Det å gi noen en sjanse

[Gjest En som turde]

Det er mye snakk om at arbeidsgivere ikke ønsker å ansette arbeidsledige, eller folk med psykiske problemer. Her er min historie som sjef og arbeidsgiver.

For 6 år siden skulle vi ansette en medarbeider i noe som kunne bli et langvarig vikariat. Vi fikk en del søknader, og det var en jeg bet meg merke i. Hun var arbeidsledig og hadde noen "huller" og litt underlige avgjørelser på CV'n sin, men likevel var det noe som fenget med søknaden hennes. Min overordnede var ikke enig, men hun ble innkalt til intervju. Det samme skjedde der. Hun hadde ikke allverdens erfaring å vise til, og hullene forklarte hun med psykisk sykdom (uten at hun gikk videre inn på det. I ettertid har jeg fått vite at hun har opplevelser bak seg som ville totalt tatt knekken på de fleste). Men hun hadde en glød og en interesse som langt overgikk de andre søkerne. Jeg og øverste sjef var igjen uenige, men han lot meg få siste ord og ansette henne - hvis jeg tok ansvar hvis det gikk dårlig. Han hadde ingen tro på henne.

Men så gikk det så utrolig bra! Hun er så definitivt den dyktigste på hennes nivå jeg noensinne har hatt som ansatt. Hun sto på noe helt enormt, sa aldri nei, var aldri borte fra jobb hvis hun ikke var forferdelig sjuk (og da måtte vi nesten jage henne hjem). Hun var så kunnskapsrik, så utrolig blid og vennlig, og brukerne våre absolutt elsket henne. Da jeg engang spurte en av dem hvorfor, svarte han at han på en måte følte på seg at hun aldri ville dømme ham, at det på en måte var så lav terskel for å få hjelp av henne, og det var aldri en "ovenfra og ned"-holdning. En eneste gang merket jeg noe til angsten hennes, da hun så pent ba om å få slippe å holde foredrag for de andre på jobb.

Hun jobbet hos oss i fem år. Vikariatet tok dessverre slutt, og hun som egentlig hadde jobben, kom tilbake. Jeg hater å være illojal mot mine ansatte, men overfor hun som hadde vikariatet, gikk jeg langt i å antyde at det hadde vært bedre for jobben og for oss at hun hadde fått fortsette. Og jeg prøvde alt for å kunne beholde henne i en deltidsstilling iallfall. Men det gikk dessverre ikke.

Ett år har gått, og hun har ikke fått ny jobb. For "hullene" på CV'en er der fremdeles, og det er så mange som er skeptiske og ikke tør å gi henne en sjanse. De ser ikke henne, de ser ikke den fantastiske attesten jeg gav henne, de ser bare en som er arbeidsledig og har vært syk. Hvorfor er vi så redde?

[Gjest Gjest]

så flott at du ga henne en sjangs!

håper det er flere som deg, for jeg er også en "sånn" person, med mange hull i cv'n.

men litt rart at hun fortsatt sliter, mtp at hun har jobbet i fem år hos dere?! da har hun jo fått vist at hun kan noe nå, selv om hun har slitt før.

[Gjest Gjest]

Hva, vil de normalt ikke ansette arbeidsledige? ALLE er jo arbeidsledige før de får seg en jobb

[Gjest Gjest]

Det er mye snakk om at arbeidsgivere ikke ønsker å ansette arbeidsledige, eller folk med psykiske problemer. Her er min historie som sjef og arbeidsgiver.

For 6 år siden skulle vi ansette en medarbeider i noe som kunne bli et langvarig vikariat. Vi fikk en del søknader, og det var en jeg bet meg merke i. Hun var arbeidsledig og hadde noen "huller" og litt underlige avgjørelser på CV'n sin, men likevel var det noe som fenget med søknaden hennes. Min overordnede var ikke enig, men hun ble innkalt til intervju. Det samme skjedde der. Hun hadde ikke allverdens erfaring å vise til, og hullene forklarte hun med psykisk sykdom (uten at hun gikk videre inn på det. I ettertid har jeg fått vite at hun har opplevelser bak seg som ville totalt tatt knekken på de fleste). Men hun hadde en glød og en interesse som langt overgikk de andre søkerne. Jeg og øverste sjef var igjen uenige, men han lot meg få siste ord og ansette henne - hvis jeg tok ansvar hvis det gikk dårlig. Han hadde ingen tro på henne.

