HJELP!

[tattoopia]

denne uka har jeg påtatt med ansvaret for min 12 år gamle niese som har asberger syndrom og anoreksi.

det er helt sykt å stå midt oppi noe sånt. det kan jeg love...

grunnen til at jeg har påtatt meg dette ansvaret er at min søster og hennes familie holder på å rakne fullstendig i kantene på grunn av denne jenta som styrer så ufattelig mye.

det er synd å si det men hun ødelegger en hel familie.. :gråte:

skjønner godt at søsteren min holder på å gå fra vettet. sjøl er jeg alene med omsorgen for to barn under 5 år. men det er jo bare piknik i forhold.

å være nødt til å tvangsfore en så stor unge for så å fotfølge henne i et par timer etterpå for at hun ikke skal stikke seg vekk å kaste opp... trust me... det er helt sinnsykt....

det verste av alt er at det ikke er noe hjelåp å få i "systemet" heller. vi blir ikke tatt på alvor noen plasser. man trenger ikke å være et geni for å se at jenta er syk. men hos bup har de vist ikke tid å snakke med moren. å legen mente at det ikke var "så" alvorlig som han sa.

å det ga jo selvfølgelig jenta bare blod på tann...

da trenger jeg jo ikke å spise sa hun bare...

HÆ!! HVA GIR DU MEG....

fy f... det er helt ufattelig tungt å sitte på sidelinja å se at ungen sakte men sikkert utsletter seg sjøl. hun har så godt som ingenting underhudsfett igjen å huden på hendene ser ut som om hun skulle vært over 80 år..

hvor pokker skal man få hjelp når helsevesenet svikter.

må mor ringe barnevernet å si at nå klarer jeg ikke mere. overlater ansvaret til noen andre fordi jeg ikke selv å min familie klarer å se på at jenta dør foran øynene på oss...

jeg dro å hentet jenta i ettermiddag så mor å far skulle få komme seg litt til hektene å prate litt med de andre fire barna i familien som dette påvirker i aller høyeste grad...

huff. jeg spyr vel egenlig bare ut med litt frustrasjon her. hadde en lang samtale med henne her hjemme hos meg før sengetid i stad. å forklarte henne at dette er siste skanse for hennes del.

enten så må hun prøve å skjerpe seg eller så må hun bo på institusjon... :gråte:

det er harde fakta men det er kanskje det hun trenger å høre....

jeg klarte faktisk å få henne til å spise ei lita skive brød å en youghurt + et glass melk. så det er jo ikke så verst.

men jeg vet jo at alt det er glemt i morgen å da blir det en kamp å få i henne noe som helst...

[Gjest mallain ikke innlogget]

Jeg skjønner at dette er tøft.

Men det jeg lurer på er om at barnet gjør dette for å få oppmerksomhet? Det virker slik siden hun sa at da trengte hun ikke å spise.. Slik jeg har forstått det så pleier folk med spiseforrstyrelser å holde det skjult, fordi de ikke vil ha innblanding ( dette er jeg ikke sikker på siden jeg ikke er ekspert). Men hva med å slutte å fokusere på anoreksien, men heller fokusere på positive ting? Ikke kroppslige ting, men andre positive ting som ka bygge opp jentas selvtillit.

Men jeg hadde nok helt klart gått til en annen lege for å fått en ny vurdering..

Gir deg en klem!

[LukaFrost]

Er det å tvinge i henne mat rett måte å angripe problemet på da? Hvorfor ikke jobbe med de bakenforliggende problemene til at hun ikke vil spise?

[Gjest Moncler]

Er det å tvinge i henne mat rett måte å angripe problemet på da? Hvorfor ikke jobbe med de bakenforliggende problemene til at hun ikke vil spise?

Om jenta ikke blir tvunget i mat dør hun jo, så jeg synes ikke det er så rart at de gjør dette.

[Gjest Piper]

Er det å tvinge i henne mat rett måte å angripe problemet på da? Hvorfor ikke jobbe med de bakenforliggende problemene til at hun ikke vil spise?

Hvor lenge tror du hun overlever uten mat? Og tror du ikke foreldrene prøver å finne ut hvilke problemer som ligger til grunn? Men det er da virkelig ikke tantens ansvar å ta seg av den biten, når hun bare skal ha henne der en uke.

Men vanskelig er det uansett, når de ikke får hjelp til å løse dette. Vil vel si at det er helsenorge på sitt "beste"

[Gjest Vita]

Hei og

Det er veldig vanlig at mennesker med Asperger ( og andre autisme-diagnoser) utvikler en enner annen form for spisevegring.

At BUP ikke har tid til niesen din er skremmende, men har søsteren din vært i kontakt med habiliteringstjenesten i fylket dere bor i? Der er det også spesialister som kanskje kan hjelpe.

Uansett synes jeg niesen din bør bytte fastlege, hun bør få en lege som tar dette alvorlig.

[Gjest Jenna88]

Å tvangsfore henne, uten noen annen form for behandling, høres instinktivt galt ut i mine ører. Slet selv med spiseproblemer, (utviklet seg heldigvis aldri til alvorlige forstyrrelser) i 12-13års alderen, og fikk stort utbytte av psykolog. Psykologen var forsiktig med å presse meg til å spise før jeg hadde bearbeidet en del av det jeg hadde på hjertet. Personlig mener jeg det blir feil av foreldre/familie å legge opp til en form for behandling, uten å ta kontakt med psykolog/psykiater eller andre faglig ansvarlige personer.

Bestill time hos privat behandler, eller be om timeavtale hos en annen lege...Eventuelt kan du også be om henvisning til ernæringsfysiolog som kan hjelpe til meg å lage kostlister og innføre rutiner i forhold til måltidene.

Endret 24. september 2007 av Jenna88

[Gjest Moncler]

Klart hun trenger behandling, men førsteprioritet må være å holde jenta i live.

[Gjest Jenna88]

Monchler: Selvfølgelig.

Men, ettersom BUP/fastlegen ikke anser henne som hastesak, er det antakeligvis ikke sånn at hun dør hvis hun ikke spiser fem måltider hver dag. En må selvsagt passe på at jenta spiser forsvarlig, men ikke stapp i henne så mye at hun blir kvalm og ikke orker mer.

Snakker av egen erfaring. Og det gjorde ikke situasjonen bedre for å si det sånn.

Det er dessuten viktig å oppsøke profesjonell hjelp tidlig. Så ikke gi dere på grunn av et avslag. Undersøkelser viser at jo tidligere vedkommende får hjelp, jo bedre prognoser har hun.

Problemene mine var ikke så omfattende at jeg trengte psykiatrisk behandling, men jeg fikk oppfølging av helsesøster og ernæringsfysiolog.

Endret 24. september 2007 av Jenna88

[Gjest Jenna88]

Jeg har lest ganske mange bøker/brosjyrer/informasjonshefter om spiseforstyrrelser, og alle understreker at det er viktig at behandler, ikke familie har ansvar for behandlingen. Familie kan lett bli følesesmessig involvert, noe som kan føre til at spiseforstyrrelsen utvikler seg.

Henviser ellers til: http://iks.no/iks/spiseforst/hva_kan_du/

Det står også mye bra her; http://iks.no/iks/spiseforst/hva_kan_du/familie_og/

[Zero]

En må selvsagt passe på at jenta spiser forsvarlig,

Det er jo akkurat det det er snakk om her, å passe på at jenta spiser forsvarlig.

At fastlegen ikke sender denne jenta videre til noen som kan hjelpe er vel et sterkt nok signal på at fastlegen ikke kan se alvoret i dette, og da kanskje heller ikke kan "se" at det fort kan handle om livreddende hjelp.

Jeg har flere år bak meg med anoreksi. Jeg har vært døden nær, og på det tidspunktet var det ikke annet enn tvungen spising som nyttet. Jeg kunne ikke ha deltatt på et behandlingsopplegg uken etter om de ikke fikk i meg mat, for da hadde jeg vært død.

Absolutt ikke for å fokusere på bare mat og tvangsforing som behandling, men noen ganger må det til, og man kan ikke sette seg tilbake i stolen og se på at en 12-åring ikke spiser, er undervektig og på rask vei nedover.

Deretter må det behandling til, og så kan man slippe taket på tvangen og håpe at terapien skal hjelpe henne til å spise uten at noen dytter det på henne.

(Sverige har blandt annet hatt god erfaring med å faktisk fokusere på mat og innføre rutiner, der man faktisk blir tvungen til å spise. En klinikk hvor prosenten av de som blir friske er veldig høy i forhold til andre klinikker, mener de at mangelen på mat fører til de psykiske plagene, og den faktiske spiseforstyrrelsen. At det er enkelte kroppers reaksjon på sult og matmangel. Nå sier jeg ikke at de har rett, eller at det er eneste måten å se ting på, men det er i alle fall interessant.)

Alt er individuelt, men hvis jenta er alvorlig undervektig og ikke spiser, så må det tiltak til. Det er ikke bare den spesifikke mangelen av mat man kan dø av ved anoreksi, men man kan få en hel del andre problemer som lett kan få alvorlige følger.

Trådstarter, jeg forstår godt at både du og familien hennes må ha det tøft. Og ikke minst jenta selv. Det er tydelig at noe må skje, for hun kommer ikke til å ta saken i egne hender. Skift fastlege. Det kan jo ta litt tid, men hva med å ta henne med ned til legevakten? Noen må kunne se hva som skjer og gjøre noe selv om ikke fastlegen gjør det.

Ønsker dere lykke til!

[tattoopia]

saken er nok ikke så enkelt som å ikke fokusere på at hun ikke vil spise. hvis hun ikke tvangs fores så spiser hun ikke i det hele tatt..

det at hun har asberger syndrom gjør saken bare SÅ mye verre.

personer med asberger blir så fiksert i selvpåførte mønster at det er så godt som umulig å få dem til å bryte ut av disse.

dette er et problem som først dukket opp da jenta gikk i 3. klasse. men som har vokst i takt med henne. at hun nå begynner å komme i puberteten hjelper ikke akkurat på det heller.

hun har funnet ut at hun vil være liten. å dermed slutter hun å spise!!!

jeg er fullstendig klar over at det ikke er mitt ansvar. men det er likefullt min frustrasjon å hjelpesløshet som kommer til overflata her.

da de var hos legen sist gang hadde de tatt noen blodprøver som viste at jenta helt klart var underernært å hadde mangelsykdommer.

men hva hjelper vel det når systemet ikke tar tak i tingene.

det er grenser for mye min søster klarer å gjøre på en gang, å ikke minst hvor lenger hun klarer å beholde vettet hvis dette skal fortsette...

hun har jo tross alt fire andre barn som også skal ha sine behov dekket, i tillegg til jobb å gjerne kanskje på toppen av det hele ha et liv ved siden av...

jeg har vært å funnet meg en liten notatbok her. så jeg skal skrive ned alt hun spiser her på en uke, bare for å se hvor mye hun faktisk får i seg...

det er mye mulig at pedagogisk riktige veien å gå ikke blir gjordt her hos meg, men en ting er sikkert. så lenge jeg er større enn henne å sterkere så kommer jeg til å utøve makt for å få i henne mat hvis det blir nødvendig.

så primitiv er jeg faktisk i denne situasjonen...

[Gjest Jenna88]

Poenget mitt er at hun neppe er døden nær om fastlegen avviser henne. Jeg forsvarer ikke fastlegen på noen måte, synes det er forkastlig at sånt forekommer, men mine behandlere sa hele tiden til foreldrene mine at det var viktig at de var ansvarlige for behandlingen min, ikke foreldrene mine. Og moren min er selv utdannet spesialist i allmennmedisin...

Uansett, jeg sier ikke at de ikke bør fore henne, jeg sier bare at de bør forsøke å ta kontakt med en annen lege og få denne jenta til behandling så fort som mulig, samt at det er forskjell på å bli hysterisk og tvinge i jenta fem-seks store måltider daglig og tre-fire måltider daglig.

Endret 24. september 2007 av Jenna88

[tattoopia]

Monchler: Selvfølgelig.

Men, ettersom BUP/fastlegen ikke anser henne som hastesak, er det antakeligvis ikke sånn at hun dør hvis hun ikke spiser fem måltider hver dag. En må selvsagt passe på at jenta spiser forsvarlig, men ikke stapp i henne så mye at hun blir kvalm og ikke orker mer.

Snakker av egen erfaring. Og det gjorde ikke situasjonen bedre for å si det sånn.

Det er dessuten viktig å oppsøke profesjonell hjelp tidlig. Så ikke gi dere på grunn av et avslag. Undersøkelser viser at jo tidligere vedkommende får hjelp, jo bedre prognoser har hun.

Problemene mine var ikke så omfattende at jeg trengte psykiatrisk behandling, men jeg fikk oppfølging av helsesøster og ernæringsfysiolog.

det er ikke snakk om å være urimelig i forhold til hva slags mat hun skal spise å hvor mye. jeg tvinger ikke jenta til å spise kaker å brus. men de aller fleste vil være enig med meg når jeg sier at et eple om dagen definitivt er for lite til en 12 års gammel jente.

hun går til ukentlige samtaler på bup. men det er jo ganske åpenbart at ikke hjelper. for dette problemet har virkelig tatt helt av siden i vår

Det er jo akkurat det det er snakk om her, å passe på at jenta spiser forsvarlig.

At fastlegen ikke sender denne jenta videre til noen som kan hjelpe er vel et sterkt nok signal på at fastlegen ikke kan se alvoret i dette, og da kanskje heller ikke kan "se" at det fort kan handle om livreddende hjelp.

Jeg har flere år bak meg med anoreksi. Jeg har vært døden nær, og på det tidspunktet var det ikke annet enn tvungen spising som nyttet. Jeg kunne ikke ha deltatt på et behandlingsopplegg uken etter om de ikke fikk i meg mat, for da hadde jeg vært død.

Absolutt ikke for å fokusere på bare mat og tvangsforing som behandling, men noen ganger må det til, og man kan ikke sette seg tilbake i stolen og se på at en 12-åring ikke spiser, er undervektig og på rask vei nedover.

Deretter må det behandling til, og så kan man slippe taket på tvangen og håpe at terapien skal hjelpe henne til å spise uten at noen dytter det på henne.

(Sverige har blandt annet hatt god erfaring med å faktisk fokusere på mat og innføre rutiner, der man faktisk blir tvungen til å spise. En klinikk hvor prosenten av de som blir friske er veldig høy i forhold til andre klinikker, mener de at mangelen på mat fører til de psykiske plagene, og den faktiske spiseforstyrrelsen. At det er enkelte kroppers reaksjon på sult og matmangel. Nå sier jeg ikke at de har rett, eller at det er eneste måten å se ting på, men det er i alle fall interessant.)

Alt er individuelt, men hvis jenta er alvorlig undervektig og ikke spiser, så må det tiltak til. Det er ikke bare den spesifikke mangelen av mat man kan dø av ved anoreksi, men man kan få en hel del andre problemer som lett kan få alvorlige følger.

Trådstarter, jeg forstår godt at både du og familien hennes må ha det tøft. Og ikke minst jenta selv. Det er tydelig at noe må skje, for hun kommer ikke til å ta saken i egne hender. Skift fastlege. Det kan jo ta litt tid, men hva med å ta henne med ned til legevakten? Noen må kunne se hva som skjer og gjøre noe selv om ikke fastlegen gjør det.

Ønsker dere lykke til!

jeg leste faktisk i sted at matmagelen i seg selv kan være årsaken til at anoreksien vedvarer og at når man da oppnår macth vekt så vil symptomene forsvinne.

det er jo temmelig intresant i grunn. men jeg skulle jo kanskje lnske at man ikke hadde trengt å lære om dette på denne måten

Endret 24. september 2007 av tattoopia

[Gjest ¤bella¤]

Jeg må bare si at jeg syns du er flink jeg, som hjelpe din søster og hennes familie nå når de sliter sånn.

Det er ikke lett å stå på sidelinjen uten å gjøre noe.

Kanskje det er godt for jenta også, og ha tante helt for seg selv

Lykke til. Håper jenta får den behandlingen som er nødvendig, i mellomtiden får dere bare prøve så godt dere kan å holde henne i live.

