Morild 25 Skrevet 4. april 2003 #1 Skrevet 4. april 2003 Før i tiden var det helt vanlig at man skulle ha barn. Det var bare sånn hører jeg mange sie, selv om lysten kanskje ikke var enormt stor. Nå har vi større valgmuligheter, og vi kan selv bestemme om vi skal ha barn eller ikke. Jeg forstår godt at noen vil ha barn, men jeg tror ikke alle egner seg til å ha det. Er det en menneskerett å få barn?? Nei mener jeg. Alt for mange får barn uten å ha tenkt seg nøye om, og mange vet ikke hva det innebærer. Jeg tror menge er egoistiske og tenker, jeg vil ha barn, uten å tenke på hva de egentlig har å tilby barnet sitt. Mange blir gravide uten å ha en sikker fremtid, som jobb, hjem osv, og sist emn ikke minst et langvarig forhold. Jeg er personlig mener at et forhold må vare i minst 3-4 år før man tenker på barn. Dette kun for å være sikker på at barnet kan få en trygg fremtid!! Jeg har ikke lyst på barn, og tror ikke jeg kommer til å få det. Men hvis lysten forandrer seg vil jeg nokk adoptere, for det er så alt for mange barn som ikke har noen foreldre og fremtid. Det skulle nokk vært vanskeligere å få barn for noen! Til alle dere gravide: Lykke til med babyen , og ta godt vare på den!!!!!
Kosepia Skrevet 4. april 2003 #2 Skrevet 4. april 2003 Hei.. Altså.. en ting er å planlegge å få barn dersom man ikke har et stabilt forhold, problemer av noen slag osv... En helt annen ting er å planlegge å få barn selv om man er studenter eller lignende. Det har vært utallige debatter tidligere om når det passer å få barn, og konklusjonen MIN er: Aldri. Jeg som sliter med å bli gravid mener: Ja, alle bør ha en sjanse til å bli gravide! Ja, jeg er egoistisk. Jeg tenker på at jeg som kvinne bør ha mulighet til å få gleden av å se mitt barn vokse opp! Men jeg har da virkelig også tenkt på hva jeg kan tilby barnet! Men selvfølgelig håper jeg at alle som tar konsekvensen av å bli gravid, overveier sin situasjon og tenker på hvordan de kan gjøre det best mulig for seg selv og for barnet! 3-4 år.. det er mye for de som begynner å bli litt "eldre" og begynner å få det travelt. (Nå er jeg ung ennå, men har en samboer som begynner å svette litt *ler* ). Men selvfølgelig bør man være sikre på om man virkelig vil få et barn! Selvføgelig er det mennesker som ikke burde hatt barn! Men verden er urettferdig... Dessverre Til slutt vil jeg bare legge til at det finnes utallige alenemødre og -fedre som klarer seg fint, og har barn som virkelig har det godt! Jeg synes det er tøft av deg å heller ville adoptere!! All honnør til deg for det!! :enig_animasjon: -Kosepia
Gjest Jersey Skrevet 4. april 2003 #3 Skrevet 4. april 2003 Jeg er personlig mener at et forhold må vare i minst 3-4 år før man tenker på barn. Dette kun for å være sikker på at barnet kan få en trygg fremtid!! Hvordan sikrer man barnet en trygg fremtid basert på hvor lenge et forhold har vart? Ikke for å kverulere eller noe, jeg bare spør.
Gjest Mayamor Skrevet 4. april 2003 #4 Skrevet 4. april 2003 Jeg har bare vært sammen med min kjære i 2,5 år når vi blir foreldre i november... Men dette er et ønsket barn i et godt forhold. Tror ikke forholdets varighet har noe å si for hvor gode foreldre vi blir... Maya30
Morild 25 Skrevet 4. april 2003 Forfatter #5 Skrevet 4. april 2003 Jeg er enig i at forholdets varighet ikke har noe å si om hvor gode foreldre man blir. Det jeg mener er at man skal kjenne hverandre på godt og vondt før man går til det skrittet å få barn. Og jeg mener det tar lang tid å bli godt kjent med sin partner. Derfor kan man da tilby barna en tryggere fremtid når foreldrene har et virkelig stabilt forhold, jeg tenker da på skilsmisse.