Men så gikk det så utrolig bra! Hun er så definitivt den dyktigste på hennes nivå jeg noensinne har hatt som ansatt. Hun sto på noe helt enormt, sa aldri nei, var aldri borte fra jobb hvis hun ikke var forferdelig sjuk (og da måtte vi nesten jage henne hjem). Hun var så kunnskapsrik, så utrolig blid og vennlig, og brukerne våre absolutt elsket henne. Da jeg engang spurte en av dem hvorfor, svarte han at han på en måte følte på seg at hun aldri ville dømme ham, at det på en måte var så lav terskel for å få hjelp av henne, og det var aldri en "ovenfra og ned"-holdning. En eneste gang merket jeg noe til angsten hennes, da hun så pent ba om å få slippe å holde foredrag for de andre på jobb.

Hun jobbet hos oss i fem år. Vikariatet tok dessverre slutt, og hun som egentlig hadde jobben, kom tilbake. Jeg hater å være illojal mot mine ansatte, men overfor hun som hadde vikariatet, gikk jeg langt i å antyde at det hadde vært bedre for jobben og for oss at hun hadde fått fortsette. Og jeg prøvde alt for å kunne beholde henne i en deltidsstilling iallfall. Men det gikk dessverre ikke.

Ett år har gått, og hun har ikke fått ny jobb. For "hullene" på CV'en er der fremdeles, og det er så mange som er skeptiske og ikke tør å gi henne en sjanse. De ser ikke henne, de ser ikke den fantastiske attesten jeg gav henne, de ser bare en som er arbeidsledig og har vært syk. Hvorfor er vi så redde?

Jeg synes dere høres kvalm ut- alle kan oppleve motgang i livet, det kan være dere arbeidsgivere som får en smell

dessuten, det er mange mennesker som KVIR seg til å holde foredrag og ikke vil det- det kan være høyt utdannede mennesker som du ALDRI ville trodd hadde de problemene

vel...

[Gjest Gjest]

Og du som skrev dette innlegget..har du aldri problemer?

I såfall må du gi meg oppskriften på vellykkethet!!

[Gjest Gjest]

så mange rare svar du fikk på innlegget ditt! :klø: har jeg gått glipp av noe, eller...

jeg synes ts tok opp en viktig ting, og prøvde å vise sin opplevelse av saken. så svarer dere så surt! merkelig.

[Gjest Gjest]

så mange rare svar du fikk på innlegget ditt! :klø: har jeg gått glipp av noe, eller...

jeg synes ts tok opp en viktig ting, og prøvde å vise sin opplevelse av saken. så svarer dere så surt! merkelig.

Slenger med på denne! Syntest innlegget til TS var fint å lese! .....Så ble forundret over de sure svarene her....svar fra sure hurper!! Sure hurper kommer alltid og skal ødelegge...

[Gjest annen gjest]

Hva, vil de normalt ikke ansette arbeidsledige? ALLE er jo arbeidsledige før de får seg en jobb

Bedrifter vil helst ikke ansette arbeidsløse. Derfor er det mange som ikke har noen nytte av at det er gode tider på arbeidsmarkedet. Det er nemlig gode tider for de som allerede har jobb, og kan tenke seg å bytte. For folk som har vært langtidsledige er det nesten like vanskelig å få jobb nå som tidligere.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Ett år har gått, og hun har ikke fått ny jobb. For "hullene" på CV'en er der fremdeles, og det er så mange som er skeptiske og ikke tør å gi henne en sjanse. De ser ikke henne, de ser ikke den fantastiske attesten jeg gav henne, de ser bare en som er arbeidsledig og har vært syk.

Jeg synes dette høres merkelig ut. Hvis hun har jobbet hos dere i fem år og har en god attest, skal det svært mye til for at noen går langt tilbake i tid for å se etter huller i CV, tenker jeg.

