Bulimi og skadevirkninger

[Gjest Gjest]

Når man står hos legen av fritt initiativ og forteller at man har spydd 30 ganger om dagen i 2 år, eller ikke har spist annet enn 2 bananer siste mnd, og ber om hjelp, så spiller det virkelig ingen rolle om hva man veier, eller hva blodprøvene viser.

BMI under 15 er sykelig undervekt, men som så mange prøver å si i media: man må ikke se seg blind på BMI! Hvis BMI'en min var 18 og jeg fortalte legen min "hjelp meg, jeg har en alvorlig spiseforstyrrelse", og hun sender meg hjem med et "du er undervektig, men ikke sykelig undervektig", så hadde jeg gått rett til fylkeslegen.

BMI/vekt har ingenting å si! Du kan være smellfeit og likevel ha alvorlig bulimi.

Neivel, så er man ikke kritisk tynn hvis man har en BMI på 18, men man har like herlig en alvorlig lidelse. Hvis man blir feid vekk av helsevesenet fordi "det ikke er kritisk nok", så har vi et alvorlig problem (enda et) i helsevesenet. For det blir fort nok kritisk, og da kan det være for sent.

Ts.

Enig. Men hva den hjelpen innebærer varierer jo, da. Om det er snakk om folk som kommer til legen og aldri har vært i kontakt med helsevesenet før pga. sine spiseproblemer. Eller om det er snakk om folk som har vært syke lenge, og lege/andre har visst om det. Variantene av hvor man er i sykdomsforløpet varierer.

Jeg føler jeg ikke har rett på å klage fordi jeg har fått hjelp i form av psykolog i mange år allerede, for mange ulike problemer. Men når jeg dro til legen og la fram problemet da jeg merket at det gikk veldig gal vei, fikk jeg nettopp den avvisningen du snakker om. "Du er ikke sykelig undervektig" og "Dette klarer du å fikse opp i vet du" osv. Jeg gjorde jo ikke det.

Norge er et lite land, og de tilbudene som er gode for folk med mer eller mindre alvorlige spiseforstyrrelser er ikke så mange når det gjelder spesialistnivå. Det er for få plasser til å dekke antall syke, slik at det på de regionale stedene kun tas imot folk med ekstrem undervekt eller dødelige og akutte bulimiske komplikasjoner f.eks. De må luke ut de aller sykeste. Andre steder krever betalingsgaranti fra helseregionen, og det tar i mange tilfeller lang tid eller man får ikke betalt for et opphold overhode. Enkelte steder igjen har ulike grenser for bmi og annet, som f.eks. Modum som ikke tar imot pasienter med bmi under 15 fordi de da ikke har nok krefter til å følge behandlingsprogrammet. (Og dette stemmer nok temmelig bra.)

Det går vel bra til slutt...

Om noe så er det vel noen andre som har fått den plassen jeg avslo i panikk og redsel, og forhåpentligvis har det bedre nå.

At det er noe fundamentalt galt og mangelfullt med tanke på behandling av spiseforstyrrelser er et faktum. Det bunner i økonomi, hvor det er for lite spesialiserte plasser for å dekke behovet. Og kunnskap i førstelinjetjenesten, som fastleger. Samt at det generelt er en trend med å få folk raskest mulig ut i et litt lavere omsorgsnivå på en måte. Det blir svingdørsproblematikk og alt for lite fokus på forebygging. Mange som blir alvorlig syke kunne unngått å havne i den spiralen jeg er i, og mange kunne unngått å få permanente fysiske komplikasjoner om de fikk den hjelpen de trengte og som var rett for dem, ved et tidligere tidspunkt.

[Gjest fisk]

jeg aner ikke om dette er et godt råd, men kan du sette som mål å få bmi på 15, sånn at du kan få behandling?

jeg kastet selv om 2-10 ganger pr dag (i perioder på 2-5 dager, med pause 1-4 dager) i ca 6 år, syk i 8, og for min del "brann det ut"... tror jeg var ensom og trengte venner, venner som jeg følte var tolerante og åpne, det trengte jeg også...

hva trenger du?

omsorg, nære venner?

en god klem?

min kropp ble aldri skadet, vet ikke om det var gener, flaks eller fordi jeg hele tiden var veldig nøye med å drikke mye vann og å skylle tennene........

[Gjest Gjest]

TS her.

Så lenge man jo balanserer på en hårfin grense, og f.eks. blodprøver er bedre eller vekten ikke går ned og andre ting, så går dette med innleggelse på skjønn. Jeg kunne fått hjelp i form av innleggelse (spesialisert), men turte ikke. Og fordi min BMI ikke er "kritisk lav" (under 13) og blodprøvene ikke er for dårlige så blir jeg heller ikke lagt inn på tvang.

Det er ikke legens feil alene at jeg ikke er innlagt. Det er også etter mitt ønske fordi jeg ønsket å forsøke å snu selv. Men det går jo åpenbart ikke.

(Ble søkt inn og fikk plass på avdeling for spiseforstyrrelser, men takket nei av mange grunner. Mest redsel og panikk. Søkte deretter for dagbehandling, men fikk avslag pga. for lav vekt. Også søkt til Modum Bad, men de har BMI grense på 15.)

Nå er det jul... hadde jeg dratt til legen i dag ville vedkommende mest sannsynlig lagt jeg inn fordi jeg ikke har fulgt "avtalen". Og det hadde jeg selvsagt gått med på, fordi dette er et samarbeid. Jeg har gitt fra meg litt av kontrollen, legen har gitt meg litt spillerom.

Men det er sant at hele prosessen har tatt veldig lang tid, og jeg skulle helst sett at den adekvate hjelpen hadde kommet før. Lenge før. Før kroppen min kanskje er permanent skadet og jeg ikke har noe liv overhode. Det er innmari trist at man må bli syk på dette nivået før noen reagerer.

Det er fullt mulig å være bulimiker med lav vekt uten å være innlagt. Og det er mulig å være bulimiker med normal vekt og bli innlagt. Dette avhenger ikke bare av vekten alene, men vurderingen av den generelle allmenntilstanden. Jeg ble lagt inn medisinsk en gang pga. dårlige prøver. Nå er de litt bedre, derfor er jeg hjemme.

Grusom sykdom fordi den forstyrrer min normale tankegang. Jeg vet ikke lenger hva som er frisk og sykt av hva jeg tenker. Da blir det vanskelig å velge behandling, vanskelig å tøre å satse på noe, og vanskelig å tro på at andre vil en vel også.

Men av og til skulle jeg ønske at de rundt meg tenkte at jeg ikke var i stand til å ta noen vurderinger i det hele tatt, og bare "tok over". La meg inn på tvang uten å bry seg med mine protester eller forsøke å møte meg på midten. Men så ser jeg jo at når det er gode dager er det også riktig. Det er trygt å føle seg respektert. Men nå er jeg innmari sliten bare. Mat og alt går dårlig. Bare holde ut denne jula og prøve å remotiverere meg igjen. Ikke så lett, men...

Nå er det opp til noen andre å motivere deg! Som du selv sier, du er ikke lenger i stand til å skille mellom friske og syke tanker. Nå gjør du følgende: På en god dag, går du til den legen du har mest tiltro til og sier: "Ta over. Bestem hva som skal skje med meg. Jeg kommer til å protestere i morgen eller i neste uke, men akkurat nå er jeg klar: Ta avgjørelsene for meg, full pakke. Det har gått mange, mange år og jeg innser at dette greier jeg ikke selv."

Kan du gjøre det?

[Eskild]

Det du beskriver er vanlige symptomer på alvorlig bulemi. For, ja, det sliter noe helt enormt på kroppen - hjertet, hjernen, halsen, magen ikke minst tennene blir sakte men sikkert ødelagt.

Men, det verste det sliter på - er "sjelen".

Du har kanskje nådd et slikt punkt hvor du føler at bulimien din er noe du trenger for å overleve. Folk som har bulimi har en tendens til å bli "avhengig" av det. Ikke bare fordi de er redde for å legge på seg, men også fordi de får et rush av å spise masse mat for å så kaste det opp igjen.

Det er virkelig godt å høre at du oppsøker psykolog, og jeg er ser du har fått mange gode svar allerde.

Jeg håper virkelig at du klarer å bli frisk en dag! ALDRI GI OPP!

Hilsen en med erfaring!

[Gjest Gjest_lillea_*]

Når man står hos legen av fritt initiativ og forteller at man har spydd 30 ganger om dagen i 2 år, eller ikke har spist annet enn 2 bananer siste mnd, og ber om hjelp, så spiller det virkelig ingen rolle om hva man veier, eller hva blodprøvene viser.

BMI under 15 er sykelig undervekt, men som så mange prøver å si i media: man må ikke se seg blind på BMI! Hvis BMI'en min var 18 og jeg fortalte legen min "hjelp meg, jeg har en alvorlig spiseforstyrrelse", og hun sender meg hjem med et "du er undervektig, men ikke sykelig undervektig", så hadde jeg gått rett til fylkeslegen.

BMI/vekt har ingenting å si! Du kan være smellfeit og likevel ha alvorlig bulimi.

Neivel, så er man ikke kritisk tynn hvis man har en BMI på 18, men man har like herlig en alvorlig lidelse. Hvis man blir feid vekk av helsevesenet fordi "det ikke er kritisk nok", så har vi et alvorlig problem (enda et) i helsevesenet. For det blir fort nok kritisk, og da kan det være for sent.

Venninna mi har vært innlagt på psykiatrisk for bulimi i 4 år og hun har BMI på rundt omkring 25-26. Går litt opp og ned fra 24-27. Har sett flere av jentene med sf på den avdelingen og de fleste ser helt normale ut, noen få er ganske tynne. Har en annen venninne som ble lagt inn på stjørdal dps for bulimi med bmi på 40 eller noe men hun ble kastet ut da da de plutselig trodde hun feika det for å få oppmerksomhet. Noe hun ikke gjør. Har selv sett restene etter spy i doskåla hennes.

har selv hatt bulimi, men hos meg brant det ut av seg selv. Har hatt bmi på 18 til 29 og hatt bulimi. De fleste leger vet vel at bulimiker som regel er normalvektige eller overvektige.

Men du kan ikke bli frisk hvis du ikke vil det selv så ta ansvar for deg selv og be om innleggelse frivillig.

Blir bare en katt og mus-jakt med legene om du skal presse dem til å legge deg på tvang.

[Gjest Ny gjest]

Kjenner også igjen det med varmeregulering, jeg har netter der jeg våkner fordi jeg har gjennomsvettet sengetøyet. Jeg overdriver ikke, hele lakenet blir vått og det er vanskelig å sovne fordi svetten pipler og kiler. Kjenner også igjen hjerteflimringen. Har ikke kommet til det at muskelen ikke trenger å stimuleres ennå, men har fått en masse sure oppstøt i det siste og lurer på om det kan være opptakten.

Jeg er bare periodebulemiker, men når jeg holder på som verst, kaster jeg jo opp etter hvert måltid og går rundt med rå hals, vond mage, munnsår og den dårlige samvittigheten som følger med. Jeg går ut fra at jeg ser sunn og frisk ut med min ca stabile bmi på 21, så bmien er virkelig ikke noe bulimikriterium.

Jeg beklager virkelig at alle dere som ikke har fått riktig hjelp ikke har blitt møtt på en bedre måte. Mye lykke til.