Hvis du var arbeidsgiver...

[Gjest Gjest]

Tenk deg at du er arbeidsgiver, og har valget mellom å ansette to personer. Den ene er hakket bedre kvalifisert enn den andre, men du vet via en kollega at vedkommende har vært innlagt på psykiatrisk etter en voldtekt, og at vedkommende dermed har hatt psykiske problemer. Vedkommende har derimot vært frisk og symptomfri i 3 år.

Hvem hadde du valgt å ansette, og hvorfor?

[Leo]

Å få en psykisk knekk etter en voldtekt ville jeg ansett som rimelig normalt og ville neppe ha hatt noen betenkeligheter med å ansette vedkommende. Siden vedkommende har vært innlagt, vet jeg jo dessuten at h*n sannsynligvis har fått kyndig hjelp til å takle sine problemer.

[(-:Domino:-)]

Frisk og symptomfri i tre år - da hadde jeg ikke bekymret meg.

[Gjest Cirka]

Personlig ville ikke dette hindre meg i å ansette vedkommende. Forøvrig ville jeg ikke latt opplysninger fremkommet på den måten, under noen omstendighet, distrahere meg i valget mellom de aktuelle søkerene.

[Titti72]

Her hadde vedkommende fått jobben.

[Gjest Gjest]

Generelt ang psykisk sykdom, det kommer noe an på yrke og hvilken sykdom, men hadde sannsynligvis ansatt uavhengig av medisinsk forhistorie.

Konkret ang knekk etter voldtekt hadde jeg ikke lagt nevneverdig vekt på med mindre det var et meget spesielt yrke. Ka se for meg et par yrker hvor jeg hadde tenke meg om to ganger, men det hadde forhåpentligvis ikke vært utslagsgivende.

[Gjest ts]

Hva hvis det var snakk om en jobb innen psykisk helsevern, der vedkommende ville ha ansvar for pasienter også videre?

[Gjest Gjest]

Hva hvis det var snakk om en jobb innen psykisk helsevern, der vedkommende ville ha ansvar for pasienter også videre?

Om det var bearbeidet hadde jeg faktisk heller sett det som en fordel.

[Gjest Gjest]

Hva hvis det var snakk om en jobb innen psykisk helsevern, der vedkommende ville ha ansvar for pasienter også videre?

Jeg tror det er en fordel jeg å ha masse erfaring med psyken på godt og vondt når en skal jobbe og ha ansvar med pasienter.

[Gjest Jenna88]

Jeg ville helt klart valgt den som hadde slitt psykisk, ettersom vedkommende hadde best kvalifikasjoner. At vedkommende har klart å komme seg gjennom en slik krise vitner om en stor personlig styrke og det står det stor respekt av.

[Eyore]

Jeg hadde nok valgt den som hadde hatt det tøft psykisk og var kommet seg på bena igjen, særlig siden det var den som var best kvalifisert.

Endret 16. august 2007 av Eyore

[Gjest Frk Åberg]

Jeg ville prøvd å ikke la det virke inn. Jeg ser det ikke nødvendigvis som noen ulempe å ha hatt en knekk psykisk, men ville likevel ikke valgt den personen fordi jeg visste om fortiden hennes/hans heller. Jeg tror at hvis man er en fagperson, kan man gjøre en like god jobb selv om man ikke har personlig erfaring med psykisk helsevern.

Men det kommer også an på hvilke problemer man har. Jeg ser det f.eks. som helt annerledes med en som hadde problemer etter en voldtekt, sammenlignet med en med schizofreni eller bipolar lidelse, som av mange anses som kroniske lidelser (en del av disse (ikke alle) kan også ha problemer med sykdomsinnsikt, noe som vil være alfa og omega). Jeg snakker da spesielt om helsepersonell med mye ansvar.

[Gjest Gjest]

På de jobbene jeg har vært borte i er det ingen som fører opp "voldtekt og psykisk behandlign med resultat frisk" i CV'n sin.

Hvem jeg ville ha valgt er avhengig av personkjemi - og intet annet. (Gitt av begge/alle er formelt kvalifisert).

[Gjest ts]

Ok, da er det kanskje håp for meg likevel... Men nå viser det seg at den andre personen jeg konkurerer mot om jobben er ca like kvalifisert som meg. Hadde bakgrunnen min da telt positivt eller negativt for deg hvis du var arbeidsgiver?

[Gjest Cirka]

Ok, da er det kanskje håp for meg likevel... Men nå viser det seg at den andre personen jeg konkurerer mot om jobben er ca like kvalifisert som meg. Hadde bakgrunnen min da telt positivt eller negativt for deg hvis du var arbeidsgiver?

Hva slags stilling er det snakk om?

[Gjest Gjest]

Ok, da er det kanskje håp for meg likevel... Men nå viser det seg at den andre personen jeg konkurerer mot om jobben er ca like kvalifisert som meg. Hadde bakgrunnen min da telt positivt eller negativt for deg hvis du var arbeidsgiver?

Hvis jeg var arbeidsgiver var jeg overhodet ikke interessert i en slik historie. Hvorfor må du absolutt fortelle om dette? Kan du ikke bare la være å nevne det og å føre det opp i din CV, liksom?

Jeg ville ha syntes det var slitsomt om du skulle ta opp slikt.

[Catgirl]

Som sagt, det er normalt å være psykisk ustabil etter et voldtekt. Syns også det er noe personlig, og man trenger ikke legge det ut for arbeidsgiver.

Men at arbeidsgiver finner ut på annet vis, er jo en annen sak. Og det er da ingen grunn til å sparke vedkommende for det heller. Da bør man konfrontere arbeidsgiver og forklare situasjonen som det er. Det er ihvertfall noe jeg hadde forstått om jeg hadde vært arbeidsgiver.

[Kosemose]

[

Endret 6. april 2008 av Kosemose

[Gjest ts]

Jeg har ikke fortalt arbeidsgiver dette av egen fri vilje. Vedkommende har fått vite det via en kollega som igjen er venn med min mor. Jeg visste ikke at min mor hadde sagt noe videre siden jeg stolte på henne i utgangspunktet, men sånn var det altså. På første intervju spurte arbeidsgiver meg om dette stemte, og jeg hadde jo ikke noe annet valg enn å bekrefte det i grunn. Har blitt innkalt til intervju nummer to, men håper dette ikke ødelegger for meg...

[Eyore]

Du har vært uheldig og uønsket kommet opp i en situasjon som kan bli litt vanskelig for deg. Ingenting av dette er jo din feil, men dessverre hjelper ikke alltid det.

Jeg synes ikke du utviser noen dårlig dømmekraft ved å bekrefte sannheten når du blir direkte spurt under intervjuet om saken er slik som den jo er. Det viser jo at du er ærlig på det og uten at jeg vet det så tviler jeg vel på om du selv hadde brakt dette på bane, hvis det ikke var andre som gjorde det. For å bringe slike opplysninger frem av seg selv tjener en ikke på. Men å vite noe er noe annet og da mener jeg saken stiller i et annet lys. Eller bør gjøre det iallefall.

Jeg ønsker deg lykke til med intervju nummer to