[Gjest Blondie65]

Så fint at du ga henne en sjanse.

Så rart at hun ikke har fått jobb, men det kan jo være at hun har vært uheldig med de hun har vært på intervju hos.

Hvis jeg var henne ville jeg kontaktet et vikarbyrå og bedt dem kontakte deg for referanse.

[Gjest Gjest]

Det er mye snakk om at arbeidsgivere ikke ønsker å ansette arbeidsledige, eller folk med psykiske problemer. Her er min historie som sjef og arbeidsgiver.

For 6 år siden skulle vi ansette en medarbeider i noe som kunne bli et langvarig vikariat. Vi fikk en del søknader, og det var en jeg bet meg merke i. Hun var arbeidsledig og hadde noen "huller" og litt underlige avgjørelser på CV'n sin, men likevel var det noe som fenget med søknaden hennes. Min overordnede var ikke enig, men hun ble innkalt til intervju. Det samme skjedde der. Hun hadde ikke allverdens erfaring å vise til, og hullene forklarte hun med psykisk sykdom (uten at hun gikk videre inn på det. I ettertid har jeg fått vite at hun har opplevelser bak seg som ville totalt tatt knekken på de fleste). Men hun hadde en glød og en interesse som langt overgikk de andre søkerne. Jeg og øverste sjef var igjen uenige, men han lot meg få siste ord og ansette henne - hvis jeg tok ansvar hvis det gikk dårlig. Han hadde ingen tro på henne.

Men så gikk det så utrolig bra! Hun er så definitivt den dyktigste på hennes nivå jeg noensinne har hatt som ansatt. Hun sto på noe helt enormt, sa aldri nei, var aldri borte fra jobb hvis hun ikke var forferdelig sjuk (og da måtte vi nesten jage henne hjem). Hun var så kunnskapsrik, så utrolig blid og vennlig, og brukerne våre absolutt elsket henne. Da jeg engang spurte en av dem hvorfor, svarte han at han på en måte følte på seg at hun aldri ville dømme ham, at det på en måte var så lav terskel for å få hjelp av henne, og det var aldri en "ovenfra og ned"-holdning. En eneste gang merket jeg noe til angsten hennes, da hun så pent ba om å få slippe å holde foredrag for de andre på jobb.

Hun jobbet hos oss i fem år. Vikariatet tok dessverre slutt, og hun som egentlig hadde jobben, kom tilbake. Jeg hater å være illojal mot mine ansatte, men overfor hun som hadde vikariatet, gikk jeg langt i å antyde at det hadde vært bedre for jobben og for oss at hun hadde fått fortsette. Og jeg prøvde alt for å kunne beholde henne i en deltidsstilling iallfall. Men det gikk dessverre ikke.

Ett år har gått, og hun har ikke fått ny jobb. For "hullene" på CV'en er der fremdeles, og det er så mange som er skeptiske og ikke tør å gi henne en sjanse. De ser ikke henne, de ser ikke den fantastiske attesten jeg gav henne, de ser bare en som er arbeidsledig og har vært syk. Hvorfor er vi så redde?

Mange har vert arbeidsledig. Det er gode forklaringer på det.

Ennå er det skambelagt i Norge at noen er psykisk syk,men hva er psykisk syk?

Det er en diagnose som rammer veldig mange av oss. Noen mere langvarig enn andre.

De er ikke mere forskjellig når det gjelder kunnskap eller andre ting. noen detter ut av arb.livet for perioder, noen år.

Som kvinne kan man dekke huller i cv, ved at man kan si man var hjemme med barn en stund. Når det gjelder denne diagnosen, så må man faktisk lyve.

ikke skjønner jeg at noen arb.givere tviler på deres kunnskap og intr.

Tviler på om noen vil søke seg fulltidsjobb om dem ikke føler de er over kneiken.

Når en arb.giver vil overlate til deg om det ikke gikk bra, så sier det mye om denne personen.

han mangler innsikt og forståelse.

synd at det er slik at man ser en syk person om du kommer med krykker,men er det andre belastninger så er du enten sprø eller gal.

trist at det er så mye kunnskapsløse folk enda...