Bo noen år i utlandet der

[Gjest Gjest]

Sett at mannen din har en jobb hvor han har mulighet til å jobbe et par år i utlandet. Utlandet vil si et land med en helt annen kultur enn den du er vant til. Et land som f eks India, Russland, Saudi-Arabia eller Kina.

Kunne du ha tenkt deg å være med på lasset?

Hva hadde eventuelt hindret deg? Eller hva hadde du bedrevet tiden din med?

Takk for svar.

[Gjest Gjest]

Jeg ville gjerne vært med Men i vårt tilfelle er det mer sannsynlig at _jeg_ kan jobbe utenlands enn ham. Er ikke så stedbundet i forhold til jobb, og kunne jobbet fra hvor som helst, tror jeg. Ting som kunne gjort det uaktuelt måtte vært noe sånt som syke foreldre eller andre nære i hjemlandet - eller om det ikke fantes jobbmuligheter for meg der. Jeg ville jobbet jeg også, og brukt tid på å få inntrykk fra stedet vi var. Bor allerede i en snål og fremmed kultur, nemlig på bygda i Trøndelag.

[Gjest Gjest]

Det er jo ikke så lett for den andre partneren å få seg en greit betalt jobb i et sånt land da, og jeg hadde ikke orket å bli forsørget, så det hadde vært et problem. Hva pleier den andre å gjøre i slike tilfeller?

[ToveM]

Det hadde jeg gjerne gjort, men helst når ungene var mindre, nå er de så store at det hadde blitt litt problematisk

[ingefær]

Jeg hadde helt klart blitt med! Håper vi får en sånn mulighet en gang. Da ville jeg brukt tiden på å lære det lokale språket og/eller tatt noen fag på universitetet hvis det var mulig. Enten lokalt eller på et norskt universitet.

[Lilith]

Å, jeg ville gjerne vært med! Jeg ville brukt tiden på å studere, skrive og jobbe frilans, hvis mulig. Det hadde vært så gøy!

Det som ville hindret meg, ja ... Det måtte vært som Gjest i innlegg 2 skriver - sykdom i nær familie. Eller om jeg ikke kunne jobbet og vi ville fått det vanskelig økonomisk.

Endret 21. september 2007 av Lilith

[wishingitwas]

Håper selv jeg får muligheten til det en gang.

Ville hatt gode arbeidsmuligheter nesten uansett hvor det hadde vært i verden. Og ville gjerne lært meg flere språk.

Om ikke muligheten hadde kommet av seg selv, ville jeg gjerne fått det til uansett. Jeg liker å dykke dypt i andre kulturer.

[Gjest Leiababe]

Hadde absolutt blitt med. Og han hadde gjort det samme hvis det var omvendt. Er jo en utrolig mulighet som man må ta hvis man får den. Man får sjansen til å lære en ny kultur og et nytt språk å kjenne på en helt unik måte. Håper det skjer en eller annen gang

[Gjest Jenna88]

Det kommer an på hvor hen i livet jeg befant meg. Hvis jeg f.eks var nyutdannet, akkurat hadde fått tilbud om en god jobb i Norge og så for meg at jeg skulle etablere meg her, hadde jeg vært skeptisk.

Hadde jeg derimot kommet meg et godt stykke på vei karrieremessig, funnet en mann jeg så for meg at jeg skulle dele resten av livet med og hadde lyst å dra til landet han ble tilbudt jobb i, hadde problemstillingen vært en ganske annen.

Hadde brukt årene til å lære språket, undersøke nye kulturer, jobbe frilans/skrive reisereportasjer og forhåpentligvis fått en god jobb i det landet jeg bosatte meg i. Personlig har jeg aldri likt tanken på å bli forsørget.

[Rosalie]

Vet om mange siving-fruer som etter et halvt år som hjemmeværende fru i Texas, Singapore, Brasil eller Korea har pakket koffert og barn og reist hjem igjen. Til venner, jobb og kjent kultur. Å få seg jobb er omtrent umulig. Så da sitter man der, da, uten annet nettverk enn nettverket gjennom mannens jobb, ingenting å gjøre på dagtid annet enn å henge i sjømannskirka eller gå på shopping, og ikke klarer man å finne seg egne venner, heller, da kulturforskjellene er store.

[Gjenglemt sykkellås]

Vet om mange siving-fruer som etter et halvt år som hjemmeværende fru i Texas, Singapore, Brasil eller Korea har pakket koffert og barn og reist hjem igjen. Til venner, jobb og kjent kultur. Å få seg jobb er omtrent umulig. Så da sitter man der, da, uten annet nettverk enn nettverket gjennom mannens jobb, ingenting å gjøre på dagtid annet enn å henge i sjømannskirka eller gå på shopping, og ikke klarer man å finne seg egne venner, heller, da kulturforskjellene er store.

Jepp. Og i følge en kilde jeg har i Akan, blir mange koner til menn som jobber i utlandet faktisk alkoholikere når de bor der. Både på grunn av de ikke har noe å ta seg til - og fordi det ofte er lett (og billig) tilgang til alkohol.

[Kayli]

Vi har faktisk nettopp hatt dette spørsmålet oppe til seriøs vurdering, siden samboeren hadde mulighet til å få jobbe i Quatar. Det var tre hovedgrunner til at vi valgte å ikke gjøre det: for det første har vi en gård å drive. Selvsagt kunne vi ha forpaktet bort jorda for en periode, men vi har også pelsdyr (javisst - shoot me!), og de er det ikke like lett å sette bort. For det andre er det hensynet til barna. Selv om de selvsagt hadde hatt stort utbytte av å bo i et annet land, valgte vi å ikke rive dem opp fra de trygge og kjente omgivelsene sine ( vi har to barn; jente i 3. klasse og gutt på 4 år). De er begge ganske sjenerte og utilpasse i ukjente situasjoner, og ville nok brukt lang tid på å bli kjent og få venner på et nytt sted. Sist, men ikke minst, fant vi ut at vi faktisk er fornøyde med tingenes tilstand. Vi trives veldig godt her vi bor og lever alle fire, og har egentlig ikke behov for å oppleve noe grensesprengende på det nåværende tidspunkt.

[Nabodama]

Dette kan bli aktuelt for oss, men da i Tyskland. Jeg vil helt klart være med, har alltid ønsket å bo utenlands en periode, selv om jeg kunne ønsket noe mer "eksotisk" enn Tyskland når det først skulle bli.

Jeg ser for meg at mine muligheter til jobb der vil være ganske begrenset, og tenker å studere sosiologi, fordi det alltid har interessert meg. Bli nok også mye alene uten mannen der, for han må regne med langvarige opphold utenfor Tyskland.

Dette blir vi ikke å gjøre nå, først om noen år. Minste barnet er 15 nå, vi venter nok til hun er mer "selvgående".

[Fakse]

Min mann bodde fire år i et asiatisk land i sin oppvekst i forbindelse med at faren hans jobbet der. På meg virker det som om det var en positiv opplevelse for hele familien, men jeg vet at svigermor som var hjemmeværende var veldig flink til å finne på ting for ikke å bli gående og kjede seg. Min mann gikk på amerikansk skole, og har bare positive minner til det.

Vi har også snakket om å reise ut dersom vi får muligheten til det, enten det blir med min eller hans jobb. Jeg er vant til fra mitt arbeidsmiljø at forskere reiser ut et år når de har forskningsfri, og ser på det som en flott mulighet til å bli bedre kjent med en annen kultur. Det er jo en helt annen opplevelse enn å reise på ferie til et sted. Men jeg tror man må være aktiv for å skaffe seg en omgangskrets og (spesielt for den som eventuelt ikke er i jobb) noe å holde på med på fritiden. Klarer man det tror jeg en slik reise kan være en opplevelse for livet

[onyx]

Vet om mange siving-fruer som etter et halvt år som hjemmeværende fru i Texas, Singapore, Brasil eller Korea har pakket koffert og barn og reist hjem igjen. Til venner, jobb og kjent kultur. Å få seg jobb er omtrent umulig. Så da sitter man der, da, uten annet nettverk enn nettverket gjennom mannens jobb, ingenting å gjøre på dagtid annet enn å henge i sjømannskirka eller gå på shopping, og ikke klarer man å finne seg egne venner, heller, da kulturforskjellene er store.

