Jeg trenger hjelp

[Gjest beekeeper]

Har ville vært veldig anonym her før, men akkurat nå driter jeg i det.

Tingen er at jeg sliter sånn med angst.

Tidligere i livet mitt har jeg slitt mye i mange år, spiseforstyrrelser, angst, depresjon. Men jeg kjempet meg igjennom det, gikk flere år i terapi og kom meg gjennom alt. Klarte etterhvert å få meg praksisjobb, klarte meg fint i arbeidslivet for første gang og har etter hvert begynt på skole igjen for å gjøre ferdig utdannelsen min. Jeg er stolt av meg selv fordi jeg har kommet meg så langt, etter alt som har skjedd og som jeg har gått igjennom. Har følt i mange år nå at jeg kan ha et normalt liv og ha det bra! Selv om det ikek har vært enkelt å komme tilbake til en normal hverdag..

Men i det siste har jeg bare slitt mer og mer, og nå går det ut over flere ting..

Jeg kommer meg rett og slett ikke på skolen. Jeg har time snart, men sitter her hjemme å gråter fordi jeg ikke kommer meg ivei. Jeg vil så gjerne dra dit, jeg vil jobbe med leksene og jeg vil på undervisningen.. Men jeg klarer ikke å komme meg ut døra. Jeg blir så lei meg!!! :gråte:

Jeg har angst i klasserommet og når jeg går dit, og når jeg skal på butikken osv.

For det første er jeg dritsur for at jeg har angst NÅ. Etter alt som har vært og at jeg har kommet meg ut fra et helvete, så begynner jeg å få angst nå. Det er irriterende og sårt og det gjør meg så motløs og lei meg.

For det andre så er jeg så annereldes nå enn jeg husker at jeg var før. Før så kjempet jeg og kjempet meg, jeg kunne kle på meg alle klærne og gå ut i gangen bare for å prøve, fordi jeg kjempet så hardt mot angsten.

Nå bare gir jeg opp. Jeg får angst, og setter meg i sofaen. Gidder ikke å prøve en gang. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg ikke kjemper, men jeg bare får det ikke til. Det er noe som bare stopper meg helt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, sikkert fordi jeg bare trenger å skrive det ned og fordi jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg tror jeg trenger hjelp snart, fordi hvis dette går lenger så kommer jeg meg ikke på skolen i det hele tatt til slutt.. Og da stryker jeg.. Er litt nedbrutt nå

[Saeria]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Tenkte en kunne komme godt med.

Har du tenkt på å få mer terapi? Kanskje det kan hjelpe? Har du noen i familien du kan snakke med om dette?

Håper inderlig at du får det bedre, for dette hørtes veldig vondt ut.

[Gjest Gjest]

Ikke vær sint på deg selv fordi du ikke får til det du vil akkurat nå - da tror jeg du bare forsterker det å ikke mestre. Bestem deg heller for å ringe psykolog eller lege, og om du dropper å dra på skolen i dag (etter at du har ringt lege) så synes jeg det bør være greit - da får du heller sette deg ned og kose deg med te eller noe, ikke straff deg selv. Det er lov å ta et par skritt tilbake av og til, og begynne litt på nytt eller revurdere hvor mye man klarer, frisk eller ei. Du har god grunn til å være fornøyd med det du har klart, og det at du har kjempet deg gjennom noe sånt før vil antagelig gjøre det lettere denne gangen - men det er sikkert lurt å få hjelp av terapeut

Lykke til

[Gjest beekeeper]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Tenkte en kunne komme godt med.

Har du tenkt på å få mer terapi? Kanskje det kan hjelpe? Har du noen i familien du kan snakke med om dette?

Håper inderlig at du får det bedre, for dette hørtes veldig vondt ut.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg kan vel begynne i terapi, men jeg føler liksom at jeg.. Ja, jeg vet ikke helt.. At det kanskje ikke hjelper.. da jeg og kjæresten slo opp i vinter så hadde jeg det så vanskelig, og da gikk jeg noen timer til psykolog for å se om det hjalp, men det gjorde egentlig ikke det.. det føltes litt nytteløst på en måte.. Jeg måtte komme meg igjennom det på egenhånd.

Rart hvor ubetydelig klemmer over internett i et forum egentlig er, men hvor mye det hjelper.. Takk..

Ikke vær sint på deg selv fordi du ikke får til det du vil akkurat nå - da tror jeg du bare forsterker det å ikke mestre. Bestem deg heller for å ringe psykolog eller lege, og om du dropper å dra på skolen i dag (etter at du har ringt lege) så synes jeg det bør være greit - da får du heller sette deg ned og kose deg med te eller noe, ikke straff deg selv. Det er lov å ta et par skritt tilbake av og til, og begynne litt på nytt eller revurdere hvor mye man klarer, frisk eller ei. Du har god grunn til å være fornøyd med det du har klart, og det at du har kjempet deg gjennom noe sånt før vil antagelig gjøre det lettere denne gangen - men det er sikkert lurt å få hjelp av terapeut

Lykke til

Vanskelig å ikke være sint på meg selv. Men det er sant det du sier. Jeg klarer ikke å sette meg ned med en kopp te og slappe av, fordi jeg føler ikke at jeg fortjener det. Jeg er bare irritert, fordi jeg gir opp og fordi jeg ikke klarer det. Jeg må jo klare det, det er jo ikke vanskelig egentlig!! jeg vet ikke om jeg skal ringe legen min, jeg har liksom ikke så bra forhold til hele det legekontoret i det hele tatt. Men jeg bør jo ringe psykolog. Jeg synes bare det er så idiotisk å betale penger for time hvis jeg ikke føler at det hjelper eller blir bedre av det..

Føler at jeg må kjempe meg igjennom dette alene..

[Gjest Blondie65]

Tenk igjennom hva det er som har utløst angsten nå - er det noe du kan rette på?

Det er forskjell på kjærlighetssorg og angst - det første må man bare kjempe seg igjennom og la tiden gå - det andre trenger man hjelp til. Men du må jo tro på at du kan få hjelp før det hjelper.

Kan skolen hjelpe deg (hjemmearbeid f.eks.) til du er kommet litt ovenpå igjen?

Innvolverer du noen av vennene / slektningene dine i dette slik at de kan hjelpe deg? Tenker på å hente og bringe deg til skolen etc.

Ikke vær snt på deg selv. Dette er ikke noe du kan noe for - og du har jo allerede bevist at du kan vinne over angsten og store utfordringer på andre hold. Nå trenger du mest sannsynlig bare en dytt i rett retning så er du i gang med mestring. Av og til er spørsmålet "hvorfor kan ikke ting bare være enkelt" nærliggende, men det er lite konstruktivt og nærer litt oppunder bitterhet som igjen fører til sinne og så bruker man energien der istedenfor å løse problemer.

Siden det gjorde godt med en virtuell klem så kommer det en till

[Gjest Gjest]

Jeg vet akkurat hvordan det føles å sitte i sofaen gråtende og egentlig skulle vært et annet sted, men man klarer bare ikke.....

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal r¨de deg til jeg. Annet enn kanskje å singe en annen psykolog? Jeg vet i alle fall at for meg betyr det mye å ha kjemi med psykologen. Hvis ikke er det vanskelig for begge å komme til bunns i saken tror jeg.

Kanskje dette bare er en liten knekk? Et lite tilbakefall? og at det kjennes så sterkt fordi du kjenner igjen følelsen fra når du slet sist gang? Men det betyr ikke at du ikke skal ta det alvorlig.

Kanskje det er lurt å snakke med noen uansett om du føler det virker eller ikke...

Klem til deg, og god bedring! Håper det ordner seg for deg....

[Gjest Gjest]

Det er nok lurt å kontakte skolen, har de helsetjeneste e.l? Noen ganger finnes det egne psykologer på skolestedet, kanskje det kan være noe? Uansett er det nok ikke så dumt å si fra til skolen at du sliter med å gjennomføre studiene på normal måte, det kan godt hende de kan tilrettelegge - så er kanskje dét problemet ute av verden. Ofte føles det nok sånn at vanskelighetene hoper seg opp og ting er vanskelige å ta tak i fordi man ikke vet hvor man skal begynne, og det blir heller til at man er oppgitt over seg selv - men det kommer det jo ikke noe godt ut av, og hindrer deg i å begynne "opprydningen". Om du klarer, start med én liten ting du har utsatt, ikke tenk at du skal løsaealt på en gang. Hvis du ikke får til annet enn å sitte i sofaen og være lei deg, håper jeg du ber om hjelp fra andre, psykolog, familie eller venner, for da trenger du som Blondie sier et dytt i riktig retning.

Men dette klarer du

[Gjest beekeeper]

Et problem er at jeg går på privatskole.. Og der er undervisningen og alt lagt opp til at man må jobbe mye selv. Det er jo greit nok, men synes det er vanskelig å få hjelp fra lærere og sånn, synes også det er vanskelig å be om hjelp. De bryr seg ikke om man er borte. Den ene læreren tror jeg har skjønt det, fordi han er veldig grei mot meg og har tilbudt seg å hjelpe meg etter timen og sånn..

Men jeg føler at tiden ikke strekker til. Jeg jobber hele tiden, og når jeg har fri så skal jeg sette meg ned med boka og da vokser alt over hodet på meg.

Men det er klart.. Det hadde jo vært en ide å prøvd å lagd noe opplegg.. Men tanken på å gå til hver enkelt lærer og fortelle alt skremmer meg. Jeg føler så mye skam, men jeg vet ikke hvorfor?

Jeg har jo også kunnet ringe en annen psykolog. Synes ikke hun jeg var til var bra. (jeg har jo hatt psykologer før, så vet det)

Men jeg vet ikke.. Jeg er så redd.. det er noe som stopper meg, men jeg vet ikke hva.. Jeg vil bare rømme fra alt

Føler meg likevel bedre nå enn i morges. Har kost med pusekatten og drukket en kopp kakao. Det er noe med en sovende pusekatt på fanget som får en til å glemme tid og sted.

[Saeria]

Jeg tror kanskje du skulle snakket med den læreren du er mest fortrolig med og forklare situasjonen. Om du ønsker kan han snakke med de andre lærerne og de kan gjerne ordne noe for deg. Jeg vet at det er vanskelig å snakke med noen om noe en føler skam over, men de vil nok ikke se det på den måten du gjør.

En ny psykolog hadde kanskje heller ikke vært så dumt. Det er jo viktig å føle seg komfortabel med den en skal snakke med om ting som er vanskelige.

Jeg skjønner at du er redd. Redd for å ikke mestre. Redd for å skuffe deg selv og redd for å skuffe andre også, kanskje. Med litt hjelp kan du klare å komme over denne frykten.

Det er hvertfall godt å høre at du føler deg litt bedre.