Utroskapsbarn

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Jepp, jeg blir mest sannsynlig stemor til min samboers utroskapsbarn i nærmeste fremtid. Dette barnet er 2 år gammelt. Utroskapet i seg selv har jeg tilgitt. Men så er det barnet da.... Jeg er forferdelig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til akkurat den biten. Jeg og sambo har to barn sammen, som begge er eldre enn dette barnet. Jeg vil forferdelig gjerne at 2-åringen skal trives hos oss, men vet liksom ikke hvor mye jeg kan "blande" meg....? Sambo og 2-åringens mor er ikke på talefot - de har problemer med å samarbeide om samværsavtale - og neste skritt der er rettsmøte. Sambo vil helt klart få samvær med 2-åringen sin, og dette er jeg innstilt på. Er det noen som har erfaringer, tips og gode råd å komme med? Alt mottas med takk

[Gjest Elastica]

Du skulle hatt fortjenestemedalje i gull, med den fine innstillingen.

Lykke til, jeg håper dere finner ut av det.

[Mistyen]

Du kommer veldig langt med en positiv innstilling. En toåring er veldig tilpassningsdyktig. Jeg tror det viktige er å ikke træ en stemor-figur over hodet på h*n. La ting komme naturlig.

Har han hatt noen kontakt med pappaen tidligere?

[miramarmora]

kan like gjerne logge inn.... var jeg som skrev hovedinnlegget

sambo har ikke sett 2-åringen på mange måneder nå, p.g.a. uoverenstemmelsene mellom han og 2-åringens mor. De har vært gjennom mekling og brev-korrespondanse mlm sine advokater - og nå altså - snart rettsmøte. Alt dette har tatt såpass lang tid, at det faktisk har gått mange måneder!

Våre barn har også møtt 2-åringen, og de er kjempestolte over å ha et lite søsken, men de har heller ikke fått sett han på alle de månedene, og de skjønner ikke helt hvorfor - noe jeg syns er kjempevanskelig å forklare! Hvordan gjør jeg det liksom....

[Gjest Don Giovanni]

Du skulle hatt fortjenestemedalje i gull, med den fine innstillingen.

Lykke til, jeg håper dere finner ut av det.

Signerer denne! Jeg tror 2-åringen er i gode hender

[Gjest Don Giovanni]

kan like gjerne logge inn.... var jeg som skrev hovedinnlegget

sambo har ikke sett 2-åringen på mange måneder nå, p.g.a. uoverenstemmelsene mellom han og 2-åringens mor. De har vært gjennom mekling og brev-korrespondanse mlm sine advokater - og nå altså - snart rettsmøte. Alt dette har tatt såpass lang tid, at det faktisk har gått mange måneder!

Våre barn har også møtt 2-åringen, og de er kjempestolte over å ha et lite søsken, men de har heller ikke fått sett han på alle de månedene, og de skjønner ikke helt hvorfor - noe jeg syns er kjempevanskelig å forklare! Hvordan gjør jeg det liksom....

Du fortsetter som du stevner, ved å vise omsorg og forståelse. Dette tar nok tid uansett men med din innstilling har du iallefall gjort alt du kan for å legge forholdene til rette for en bedre fremtid.

[Gjest =tentacle=]

Hvis toåringen ikke har et etablert forhold til far fra før, er h*n vel like mottagelig for å knytte seg til dere begge to nå når h*n er så liten. Hva sier din mann om rollefordelingen? Det store obset vil jeg tro er at dere må ha et så sterkt tillitsgrunnlag dere imellom at irettesettelser fra deg ikke blir tolket av ham som uvilje mot barnet. Å unngå blokkdannelser blir kjempeviktig, at han ikke føler at han må beskytte barnet mot negativitet/manglende kjærlighet fra deg, og at du ikke føler at han har sitt barn alene og du må tale deres barns sak om det blir konflikter i prioriteringen i samværstiden.

Jeg ville også forventet å være prioritert i denne fasen, over barnet. (Ikke når barnet er der selvsagt, men i planlegging, hvilket omfang samværet skal ha i starten osv) Det høres jo grusomt ut i Barna først-paradigmet, men familien er fundert på forholdet mellom dere to voksne, og ingen er tjent med at det ryker, spesielt ikke deres barn. Å bli tatt hensyn til tror jeg er cluet for å være åpen og og inkluderende og ha masse å gi til det nye barnet.

Mannen din må være supermann i denne prosessen. Håper dere får dette til. All ære til deg for at du holder barnet skyldfritt i dette Det står det virkelig respekt av.

[miramarmora]

Ja, det er dette med rollefordeling jeg blir så usikker på - hvor er jeg, liksom? Har jeg noe jeg skulle ha sagt når det kommer til stykket? Jeg og sambo har vel egentlig ikke snakket noe særlig om akkurat det - for ingen av oss har vært i en sånn situasjon før, så det er helt nytt og ukjent for oss begge. Jeg vil tro han er like usikker og spent som det jeg er!

[Far til 2]

Du har en fantastisk innstilling som sikkert gjør deg godt likt hvor enn du ferdes.

Problemet du beskriver er sansynligvis noe av det vanskeligste en kan oppleve rent følelsesmessig. At du viser en slik styrke vil sikkert bli en stor fordel både for deg selv din sambo, deres barns og hans særkullsbarn.

Du har helt tydlig en vilje til å ikke la problemet gå ut over det stakkars uskyldige barnet. Og du er på god vei til å klare det med den innstillingen du viser.

Jeg har dessverre ingen gode råd, men tror du helt sikkert klarer å håndtere dette på en flott måte.

[Gjest Mayamor]

Rørende å høre om en så positiv innstilling. Har heller ingen gode råd å komme med, men må bare påpeke at mannen din er svært heldig med sin samboer! Lykke til.

[Gjest imli]

Du skulle hatt fortjenestemedalje i gull, med den fine innstillingen.

Lykke til, jeg håper dere finner ut av det.

Helt enig. Jeg hadde aldri klart å forholde meg til noe sånt.

Masse lykke til - det går nok bra.

[miramarmora]

Takk for mange varme ord og lykkeønskinger, det gjør godt på en ellers kald og regnfylt dag

Jeg er ganske så sikker på at vi skal klare dette fint, jeg, sambo og alle tre barna - men jeg skulle gjerne visst litt mer om hva jeg går til, slik at jeg ikke ødelegger noe som ellers kan bli bra! Så, dersom noen har erfaringer med å være stemor (fins det ikke et "finere" ord enn stemor?) - på godt og vondt - og vil dele dem her - så blir jeg veldig glad

[Gjest =tentacle=]

Lån "Steforeldreboka, hvordan (over)leve med andres barn" på biblioteket. Har nettopp lest den selv, det er gjort på etpar-tre timer og da har du et utgangspunkt å "tankemyldre" litt på. Den er ikke så revolusjonerende at du trenger å eie den, men den gir forskjellige perspektiver på ett brett.

Egen erfaring er at dere i starten bør planlegge i forkant og evaluere etter hver gang det har vært samvær, hvordan dere har opptrådt overfor barnet og om dere er komfortabel med rollene til hverandre, med hovedfokus på hva som har gått bra. Å holde inne med ting kommer det ikke noe godt ut av, spesielt ikke å holde inne ros og støtte. Siden situasjonen deres er så spesiell, ville jeg valgt å ha jevnlige møter med en tredjeperson også, som støtte. Dere må takle mange perspektiver på en gang, og det kan det være greit å ha en som er objektiv når dere ikke vet hva dere skal forvente av hverandre.

[ToveM]

Det går nok kjempebra med dere når dere får ting på plass. Tenk om flere hadde vært som deg

[Hulder]

Takk for mange varme ord og lykkeønskinger, det gjør godt på en ellers kald og regnfylt dag

Jeg er ganske så sikker på at vi skal klare dette fint, jeg, sambo og alle tre barna - men jeg skulle gjerne visst litt mer om hva jeg går til, slik at jeg ikke ødelegger noe som ellers kan bli bra! Så, dersom noen har erfaringer med å være stemor (fins det ikke et "finere" ord enn stemor?) - på godt og vondt - og vil dele dem her - så blir jeg veldig glad

Må først begynne med å berømme deg for din flotte instilling slik som de andre før meg her!

Jeg er selv stemor til et barn på 5 år. Foreløpig har vi ingen andre barn. Jeg har vært svært tydelig på siden jeg flyttet sammen med barnefar at jeg ønsker å være delaktiv i barnets liv på lik linje med hvilken som helst annen forelder. Det har blitt respektert, og jeg har fått tatt del i barnets liv på lik linje med far når barnet er hos oss. Dette har vært viktig for meg av flere grunner. Først og fremst fordi jeg tror at det viktigste for et barn er at det har personer rundt seg som bryr seg om og tar vare på en, uavhengig av hvem som er biologisk forelder. Dessuten er det viktig for meg at livet vårt er så normalt som mulig. Det ville vært rart å ha et barn i huset mitt annenhver uke om jeg ikke kunne irettesette, veilede det og gi det omsorg, spesielt viktig er det for meg om vi får egne barn. Jeg vil ikke at stebarnet mitt skal føle at hverken jeg eller far behandler det noe annerledes enn eventuelle søsken (eller omvent). Barn er barn, uansett.

Jeg synes at stebarnet ditt er heldig som har en så flott familie som dere. Jeg synes ikke du på noen som helst måte bør eller skal føle deg noe mindre viktig i forhold til barnet enn din mann og barn. Uten deg hadde ikke barnet hatt hele denne familien, det hadde ikke vært noen søsken. Når mannen din og barnets mor skal avtale samvær synes jeg mannen din bør ta hennsyn til alle i familien sin, og at samvær er med dere som en familie. Barnet er forsatt veldig lite og dere vil bli like viktige personer i dette barnets liv som det far vil bli. Om noe annet skjer, så er det fordi omgivelsene legger opp til at det er først og fremst far sitt barn og hans sitt samvær med barnet. Dette synes jeg dere ikke bør legge noe særlig vekt på. Alt for mange er opptatt av å tydeliggjøre overfor et barn at det har èn mor og èn far. Jeg tror at det er viktigere for et barn å finne sin og andres plass i den livssituasjonen man er. Barnet ønsker å være så lik andre som mulig. Derfor ser jeg på det som veldig naturlig at dere er "mamma" og "pappa" når barnet er hos dere. Dere beholder den rollen dere har i hjemmet deres uavhengig av om stebarnet er der eller ikke (Med dette mener jeg ikke at dere skal utelate å forklare barnet om hvem som er sine biologiske foreldre, men ikke gjøre noe stor sak ut av det heller. Uansett tror jeg barnet skjønner tegninga tidsnok.). Dette mener jeg også er mest rettferdig overfor de to andre barna deres.

Huff. Mange tanker her. Håper du fikk noe ut av det.

Ønsker dere all lykke til, og at dere tar godt vare på den berikelsen det er å ha et barn ekstra!

[miramarmora]

tentacle: takk for tipset av boka, skal se om jeg finner den på biblioteket! Planlegging i forkant og evaluering etter samvær? Skjønner den med evaluering etter samvær - hva gjorde vi bra/hva kunne vi gjort bedre, men skjønte ikke helt den med planlegging i forkant - hva bør vi planlegge? Og hvem bør være den tredje-personen du nevnte?

hulder: takk for at du delte tankene dine med meg, her er en del jeg bør tenke på, ser jeg... Jeg vil gjerne ha en så "normal" overgang som mulig, både for vår og 2-åringens del, og jeg vil gjerne være en like stor del av dette barnets liv, som min sambo og våre barn vil bli - uten at jeg vil være "mammaen". Jeg er også veldig obs på at jeg ikke skal forskjellsbehandle ungene, og jeg skal gjøre mitt beste for å holde på den tanken, selv om jeg vet at den oppgaven kan bli en av de vanskeligste for meg...

[Gjest Gjest]

Jeg er og stemor til et utroskapsbarn,som du sier. Vi begynte med samvær da barnet var 2. Jeg sier "vi" fordi vi er to om å ha en familie, min mann og jeg.

hvordan du skal forholde deg til barnet kommer litt an på barnets personlighet. Min stedatter gjorde det lett for meg ved å være en meget tillitsfull,trygg, utadvendt og glad jente.

Det var mao ikke vanskelig å oppnå kontakt.

Min mann og jeg var enige om at han faktisk skulle ta et skritt tilbake under samvær slik at jeg henvendte meg til henne like mye og ofte mer enn han. Jeg var den som satt på gulvet i lek med henne mens han satt i sofaen.Jeg var den som i begynnelsen var på lekeplassen med henne mens han laget middag. På den måten fikk jeg vist henne engasjement og interesse og det ble fort naturlig for henne å henvende seg til meg for mat, lek, hjelp,kommunikasjon,kos og trøst.

Om barnet er av den stille og reserverte sorten så må det jo gjøres på barnets premisser. Trygghet først,mao pappa først så deg. men bare ved å være tilstedet og benytte de anledninger du får til lek og prat så tror jeg du vil klare dette fint.

Du er en ekstra omsorgsperson og det er det du skal ha i tankene. Det er din rolle.

Lykke til

[Hulder]

Om barnet er av den stille og reserverte sorten så må det jo gjøres på barnets premisser. Trygghet først,mao pappa først så deg. men bare ved å være tilstedet og benytte de anledninger du får til lek og prat så tror jeg du vil klare dette fint.

Du er en ekstra omsorgsperson og det er det du skal ha i tankene. Det er din rolle.

Jeg er veldig enig i det du skriver "gjest". Men jeg lurer på en ting. Om barnet kjenner far og stemor like godt, vil det da være riktig å lage et skille mellom hvem som er "hoved"omsorgsperson? Om både far og stemor skal ha like mye med barnet å gjøre under samvær, vil det da være rett å rangere de ulikt overfor barnet?

Er det viktigste at barnet har et tydelig bilde på at far er far og at stemor ikke er en like esensiell person i barnets liv eller at barnet er like trygg på begge omsorgspersonene sine?

Om barnet føler seg utrygt, er det da gitt at det er far som vil kunne gi det best trygghet fremfor stemor bare fordi far er faren til barnet?

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig enig i det du skriver "gjest". Men jeg lurer på en ting. Om barnet kjenner far og stemor like godt, vil det da være riktig å lage et skille mellom hvem som er "hoved"omsorgsperson? Om både far og stemor skal ha like mye med barnet å gjøre under samvær, vil det da være rett å rangere de ulikt overfor barnet?

Er det viktigste at barnet har et tydelig bilde på at far er far og at stemor ikke er en like esensiell person i barnets liv eller at barnet er like trygg på begge omsorgspersonene sine?

Om barnet føler seg utrygt, er det da gitt at det er far som vil kunne gi det best trygghet fremfor stemor bare fordi far er faren til barnet?

Vel, de problemstillingene du nevner har jeg ikke tenkt på. De er kanskje reelle for noen men ikke for oss. Pappa er pappa og jeg er pappas kone xxx og mor til stebarnets søsken. Min mann er hovedomsorgsperson ja, på papiret....men i praksis tar jeg min del av omsorgen for alle ungene vi har i vår mine, dine, våre barn familie. Slik må det være.

Jeg vil at mitt stebarn sitter igjen med en opplevelse og en følelse av å høre til/være hjemme hos oss. Noen fullgod familie på lik linje med mors blir vi nok aldri pga av mindre samvær enn ønsket, men når hun er her så er det ikke noe rangeringssystem

Så lenge hun er trygg på at hun er ønsket og har det godt hos oss så har jeg gjort mitt. Jeg kan ikke og vil ikke utkonkurrere far, men jeg håper hun finner trygghet hos oss begge to.

[Trønderpia]

Må virkelig beundre mennesker som deg. Jeg vet med hånden på hjertet at jeg ikke kunne hatt noe med dette barnet å gjøre, da det konstant ville minnet meg på min manns utroskap. Men jeg aksepterer heller ikke utroskap, og ville derfor tatt ut skilsmisse den dagen dette kom frem i lyset. Kunne aldri nektet min mann samvær med dette barnet, heller ikke skulle mine barn blitt nektet å bli kjent med ny søster/bror, men denne prosessen ville blitt uten meg.