Stemmer sikkert. Etter 6 måneder er nemlig da "feriefølelsene" har gitt seg og man innser at hverdagen kommer og tar deg også i utlandet. Mange har gjerne urealistiske forestillinger i utgangspunktet, andre igjen er ikke klar over at den vansklige omstillingsperioden der man blir overfølsom for alt "negativt" faktisk ikke slår til for fullt før etter 4-6 måneder i et annet land, og da er det lett å gi opp og bare reise tilbake uten å egentlig ha prøvd skikkelig.

[Rosalie]

Stemmer sikkert. Etter 6 måneder er nemlig da "feriefølelsene" har gitt seg og man innser at hverdagen kommer og tar deg også i utlandet. Mange har gjerne urealistiske forestillinger i utgangspunktet, andre igjen er ikke klar over at den vansklige omstillingsperioden der man blir overfølsom for alt "negativt" faktisk ikke slår til for fullt før etter 4-6 måneder i et annet land, og da er det lett å gi opp og bare reise tilbake uten å egentlig ha prøvd skikkelig.

Jo, men hva skal man gjøre, da, når det ikke finnes jobber man kan få, det er vanlig at kvinnene er hjemmeværende, og man har ikke lyst til å sette seg på skolebenken igjen, i tillegg til at mannen jobber døgnet rundt, når han ikke er ute på jobbreise. Jeg blir småsprø av å gå hjemme alene i ei uke (altså når mannen min og vennene mine er på jobb), og har full forståelse for at en kvinne som er vant til å være yrkesaktiv "gir opp" og reiser hjem til venner, familie og jobben sin.

[onyx]

Jo, men hva skal man gjøre, da, når det ikke finnes jobber man kan få, det er vanlig at kvinnene er hjemmeværende, og man har ikke lyst til å sette seg på skolebenken igjen, i tillegg til at mannen jobber døgnet rundt, når han ikke er ute på jobbreise. Jeg blir småsprø av å gå hjemme alene i ei uke (altså når mannen min og vennene mine er på jobb), og har full forståelse for at en kvinne som er vant til å være yrkesaktiv "gir opp" og reiser hjem til venner, familie og jobben sin.

Ja, jeg har ikke sagt annet enn at jeg skjønner hvorfor, men jeg mener også at å reise etter bare 6 måneder er for tidlig. Og hvis situasjonen er slik du sier så har de kanskje også en god dose urealitiske forventninger i utgangspunktet? Denne "depresjonsperioden" som oppstår etter 4-5 måneder er akkurat slik, "jeg får aldri jobb, alle er hjemmeværende, jeg kjeder meg, ingen nye venner, alt er bedre hjemme, alt er tungvint, butikkene er stengt i lunsjen, folk er teite, været er teit, etc etc", men denne perioden går over for de fleste og ting løser seg ofte med litt ekstra egeninnsats. (og det å lulle seg inn i det lokale norske miljøet er sjelden noe sjakktrekk..)

[Rosalie]

Jeg syns det er bedre at man "gir opp" og flytter hjem enn at man ender opp med depresjoner og/eller alkohol- og pilleproblemer. I Saudi, Korea, Japan, Singapore vil man som kone ikke komme seg ut i arbeidslivet. Og i Saudi kan man heller ikke gå kledd som man vil på gata, kjøre bil, dra på stranda. Jeg tror ikke man gir opp pga urealistiske forventninger, men fordi man ble med for familiens skyld slik at mannen fikk realisert seg selv. Og når man først har kommet dit ser man at man får fanken meg ingenting selv. Man er ikke selv, man er sin manns kone. Og det er nok et sjokk for de fleste norske kvinner som er oppdratt til selvstendighet.

[Gjest Gjest]

Ikke med en helt annen kultur nei. Men ellers så hadde jeg vurdert det sterkt. Det som hadde stoppet meg hadde vært om det var sykdom el i familien, barn som ikke var lett flyttbare, eller land med lik kultur men med et lovverk som ikke kunne fungere for vår livssituasjon.