lillen Skrevet 4. april 2003 #6 Skrevet 4. april 2003 Bare en ting om varigheten i forhold...; Det er stor forskjell på 18-åringer som har vært sammen i to år, og 30-åringer som har vært sammen like lenge... Jeg tror at etterhvert som man blir litt eldre, vet man kanskje mer hva det vil si å leve i et parforhold på godt og vondt, og man skjønner fort om det går den ene eller den andre veien! Men da jeg var tenåring, trodde jeg at samtlige jeg var sammen med (ja, faktisk!), var de jeg skulle gifte meg og få barn med... :oops: Ung og naiv; det var meg det! :oops: Nå er jeg 22 år, og TROR og håper jeg kan definere forholdet jeg har til min tilkommende "stabilt" (sterkt ord, det der!)! Vi har vært sammen i litt over 3 år og elsker hverandre på godt og vondt, det er vel alt jeg kan si...og så skal vi gifte oss. Tror (sånn generelt sett) at de mer "erfarne" har et bedre grunnlag til å bruke ordene "stabilt forhold" om forholdet sitt... Ihvertfall gjelder dette meg, mer og mer! Det er ikke meningen å kritisere gravide/kommende gravide 18-åringer i stabile forhold! Det er heller ikke meningen å si at de som har levd lengst vet alltid best, for slik er det ikke... Jeg har bare satt ting på spissen... Dette håper jeg at ikke blir misforstått! :D
Furstina Skrevet 4. april 2003 #7 Skrevet 4. april 2003 Visst bör man tänka efter innan man väljer att skaffa barn, men som fler sagt. Ett förhållandes längd är absolut inget tecken på hur bra föräldrar eller förhållande man har. Det går att leva samman, som vänner och undvika konfrontation i många år. Att se till att ha diverse projekt som tar tid (flytta tex) för att slippa ta tag i sådant som är jobbigt. "been there, done that" Det är inte alltid lätt eller möjligt att tänka först. Många förhållanden, även de som verkar mest stabila crashar, branscher crachar, folk blir uppsagda i dag - även med bra utbildningar. Mycket kan hända, man kan aldrig garantera sig en "säker trygghet". Det finns mycket att göra för att förbereda sig och sin nya familj (inkl barn då) men du kan inte vara säker. Krig inträffar, oljepriser går upp, du har köpt ditt nya hus har koll på ekonomin och en bra utbildning - så stiger räntorna, boendekostnaden och du blir av med jobbet. Fundera på om du är redo för barn, ert förhållande är fullt av förtroende, kärlek och ni har det hyfsat stabilt. Det går att studera senare, under tiden, göra karriär - eller inte.
Gjest Kathrine Skrevet 6. april 2003 #8 Skrevet 6. april 2003 Klart en må tenke seg om før en setter barn til verden... men uansett hvor lenge et forhold har vart, kan det gå galt. Jeg kan ta meg selv som eksempel, jeg var gift og har vært med mannen i 6 år, forholdet gikk veldig fint (trodde jeg) så vi planla å få baby. Så gikk forholdet i vasken og jeg flyttet fra han. En liten uke etter at jeg hadde flyttet oppdaget jeg at jeg var gravid! Nå har jeg ingen kontakt med eks.en, men er allikevel overbevist om at ungen skal få et fantastisk fint hjem å vokse opp i (om jeg så skal si det selv). Jeg blir altså mamma for første gang i August, og ser frem til det:) Altså, en vet aldri hvordan forholdet går... men de aller fleste tenker det beste for barna sine uansett. Noen sjanser må vi jo ta, men også konsekvensene
asterix Skrevet 6. april 2003 #9 Skrevet 6. april 2003 Jeg er personlig mener at et forhold må vare i minst 3-4 år før man tenker på barn. Dette kun for å være sikker på at barnet kan få en trygg fremtid!! Dersom det hadde vært slik at alle forhold som overlever i 3-4 år automatisk varer i minst 20 år til ville dette argumentet hatt noen logikk i seg. Dessverre er det ikke slik. Forhold ryker etter 5, 6, 7, 8 år osv også, så hva er da det essensielle i å ha vært sammen i 3-4 år før en får barn? Selv ble vi planlagt gravide 6 mndr etter at vi traff hverandre for første gang. Vi er fortsatt lykkelige sammen nå 13 år seinere. Men derimot kjenner vi ganske mange par som fulgte dine "krav" og var sammen i både 3, 4 og flere år før de fikk barn, men som nå ikke er sammen lenger. Ikke ser det ut til at tiden de var sammen før de fikk barn har noen betydning i forhold til hvor godt/dårlig de samarbeider om barna etter bruddet heller. Mitt poeng er ikke at alle burde få barn straks i et nytt forhold, (det som passet for oss passer ikke for alle), men lengden på forholdet forut for det å få barn ikke er noen som helst indikasjon på om forholdet vil vare eller hvor godt barna får det.