[Gjest Jenna88]

Tror dessverre ikke det er så enkelt.

Jeg har selv et ganske anstrengt forhold til mat den dag i dag, men jeg spiser godt, sunt og variert, takket være en fantastisk mamma, dyktig helsesøster og verdens flotteste ernæringsfysiolog.

Vil absolutt anbefale ernæringsfysiolog på det varmeste. De vet mye om hva som er viktig å få i seg, i forhold til vekt etc., jeg ble i alle fall mye tryggere på matinntaket etter å ha snakket med henne.

jeg leste faktisk i sted at matmagelen i seg selv kan være årsaken til at anoreksien vedvarer og at når man da oppnår macth vekt så vil symptomene forsvinne.

det er jo temmelig intresant i grunn. men jeg skulle jo kanskje lnske at man ikke hadde trengt å lære om dette på denne måten

Endret 25. september 2007 av m@msen

[Gjest Gjest]

Er det nødvendig med tvangsforing så ta for all del ikke fatt på det selv. Du kan faktisk fort risikere at hun setter alvorlig i vrangstupen, og det gjør ikke ting bedre verken på kort eller lang sikt.

[Gjest Jenna88]

Et eple om dagen er selvfølgelig altfor lite.

Hvis jeg var deg ville jeg rådført meg med en ernæringsfysiolog. Når det er sagt, synes dere er flinke som står på. Men det er for ille at dere skal holde på med dette alene.

Når det gjelder behandling, så gjelder de tre t'ene: ting tar tid. Dessverre.

det er ikke snakk om å være urimelig i forhold til hva slags mat hun skal spise å hvor mye. jeg tvinger ikke jenta til å spise kaker å brus. men de aller fleste vil være enig med meg når jeg sier at et eple om dagen definitivt er for lite til en 12 års gammel jente.

hun går til ukentlige samtaler på bup. men det er jo ganske åpenbart at ikke hjelper. for dette problemet har virkelig tatt helt av siden i vår

jeg leste faktisk i sted at matmagelen i seg selv kan være årsaken til at anoreksien vedvarer og at når man da oppnår macth vekt så vil symptomene forsvinne.

det er jo temmelig intresant i grunn. men jeg skulle jo kanskje lnske at man ikke hadde trengt å lære om dette på denne måten

[Tiit]

Dersom hun faktisk holder på å dø av sult, bør foreldrene ikke gi seg med det at hun står på venteliste. (dersom jeg forstod det rett) Påklag avgjørelsen til Bup. De fleste Bup-kontor har vel et Spise-team, tror jeg. Kontakt helsesøster, lege, barnevern, fylkeslege, akuttpost osv. osv. dersom det står om livet. Vei og mål jenta, beskriv allmenntilstanden og funksjonsnivået hennes. Om mulig; ta kontakt med avisa i forhold til mangel på tilgjengelig hjelpetilbud.

Dersom det ikke er riktig så ille, bør dere iallefall påklage for lang ventetid hos Bup til rette instans, og orienter dem om hvordan ståa for jenta og familien er.

Edit: nå så jeg at jeg bare hadde lest halve tråden før jeg svarte, så da var det vel en del jeg ikke visste ...

Endret 24. september 2007 av Tiit

[Gjest Jenna88]

Hvis jenta holder på å dø burde hun innlegges på akuttpost.

Dersom hun faktisk holder på å dø av sult, bør foreldrene ikke gi seg med det at hun står på venteliste. (dersom jeg forstod det rett) Påklag avgjørelsen til Bup. De fleste Bup-kontor har vel et Spise-team, tror jeg. Kontakt helsesøster, lege, barnevern, fylkeslege, akuttpost osv. osv. dersom det står om livet. Vei og mål jenta, beskriv allmenntilstanden og funksjonsnivået hennes. Om mulig; ta kontakt med avisa i forhold til mangel på tilgjengelig hjelpetilbud.

Dersom det ikke er riktig så ille, bør dere iallefall påklage for lang ventetid hos Bup til rette instans, og orienter dem om hvordan ståa for jenta og familien er.