Barnet mitt tar knekken på meg

[Gjest Gal mamma]

Vi har et barn som tar helt knekken på oss. Barnet er 4 år gammelt. h*n snakker konstant, med en høy og skingrende stemme. H*n har fått konstantert bra hørsel, så vi vet at det ikke er slike problemer inne i bildet.

Når vi har besøk av folk, så klarer vi voksne ikke å føre en samtale, fordi h*n ikke klarer å være rolig ett sekund. H*n spør konstant om noe, hva de voksne snakker om, hvorfor ditt og hvorfor datt. Det er ikke mulig å overse barnet, for stemmen er som sagt så utrolig høy at vi kun hører barnet, ikke gjestene våre.

Hvis vi ber h*n om å være rolig, så er h*n det, men ikke mer enn et lite minutt. Nok til at vi klarer å fullføre en setning, men vi klarer ikke å føre en samtale med gjestene/oss foreldre i mellom.

Barnet er spesielt tidlig for alderen, aktivt, nysgjerrig og intellegent. Snill, omtenksom og blid. Problemet er altså snakkingen som går i ett, og en total mangel av evne til å være stille. H*n er ikke flink til å leke for seg selv, og det nytter absolutt ikke å sette h*n ned med noen leker, samme hvor kjekke og interessante de er. Det er samtalen mellom de voksne som er interessant.

Jeg er helt tom for ideer til hvordan vi skal løse dette.

Det er spesielt når vi har gjester at problemet blir tydelig, fordi vi da legger merke til at vi faktisk ikke klarer å få med oss hvordan gjestene har hatt det på ferien f.eks.

Nå har det faktisk gått så langt at jeg sliter skikkelig med dette, jeg klarer nesten ikke å tilbringe en hel dag sammen med barnet mitt, for jeg blir så stresset av den konstante snakkingen. Det er ikke problem dersom vi er ute på noe, problemet viser seg så fort vi er innendørs. Barnet snakker selvsagt ute også, men da er det mer "luft rundt ørene våre", slik at vi ikke merker det på samme måte.

Men nå er det nå en gang slik at vi ikke kan være ute hele dagen hele uken, noen ganger passer det best å være litt inne også.

Håper noen har noen gode råd å komme med, for jeg har ikke lyst til å ha det på denne måten

[kmbras]

Har det litt på samme måte... men min gutt er 8 år. Jeg sier titt og ofte ifra at nå prater de voksne, du må vente osv. Noen ganger sier jeg fra fordi han avbryter noe de voksne er opptatt med, andre ganger rett og slett fordi jeg ikke orker å prate/bli pratet til bestandig. Får av og til dårlig samvittighet for å tie på han, men samtidig føler jeg at han MÅ lære seg når det er "hans tur" til å prate. Har igrunnen ikke noen andre råd enn å være konsekvent å si at nå prater de voksne, du må være stille (om det ikke er noe akutt da selvfølgelig). Men det er vanskelig.... Man vil jo ikke lære ungen at det er negativt å prate heller, men alt med måte.

[Gjest Gjest]

Jeg tolker slikt som at barnet ikke blir hørt nok ellers i hverdagen når dere ikke har besøk.

Barn stiller masse spørsmål. Det bør ikke de voksne ødelegge for, de bør heller svare etter beste evne.

Samtidig kan dere lære barnet at når dere snakker med andre voksne så har det ikke tillatelse til å avbryte. Slike regler kan dere lære bort når dere ikke har besøk.

Hvis dere har en rolig og høflig tone i hjemmet synes jeg det er merkelig at barnet snakker så høyt. Jeg ser på det som et tegn på at barnet ikke får nok oppmerksomhet. Barn vil gjerne bli sett.

[Gjest Gjest]

Vi får trollene våre akkurat slik vi vil ha dem. sier nå jeg :kaffe:

[Gjest tomat Mina]

Kanskje barnet ditt snakker høyt fordi dere ikke gir han nok oppmerksomhet.

H*n vil bli hørt, men når kanskje ikke fram om h*n snakker lavt!

Tror kanskje dere som forelder avviser h*n mye, så det lureste er om dere av og til setter dere ned å har noen minutter sammen med han der dere lytter til h*n

Fortell barnet da at dere svarer bare om h*n snakker med "innnestemme"

Mp jo få si at barnet ditt er i den mest masete alderen også da!

[Gjest Gjest]

Det siste innlegget må komme fra noen som ikke har barn!!!!!

Selv har vi en jente på 7 som prater HELE tiden, og det har ikke noe med for lite oppmerksomhet å gjøre. Tor ikke problemet kan løses, noen er bare slik... Har prøvd med stilletid, rekke opp hånden o.l. men det hjelper ikke særlig. Enig med ts, en dag hjemme kan få det til å klikke!!!!!

[Gjest tomat Mina]

Det siste innlegget må komme fra noen som ikke har barn!!!!!

Selv har vi en jente på 7 som prater HELE tiden, og det har ikke noe med for lite oppmerksomhet å gjøre. Tor ikke problemet kan løses, noen er bare slik... Har prøvd med stilletid, rekke opp hånden o.l. men det hjelper ikke særlig. Enig med ts, en dag hjemme kan få det til å klikke!!!!!

Mener du mitt inlegg?

Jeg har barn og vet også at dersom foreldre avviser barnet og hysjer på barnet hele tiden så snakker barn høyere for å bli hørt.

[ThirtySomething]

Til HI:

Det virker som om du har kommet inn i en negativ spiral. Dette kan løses, det lover jeg deg.

Barnet er 4 år, og er tydeligvis flink verbalt. (Se, positive ting fra start!). Det du må gjøre er å stoppe dette, og du må gi barnet en foklaring.

- ja, det er supert at du liker å snakke.

- nå skal vi gjøre en øvelse, når pappa og jeg snakker, så må du være stille. (Og h*n kan få et klistremerke for det f.eks. Heng opp en plakat, og en rute for hver dag. Når h*n har fått mange nok merker, eks 10, så skal dere gå på lekeplassen sammen eks. Ikke lokk med ting/mat/godteri/tv. Belønn med sunne ting dere kan gjøre sammen.)

- Når du og pappa snakker, så må jeg være stille og vente til dere er ferdige. (Men de voksne får ikke klistremerker.. )

- Når jeg og lillesøster/bror snakker, må du vente til vi er ferdige.

Dette er rett og slett læring, for det er tydelig at barnet ikke kan "koden" som gjelder i sosialt samvær. Dette kan også utelukke barnet fra barnegrupperinger også, så det er viktig for det å lære dette.

Så må dere ta det et steg videre. Få besøk av kjente, som vet om problemet, og øv. Øv og øv!

Viktig at dere ikke tar dette negativt som: "vi må nå lære deg noe, for du prater og ødelegger når vi har gjester. Det må det bli en slutt på.."

Men legg det frem: "Nå skal jeg lære deg noe som mormor/tante Liv lærte meg da jeg var liten. For du skjønner, det er så viktig at man lærer dette. Og så er det ganske gøy også. (Bryter barnet inn med spørsmål underveis, så stopp det og si at det er du som snakker nå, og at barnet kan spørre når du er ferdig.)

Det kan være lurt å snakke med pedagogen i barnehagen om dette også, så kanskje de kan legge inn dette i barnehagedagen. Kanskje har ikke barnet noe problemer med dette i bhg, og da er det bare et tegn på at dere har vært litt utydelige i hjemmet.

Lykke til!!

[Gjest Vampyra]

Jeg vet om familier som har hatt problemer med barn som gjør til stemmen hver gang de snakket. Dette løste de ved å si at de ville høre på dem dersom de snakket skikkelig. Og det tok ikke lang tid før barnet lærte seg å snakke normalt.

Hva med å øve med å la barnet gå på rommet sitt hvis h*n ikke hører og snakker høyt og avbryter når dere voksne snakker?

(Jeg vet ikke om det funker, jeg bare synser litt siden jeg har sett de gjøre det slik på nannyhjelpen etc...)

[Gjest Gjest]

(foreldrene)

(barnet) Kan dere høre meg...se meg

(Foreldrene) Hysj unge... :kaffe:

Sett dere inn i barnets situasjon og ikke bare inn i deres egen situasjon!

[Gjest care]

Støtter ThirtySomething innlegg.

Endret 29. juli 2007 av care

[Gjest Gal mamma]

Tusen takk for svar, spesielt til deg, ThirtySomething

Jeg må ærlig innrømme at jeg sitter her å strigråter nå. I dag tåler jeg virkelig ingenting, og jeg er normalt sett en sterk person.

Det gikk rett og slett innpå meg å lese at noen tolker det som om dette barnet ikke får nok oppmerksomhet, og at vi får barna som vi vil. Dette er snakk om et barn som snakker KONSTANT, og jeg overdriver virkelig ikke. Jeg makter bare ikke å snakke konstant selv, og noen gang må jeg bare overse barnet mitt. Barnet får masse oppmerksomhet og har alltid fått det, spesielt siden h*n aldri har vært flink til å leke alene. H*n går korte dager i bhg og har en hjemmeværende mamma, samt en engasjert pappa som kommer hjem tidlig fra jobb.

Vi finner på masse morsomme og utfordrene ting, vi leser bøker og snakker om masse. Vi sitter ofte rundt bordet og snakker, som dere kanskje skjønner en snakking barnets hovedinteresse

Vi har forsøkt å lære h*n om ute og innestemme, men h*n klarer rett og slett bare ikke å senke stemmen i normal samtale. Dette gjelder like mye når vi har besøk som når han sitter 40 cm fra oss i dyp samtale. H*n kan hviske når det trengs, men vi kan ikke forvente at barnet vårt skal gå rundt og hviske hele dagen. Når h*n blir engasjert blir selvsagt stemmen enda høyere, og det er spesielt da at det føles som om hodet mitt kommer til å eksplodere.

[Gjest Gjest]

Man får jo de barna man fortjener. Jeg tror dere foreldre ikke er gode nok på å kommunisere med barnet deres.

Dere lytter ikke og forstår ikke barnet deres, og dere aksepterer ikke at et barn alltid har masse spørsmål. Dere vil drepe barnets nysgjerrighet og det er ikke bra.Tydeligvis lar dere ikke barnet delta nok med dere.

[Gjest Vampyra]

Man får jo de barna man fortjener. Jeg tror dere foreldre ikke er gode nok på å kommunisere med barnet deres.

Dere lytter ikke og forstår ikke barnet deres, og dere aksepterer ikke at et barn alltid har masse spørsmål. Dere vil drepe barnets nysgjerrighet og det er ikke bra.Tydeligvis lar dere ikke barnet delta nok med dere.

Hva slags grunnlag har du for å komme med så harde påstander?

Det er faktisk ikke alle barn som er naturlig rolige og lavmælte! Du vet ingenting om denne familien så spar deg for slike ekle kommentarer.

[Gjest Gal mamma]

HI her igjen..

Jeg må bare legge til at vi er en familie som legger opp hverdagen etter barna. Vi venter med å gjøre husarbeid o.l til etter at barna er lagt, vi ser ALDRI på tv så lenge barna er våkne, og vi forventer ikke at barna våre skal være stille.

Jeg har middagen klar når 4 åringen kommer hjem fra barnehagen.

Det er virkelig ikke snakk om et barn som får for lite oppmerksomhet her, det er heller for mye oppmerksomhet som er problemet.

Barnet KLARER ikke å dempe stemmen, så det er ikke mulig å be h*n om å bruke "den andre stemmen, så hører vi på deg". Da hadde det bare blitt kjefting, 24/7.

[Gjest Gjest]

(foreldrene)

(barnet) Kan dere høre meg...se meg

(Foreldrene) Hysj unge... :kaffe:

Sett dere inn i barnets situasjon og ikke bare inn i deres egen situasjon!

Veldig bra illustrasjon. Jeg sier meg enig med deg

- og håper for dette barnets skyld at det ikke er tilfellet...

[ThirtySomething]

Jeg vet om familier som har hatt problemer med barn som gjør til stemmen hver gang de snakket. Dette løste de ved å si at de ville høre på dem dersom de snakket skikkelig. Og det tok ikke lang tid før barnet lærte seg å snakke normalt.

Hva med å øve med å la barnet gå på rommet sitt hvis h*n ikke hører og snakker høyt og avbryter når dere voksne snakker?

(Jeg vet ikke om det funker, jeg bare synser litt siden jeg har sett de gjøre det slik på nannyhjelpen etc...)

Det du nevner om å gjøre til stemmen, er kjempefint.

Når det gjelder å straffe barnet for å snakke (gå på rommet) så er jeg imot det.

1. fordi straff å gå på rommet er ingen straff. Der har man leker etc.

2. dessuten har man senga si, og stedet man sover bør ikke være det samme som stedet for avstraffelse.

3. man bør heller ikke få straff for å snakke. For å ikke følge reglene er noe helt annet. Det var sikkert det du mente.

"vi ble enige om at når de voksne snakker, så skal ikke du bryte inn. Nå gjorde du det, og da må du sitte i trappa, på stol i gangen eller lignende, i 4 min. "

[Gjest Vampyra]

"vi ble enige om at når de voksne snakker, så skal ikke du bryte inn. Nå gjorde du det, og da må du sitte i trappa, på stol i gangen eller lignende, i 4 min. "

ja det var noe sånt jeg tenkte på

Endret 29. juli 2007 av Vampyra

[Gjest Frysepulver]

Jeg var visst litt sånn som disse barna det fortelles om her. Jeg var enebarn og fikk masse oppmerksomhet - mye vil ha mer

Jeg kan ihvertfall berolige dere med at jeg har hørt jeg er bedre nå som voksen, men det kunne være et helvete å passe meg da jeg var mindre.

Jeg pratet i ett kjør, spurte og grov om alt, det ga seg aldri.

Jeg vet ikke hva foreldrene mine og tanter og onkler gjorde med det, Bodillen har sikkert noe glupt å komme med her

Jeg maste på fremmede også. En gang før jul var jeg med en tante i en dameforretning. En mann var foran oss og hadde fått pakket inn en gave til sin kone. Jeg spurte og maste så jævlig om den gaven at det endte med at han PAKKET DEN OPP så jeg fikk se hva han hadde kjøpt

Jeg var ganske slitsom på skolen også, men etter å ha funnet ut at jeg kjedet meg fordi pensum var for lite utfordrende gikk det noe bedre.

Egentlig kan jeg nok være litt slitsom ennå, mamma sier av og til noe om at det har blitt puttet en tier på meg

[Gjest Gal mamma]

Jeg var visst litt sånn som disse barna det fortelles om her. Jeg var enebarn og fikk masse oppmerksomhet - mye vil ha mer

Jeg kan ihvertfall berolige dere med at jeg har hørt jeg er bedre nå som voksen, men det kunne være et helvete å passe meg da jeg var mindre.

Jeg pratet i ett kjør, spurte og grov om alt, det ga seg aldri.

Jeg vet ikke hva foreldrene mine og tanter og onkler gjorde med det, Bodillen har sikkert noe glupt å komme med her

Jeg maste på fremmede også. En gang før jul var jeg med en tante i en dameforretning. En mann var foran oss og hadde fått pakket inn en gave til sin kone. Jeg spurte og maste så jævlig om den gaven at det endte med at han PAKKET DEN OPP så jeg fikk se hva han hadde kjøpt

Jeg var ganske slitsom på skolen også, men etter å ha funnet ut at jeg kjedet meg fordi pensum var for lite utfordrende gikk det noe bedre.

Egentlig kan jeg nok være litt slitsom ennå, mamma sier av og til noe om at det har blitt puttet en tier på meg

Hehehe, nå ler jeg litt oppi all griningen også... dette høres ut som barnet mitt

H*n er et interessant menneske, gjør utrolig mange fine obervasjoner, sier mye spesielt og morsomt, men h*n krever et enormt overskudd av personene rundt seg.

For å si det sånn, vi foreldre kan aldri f.eks lese avisen med barnet til stede, da er h*n ved vår side med det samme, spør og graver om alt som står i avisen. Dette er selvsagt lærerrikt for h*n, og h*n kan alle bokstavene f.eks. For dere som ikke har barn/et krevende barn så høres sikkert ikke dette problematisk ut, men forestill dere at dette barnet er klin oppi dere hele dagen, og konstant spør om noe. Dag ut, og dag inn. Går du på toalettet så snakker barnet til deg, mens du pusser tennene, mens du spiser, mens du kler deg, mens du snakker i telefonen, hvis det ringer på døren så klarer ikke du å gjennomføre en samtale med de som ringer på, fordi barnet overtar helt. Snakker ikke bare med deg, men også med gjestene. Snakker med seg selv, snakker med lekene.. hele tiden!