Til dere med barn

[Gjest Thelma :-)]

Jeg tror det dreier seg om ulike typer kjærlighet.

Etter å ha vært på kg en stund, tror jeg likevel mange her inne elsker barna sine høyere enn mannen sin. Hvertfall er mitt inntrykk at terskelen for tilgivelse i forhold til mannens feilgrep er høy. Jeg tror ikke den er like høy når det dreier seg om barna sine - de fleste vil nok tilgi ungene sine det meste.

Dette er selvsagt bare synsing fra min side - og et svar til trådstarter sett i lys av de rådene som gis på samliv/relasjoner.

Der er jeg helt enig med deg - har akkurat den samme oppfatningen.

Etter utallige diskusjoner om menns feilgrep og mangel på evne til å tilgi ham så håper jeg for all del at de er mest glad i sine menn. For ungene kommer mest sannsynlig til å gjøre mange, mange store og små feilgrep - som jeg håper og tror de klarer å tilgi.

Det å velge mellom mann og barn er en grusom tanke. Men heldigvis så er mannen min en fighter og en vinnertype - så jeg vet at jeg aldri trenger å måtte redde ham fra noe .. det er vel heller jeg som må håpe han redder meg Dermed hadde jeg valgt å redde ungene mine - for mannen hadde overlevd allikevel

[:-) anna]

Barna mine.

Der er det snakk om betingelsesløs kjærlighet. Det er ikke mulig å endre den kjærligheten jeg føler for dem.

Halldis Moren Vesaas sier det så fint i et dikt

"Av barn er ei mor deg fødd".

Og slik er det. Det er ikke bare barnet som blir født, under fødselen forandres også kvinnen til mor. Og det er uforanderlig. Jeg er fremdeles overveldet av det faktum at jeg som voksent menneske kunne forandre meg som menneske i løpet av de timene fødselen tok. Man blir mor, og man er det for alltid. Samme hva som skjer vil morskjærligheten alltid være der.

Og det føler jeg ikke for partneren min. Ikke i nærheten. Kjærligheten jeg føler for ham er en annen type kjærlighet. Jeg elsker ham fordi han er den han er.

Men jeg tror kjærlighetsidealet forandrer seg. Når man leser gammel litteratur så virker det som om man tidligere så på kjærlighet som noe ala det man føler for barna sine. Noe skjebnebestemt og uforanderlig. Nå har vi et mer "rasjonelt" forhold til kjærlighet. Vi elsker, men kjærligheten kan forsvinne om partneren ikke fyller visse krav. Til troskap f.eks.

[Simpleminded]

Barna mine.

Der er det snakk om betingelsesløs kjærlighet. Det er ikke mulig å endre den kjærligheten jeg føler for dem.

Halldis Moren Vesaas sier det så fint i et dikt

"Av barn er ei mor deg fødd".

Og slik er det. Det er ikke bare barnet som blir født, under fødselen forandres også kvinnen til mor. Og det er uforanderlig. Jeg er fremdeles overveldet av det faktum at jeg som voksent menneske kunne forandre meg som menneske i løpet av de timene fødselen tok. Man blir mor, og man er det for alltid. Samme hva som skjer vil morskjærligheten alltid være der.

Og det føler jeg ikke for partneren min. Ikke i nærheten. Kjærligheten jeg føler for ham er en annen type kjærlighet. Jeg elsker ham fordi han er den han er.

Men jeg tror kjærlighetsidealet forandrer seg. Når man leser gammel litteratur så virker det som om man tidligere så på kjærlighet som noe ala det man føler for barna sine. Noe skjebnebestemt og uforanderlig. Nå har vi et mer "rasjonelt" forhold til kjærlighet. Vi elsker, men kjærligheten kan forsvinne om partneren ikke fyller visse krav. Til troskap f.eks.

Flott skrevet

Jeg gleder meg til den dagen jeg selv også kanskje kan få oppleve den sterke kjærligheten til barnet mitt..

[Ce'Nedra]

Tåpelig spørsmål syns jeg. Man kan ikke sette mål på sånt. Morskjærlighet og kjærligheten til partner er to helt forskjellige ting. Er man heldig oppleves den som like sterk, men forskjellig.

Jeg synes ikke det er tåpelig. Jeg er ikke mor selv, og kan dermed ikke forstå denne morskjærligheten. Det er det bare dere mødre som kan

[milla-mor]

kjærligheten jeg har for min datter, kjenner ingen grenser. hun er den eneste i hele verden jeg kunne gjort hva som helst for, og den eneste i hele verden jeg ikke kunne levd uten.

sånn sett føler jeg meg svært sårbar etter å ha fått barn...

jeg vil nok si at kjærligheten jeg har for hennes far (kjæresten min) på ingen måte er like sterk.

[Gjest Mysticgirl]

Ingen ting kan måle seg mot morskjærligheten. Og jeg elsker dem høyere enn mannen min.

[la Flaca]

Jeg hørte en gang på radioen at hvis du tenker at barnet ditt og mannen din begge holder på å drukne, og du bare kan redde en av dem. Da vil du uten tvil redde barnet ditt. En grusom problemstilling, men den sier vel noe om morskjærligheten. Barna kommer først.

Kan kanskje har ørlite å gjøre med at en voksen mann mer sannsytnlig greier seg bedre enn et barn også?

[Caramba]

Barnet mitt er så lite og hjelpeløst. Han stoler på meg helt betingelsesløst og jeg elsker ham helt betingelsesløst. Kjærligheten jeg føler for ham kan ikke sammenlignes med den kjærligheten jeg føler for min mann.

[*Mina*]

Kan kanskje har ørlite å gjøre med at en voksen mann mer sannsytnlig greier seg bedre enn et barn også?

Syns ikke den problemstillingen er noe å le av, for barna er da ikke små hele livet.

Eldste og mellomste her er mye større enn min mann, men jeg hadde fortsatt ikke stusset på hvem jeg ville reddet. Selv store menn kan dø i brann, og derfor blir det så fjernt å le av en slik problemstilling.

[Gjest Brava]

Hvorfor ikke? Hva mener du med "going there"?

Jeg mener at jeg vil ikke gå inn i den debatt på hvem jeg elsker høyest eller dypest eller mest. Jeg synes debatten er ganske merkelig. Må man sette merkelapp på kjærligheten?

For meg er kjærligheten så ulik i de to tilfellene. Og når det gjelder kjærlighet, både betinget og ubetinget, så kan jeg ikke gå inn og definere kjærligheten på de to ordene. Man slutter ikke å elske en mann selvom han gjør noe dumt, eventuelt er utro osv. Kanskje må man revurdere om man kan leve sammen, men følelsene slukner ikke.

Når det gjelder barn, så kan jeg si at i arbeid med narkomane og deres pårørende, så har jeg fått se at kjærlighet til barn blir satt på prøve mang en gang. Når barnet ditt, som javel kanskje hadde vært 20-30-40 år stjeler fra deg, eller driver psykisk terror pga narkomani, og for å beskytte seg selv og kanskje eventuelt andre barn/barnebarn, så stenger man dette barnet (som en har prøvd "alt" for å få ut av helvetet) ute av livet sitt. Man slutter heller ikke å elske det barnet, men det er allikevel en betingelse for at det skal være i livet.

Når det gjelder å redde enten sin mann eller barnet fra å drukne, så tror jeg uansett at jeg ville reddet barnet. Uansett om det hadde vært mitt eller ikke. Et barn er som nevnt over her et sted, ganske¨mye mere sårbart. Instinktivt ville nok både min mann og jeg at jeg først prøvde å redde barnet.

Så fremdeles mener jeg det samme, JEG vil ikke sette merkelapper på kjærligheten. Verken for min mann eller mine barn. Eller noen, for den saks skyld. Jeg er bare takknemmelig for at jeg har så fantastiske mennesker i livet mitt.

[Gjest Gjest_la Guapa_*]

Jeg ville gått i døden for datteren min uten å blunke.

Jeg opplevde mitt livs største forelskelse da jeg så henne første gang.Kjærligheten jeg føler for hennne kan ikke sammenliknes med kjærligheten for mannen min.Morskjærligheten er den sterkeste i verden

[suzie]

Jeg hørte en gang på radioen at hvis du tenker at barnet ditt og mannen din begge holder på å drukne, og du bare kan redde en av dem. Da vil du uten tvil redde barnet ditt. En grusom problemstilling, men den sier vel noe om morskjærligheten. Barna kommer først.

Jeg blir helt dårlig ved tanken på å miste mannen min - men i en sånn situasjon så har nok han i radioen ha rett - barna kommer først. Kjærligheten til de føles helt uendelig - og betingelsesløs.

Mannen min derimot har et helt sett med spilleregler han (og jeg) må følge - og som kan ha dramatiske konsekvenser hvis vi ikke gjør det:) Han elsker meg svært høyt, men hadde jeg hatt en annen tror jeg nok at veien tilbake ville vært lang og vanskelig.

[Gjest kaffedama]

Den kjærligheten jeg føler for sønnen min er mye sterkere og annerledes enn jeg kunne forestille meg før jeg ble mamma. Den er spesiell fordi han kom ut av min mage og startet med å være en hjelpeløs klump som var 100% avhengig av at jeg (og mannen) tok meg av ham. Selv om han blir større og mer uavhengig etterhvert er jeg fortsatt mammaen hans som vil være der og stille opp nesten uavhengig av hva han gjør.

Kjærligheten til mannen er en helt annen type kjærlighet, den er mer likeverdig og vi kan bytte på å være "liten" hvis det trengs. Den krever mer pleie og vedlikehold, men det at vi begge har valgt den gir den også styrke. Og sønnen binder oss sammen.

Jeg elsker begge gutta mine! :rødme:

[Brukernavn]

Jeg elsker min mann og mine barn like høyt, men på ulike måter.

Det er umulig for meg å vite hvem jeg elsker høyest, nettopp fordi kjærligheten er så ulik.

Det går ikke å sammenligne romantisk kjærlighet og morskjærlighet.

Mannen er min beste venn, og min kjæreste. Det er han jeg skal bli gammel med.

Som vanlig har du en flott og gjennomtenkt måte og svare på, og jeg kan bare signere det du har skrevet. (selv om jeg bare har ett barn, da)

[Kykkelikokos]

Jeg har ikke barn enda, så jeg kan strengt tatt ikke svare på alle spørsmålene. Men jeg ville gått i døden for min mann.

[Gjest Gjest *la Guapa]

Jeg har ikke barn enda, så jeg kan strengt tatt ikke svare på alle spørsmålene. Men jeg ville gått i døden for min mann.

Hei Kykkelikokos.

Forbered deg på ditt livs største kjærlighet:

Dere har et utrolig eventyr i vente når dere får babyen:-)

Kjærligheten til barna er så utrolig sterk.Det føles som om du deler deg i en del til når du føder et barn:-)

Gled deg:-)

La Guapa.