Å holde naboungene med mat

[Gjest Gjest]

Jeg hadde en liten diskusjon med venninna mi i dag, og begynner å lure på om jeg er ei skikkelig grådig, slem kjerring. Ihvertfall fikk hun meg til å føle meg sånn.

Jeg bor i et veldig tett bebygd område, det vrimler av barn her og mine tre har ofte en venn eller to på besøk. Alderen på disse strekker seg fra 3-11 år.

Nå hender det seg støtt og stadig at det er en eller annen nabounge inne hos oss når vi skal spise middag. Siden jeg som oftest bare beregner middag til oss i familien når jeg er og handler er det ikke alltid det blir nok til en ekstra, så om det en nabounge her da ber jeg dem om å vente på stuen eller rommet til en av ungene til vi har spist ferdig.

Diskusjonen handlet egentlig om en av disse ungene, han er en sånn som kommer snikende inn på kjøkkenet mens vi spiser og visker i øret til sønnen min om han kan få smake, selv om jeg ettertrykkelig har gitt beskjed om at det dessverre ikke er nok mat til ham. Han bor to meter unna, så om han er så fryktelig sulten greier han sikkert å gå hjem til mammaen sin og få seg mat der. Og halloen - noen ganger får da stakkaren en middagsbit han også, men som sagt er det ikke alltid det blir nok, kommer helt an på hva vi har det. Vi må da få spise oss mette vi også, og jeg vet at gutten (og alle de andre barna rundt her) blir godt foret hjemme.

Lunsj/kveldsmat blir en annen sak, om ungene kommer inn og er sultne etter å ha vært ute og lekt får de så mange brødskiver de orker, og noen ganger serverer jeg kvelds til nabobarna også før jeg sender dem hjem for kvelden. Vi snakker BARE middag her, og venninna mi synes jeg nesten er ond som lar de stakkars ungene sitte i et annet rom mens vi "gafler" i oss.

Merk at jeg snakker om NABOunger her nå, har de besøk av noen som jeg har avtale med foreldrene om at skal være her sørger jeg selvsagt for at det blir nok mat til dem også.

Så nå lurer jeg på hvor vanlig det egentlig er å holde andres unger med mat? Det er jo slettes ikke alle som liker at barna deres spiser mat borte støtt og stadig heller! Hvordan gjør dere det når dere har andre barn på besøk rundt middagstider?

[milla-mor]

faren min sendte alltid alt uventet besøk på rommet når vi skulle spise, mens moren min alltid ga alle i huset mat. det endte ofte med at hun ikke fikk noe mat selv, da... jeg har også opplevd å vente på noens rom når jeg var på besøk som liten, og jeg kan ikke huske at jeg reagerte så voldsomt på dèt. men som oftest spiste vi venninnene hos hverandre konstant, så foreldrene våre lagde alltid litt ekstra.

husker jeg satt barnevakt for lillebroren min og hans overvektige kamerat, som attpåtil var vegetarianer... herregud, tror jeg laget tolv ostesmørbrød til ham, fordi han ikke kunne spise det jeg hadde laget til middag... akkurat da, skulle jeg gjerne plassert ham på et vente-rom

alle er forskjellige, og èn måte er ikke nødvendigvis bedre enn en annen. jeg synes man må gjøre det man føler er riktig selv, uten å ta det innover seg at andre gjør det annerledes. hvis du ikke føler for å mate nabo-ungene, så gjør du ikke det. du er da slettes ikke noe monster av den grunn

[Gjest bada]

Så nå lurer jeg på hvor vanlig det egentlig er å holde andres unger med mat? Det er jo slettes ikke alle som liker at barna deres spiser mat borte støtt og stadig heller! Hvordan gjør dere det når dere har andre barn på besøk rundt middagstider?

Jeg kan bare snakke for meg selv - jeg har ingen anelse om hva som er vanlig.

Hvis jeg hadde laget masse mat og sønnen min hadde besøk når vi skulle til å spise middag, pleide jeg å spørre ham/henne om h*n hadde lyst til å spise middag sammen med oss. Hvis h*n svarte ja, sa jeg alltid at h*n måtte ringe hjem og spørre om det var greit. Noen ganger hadde jeg imidlertid bare laget nok mat til oss i familien, og da sa jeg bare til vennen at h*n måtte vente på rommet mens vi spiste.

Jeg innprentet også i sønnen min at han måtte si fra så tidlig som mujlig hvis han spiste hos andre slik at jeg kunne planlegge middagen deretter.

[Gjest s.n]

Hos meg ville jeg delt mat... Men det bunner i egne opplevelser. Moren min har alltid delt all mat med gjester. Foreldrene mine gikk fra hverandre, og den nye kona til faren min er min mors rake motsetning... Her fikk ingen sette seg til bordet dersom det ikke var telt opp poteter til de... Husker mange ganger jeg var direkte flau over hvor stivbent det var hjemme hos dem (bodde litt her og litt der).

Jeg mente at det måtte gå an å si 'vi får dele det som er', og ikke la det gå ut over stemningen i hjemmet. Når det er sagt er det ingen av mine venner som synes det noen gang har vært en trivelig stemning hjemme hos faren min - pga av de ble sittende å vente mens andre 'koste' seg rundt bordet...

Så, nei, jeg ville aldri nekte noen mat...

[Gjest Lady M]

Jeg synes ikke du er urimelig, jeg. Tvert om.

Naboungene her får også brødskiver når de har kommet inn, når jeg vet at de er sultne og de har lekt med våre unger i lang tid. Nabounger blir ikke invitert til middag hvis ikke jeg har avtalt med foreldrene om det. De får beskjed av mine barn om å vente på stua eller rommet til vi er ferdig å spise.

Jeg hadde ikke likt at noen fôret mine barn med middag uten avtale. Da spiser de ikke middag sammen med oss og jeg har stått og laget mat forgjeves. Dessuten er det ikke all slags mat de kan spise.

Jeg pleier å si til sultne nabobarn som stirrer på middagen vår; " -Det er sikkert middag hjemme hos dere også nå. Løp hjem og spis, så kan du komme innom litt senere..."

Resultatet er nesten alltid det samme; Ungen tar hintet, nikker og drar hjem.

[Gjest lillebøll]

Jeg gjør som deg. Brød til alle,middag til oss (ja pluss inviterte gjester).

[Gjest baby-E]

Jeg ville alltid tilby mat til barna som var på besøk. Være seg nabounger eller klassevenner.

jeg syns du er gjerrig og kjip som sender barna inn på et annet rom og ikke lar de få mat. Du kan jo hvertfall tilby de en brødskive eller noe da...

Endret 9. august 2007 av baby-E

[Gjest marihan]

Jeg ville alltid tilby mat til barna som var på besøk. Være seg nabounger eller klassevenner.

jeg syns du er gjerrig og kjip som sender barna inn på et annet rom og ikke lar de få mat. Du kan jo hvertfall tilby de en brødskive eller noe da...

Herregud når de bor rett ved siden av så kan de likegodt dra hjem og spise, eller vente i et annet rom. Syns ikke du er gjerrig eller kjip!! Jeg husker at jeg som barn flere ganger satt og venta på et anna rom mens de jeg var på besøk hos spiste.. Bare stå på ditt

[Gjest Dallandra Darcy]

Og ødelegge matlysten deres til de kommer hjem til sitt middagsbord? Jeg er vokst opp i et tett nabolag med mange unger i samme alder, og jeg mener å huske at vi ble sendt hjem. Altså: "Nå må dere dra hjem for vi skal spise middag".

[Gjest Marillia]

Hos oss er alle hjertelig velkommen til bords. Selv når det kommer uventende gjester, og selv om jeg ikke har beregnet nok mat. Jeg har alltids ett eller annet på lur i kjøleskap eller fryser.

Jeg har mange, mange ganger bedt ungene mine gi meg god beskjed, og gjerne avtale dagen i før, da det er lettere å planlegge middagen. Det er ikke alltid like lett å diske opp med middag til 7 når jeg trodde vi bare skulle sitte 4 til bords.

Hovedgrunnen til at jeg velger å gjøre slik, er at da jeg vokste opp, var ikke alltid foreldrene mine så gjestfrie. Det førte til at jeg ikke så ofte hadde besøk av venner, jeg dro heller hjem til andre venner. Jeg bør vel legge til at foreldrene mine var hyggelige nok, men vartet sjelden eller aldri opp med mat og drikke til vennene mine.

Jeg tar ikke hensyn til at Ole ikke liker fisk, eller at Eli ikke liker poteter, gjestene får spise det vi andre spiser. Som regel er det også avklart at gjestene får lov å spise hos oss.

Ved å være gjestfri på denne måten, ser jeg at barna våre gladlig tar med seg venner og kjærester hjem, og at disse trives i vårt selskap. Vi voksne får et nært og godt forhold til våre barns venner, og da føler jeg at "bryderiet" er verd det

Har dog lært at å love å steke pannekaker til middag, er som å invitere halve venneflokken. Gutter i 10-12 års alderen spiser utrolig mange pannekaker, og det sier seg selv at det tar laaaang tid å steke pannekaker når vi har mange gjester

[mariposa]

Det er helt vanlig at kamerater og venninner venter i stuen eller på barnas rom når det er middagservering.

For det første vet barna når det er middagstid, og det vet selvfølgelig vennene også. Så da er valget vente på rommet eller dra hjem.

[Gjest Gjest]

Er venninnen barnløs, kanskje? Nabobarn har lyst til å smake andres spennende mat i stedet for det vanlige de får hjemme. Er det sult som er problemet stikker de bare hjem. Nabobarn er lekekamerater, ikke middagsgjester, med mindre de blir bedt til det, og det er helt frivillig. Koselig av og til, men det blir mye rester og høyere matbudsjett hvis man alltid skal ta høyde for at det blir ekstra munner å mette.

[Gjest s.n]

"Ved å være gjestfri på denne måten, ser jeg at barna våre gladlig tar med seg venner og kjærester hjem, og at disse trives i vårt selskap. Vi voksne får et nært og godt forhold til våre barns venner, og da føler jeg at "bryderiet" er verd det "

Er så enig, så enig Synes selv det er ganske koselig med 'nye' barn rundt bordet. Vi prater og koser oss. Men jeg kan legge til at det ikke skjer hver dag, og jeg ville muligens sagt til barna at nå er det på tide de løper hjem og spiser middag - gitt at barna var gode venner, og det ikke skremte dem fra å ringe på etter middag! Det jeg derimot ALDRI ville gjort er å be dem sitte i et annet rom mens vi spiser...

[Varsia]

Da jeg var liten og på besøk hos andre var begge deler like vanlig, noen ganger fikk jeg spise middag med dem, andre ganger måtte jeg vente på rommet. Og det helt sikkert av samme grunn som hjemme hos deg; noen ganger var det nok mat til alle, andre ganger ikke. Jeg hadde aldri noe i mot å vente på rommet heller...

Det samme gjaldt hjemme hos oss, noen ganger spiste vennene mine med oss, andre ganger ventet de i stua eller noe. Kom an på hva vi hadde og hvor mye. Ingen av oss som har tatt skade av det, nei. Vi lever ikke i en tid der middagen er dagens store høydepunkt lenger, og mat er ikke lenger det største tegnet på gjestfrihet. Unger raser ut og inn av hverandres hjem, og de er gjerne vant til å bli sent hjem på flekken også, for å f.eks spise hjemme.

Ser ingen grunn til å på død og liv spandere middag på naboungen når man da ikke har nok til seg selv, når man tross alt vet at ungen vil få mat hjemme også. Er ungen hjelsulten kan han få en brødskive, eller spise hjemme.

Noen mennesker må innse at vi lever i 2007, og ikke 1947.

[ToveM]

Serverer ikke vennene som tilfeldigvis er på besøk middag. noe annet med avtalte vennebesøk etter skoletid og slike ting. Brødmat og slikt kan de få så mye de vil av, og hvis vi griller ute blir de tilbudt evt pølser/hamburgere hvis de vil ha.

[Kykkelikokos]

Hos foreldrene mine har vel vennene mine så og si alltid blitt invitert til å spise middag hvis de var på besøk rundt de tider, men bestevenninnen min var oppdratt til å ikke spise middag hos andre, så hun takket alltid pent nei.

Foreldrene mine hadde vel kanskje alltid mye mat? Det var i hvert fall aldri noe problem for dem å ha nok mat til en ekstra person.

Synes uansett det hele stiller seg litt annerledes hvis naboungen bor 2 meter bortenfor. Da kan han/hun med enkelhet gå hjem og få seg mat.

Da jeg vokste opp hadde jeg alltid avtale med foreldrene mine om når jeg skulle komme hjem så det var i grunn aldri noe problem med at jeg plutselig hadde spist middag hos venner uten at de visste om det. Stort sett spiste jeg middag før jeg dro på besøk, og da var det ikke noe problem for meg i hvert fall.

[ThirtySomething]

"Ved å være gjestfri på denne måten, ser jeg at barna våre gladlig tar med seg venner og kjærester hjem, og at disse trives i vårt selskap. Vi voksne får et nært og godt forhold til våre barns venner, og da føler jeg at "bryderiet" er verd det "

Er så enig, så enig Synes selv det er ganske koselig med 'nye' barn rundt bordet. Vi prater og koser oss. Men jeg kan legge til at det ikke skjer hver dag, og jeg ville muligens sagt til barna at nå er det på tide de løper hjem og spiser middag - gitt at barna var gode venner, og det ikke skremte dem fra å ringe på etter middag! Det jeg derimot ALDRI ville gjort er å be dem sitte i et annet rom mens vi spiser...

Dette er slik vi har det også. Her er alle hjertlig velkommen, og så deler vi på den maten vi har. Ville heller aldri bedt dem sitte på et annet rom mens vi spiste.

Det hender vi har barn på besøk som ikke kan/vil spise, og da får de noe og drikke og sitter sammen med oss og deltar i fellesskapet.

Jeg har EN regel: ikke avtalt middagsbesøk må ringe hjem og avklare med foreldre at det er ok at de spiser middag her. Akkurat som barna her ringer hjem og spør når de blir invitert på middag.

[Gjest Marillia]

Vi lever ikke i en tid der middagen er dagens store høydepunkt lenger, og mat er ikke lenger det største tegnet på gjestfrihet.

Hos oss er middagen dagens store høyde- og samlingspunkt, noe vi alle setter stor pris på. At vi har middagsgjester et par ganger i uka er bare hyggelig.

[Lurvina]

Jeg måtte noen ganger sitte på rommet til venninner mens de hadde middag, det var ikke noe traumatisk det. Du bestemmer hvordan ting skal være i ditt hjem, så ikke bry deg om de sure kvinnfolka som klager over at du ikke forer nabobarna som bor i samme byggefeltet. Man kan ikke forvente at folk lager ekstra mat i tilfelle at en ubedt gjest melder sin ankomst, det synes jeg er altfor drøyt.

[Cata]

Da jeg var barn måtte vi som regel sitte i stua eller på rommet hos den vi besøkte mens familien spiste middag. Det var helt greit det, vi orket uansett ikke to middager og enten hadde vi hatt middag før vi gikk ut eller vi skulle ha det om ikke så lenge. "Kom hjem til middag", var siste formaning fra mor før vi stakk.

Kan ikke huske at noen av oss reagerte på det. Derimot husker jeg at det var litt flaut de gangene jeg faktisk ble invitert. Trodde de ikke at vi hadde mat hjemme, liksom?

La ungene vente eller send dem hjem med god samvittighet mens middagen inntas. Så lenge de kan få en brødskive eller noe etter en lang lekestund så er du verken kjip eller gjerrig.