Barnet mitt tar knekken på meg

[Gjest Gjest]

Hehehe, nå ler jeg litt oppi all griningen også... dette høres ut som barnet mitt

H*n er et interessant menneske, gjør utrolig mange fine obervasjoner, sier mye spesielt og morsomt, men h*n krever et enormt overskudd av personene rundt seg.

For å si det sånn, vi foreldre kan aldri f.eks lese avisen med barnet til stede, da er h*n ved vår side med det samme, spør og graver om alt som står i avisen. Dette er selvsagt lærerrikt for h*n, og h*n kan alle bokstavene f.eks. For dere som ikke har barn/et krevende barn så høres sikkert ikke dette problematisk ut, men forestill dere at dette barnet er klin oppi dere hele dagen, og konstant spør om noe. Dag ut, og dag inn. Går du på toalettet så snakker barnet til deg, mens du pusser tennene, mens du spiser, mens du kler deg, mens du snakker i telefonen, hvis det ringer på døren så klarer ikke du å gjennomføre en samtale med de som ringer på, fordi barnet overtar helt. Snakker ikke bare med deg, men også med gjestene. Snakker med seg selv, snakker med lekene.. hele tiden!

Da trenger man kanskje litt avlastning for foreldre. For at dette ikek skal bygge seg opp som sinne eller oppgitthet over barnet kan dere kanskje sørge for at barnet blir ekstra utfordret? Send det på aktiviteter der den har voksne tilgjengelig til å spørre? Besteforeldre som er tålmodige og kan høre på? Osv. Sørg for pauser fra hverandre. mer barnehage, mer skole og flere voksne. Involver flere!

[ThirtySomething]

Glemte visst i farta å kommentere det med høy stemme. Det går nemlig også an til å forandre på. Man skal være forsiktig å kommentere direkte på stemmen dems, men det er lov til å "nekte" å prate med barnet når det prater så høyt. Når barnet skjønner at det ikke får oppmerksomhet på den høye skingrete stemmen, så vil det ganske raskt legge seg ned i både volum og stemmeleie. Men dere må være konsekvente! IKKE gå i dialog når det bruker en stemme dere ikke kan akseptere.

Vil også kommentere det med at "alt" går etter barna hos dere. Kanskje har det slått litt feil vei? Tror du kanskje at barnet tror at det er h*n som regjerer hjemme hos dere.

Du sier at det har fått mye oppmerksomhet fordi det ikke greier å leke selv så bra. Da tror jeg heller at dere skal sette alt inn på å lære det å leke selv, og forklare verdien av det. Jeg foreslår at dere tar en samtale med pedagogen i bhg og får hjelp. Siden jeg ikke har sett barnet, så er jeg litt var på å skrive ned metoder som kanskje kan slå feil.

Men jeg lover deg at ALT kan løses med enkle midler, og dere virker som oppegående foreldre som bryr dere om barna.

Til slutt vil jeg si at det er lov til å ikke gå i dialog med barnet hele tiden. Det er lov til å sette grenser for seg selv. "Nå skal jeg lese avisen, så nå må du finne på noe annet". Eller "nå er jeg i telefonen, jeg skal snakke med deg etterpå".

Det er klart man skal være glad for at barnet er nysgjerrig og spør mye, men man må skille mellom spørsmål stilt av nysgjerrighet, og spm stilt for å holde igang samtalen. Eller for "bare å ha noe å si"..

[Gjest Frysepulver]

Dere må nok terpe og terpe på at "nå leser jeg avisen, du kan få lese den etterpå". Av og til kan dere lese avisen sammen, for det er jo hyggelig å sitte sammen og snakke om tingene.

Gi barnet mer utfordringer (aner ikke om dere gjør det da, men jeg bare prøver meg litt frem her nå).

Gi ros osv. når barnet klarer å være stille i mer enn 5 minutter, ha fokus på det positive.

Unger er egentlig enkle sjeler, oppmerksomhet og ros kommer man veldig langt med.

[Gjest Frysepulver]

Da trenger man kanskje litt avlastning for foreldre. Besteforeldre som er tålmodige og kan høre på?

Min farmor ble også sliten av meg i lenden Og hun skravler minst like mye som meg (tror det er der jeg har det fra)

Men ja, for å få litt tid til ro og avslapning kan det nok være en idé å ha flere å spille på.

[ThirtySomething]

For å si det sånn, vi foreldre kan aldri f.eks lese avisen med barnet til stede, da er h*n ved vår side med det samme, spør og graver om alt som står i avisen. Dette er selvsagt lærerrikt for h*n, og h*n kan alle bokstavene f.eks. For dere som ikke har barn/et krevende barn så høres sikkert ikke dette problematisk ut, men forestill dere at dette barnet er klin oppi dere hele dagen, og konstant spør om noe. Dag ut, og dag inn. Går du på toalettet så snakker barnet til deg, mens du pusser tennene, mens du spiser, mens du kler deg, mens du snakker i telefonen, hvis det ringer på døren så klarer ikke du å gjennomføre en samtale med de som ringer på, fordi barnet overtar helt. Snakker ikke bare med deg, men også med gjestene. Snakker med seg selv, snakker med lekene.. hele tiden!

Nå svare jeg veldig her, men dette er noe jeg VET kan fikses på.

Det du sier om at dere ikke kan lese avisen med barnet til stede, er feil. Kanskje føler dere det sånn, men grunnen til at barnet spør og klenger, er fordi det har lært at det kan nettopp det.

Dere må sette TYDELIGE grenser. "NÅ leser jeg avisen, og du må finne på noe annet".

"Nå er jeg på do, jeg vil være i fred". Etter å ha sagt hva som skal skje 2 ganger, så lar dere helt enkelt være å svare. Være stille. La barnet hyle og skrike så mye det orker, men når det passer dere, så svarer dere eller snakker med barnet.

Det er en menneskerett å få lov til å være alene på do - ei heller bør man snakke med noen "gjennom døra".

:-)

[ThirtySomething]

Dere må nok terpe og terpe på at "nå leser jeg avisen, du kan få lese den etterpå". Av og til kan dere lese avisen sammen, for det er jo hyggelig å sitte sammen og snakke om tingene.

Gi barnet mer utfordringer (aner ikke om dere gjør det da, men jeg bare prøver meg litt frem her nå).

Gi ros osv. når barnet klarer å være stille i mer enn 5 minutter, ha fokus på det positive.

Unger er egentlig enkle sjeler, oppmerksomhet og ros kommer man veldig langt med.

Veldig sant, Frysepulver. Jeg har ikke understreket viktigheten av å være positiv. Men så fort barnet gjør noe du liker, eller så fort stemmeleiet er bra, så skryt. Skryt og skryt. Kjempeviktig!

Helt enig med frysepulver!!

[Gjest deemess]

det er leit og føle at en ikke mestrer ting, spesielt sårt når det gjelder sine egne barn..noen barn er av natur veldig pratsomme og krever mye oppmerksomhet, slik at du ikke skal ta innover deg at man får de barna man fortjener- da det er en lite nyansert påstand uten spesielt grunnlag i sannheten..

jeg vil som en annen nevnte, ha prøvd dette med klistremerker på ark- sette fokus på det som en oppgave barnet må mestre, og gjør det til noe spennende for barnet, og ros det i skyene når det mestrer! unger elsker både klistremerker og mestringsfølelse!

når dere har besøk, kan du på forhånd forberede gjestene dine på at dere nå jobber med barnet for at det skal lære å være stille i mellom, og hva det innebærer. det kan f.eks være som noen andre nevnte, at dere må ta barnet ut av situasjonen hver gang det går over grensen for hva som er akseptabelt når dere har gjester, snakk selvfølgelig med barnet først også og fortell hva dere forventer, hva som kommer til å skje om h*n bryter reglene.

jeg bruker også teknikken "jeg teller til tre" om mitt barn ikke lystrer når jeg minner det på regler, gjøremål o.l. det fungerer veldig bra, fordi han vet at jeg konsekvent gjennomfører "straff" (ikke se barnetv, tar bort playstation, eller den nye lekebilen for en dag etc.) om han ikke gjør som han får beskjed om innen jeg har telt til tre. det kan høres brutalt ut, men unger liker å ha regler, liker at ting er rutine, konsekvent, de blir slitne av krangling og diskusjoner, og det blir jaggu foreldrene også.. men, dette fungerer for meg og mitt barn, ikke sagt at det fungerer for trådstarter, men jeg tør påstå at dette problemet ikke vil gå over av seg selv, før dere har brukt tid og energi på hvordan løse problemet- for som sagt, det kan skape problemer for barnet i andre sosiale sammenhenger, og der igjen er det jo foreldrenes oppgave å tilegne barnet de egenskaper som gjør at de best mulig har den ballasten de trenger aleine ut i den store verden

lykke til!

Endret 29. juli 2007 av deemess

[Gjest Gal mamma]

Gi ros osv. når barnet klarer å være stille i mer enn 5 minutter, ha fokus på det positive.

Noen ganger, på biltur, så prøver vi å ha en lek hvor alle i bilen er stille "frem til vi kommer til bensinstasjonen". Ikke sjangs Og her er det ikke snakk om 5 minutter, heller et lite minutt.

Men vi skal prøve og prøve, det er vel det eneste som nytter.

Det aner meg at h*n får for lite oppmerksomhet i forhold til sin egen 'standard', ikke i forhold til barn flest. Når h*n er helt alene sammen med en voksen, så er h*n verdens snilleste, og får 100% oppmerksomhet. Slik trives h*n best. H*n og enten mammaen eller pappaen finner på noe kun de hver helg, mens barn nr 2 har hvilen sin, midt på dagen. Vi snakker lekeplass, svømmehall, tur, sykkeltur, museum, kino, bibliotek +++. H'n får altså masse oppmerksomhet, bare h*n.

[Gjest Gjest]

(foreldrene)

(barnet) Kan dere høre meg...se meg

(Foreldrene) Hysj unge... :kaffe:

Sett dere inn i barnets situasjon og ikke bare inn i deres egen situasjon!

Passende ilustrasjon

[Gjest Vampyra]

Vi snakker lekeplass, svømmehall, tur, sykkeltur, museum, kino, bibliotek +++. H'n får altså masse oppmerksomhet, bare h*n.

Jeg tror nok man er inne på noe når man nevner at barnet er vant til å få for mye oppmerksomhet. Barnet må lære seg at det finnes flere mennesker i rommet og at alle har krav på å høres. Ikke bare barnet.

[Gjest Gal mamma]

Tusen takk for svar alle sammen!

Jeg skal ta meg god tid til å finlese alt i kveld. Jeg har fått mange gode råd som jeg skal benytte meg av, og håper at jeg klarer å se litt lysere på hverdagen etter at vi har komt frem til en 'plan'.

Jeg blir forresten bare glad dersom det er kommet flere svar neste gang jeg logger meg på. Det er så mye lettere å se løsningen når man står fra utsiden, enn når man lever midt oppi 'problemet'.

Vi har forresten fått et barn nr 2 som IKKE er slik, og jeg klarer ikke å se at vi har oppdratt dem så veldig forskjellig.

I tillegg har vi en bestemor (som barna ikke ser mer enn et par ganger i året) som snakker utrolig høyt og utrolig mye, kanskje det går i arv...

[Gjest Frysepulver]

Tusen takk for svar alle sammen!

Jeg skal ta meg god tid til å finlese alt i kveld. Jeg har fått mange gode råd som jeg skal benytte meg av, og håper at jeg klarer å se litt lysere på hverdagen etter at vi har komt frem til en 'plan'.

Jeg blir forresten bare glad dersom det er kommet flere svar neste gang jeg logger meg på. Det er så mye lettere å se løsningen når man står fra utsiden, enn når man lever midt oppi 'problemet'.

Vi har forresten fått et barn nr 2 som IKKE er slik, og jeg klarer ikke å se at vi har oppdratt dem så veldig forskjellig.

I tillegg har vi en bestemor (som barna ikke ser mer enn et par ganger i året) som snakker utrolig høyt og utrolig mye, kanskje det går i arv...

Førstemann har fått være enebarn, tror det kan ha mye å si.

Jeg ble bedre da jeg fikk søsken tror jeg

[Gjest Gjest]

Det aner meg at h*n får for lite oppmerksomhet i forhold til sin egen 'standard', ikke i forhold til barn flest. Når h*n er helt alene sammen med en voksen, så er h*n verdens snilleste, og får 100% oppmerksomhet. Slik trives h*n best. H*n og enten mammaen eller pappaen finner på noe kun de hver helg, mens barn nr 2 har hvilen sin, midt på dagen. Vi snakker lekeplass, svømmehall, tur, sykkeltur, museum, kino, bibliotek +++. H'n får altså masse oppmerksomhet, bare h*n.

Alle barn liker masse oppmerksomhet, men barn må også lære at de ikke alltid får 100% oppmerksomhet og at fokuset ikke alltid er rettet mot de. Barnet skal jo etterhvert fungere uti samfunnet med andre mennesker, og der kan h*n ikke regne med å alltid være den som er i fokus hele tiden.

[iss]

Jeg er selv en som snakker høyt, men ikkje helt merker det selv. Men det går kun på volumet på stemmen. Jeg har alltid vært flink til å la de andre snakke og ikke avbryte. Til og med idag kan gode venner minne meg på volumet på stemmen i visse settinger. Så ikke alltid barnet er klar over det!

Men å la barnet snakke i ett sett og avbryte alt mener jeg kan unngåes. Det går kun på om foreldrene klarer å sette grenser og være konsekvent. Noen barn er nok mer snakkesalige av natur, men de må allikevel lære de sosiale settingene. Se på det som å gjøre dem en tjeneste!

Hvordan man kan gjøre dette er det mange som har nevnt før i tråden her. Men som sagt er nok det viktigste:

- å være konsekvent

- å sette grenser

- å være tydelig på hva som forventes

- å forberede barnet på hva som skal skje (for eksempel fortelle barnet at h*n og h*n kommer på besøk og da skal vi voksne snakke sammen.)

- la barnet slippe til med sin iver innimellom

- å godta at barn er forskjellige

[*Mocca*]

Kanskje det kan være også det at han da trenger noe mer å bryne seg på... Da mener jeg absolutt ikke at han ikke får nok oppmerksomthet, men at han trenger med utfordrende leker, oppgaver osv.... la han lære å smøre på brødskiva selv, hjelp til med middagslaging og dekke på bord og rydde av f.eks...

Puslespill i varierende vanskelighetsgrad osv....

Tenkte litt på det i forhold til innlegget til Frysepulver.

[Myrthel]

Jeg får en følelse når jeg leser gjennom innleggene dine TS, at dette barnet har fått altfor mye oppmerksomhet. (noen sier at barn ikke kan få nok oppmerksomhet - men jeg tror ikke det er riktig..) Dette har nok ført til at han nå vil kontrollere alle situasjoner. Dere skal ifølge han ikke prate med andre, ikke prate i telefon osv... Det er kun til han dere skal snakke. For å overdøve andre har han lagt seg til denne høye stemmen, som han vet dere responerer på..

At barn nr 2 ikke er slik ser jeg på som ganske så naturlig. Han kom til verden med en bror, som var vant til all oppmerksomhet. Klart han fort ble klar over sin plass i familien. Slik er helt naturlig.

Det at barnet ikke leker alene er også en veldig dårlig ting. Det skulle han så absolutt lært fra han var liten.

Jeg har 3 til tider skravlekopper, men de får ikke avbryte verken når jeg prater i telefon, eller voksensamtaler. Der er jeg streng. Det er kun ok, hvis det er noe viktig.

Itillegg er alle 3 flinke til å leke hver for seg - eller sammen, slik at jeg kan få noen pauser i hverdagen.

Selvsagt er det viktig å gi barn oppmerksomhet, prate masse og lytte til dem. Men det er like viktig å lære dem at de også i enkelte situasjoner må være stille.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg hater å være hos folk med barn som avbryter HELE tiden. Det ser jeg på som utrolig dårlig oppførsel. Mister helt lysten på å føre en samtale, hvor noen lar barna sine

avbryte hele tiden. ( Og ikke misforstå meg - jeg er veldig glad i barn og tar meg god tid til å høre og prate når jeg kommer f. eks, men så forventer jeg at de kan leke litt alene.

Start "opplæringen" nå. Da har dere god tid før skolestart. Der må han dele oppmerksomheten med mange andre, og det er best han lærer seg det allerede nå.

Vil også legge til at jeg selvsagt vet at det er stooor forskjell på skravling hos barn, så jeg har ingen problem med å forstå din frustrasjon. Men jeg tror du kommer langt med nye regler, og ved å kreve at han leker noe alene.

Kjempefint at du stimulerer hans ønske om læring, bare gi han nye regler for når det skal skje.

Lykketil

[nettvenninnen]

Dette er litt langt, men jeg satser på at trådstarter er villig til å pløye seg igjennom skribleriene mine.

Jeg forstår ekstremt godt hvordan du har det og hvordan du føler ting. Som et eksempel har min sønn en venn som rett og slett sliter han ut. Ikke nok med at dette barnet sliter ut alle vennene sine, men han sliter ut enhver person han kommer på besøk til og med foreldrene sine.

Dette barnet har vært slik fra han var liten (nå er han ni år) Han snakker med en konstant høylydt stemme, fotfølger alle på sin vei og han snakker og snakker og snakker og snakker. Er han borte på besøk leker han ikke med barna, men foretrekker å snakke med voksne. Til slutt har man bare lyst til å rømme fra dette barnet, men får ikke noen anledning, for han "klistrer seg på" , avbryter og overhører andre og klarer ikke å være stille i et sekund.

Ved siden av er han også dominærende og svært intelligent og talefør. slik at hvis andre barn skal leke med han, er det alltid han som "vinner" fordi han er så dyktig til å snakke seg til ting. Hvis dette ikke skulle hjelpe, så maser han. Nesten som en papegøye med hundre spørmål og med høylydt "hakk i plata". Han fotfølger alle som vil prøve å komme seg vekk fra han - og det er så vidt man kan være alene på do.

I begynnelsen så trodde jeg at denne masete adferden kom av mangel på oppmerksomhet i hjemmet. Men senere har jeg innsett at foreldrene blir så slitne av gutten at de regelrett har vent seg til å måtte filtrere han vekk og ikke la han bli hørt og sett til enhver tid. Problemet slik generelt kan bunne ut i at de har latt han være slik han er-også har alt gått ut av kontroll, slik at gutten sosialt sett mangler et "filter" på hva som er akseptabel adferd. Ved siden av er han vant med å få det nøyaktig som han vil hjemme (for at mor og far skal få ro og fred).

Dette har gjort at han også i vennegjengen ikke aksepterer noe annet enn at han skal få viljen og at det er bare han som skal bli hørt. Det er HAN som er universets sentrum, fordi han vet han ikke møter motstand på plapringen sin. Og etter min mening er det der hovedproblemet ligger.

Man trenger med andre ord ikke være en mor eller far som overser sitt eget barn- for å få et barn med oppmerksomhetstrang (selv om jeg forstår at det er naturlig å tro at det er dette som ligger bak når man opplever et slikt barn). Det kan likesågjerne bunne ut i at barnet får det slik han/hun vil med sin væremåte. Du sier ikke så mye om det, men jeg tror at siden gutten får oppmerksomhet. så "belønner" du ubevisst denne adferden med ulike typer "goder", for å kunne få fred.

Ikke nok med at han krever å være sentrum for oppmerksomheten, men dere lar han automatisk bli det,fordi man blir så sliten. Mitt råd er å være sterke. Ikke gi han belønning eller gi etter, bare fordi dere vil ha fred.

Dette kan sammenlignes med foreldre som får barn som lager et "helvete" i butikken. Og som får den sjokoladen de hyler etter, fordi foreldrene blir stressede av situasjonen. Dette er ikke et tegn på oppmerksomhetstrang, men et tegn på at barnet til får det han/hun ønsker ved å bruke metoder som erfaringsmessig virker mot foreldrene.

For å snakke av egen erfaring har min sønn aldri laget noe styr i en butikk. Det er fordi at han ikke engang er klar over at det er mulig å gråte seg til en sjokolade eller noe annet i en butikk. Og når han spør pent og jeg sier nei, så aksepterer han dette, fordi han for lengst har fått forklart hvorfor det ikke blir noen sjokolade på en onsdag. Det er VIKTIG å forklare for barn, hvorfor man misliker noe og hvorfor man sier nei til noe. Og det er viktig å være konsekvent.

Det at dere ikke aksepterer deres barn oppførsel er NØDT til å forklares. Og hvis dere har forklart tilfredstillende nok- og er KONSEKVENTE, så vil ikke ting gjenta seg. Når gutten deres ikke holder fred mer enn bare litt, før det er på`n igjen, så er det bare et tegn på at han ikke skjønner hvorfor det er viktig at han er litt rolig. Samt at dere aldri har vært 100% konsekvente. Før eller siden lar dere han "vinne" eller "overstyre" dere nok en gang. For hvis dere hadde vært konsekvente ville antagelig ikke dette problemet ha oppstått.

Videre har sønnen min erfart (hvis man går tilbake til butikk-eksempelet igjen) At det å lytte til meg belønnes. Det å hyle seg til noe har aldri vært belønnet. Det har på den annen side heller aldri blitt straffet, for negativ adferd som blir oversett er "straff" nok.

Mange foreldre tror kanskje at det blir et helvete og en "kamp" hvis man holder på slik. Men tingen er at det blir ingen kamp. For griper man fatt i eventuell negativ adferd akkurat idet det oppstår- og man forklarer og er konsekvent, så VET barnet at nei er nei. Og når barnet da får et nei, vil dette aksepteres med et smil, for barnet har da fått en tilfredstillende trygghet, fordi grensene (som stadig testes ut) fremdeles er til stede.

Når barnet ditt har en positiv adferd, så kan du heller belønne dette. Enten via ros eller annen påskjønnelse. Slik som med butikkeksepelet, så enser sønnen min aldri godtehyllene, (noe som er svært tilfredstillende for meg som mor), selv om jeg ser av blikket hans at han godt kunne tenke seg en sjokolade, får han ikke dette.

Men jeg kan heller en sjelden gang finne på å ha en sjokolade på lur hjemme og si at : "Jeg så at du hadde litt lyst på en sjokolade da vi var på butikken, men du var så flink som visste at det ikke var lørdag. Nå later vi som at det er lørdag, fordi du er så flink" Eller så skryter jeg av han i bilen, fordi han skjønner at han må holde seg til godteri på lørdag. Men jeg sier ALDRI til han at holder du fred og ikke maser,så får du ditt og datt. Det vil være å ubevisst belønne en negativ adferd. Istedet blir han sett når han gjør noe bra. Og oversett når adferden er negativ.

Så mitt råd er å være konsekvente og flinke til å forklare, samt "belønne" de gangene sønnen deres ikke maser eller er høylydt. Han må erkjenne at det å ha en akseptabel adferd er noe som virkelig blir satt pris på. Og hvis han er rolig av seg når dere er ute,må du benytte enhver mulighet og forklare HVORFOR han er så flink- og da eventuelt gi han fordeler FORDI han er flink.

Det blir helt feil å ta problemene NÅR de oppstår ved å da forklare hvorfor han IKKE skal gjøre ditt og datt, for så å kanskje si at han blir belønnet HVIS han senere er flink og holder fred. For han er dette et tegn på at han blir SETT når han er høylytt og skravlete. Og dette har ingenting med oppmerksomhetstrang å gjøre, men med at han ikke blir sett eller belønnet når han gjør det dere ønsker, før han har gjort noe dere IKKE ønsker.

Litt komplisert å forklare, men jeg håper at du forstår hvor jeg vil med dette innlegget. Og jeg synes det er bra at du tar tak i dette såpass tidlig, for hvis du lar dette gå for langt, kan du komme til å miste kontrollen totalt. Samtidig som du blir utslitt- og dermed ikke takler å ta tak i dette senere. Lykke til. Alt ordner seg nok til slutt

[gompen]

Vi hadde et problem med veldig høye innestemmer her, og det vi gjorde var å fortelle barna at de måtte dempe stemmene sine, fordi de måtte ta hensyn til andre. Hvis de fortsatte å snakke like høyt, ba vi dem gå et annet sted, fordi det bråkte så fælt. Det fungerte fint.

Vi pleier å si ifra at "nå snakker jeg med...så nå må du vente" og så passe på å spørre hva de ville si, etter at praten med den andre er over. Og si "nå snakker jeg i telefonen, ikke forstyrr".

Barn må bare lære seg å vente på tur, også til å snakke. Og lære at de ikke kan forvente å få all oppmerksomhet hele tiden, at andre vil være i fred noen ganger de også.

Vær konsekvente.

[lulle]

Tusen takk for svar, spesielt til deg, ThirtySomething

Jeg må ærlig innrømme at jeg sitter her å strigråter nå. I dag tåler jeg virkelig ingenting, og jeg er normalt sett en sterk person.

Det gikk rett og slett innpå meg å lese at noen tolker det som om dette barnet ikke får nok oppmerksomhet, og at vi får barna som vi vil. Dette er snakk om et barn som snakker KONSTANT, og jeg overdriver virkelig ikke. Jeg makter bare ikke å snakke konstant selv, og noen gang må jeg bare overse barnet mitt. Barnet får masse oppmerksomhet og har alltid fått det, spesielt siden h*n aldri har vært flink til å leke alene. H*n går korte dager i bhg og har en hjemmeværende mamma, samt en engasjert pappa som kommer hjem tidlig fra jobb.

Vi finner på masse morsomme og utfordrene ting, vi leser bøker og snakker om masse. Vi sitter ofte rundt bordet og snakker, som dere kanskje skjønner en snakking barnets hovedinteresse

Vi har forsøkt å lære h*n om ute og innestemme, men h*n klarer rett og slett bare ikke å senke stemmen i normal samtale. Dette gjelder like mye når vi har besøk som når han sitter 40 cm fra oss i dyp samtale. H*n kan hviske når det trengs, men vi kan ikke forvente at barnet vårt skal gå rundt og hviske hele dagen. Når h*n blir engasjert blir selvsagt stemmen enda høyere, og det er spesielt da at det føles som om hodet mitt kommer til å eksplodere.

Kan barnet ha ADHD? Gutten min har det, og uten medisiner prater han uten stans, uten å trekke pusten. Det er svært vanskelig for andre å komme til ordet.... Bare noen tanker

[Gjest Peachbud]

Leker barnet godt sammen med andre barn da?

Kanskje dere har venner med barn på samme alder som dere kan invitere? Så kan de kanskje leke for seg selv på lekerom.