50-50

[Gjest Gjest_Adi_*]

Min mann og jeg skal skilles og krangler nå om samværet med vår 6 år gamle sønn.

Han vil ha ham annenhver uke hele uka -- altså 50-50.

Jeg synes han er for liten til å bli splittet opp i 2 forskjellige hjem på den måten, og har det forderdelig vondt med dette.

For det andre er gutten vår veeldig mammete, og således veldig knyttet til meg. Han er vant til at det er jeg som tar seg av det meste, mens faren er bare en som har poppet innom fra tid til annen, og aldri egentlig hatt noe skikkelig kvalitetstid og pratestunder med ham i det hele tatt. Han jobber alltid, sen fra jobb, eller jobber i hagen, eller hos naboene og i det hele tatt. Så det er jeg som har hatt det meste av ansvaret alene med hus og hjem.

Jeg vet at livsførselen hos ham kommer til å bli vidt forskjellig hos ham og hos meg, og mener dette kan bli veldig tøft for en 6 år gammel gutt.

Hva synes dere? Noen som har erfaringer med dette?

[Kaffeavtalen]

I ditt tilfelle så mener jeg at far absolutt før få 50% samvær. Dette for å få tatt igjen litt for det han allerede har mistet av samvær med sin sønn.

At hverdagen ikke blir lik hos deg og hos far det har ingen betydning, så lenge gutten får behovene dekket og far stiller opp slik det forventes at en forelder skal gjøre med oppfølging i forbindelse med fritidsaktiviteter og skole/barnehage. Gutten er stor nok til å skjønne at det er forskjell hos mor og far.

Ikke tvihold på at du skal ha gutten fordi du er mor "og har hatt ham mest" La far få lov å være far for gutten

Lykke til

[Far til 2]

Jeg støtter, ikke uventet, kaffeavtalen.

La gutten få noe mer samvær med faren som han kansje har savnet noe tidligere. Å frata sønnen deres enda mer samvær blir feil.

Men, - OM - felles omsorg ikke fungerer for barnet kan dere gå over til andre løsninger. Mange av de konfliktene som en ser hos foreldre med eneomsorg og 40/60 vil med felles omsorg bli vesentlig redusert. Dessuten er det mye større sansynlighet for at mannen/ex'en din ser problemer med 50/50 om dette praktiseres, enn om det ikke praktiseres. 50/50 nå vil derfor gi BÅDE større forståelse for barnets behov, et bedre utgangspunkt for barnet å si fra om hva det ønsker, OG (sist men ikke minst) vesentlig lavere konfliktnivå. I tillegg vil du få mer fritid (som du helt sikkert vil ha glede av) og bedre mulighet til å jobbe litt ekstra i en periode da du sikkert vil trenge hver krone.

Som utgangspunkt ser jeg ikke noen ulemper sammenlignet med eneomsorg.

[Gjest Separert jente]

Min mann og jeg skal skilles og krangler nå om samværet med vår 6 år gamle sønn.

Han vil ha ham annenhver uke hele uka -- altså 50-50.

Jeg synes han er for liten til å bli splittet opp i 2 forskjellige hjem på den måten, og har det forderdelig vondt med dette.

For det andre er gutten vår veeldig mammete, og således veldig knyttet til meg. Han er vant til at det er jeg som tar seg av det meste, mens faren er bare en som har poppet innom fra tid til annen, og aldri egentlig hatt noe skikkelig kvalitetstid og pratestunder med ham i det hele tatt. Han jobber alltid, sen fra jobb, eller jobber i hagen, eller hos naboene og i det hele tatt. Så det er jeg som har hatt det meste av ansvaret alene med hus og hjem.

Jeg vet at livsførselen hos ham kommer til å bli vidt forskjellig hos ham og hos meg, og mener dette kan bli veldig tøft for en 6 år gammel gutt.

Hva synes dere? Noen som har erfaringer med dette?

Vår sønn er ikke 5 engang enda og vi har 50/50. Det fungerer strålende. Men, det fungerer ikke om man ikke klarer å samarbeide.

[Gjest =tentacle=]

Min mann og jeg skal skilles og krangler nå om samværet med vår 6 år gamle sønn.

Han vil ha ham annenhver uke hele uka -- altså 50-50.

Jeg synes han er for liten til å bli splittet opp i 2 forskjellige hjem på den måten, og har det forderdelig vondt med dette.

For det andre er gutten vår veeldig mammete, og således veldig knyttet til meg. Han er vant til at det er jeg som tar seg av det meste, mens faren er bare en som har poppet innom fra tid til annen, og aldri egentlig hatt noe skikkelig kvalitetstid og pratestunder med ham i det hele tatt. Han jobber alltid, sen fra jobb, eller jobber i hagen, eller hos naboene og i det hele tatt. Så det er jeg som har hatt det meste av ansvaret alene med hus og hjem.

Jeg vet at livsførselen hos ham kommer til å bli vidt forskjellig hos ham og hos meg, og mener dette kan bli veldig tøft for en 6 år gammel gutt.

Hva synes dere? Noen som har erfaringer med dette?

Far har vel ikke tenkt til å fortsette å "poppe innom" i sine egne barneuker? Jeg vil tippe at det er store sjanser for at far og sønn vil oppdage hverandre og utvikle forholdet sitt på en helt annen måte etter at dere er skilt. Det vil være sunt for gutten, så sant far gir papparollen høyere prioritet nå. Hva med å satse på en opptrapping fra vanlig samvær, til utvidet, til 50/50, og pause på de forskjellige trinnene hvis det blir vanskelig for ham? Jeg ville også vært lei meg hvis barnet måtte ha 50/50 i helt ung alder uten å kunne få delta i avgjørelsen selv. Kan far gå med på en utprøving?

[Gjest =tentacle=]

Jeg støtter, ikke uventet, kaffeavtalen.

La gutten få noe mer samvær med faren som han kansje har savnet noe tidligere. Å frata sønnen deres enda mer samvær blir feil.

Men, - OM - felles omsorg ikke fungerer for barnet kan dere gå over til andre løsninger. Mange av de konfliktene som en ser hos foreldre med eneomsorg og 40/60 vil med felles omsorg bli vesentlig redusert. Dessuten er det mye større sansynlighet for at mannen/ex'en din ser problemer med 50/50 om dette praktiseres, enn om det ikke praktiseres. 50/50 nå vil derfor gi BÅDE større forståelse for barnets behov, et bedre utgangspunkt for barnet å si fra om hva det ønsker, OG (sist men ikke minst) vesentlig lavere konfliktnivå. I tillegg vil du få mer fritid (som du helt sikkert vil ha glede av) og bedre mulighet til å jobbe litt ekstra i en periode da du sikkert vil trenge hver krone.

Som utgangspunkt ser jeg ikke noen ulemper sammenlignet med eneomsorg.

Husker ikke hvem, men en av mødrene her inne hadde 50/50 med et småbarn fordi far ikke gikk med på mindre. At han måtte gi barnet klyster i sin uke fordi barnet ikke greide å ha avføring hos ham, var ikke nok for ham til å innse at det kanskje ikke var helt optimalt for barnet...

[Far til 2]

Husker ikke hvem, men en av mødrene her inne hadde 50/50 med et småbarn fordi far ikke gikk med på mindre. At han måtte gi barnet klyster i sin uke fordi barnet ikke greide å ha avføring hos ham, var ikke nok for ham til å innse at det kanskje ikke var helt optimalt for barnet...

Kansje det var for mye loff og melk (sorry, det var sikkert plagsomt nok i massevis for barnet, bare MÅTTE fleipe litt)

Jeg må ta et forbehold ettersom jeg ikke leste orginalinnleggetm men uansett er ikke kortvarige mageproblemer god nok grunn (synes jeg) til å nekte barnet en alternativ bostedsløsning.

Vi må alle inngå kompromisser når det gjelder barn. OGSÅ JEG.

Ved mekling etter første samværstrenering ble ex'en og jeg enig om at jeg skulle slutte å gi barna brus etter trening (en dag midt i uka) om hun sluttet å trener samværet ellers i året. Hva som var mest skadelig for barna er ikke jeg den rett til å bedømme siden jeg er part i saken, men det viser at en må inngå kompromiss. Dessuten tror jeg slike kompromiss ofte kan hjelpe, om en etterfølger avtalen.

[Gjest =tentacle=]

Kansje det var for mye loff og melk (sorry, det var sikkert plagsomt nok i massevis for barnet, bare MÅTTE fleipe litt)

Jeg må ta et forbehold ettersom jeg ikke leste orginalinnleggetm men uansett er ikke kortvarige mageproblemer god nok grunn (synes jeg) til å nekte barnet en alternativ bostedsløsning.

Vi må alle inngå kompromisser når det gjelder barn. OGSÅ JEG.

Ved mekling etter første samværstrenering ble ex'en og jeg enig om at jeg skulle slutte å gi barna brus etter trening (en dag midt i uka) om hun sluttet å trener samværet ellers i året. Hva som var mest skadelig for barna er ikke jeg den rett til å bedømme siden jeg er part i saken, men det viser at en må inngå kompromiss. Dessuten tror jeg slike kompromiss ofte kan hjelpe, om en etterfølger avtalen.

Stress virker inn på magen.

[Gjest Gjest_regine_*]

Forstår trådstarters bekymring veldig godt.

Vi snakker om et BARN, ikke en ting. Et barn har følelser. Hvis det når er slik at far kun har vært en perifer person i barnets liv, så er det ganske urettferdig overfor BARNET å nå¨presse det til å være med far. Hvorfor skal ungen måtte miste sin primære omsorgsperson i en vanskelig tid?

Ut fra egen erfaring så vet jeg at en mann som ikke var spesielt interessert i barnet under samlivet, ikke blir mer interessert når samlivet er over. Da er det fint - på papiret - ha 50/50, man får jo stor goodwill som far når man "tar ansvar" utad, selv om praksis er at barnet blir en kasteball mellom forskjellige barnevakter i fars perioder.

Når det er sagt så kan det godt være at du oppnår mer ved å være imøtekommende, i den forstand at du ikke brå nekter, men feks. foreslår en tidsplan for utvidelse av samvær etterhvert.

Du skal forøvrig og være klar over at far kan ikke KREVE 50/50, og så må du gå med på det. Dette er noe dere begge må være enige om, blir dere ikke det, så blir det heller ikke delt bosted for barnet. Dere skal vel på mekling, og målet er da å bli enige om en løsning der. Fokuser da på BARNET og hva som er best for ungen, ikke deg selv. Skulle det gå så langt som til rettssak, vil heller ikke retten dømme barnet til delt bosted.

lykke til.

[Gjest Gjest_Nina_*]

OGSÅ JEG.

Ved mekling etter første samværstrenering ble ex'en og jeg enig om at jeg skulle slutte å gi barna brus etter trening (en dag midt i uka) om hun sluttet å trener samværet ellers i året. Hva som var mest skadelig for barna er ikke jeg den rett til å bedømme siden jeg er part i saken,

Nok et eksempel på angrep på din eks, og helt irrelevant for saken du diskuterer. Slutt og svert eksen din i ethvert innlegg, "far" til 2! Du må klare å diskutere saker uten å tråkke på dine barns mot hele tiden.

[Hulder]

Ut fra egen erfaring så vet jeg at en mann som ikke var spesielt interessert i barnet under samlivet, ikke blir mer interessert når samlivet er over. Da er det fint - på papiret - ha 50/50, man får jo stor goodwill som far når man "tar ansvar" utad, selv om praksis er at barnet blir en kasteball mellom forskjellige barnevakter i fars perioder.

I mange tilfeller tror jeg det like godt kan være en av foreldrene som dominerer i foreldrerollen og ikke lar den andre slippe til i like stor grad. Alle vet vel hvor god følelsen av at et lite barn er hengivende og tillitsfull til deg er.

Mange (kanskje spesielt menn) orker ikke å ta opp denne kampen med hverken barn eller partner. Det er sårt når ens eget barn foretrekker den andre forelderen.

For forelderen som har et godt forhold til barnet kan det være vanskelig å se denne siden av saken; "Det er jo bare å være mer sammen med barnet" (under oppsyn av den andre forelderen selvfølgelig som kan gripe inn om barnet blir utilpass).

De fleste skjønner at det er ikke gjort på en dag å endre et svakt forhold mellom foreldre og barn, men jeg tror at hvis foreldre samarbeider om det og viser overfor barnet at det er greit at begge er likeverdige omsorgpersoner, vil det over tid kunne bli ett godt forhold. Underveis må man tåle både tårer, trass og ubehagelige situasjoner (både for den som må gi slipp på omsorg og for den som blir avvist og for barnet som ikke lenger får styre situasjoner der den "velger" favoritt forelder.)

Edit: Bad typing

Endret 3. august 2007 av Hulder

[Gjest Gjest_regine_*]

I mange tilfeller tror jeg det like godt kan være en av foreldrene som dominerer i foreldrerollen og ikke lar den andre slippe til i like stor grad. Alle vet vel hvor god følelsen av at et lite barn er hengivende og tillitsfull til deg er.

Mange (kanskje spesielt menn) orker ikke å ta opp denne kampen med hverken barn eller partner. Det er sårt når ens eget barn foretrekker den andre forelderen.

For forelderen som har et godt forhold til barnet kan det være vanskelig å se denne siden av saken; "Det er jo bare å være mer sammen med barnet" (under oppsyn av den andre forelderen selvfølgelig som kan gripe inn om barnet blir utilpass).

Det du sier her er at mor har dominert, ikke sluppet far til, og dermed umuligggjort et godt forhold mellom far og barn. For meg blir dette altfor defensivt, i tillegg til at du fratar far ansvar for sin relasjon til sitt barn.

Jeg har etterhvert en del erfaring med barn og foreldre, og ser at mange menn har et godt forhold til egne barn - fordi de faktisk selv tar ansvar for dette. . De fleste menn - med unntak, dessverre - lar seg ikke dominere av mor i sitt forhold til barnet.

På grunn av den holdningen du her bringer til torgs, er det dog veldig lettvint for en del menn å si nettopp dette "jamen, mor slipper meg ikke /slapp meg ikke til". Da kan far trekke seg tilbake, med en litt såret mine, og overlate ansvaret for sin relasjon til sitt eget barn til mor. Og på toppen høste mye sympati, for "alle" vet jo at mor dominerer og ikke lar far gjøre ting på "sin" måte.

De fleste skjønner at det er ikke gjort på en dag å endre et svakt forhold mellom foreldre og barn, men jeg tror at hvis foreldre samarbeider om det og viser overfor barnet at det er greit at begge er likeverdige omsorgpersoner, vil det over tid kunne bli ett godt forhold. Underveis må man tåle både tårer, trass og ubehagelige situasjoner (både for den som må gi slipp på omsorg og for den som blir avvist og for barnet som ikke lenger får styre situasjoner der den "velger" favoritt forelder.)

Edit: Bad typing

Å endre et "svakt" forhold mellom foreldre og barn, er FORELDRENES ansvar - ikke barnet. Å skulle insistere på delt bosted etter ett brudd, når realiteten før bruddet var eneomsorg (tilnærmet) er brutalt for BARNET. Som forelder plikter man å sette BARNET foran seg selv. Det betyr også at man ikke skal eksperimentere med barnets følelser etc, bare for å tilfredstille den voksnes behov.

Ut fra det som trådstarter skisserer synes det ikke som om far i dette tilfellet ser barnet. Hvorvidt en delt bostedsløsning kan fungere på sikt er så sin sak - men personlig ville jeg ikke satt barnet i den situasjonen pr. i dag. Til det har jeg sett litt for mye negative resultater av noe sånt - for BARNET vel og merke, ikke den/de voksne.

[Gjest far]

Ut fra det som trådstarter skisserer synes det ikke som om far i dette tilfellet ser barnet. Hvorvidt en delt bostedsløsning kan fungere på sikt er så sin sak - men personlig ville jeg ikke satt barnet i den situasjonen pr. i dag. Til det har jeg sett litt for mye negative resultater av noe sånt - for BARNET vel og merke, ikke den/de voksne.

Vi vet veldig lite om situasjonen, og har bare trådstarters versjon av forholdet mellom barnet og faren. Husk det. For alt vi vet kan det hende barnet er mammadalt fordi det er mor som duller og daller, er ettergivende og overbeskyttende, mens far er mer avslappet, men bestemt. Far har selvfølgelig ansvar for sitt eget forhold til barnet, men som Hulder sier kan det være vanskelig å få etablert dette forholdet hvis mor alltid er i nærheten. Jeg tror de fleste fedre kan være like gode omsorgspersoner som mødre når de får ansvaret alene.

Angående hovedspørsmålet om delt bosted, så mener jeg prinsipelt at 50-50 er det beste så lenge det er praktisk mulig og barnet har det bra begge steder. Med praktisk mulig mener jeg da samme skolekrets, helst også tilnærmet samme nabolag. Fra skolealder blir venner og fritidsaktiviteter stadig viktigere, og jeg tror ikke nødvendigvis det er det beste for barnet å måtte tilbringe halvparten av sin tid på vidt forskjellige steder.

[Hulder]

Det du sier her er at mor har dominert, ikke sluppet far til, og dermed umuligggjort et godt forhold mellom far og barn. For meg blir dette altfor defensivt, i tillegg til at du fratar far ansvar for sin relasjon til sitt barn.

Jeg har etterhvert en del erfaring med barn og foreldre, og ser at mange menn har et godt forhold til egne barn - fordi de faktisk selv tar ansvar for dette. De fleste menn - med unntak, dessverre - lar seg ikke dominere av mor i sitt forhold til barnet.

Jeg har ikke sagt annet enn at det i enkelte tilfeller er slik. Om det er deffensivt er noe annet. Selvfølgelig har far ansvar for sitt fohold til barnet, men ingen av oss kan vite noe som helst om hvordan situasjonen der har vært. For alt vi vet kan det hende at de har vært enige om et såkalt "tradisjonelt kjønnsrollemønster" i hjemmet? Mor sier ingenting om at hun har jobbet hardt for at foreldreansvaret skulle vært noe annerledes. Kanskje er hun hjemmeværende, mens han har måtte jobbe hardt for å fø familien?

På grunn av den holdningen du her bringer til torgs, er det dog veldig lettvint for en del menn å si nettopp dette "jamen, mor slipper meg ikke /slapp meg ikke til". Da kan far trekke seg tilbake, med en litt såret mine, og overlate ansvaret for sin relasjon til sitt eget barn til mor. Og på toppen høste mye sympati, for "alle" vet jo at mor dominerer og ikke lar far gjøre ting på "sin" måte.

Vi vet heller ingenting om hva far faktisk mener i denne saken. Mulig han ikke har sutret og søkt sympati fra noen i det hele tatt. Nå som de skal skilles kan det hende han ikke behøver å jobbe så mye fordi han ikke har en kone å forsørge i tillegg. Han vil derfor kunne få mer tid til barnet.

Å endre et "svakt" forhold mellom foreldre og barn, er FORELDRENES ansvar - ikke barnet. Å skulle insistere på delt bosted etter ett brudd, når realiteten før bruddet var eneomsorg (tilnærmet) er brutalt for BARNET. Som forelder plikter man å sette BARNET foran seg selv. Det betyr også at man ikke skal eksperimentere med barnets følelser etc, bare for å tilfredstille den voksnes behov.

Jeg tror at et barn på 6 år er særdeles tilpassningsdyktig og forstår konseptet med at mor og far ikke lenger bor sammen. Hverdagen for alle kommer til å forandre seg drastisk (kanskje må de flytte til ny bolig/nærmiljø etc.?) Og den tryggheten sønnen har følt hos mor trenger ikke nødvendigvis være den samme som før. Jeg mener da at man ikke for en hver pris skal ta avgjørelser ut ifra hvordan situasjonen var før bruddet, det er plutselig mange flere faktorer som spiller inn. Men selvølgelig, barnets beste står uansett alltid i fokus!

[Gjest Elastica]

Når man ber om råd vedrørende et så viktig tema, uten at potensielle rådgiverne vet mer enn det som er skrevet på litt mer enn ti linjer, håper jeg ts i dette tilfellet tar svarene med en klype salt.

De fleste som svarer vil forfekte sin personlige mening om delt daglig omsorg - og ingen vil kunne tilpasse den akkurat situasjonen til ts. Akkurat det vet vi for lite til. Det er nokså forutsigbart hva en del svarer på dette spørsmålet, men jeg tror det viktigste rådet ts kan få er; gå til megler eller advokat, samarbeid med faren, og ikke minst, ikke la konflikter mellom foreldrene gå ut over barnet. Lykke til.

[Gjest Gjest_regine_*]

Hvis det er barnet som skal stå i fokus, da er det irrelevant hvofor far har en dårlig/svak relasjon til barnet. For at BARNET skal få det bra må man da se på hva som kan gjøres nå, i den nye situasjonen.

For de fleste barn vil ikke det beste være å nærmest "miste" sin primære omsorgsperson halve tiden, uansett hvor mye man kan forklare for en 6-åring. Det vil antakeligvis oppfattes som et svik for barnet.

Da får man ta tiden til hjelp, og utvikle relasjonen på barnets premisser - ikke ut fra den voksnes premisser.

Kommentar til det med tradisjonelt kjønnsrollemønster: hvis de har valgt det slik - da må faktisk både mor og far ta konsekvensen av dette: Mor på det økonomiske (dårlig lønn, lite pensjon) far i fht. utviklingen av en relasjon til barnet. Vi snakker vel om voksne mennesker - og en definisjon på det må da være at man tar ansvar for sine valg, også de negative sidene.

[Gjest Elastica]

Kommentar til det med tradisjonelt kjønnsrollemønster: hvis de har valgt det slik - da må faktisk både mor og far ta konsekvensen av dette: Mor på det økonomiske (dårlig lønn, lite pensjon) far i fht. utviklingen av en relasjon til barnet. Vi snakker vel om voksne mennesker - og en definisjon på det må da være at man tar ansvar for sine valg, også de negative sidene.

Dette er jeg veldig enig i. Jeg ser ofte at man argumenterer for delt daglig omsorg ut fra et likestillingsperspektiv. Dette tror jeg er helt feil. Man må faktisk ta utgangspunkt i den reelle situasjonen for barnet - ikke slik det burde ha vært dersom man hadde opptrådd i tråd med likestillingsmessige forventninger om at far skal ta ansvar og mor skal slippe ham til. Det er den faktiske situasjonen for barnet i hvert enkelt tilfelle som skal vurderes.

Og med dette mener jeg ikke at jeg historisk er opplært til å ta dette utgangspunktet. Det er barnets beste som skal vurderes - akkurat dette konkrete barnet.

[Gjest Mayamor]

Har skrevet så masse om dette mange ganger, men ramser bare kjapt opp et par råd fra meg:

¤ se barnets behov for kontakt med begge sine foreldre

¤ svelg kameler

¤ vær hyggelig, og forvent det tilbake

¤ spør, ikke forlang, og forvent det tilbake

¤ vær fleksibel; det som passer/ikke passer i dag kan være annerledes om 1-2-5-10 år

¤ hold avtaler

¤ ta barnet med på råd, og øk innflytelsen etterhvert som barnet blir eldre, men ikke la barnet diktere alt

¤ ikke vær populistisk og prøv å kjøpe barnet

¤ snakk ikke stygt om eksen til barnet - finn andre kanaler å få ut frustrasjon

¤ det er ingen fasit på det rette; alle barn OG voksne er forskjellige. Sannheten vet du og eksen din. Andre må annta...

¤ dersom delt omsorg; se fordeler som mer egentid, overtidsjobbing, kino etc

Barna er små så kort tid at en har de bare til låns en kort periode. Det er nå barnet skal formes til et selvstendig individ som en dag skal ut i det virkelige liv og starte sin egen familie...

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Nok et eksempel på angrep på din eks, og helt irrelevant for saken du diskuterer. Slutt og svert eksen din i ethvert innlegg, "far" til 2! Du må klare å diskutere saker uten å tråkke på dine barns mot hele tiden.

Åååå, jeg er så enig og jeg så lei av det..og det har pågått i flere år..Huff.

[Nanella]

Jeg har ei datter på to og et halvt (tre i november). Vi har 50-50 hver oss. Dette fungerer utrolig bra og vesla har taklet dette veldig bra. Vi deler ikke opp annen hver uke, men har et avbrekk i ukene til hverandre, altså har faren henne fra onsdag til fredag i min uke og omvendt. Dette for at det ikke skal gå så lang tid i mellom hun er sammen med den andre. Dette går utrolig greit, nøkkelen ligger i godt samarbeid og at det blir satt nogenlunde like grenser i begge hjem og at dagsstukturen ikke blir helt forskjellig, da vet barna hva de har og forholde seg til til enhver tid. Begge må selvfølgelig følge opp i aktiviteter bhg/skole og snakke sammen om det som skjer. Store og små ting. Det forventes jo i utgangspunktet at begge vil det beste for barnet. Det er det som skal stå i fokus og ikke hva som er behagelig og mest lettvint for foreldre. Jeg tror mannen din klarer oppgaven greit om han er innstilt på det. Han ville vel ikke krevd 50 % om han ikke var det.....? Det går mye i dine følelser om å ikke få fulgt opp barnet ditt hele tiden og den vil være vond. Men ha tro på at eksen din også klarer og stille opp når han får mulighet til det.

Lykke til!