Gjest eminel Skrevet 7. april 2003 #10 Skrevet 7. april 2003 Jeg er enig i det du mener om å være i et stabilt forhold og ha en trygg jobb og et hjem før man planlegger barn. Men ikke alle ''planlegger'' å få barn. Noen blir gravid til og med ved bruk av prevensjon, og klarer ikke å ta abort. Det hadde jeg neppe klart å gjennomført om jeg ble gravid nå (snart 19 år, uten trygg utdannelse og med et forhold som har vart i ca. 1 1/2 år). Det aller viktigste er selvfølgelig at de klarer å gi barnet sitt en trygg oppvekst, uansett hvilke boforhold, jobber osv. de har. Jeg tror nok de aller fleste av oss ønsker både hus og bil og ekteskap før barn - men ikke alltid går det slik. Og dessuten; det er ekstremt dyrt å gifte seg, å utdanne seg krever mange år og høye lån, og bolig koster også flesk... Mange vil jo gjerne ha barn før de fyller 30 (spesielt hvis de ønsker mer enn ett barn). Derfor forstår jeg også utrolig godt de samboerparene som får barn utenom ekteskapet.
Gjest Anonymous Skrevet 8. april 2003 #11 Skrevet 8. april 2003 Og dessuten; det er ekstremt dyrt å gifte seg ?? nei.. det er nesten gratis!!! bryllupsfester har vel en tendens til å koste en del.. men det å gifte seg.. stikke bort på et sorenskriver kontor og skrive under på et fiks ferdig dokument er alt annet enn dyrt.. og du sparer deg for en masse samboerkontrakter osv!!
Gjest eminel Skrevet 8. april 2003 #12 Skrevet 8. april 2003 ?? nei.. det er nesten gratis!!! bryllupsfester har vel en tendens til å koste en del.. men det å gifte seg.. stikke bort på et sorenskriver kontor og skrive under på et fiks ferdig dokument er alt annet enn dyrt.. og du sparer deg for en masse samboerkontrakter osv!! Du skal likevel ha bryllupskjole, bukkett, dress, sko, frisør... tja... det er så mye! Noen gifter seg vel bare for å gifte seg, uten sermoni og uten dyre klær og tilbehør, men for de aller fleste jeg kjenner, er ikke dette drømmen. De sparer heller til de får råd til å arrangere et bryllup!
Gjest sexysadie Skrevet 8. april 2003 #13 Skrevet 8. april 2003 Ønsket om barn er uansett egoistisk med tanke på hvilken idiotisk verden vi lever i med Bush, Bondevik og Otto Jespersen og sånnt. Jeg ønkser meg barn for det jeg da....
Gjest eminel Skrevet 8. april 2003 #14 Skrevet 8. april 2003 Klart er det egoistisk! Det er jo oss selv som bestemmer!! Ingen får vel barn fordi at naboene vil de skal ha det??!
Gjest Anonymous Skrevet 8. april 2003 #15 Skrevet 8. april 2003 (ang bryllup) Du skal likevel ha bryllupskjole, bukkett, dress, sko, frisør... tja... det er så mye! Noen gifter seg vel bare for å gifte seg, uten sermoni og uten dyre klær og tilbehør, men for de aller fleste jeg kjenner, er ikke dette drømmen. De sparer heller til de får råd til å arrangere et bryllup! ja nettopp.. det å GIFTE seg er gratis!! det er den laaangt fra obligatoriske festen som er dyr.. og den kan du jo heller ta senere..? mange velger jo også å gifte seg enkelt (nettopp for å "gøre det i riktig rekkefølge") og heller ha festen på xårs bryllupsdag.. det at det er dyrt å gifte seg er i alle fall ikke et argument for noe som helst... siden det ikke er det.. dersom man ønsker seg festen så lager man festen, dersom man ikke har råd, så gjør man det ikke.. men et argument for å la være å gå å skrive under på den kontrakten.. ja det finnes ikke..!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå