i trusa mi". Og det var både morsomt og rart... Det fikk meg til å føle meg unormal... Fordi jeg har vært høy, ikke noe særlig til jentejente og den lille punching-bag'en til broren min, har jeg vokst opp til å bli tøff, hardhuda og lite elegant... Dette har hatt sine utspill på min oppførsel... Jeg hadde ikke noe imot noen lettebrytekamper med venninnene mine og de hadde igjenting imot dette før de ble "jentete"... En gang har jeg etter en av mine tidligere venninner gitt henne et blåmerke på puppen, som hu faktisk påstår at hu fortsatt har... En gang skulle vi stå på rekker og jeg tok et skritt bakover og tråkket ei på tåa... De brukte over en hel dag på å få meg til å si unnskyld, noe jeg faktisk hadde gjort, men det ville bare høre meg si det gang på gang... Dette og at jeg følte at de snakket og lo av meg bakomryggen min gjorde at jeg sluttet litt etter litt å ha den som venner... Den eneste jeg beholdt var bestevennina mi... Et stort nederlag kom da vi i sjuende klasse da vi var hos helsesøster og tok noen sprøyter og ble målt og veid... Jeg har alltid ligget et lite stykke over normal kurven når det gjelder høyde... Helsesøster sendte mamma en anbefaling om å dra til spesialist... Vi dro, og fikk rådet å sette meg på hormoner... Greit nok det, men det var en kommentar hu kunne ha spart seg. Hu sa at jeg neppe kom til å finne en mann som var høyere enn meg når det ble tid for det... Da ble mamma sur, for det var vel opp til kjærligheten og følelsene å avgjøre... Det ble ikke noen hormoner på meg, men det fikk meg til å gå som om jeg var lavere... Jeg har aldri trodd at jeg ble mobbet... Mobbing skulle lissom være så mye verre... Men det var fortsatt mange dager jeg ikke ville på skolen, men jeg gikk uansett... Jeg vurderte aldri å ta mitt eget liv, jeg hadde ikke mot nok... Det var først da jeg ble sammen med samboren min og fikk snakket ut jeg ble klar over at jeg ble mobbet og at det hadde gått så inn på meg... Min første lille seier fikk jeg i vår da jeg var russ... Natt til første mai var det fest oppved et vann hjemme og utpå kvelden la jeg med ned på en stein og bare så opp på himmelen (ja jeg er filosofisk i fylla)... Da kom ei av de som hadde mobbet meg som liten bort til meg og sa at jeg ødela hele festen når jeg bare lå der... Da sa jeg krasst at jeg Ville ligge der, og det hadde ikke hu noe med! Det var så urolig lite, men det følte som en stor seier for meg... En av de siste dagene på skolen da vi sluttet på videregående snakket jentene i klassen om mobbing... Bestevenninna mi sa at hu aldri hadde opplevd mobbing, men jeg veit at hu har nesten vært like utsatt som meg, men jeg ville ikke ødelegge varden for henne så jeg var helt stille... Jeg veit at det ikke er like ille som fysisk mobbing, men det har gjort vondt for meg.... Men nå er jeg på vei oppigjen... Nå som jeg har typen og snakke med går det bedre litt etter litt... Jeg er fortsatt redd for hva folk mener om meg og jeg er redd for mange nye mennesker, men sakte med sikkert blir det bedre... Nå har jeg noe å smile for... (Hjelp dette ble langt...)
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå