Fadderuke angst

[persilla]

jeg er fersk student i det som skal sies å være norges beste studentby. nå er akkurat fadderuka for nye studenter tilbakelagt, og tette bånd skulle ha blitt knyttet over halvlitere og en lav sko. Men det som skulle vært portalen til en fantastisk studietilværelse har de siste nettene holdt meg våken, gjort meg sjelven og urolig innvendig. Når arrangementene er igang blir jeg en annen, alt knyter seg inni meg, når det jeg har mest lyst til er å le og skravle med de andre. jeg klarer ikke å få frem spesielt mye, og det virker som folk er redde for å snakke til meg.

Er det noen som har noen råd og tips ang dette? Jeg er egentlig veldig glad i å snakke med folk, men denne "angsten" har tatt helt kontroll over meg.

[Gjest Veronica Mars]

--

Endret 2. april 2008 av Gjesten

[caso]

Fadderuka er mer for å "vite av folk" spør du meg. Møter jo så mange folk at du ikke har nubbsjangs å bli kjent med så mange. Jeg møtte mange jeg, og endte opp med å omgås helt andre Så dont worry..

og damn, som jeg savner studietiden i Trondheim når jeg leser alt om oppstarten ..... da var alt så greit

[Gjest Gjest]

Råd: flytt ditt fokus fra deg selv og over på de andre.

Sjeneerte mennesker med sosial angst er de mest selvsentrerte mennesker som finnes.

Kom ut av skallet og egofokuset. De andre tenker ikke like mye på deg som du selv gjør. Forsøk å bry deg om andre enn deg selv.

*jeg vet hva jeg snakker om fordi jeg engang har vært der du er nå*

[Gjest Frk Åberg]

Jeg støtter også dette med å melde seg inn i foreninger, eller jobbe frivillig på Samfundet. Jeg hoppet elegant over fadderuka, fordi jeg ikke orket sånne krampeaktige greier. Jeg syns det er mye lettere å bli kjent med folk i en litt roligere setting. Man føler seg desorientert som ny student, men det kommer til å gå seg til. Meld deg inn i kollokviegrupper hvis det arrangeres, eller heng opp lapp og start din egen (det gjorde jeg, og endte opp med to gode venninner).

[Gjest Gjest]

Jeg har også startet på studier i uken som var. Kjenner meg så innmari godt igjen og trenger i grunn råd selv.

Er kjent for å være skravlete og god til å uttrykke meg, men havner i kronisk helspenn over nye, sosiale settinger. Særlig når det kommer til å snakke foran en gruppe, eller enda verre; en større forsamling!! Jeg blir tom i hodet. Det har faktisk skjedd at jeg ikke husker ting man IKKE glemmer. F.eks. navnet på skolen du gikk på sist.

Jeg har jo erfart at jeg ikke dør av å få litt skjelven stemme, bli tom i hodet og få rask puls når jeg må snakke. Men jeg blir utmattet av, som nevnt, å gå i kronisk helspenn til jeg blir varm i trøya. (Hvis jeg blir varm i trøya). Det tapper så mye krefter å sove dårlig om natta, aldri få slappet helt av og ikke minst analysere og tenke gjennom hva som har skjedd etterpå.

JEg syns det er rart at skolene ikke legger mer til rette for de med sosial anst/ sterk sjenanse. Dette er jo en spesifikk fobi og slike fobier kan en lettere bli kvitt enn f.eks generell angst for ting. Men en må da komme over kneika og ikke knekke før den tid. Det hadde hjulpet med bedre info om hva som skal skje på skolen de første dagene. F.eks om/ når en kan vente seg "presentasjonsrunde". Ofte er det ikke slike presentasjonsrunder, og da er det unødig å la studenter gå å grue seg unødig.

[Gjest Pax]

Jeg har meldt meg på et årsstudium i år, og registrerte meg i en faddergruppe. Men jeg tenkte raskt at nei, dette gidder jeg ikke. Jeg har litt sosialangst selv, i alle fall i store grupper, men det var ikke hele grunnen til at jeg droppet ut av fadderuka. Det ble ganske slitsomt og, litt krampeaktig, hele greia, syntes jeg. Jeg fikk gjort det jeg ville gjøre, nemlig å hilse på og småprate med flere personer i kullet mitt, og fikk utveklset noen telefonnumre også. Jeg orket ikke å delta på de sosiale aktivitetene på kvelden, som for det meste besto av festing.

Jeg regner med/håper at jeg blir kjent med folk i kollokviegruppene, desstuten skal jeg engasjere meg i noen noen av aktivitetstilbudene som finnes. Dessuten har jeg bodd i Oslo noen år, og har et nettverk allerede, så det er ingen krise om jeg blir sosialt "lost", men det hadde vært hyggelig å bli kjent med noen, da.

Så jeg er egentlgi ganske fornøyd, jeg.

Og jeg skjønner godt at folk ikke gidder/orker/fikser å være med på fadderuken. Men, det betyr ikke at det sosiale studentlivet er dømt nord og ned livevel. Kollokviegrupper og sosiale aktiviteter/kurs/frivillig arbeid er veien å gå, tror jeg. Og om du røyker eller ikke, kan det være et tips å gå ut på røykeområdet for å slå av en prat med de som er der. Om du havner i en kø, eller setter deg ned et eller annet sted, og det er mennesker rundt deg, prøv å si noe hyggelig. Det trenger ikke å være noe spesielt, bare si et eller annet for å starte en samtale. Før forelseningen begynner, og du setter deg ned ved sidemannen kan du si hei og presantere deg. Prøv å huske alle navnene du hører.

[persilla]

tusen takk for mange gode råd. jeg ble veldig nysgjerrig på "gjest" som sa dette om at sjenerte mennesker er de mest selvsentrerte som finnes, og jeg kunne ikke ha vært mer enig!! Jeg vet at jeg er en slik, selv om jeg kanskje ikke er av de aller mest sjenerte så går jeg hele tiden og er dødsredd for at folk skal få et feil bilde av meg. Og når jeg gjør det, såklart de får det! De ser nok en person som de tror er høy på pæra og overlegen, som det sikkert virker litt vanskelig å komme gjennom til! Jeg skulle gjerne likt å høre hva som gjør at man klarer å snu fortegna litt og sette andre i forsetet, for det er lettere sagt enn gjort!!