Frisk av spiseforstyrrelse?

[Gjest Gjest]

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser mange år. Begynte med trøstespising da jeg var yngre. På et punkt i livet mitt skjedde det en stor omveltning som forandret hverdagen min. Jeg ble deprimert og begynte å overspise. Senere førte dette til sulting og atypisk anoreksi. (Ingen menstruasjon og eller alle symptomer men var kun rett under grensen for undervektig..) Det kunne gå flere dager uten at jeg spiste noe. Og ofte lå jeg på rundt 200-300 kalorier daglig. Det ble så et helv*te av overspising-sulting-overspising-sulting. Nå veier jeg 53 kg og er ca 168 høy men sliter med SF ennå. Kjemper med å bli helt frisk. Snakker med psykolog og har den siste uken klart å spise litt hver 3. time. Men følelsene rundt vekt, utseende og mat er vonde. Har fortsatt problemer med depresjonene. Og har heller ikke fått igjen menstruasjonen.

Er det noen som har noen erfaringer med å bli frisk? Noen tips eller kjemper med å bli frisk fra SF?

[Gjest Frk spiseforstyrret]

Senere førte dette til sulting og atypisk anoreksi. (Ingen menstruasjon og eller alle symptomer men var kun rett under grensen for undervektig..)

alle andre symptomer skulle det stå..

Vil være anonym nå. Men må nesten ha et navn for å bli kjent igjen..

[Gjest gjest..]

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser mange år. Begynte med trøstespising da jeg var yngre. På et punkt i livet mitt skjedde det en stor omveltning som forandret hverdagen min. Jeg ble deprimert og begynte å overspise. Senere førte dette til sulting og atypisk anoreksi. (Ingen menstruasjon og eller alle symptomer men var kun rett under grensen for undervektig..) Det kunne gå flere dager uten at jeg spiste noe. Og ofte lå jeg på rundt 200-300 kalorier daglig. Det ble så et helv*te av overspising-sulting-overspising-sulting. Nå veier jeg 53 kg og er ca 168 høy men sliter med SF ennå. Kjemper med å bli helt frisk. Snakker med psykolog og har den siste uken klart å spise litt hver 3. time. Men følelsene rundt vekt, utseende og mat er vonde. Har fortsatt problemer med depresjonene. Og har heller ikke fått igjen menstruasjonen.

Er det noen som har noen erfaringer med å bli frisk? Noen tips eller kjemper med å bli frisk fra SF?

Hei. håper du ikke blir sint for at jeg skriver til deg nå for å forhøre meg litt. Jeg er redd jeg kan ha utviklet meg en liten spiseforstyrrelse. Spiser kunn litt grønnsaker fordelt utover dagen, drikker en del grønn te og er mye å spinner.

Har gjort dette en mnd nå, men føler likevell ikke at jeg har gått noe særlig ned i vekt. Trodde kanskje det skulle gå fort. Vil gjerne litt ned i vekt. Hvordan fungerte det for deg?

Håper du ikke tar dette ille opp...

[Gjest Frk Spiseforstyrret]

Hei. håper du ikke blir sint for at jeg skriver til deg nå for å forhøre meg litt. Jeg er redd jeg kan ha utviklet meg en liten spiseforstyrrelse. Spiser kunn litt grønnsaker fordelt utover dagen, drikker en del grønn te og er mye å spinner.

Har gjort dette en mnd nå, men føler likevell ikke at jeg har gått noe særlig ned i vekt. Trodde kanskje det skulle gå fort. Vil gjerne litt ned i vekt. Hvordan fungerte det for deg?

Håper du ikke tar dette ille opp...

Det er vanskelig å gi et klart svar på om noen har en spiseforstyrrelse med mindre alle symptomene er veldig opplagte. Men dersom man har et svært anstrengt forhold til mat kan man jo si at en har form for spiseforstyrrelse. Alvorsgraden kan jo variere.. Det høres iallfall ut som om du har satt deg selv på en svært streng diett! Og det er noe som lett kan bikke over i en alvorlig spiseforstyrrelse. Gjerne sånn det begynner. Og slik var det for meg. Hvor fort man går ned varierer jo også veldig. Jeg gikk ikke nednoe fortere enn man hadde gjort på en SUNN diett med trening. Tiltross for at jeg kanpt spiste. I starten raste jeg ned.. men det stagnerte til slutt. Det er vel fordi kroppen går i sparebluss.

Men værsåsnill! Spis mer og pass på å få i deg proteiner! (vet ikke om du er vegetarianer da men) Jeg sliter noe j*vlig med dette. Hadde jeg ikke fått hjelp i tide vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Men mest sannsynlig hadde jeg etterhvert blitt så undervektig at jeg hadde blitt lagt inn.. Det beste er å prøve å snu det før det blir verre! Man blir helt oppslukt, og kommer seg ikke ut uansett hvor mye man vil. Mitt høyeste ønske er å få et normalt forhold til mat. Jeg trodde også jeg var en av dem som aldri ville la det gå så langt.. Lykke til=)

[Gjest Gjest]

Ja, det er mulig å bli frisk. Men det kan ta lang tid. Første skritt er å skaffe hjelp, noe du har siden du snakker med psykolog. Flott!

Neste post er å prøve å opparbeide rutiner. Bedre å spise litt hver 3. time enn ingenting eller masse to ganger i døgnet. Har man opparbeidet seg en rutine og en viss kontroll så sult/metthet vil det ikke være så vanskelig å øke mengden etterhvert, og på denne måten vil man ikke hoppe opp i vekt som så mange er så redde for.

Gi kroppen din tid, for den har det ikke bra når du har mistet menstruasjonen.

Og til den andre gjesten over her:

Bra du trener, men spis nok mat. Når du spise tilnærmet ingenting og fortsetter med aktivitet vil musklene dine forsvinne, alt vil bli i ubalanse i kroppen, du vil oppleve å gå ned i vekt og deretter rett opp igjen når du normaliserer matinntaket. Du slanker deg på feil måte. Nok mat og normal trening bør gjøre susen over tid.

Om du har en spiseforstyrrelse eller ei kan kun en lege eller psykolog finne ut av. Vi kan ikke diagnostisere her inne.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke man kan bli frisk. Tror det er som alkoholisme, at man kan slutte å drikke, men er alkoholiker likevel. Jeg har hatt spiseforstyrrelser, og er nå "frisk"; normalvektig, spiser stort sett normalt (aldri aldri junk og sånn, men...), kaster ikke opp, jogger ikke 3 timer hver dag... men tror aldri jeg kommer til å få et avslappet forhold til mat/vekt likevel. Jeg bare takler det litt bedre enn før.

[Gjest Frøken Spiseforstyrret]

Jeg tror ikke man kan bli frisk. Tror det er som alkoholisme, at man kan slutte å drikke, men er alkoholiker likevel. Jeg har hatt spiseforstyrrelser, og er nå "frisk"; normalvektig, spiser stort sett normalt (aldri aldri junk og sånn, men...), kaster ikke opp, jogger ikke 3 timer hver dag... men tror aldri jeg kommer til å få et avslappet forhold til mat/vekt likevel. Jeg bare takler det litt bedre enn før.

Slik føler jeg det også. Det er umulig for meg å se for meg et liv med et avslappet forhold til hva jeg putter i munnen.

[Gjest Gjest]

Jeg er bulimiker, men har tro på at det er mulig å bli frisk. Mitt største problem er motivasjon til å bli kvitt min spiseforstyrrelse. Jeg vil ikke slite og være syk, men samtidig har det jo en funksjon i at jeg rømmer fra det som er det egentlige problemet.

I perioder har jeg vært normal. Spist normalt, trent normalt, ikke kastet opp og ikke tenkt noe særlig på hva jeg putter i munnen eller hvordan kroppen min ser ut. Fordi disse periodene i det hele tatt eksisterer hos meg, gir det meg et håp om å bli helt frisk.

I terapi lærer jeg at grunnen til at jeg holder fast ved bulimien er at det har en annen funksjon enn kun det med vektregulering. Jeg er redd for å gå opp i vekt. Men når jeg blir frisk vil jeg jo ikke bry meg om hvor mye jeg veier, og dermed ikke strebe etter å bli tynn eller opprettholde en og samme vekt. Det er logisk.

Men målet er ikke nådd. Jeg trenger lengre normale perioder, som etter hvert kan gå over til en konstant tilstand. Da vil jeg si at jeg er frisk. Før den tid er jeg nødt til å observere, forsøke å kjenne etter hva det er som styrer min problematikk og hvordan jeg eventuelt kan begrense det jeg gjør.

Jeg tror det er mulig å bli helt frisk, men begrepet frisk er jo ikke noe man definerer på helt lik måte. For meg vil frisk være å spise normalt og være fornøyd med den kroppen jeg har. Om det kommer perioder i livet mitt hvor jeg merker trang til å kaste opp eller sulte meg, vil det være et sunnhetstegn om jeg kjenner igjen dette og lar det bli på et følelsesmessig plan, fremfor å gjøre noe aktivt med det. Jeg tror at alle som har en spiseforstyrrelse og som blir friske, alltid vil ha en bit av sykdommen i seg, men det betyr ikke at man er syk. Man er var på det.

Hold ut og bruk den hjelpen du får! Gjør noe med det før du ødelegger kroppen din. For selv har jeg masse plager og skader jeg aldri kan rette opp igjen, og det unner jeg ingen.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke man kan bli frisk. Tror det er som alkoholisme, at man kan slutte å drikke, men er alkoholiker likevel. Jeg har hatt spiseforstyrrelser, og er nå "frisk"; normalvektig, spiser stort sett normalt (aldri aldri junk og sånn, men...), kaster ikke opp, jogger ikke 3 timer hver dag... men tror aldri jeg kommer til å få et avslappet forhold til mat/vekt likevel. Jeg bare takler det litt bedre enn før.

Man kan bli frisk! Jeg slet med alvorlige spiseforstyrrelser i 20 år. Det bikket mest over til bulimi de sist 15 årene (kastet opp opp til 10 ganger pr. dag). Har nå vært HELT frisk i nesten 10 år! Har et helt avslappet forhold til både mat og kropp, og ser faktisk bedre ut i kroppen nå som den får næring. Gikk litt opp i begynnelsen, men det stabiliserte seg veldig fort når jeg begynte å trene. Så er fremdeles slank, og hadde nok ikke trivdes om jeg begynte å bli tykk.. Men koser meg med mat uten å få dårliug samvittighet! Og det trodde jeg aldri skulle gå. Har også begynt å se på mat som drivstoff for kroppen, men spiser aldri noe som jeg ikke synes smaker skikkelig godt. Vil nyte hver bit, skal kanskje ta igjen for alle årene jeg ikke kunne det..

Men noen tips vet jeg ikke om jeg har. Man blir ekstremt selvopptatt av å være spiseforstyrret. Det skjedde noe i livet mitt som var så vanskelig at jeg bare MÅTTE ta blikket fra min egen navel og rette det utover for å fikse ting som oppsto. På sikt var dette med på å gjøre meg frisk. Denne selvopptattheten (og selvforakten som følger med) er jo en stor del av sykdomsbildet. Men vet dessverre ikke hva jeg skal råde dere til å gjøre...

Men ikke mist motet, det går an å bli frisk!