Smalltalk og personlige spørsmål.

[Gjest Bellatrix]

Når man treffer folk man ikke har snakket med på lenge (enten på nett eller irl), eller man treffer folk første gang kommer det ofte spørsmål av typen: "Hva gjør du?" eller om du er i "rette" alderen: "skal du ikke ha barn?" . Disse spørsmålene er sikkert greie å svare på for de som har en jobb de trives med eller som planleggerbarn i nærmeste framtid, men hva med oss som ikke kan hverken få barn eller jobbe? Det er ikke alltid jeg har lyst til å fortelle om egen helsetilstand og hva jeg ikke er i stand til. Jeg blir helt satt ut av sånne spørsmål og kvier meg for å møte nye folk eller folk jeg har kjent for lenge siden.

I den andre smalltalk-tråden var det en som skrev at man skulle unngå spørsmål om jobb, og det er jeg helt enig med henne i. Likevel vet jeg at jeg selv tar meg i å spørre om nettopp dette når jeg treffer folk. Hvordan skal man møte folk uten disse spørsmålene? Og hva skal man svare om man egentlig ikke har lyst til å svare på spørmålene?

[Gjest Gjest]

Jeg har tenkt over noe liknende - hvilke emner er egentlig helt safe å snakke om? At man skal være forsiktig med å spørre om barneplanlegging har jeg fått med meg (men slett ikke alle har det - da en gammel klasseenninne fant meg igjen på facebook var faktisk et av de aller første spørsmålene om vi ikke skulle ha barn snart :overrasket:På den annen side er hun selv ubedt åpen om sin egen helse, uførhet osv...).

Og hva med sykdom - da jeg var hos min lokale frisør sist, gikk samtalen (via andre kunder) om diverse sambygdingers helse, kreft, dødsfall osv - en uke før hadde jeg fått vite at en jevnaldrende kollega var død av kreft, noe disse folks selvsagt ikke visste, men da slo det meg at det kanskje er litt uhøflig å "slarve" om alvorlig sykdom osv om man ikke vet om en av de man snakker med kanskje nettopp har mistet noen nære? Mange har jo faktisk helsetilstand - egen og andres - som et av sine spesial-samtalefelt...

Jeg skjønner at det føles i overkant personlig å måtte fortelle at man er syk/ufør/arbeidsledig på tredje året osv når intensjonen bare var å spørre hva man fyller hverdagene med... Og noen synes det er kjipt å fortelle at de jobber på Rimi, Posten osv... Men hva kan man egentlig spørre om da? Hvis man møter noen bare i forbifarten, holder det jo å spørre generelt "hvordan går det?", men om man f eks blir sittende til bords med noen under en middag må man jo føre samtalen litt videre.

Hva skal man gjøre? Jeg tror at den som føler seg på defensiven når man blir stille slike "vanlige" spørsmål bør prøve å takle det bedre - i hvert fall tenke at det ikke er vondt ment, bare litt ugjennomtenkt (jeg forstår at det kan være vanskelig i visse tilfelle, men likevel).

Og folk som spør bør være forsiktige - ikke grav og mas om barnløshet (det kan hjelpe å la være å snakke om tilstedeværende barn om man er den barnløse - da bringes kanskje ikke temaet på bane), ikke gjør som endel idioter og mist interessen eller se nedlatende ut om den du snakker med er arbeidsledig, jobber i en lavstatusjobb eller er ufør, men behandle folk med respekt.

Det er forresten i mange rare situasjoner man kan få "feil" spørsmål - f eks jobber jeg selv så godt som fullt og får bra betalt i en jobb jeg er kjempeglad for å ha fått, men det er en såpass spesiell type jobb at endel folk bare tror det er en hobby - så noen spør og graver om jeg ikke skal få meg jobb, at jeg må da ha så god tid som "bare er hjemme" (har hjemmekontor) osv... Det er aldri moro når folk ikke skjønner hva man driver med eller hvem man er

[Bokormen]

"Hvordan går det med deg?" er vel ett relativt åpent spørsmål som lett kan gi greie oppfølgerspørsmål

Tror man egentlig kan risikere å fornærme/såre/gjøre andre ubekvemme med de fleste spørsmål, men man må da virkelig håpe at folk flest skjønner at man ikke stiller slike spørsmål ved ett tilfeldig møte for å være uhøflig/gjøre den andre ubekvem

[Gjest Blondie65]

Noe skal man jo snakke om og enkelte har tydeligvis ikke noe mer å fylle livet sitt med en andres gjøren og laden. Jeg spør aldri sånn selv, jeg spør bare hvordan det går med vedkommende, og siden jeg ikke spør for sporten sin skyld pleier jeg å lytte til svaret og måten det svares på og finner fort ut hva slags land vi er i. De som ikke ønsker å snakke om ting pleier som oftest å være reserverte.

Spørsmål vedrørende babyplaner stiller jeg aldri da jeg vet veldig godt hvor vanskelig det er.

[Gjest Gjest]

siden jeg ikke spør for sporten sin skyld pleier jeg å lytte til svaret og måten det svares på og finner fort ut hva slags land vi er i. De som ikke ønsker å snakke om ting pleier som oftest å være reserverte.

Det er sant, det er lurt å se an med mer åpne spørsmål først, så kan man heller snakke om vær og vind og overflatiske tema hvis man føler det blir et "overtramp" å spørre om jobb, helse osv. For man MÅ jo ikke bli så personlig.

Men - oj, det er mye forskjellige kulturer for hvordan man omgåes bekjente, så det er lurt å opparbeide seg litt elefanthud også...

[Gjest Bellatrix]

Hva skal man gjøre? Jeg tror at den som føler seg på defensiven når man blir stille slike "vanlige" spørsmål bør prøve å takle det bedre - i hvert fall tenke at det ikke er vondt ment, bare litt ugjennomtenkt (jeg forstår at det kan være vanskelig i visse tilfelle, men likevel).

Nei, jeg vet at folk ikke spør for å være ekle. Jeg prøver å svare så lite eller mye jeg kan etter situasjonen.

Jeg prøver å spørre så åpent som mulig. "Hvordan går det?" åpner for eksempel for mange svar som kan være et utgangspunkt for videre samtale.

[Gjest Blondie65]

Jeg er enig i at man kan utvikle litt elefanthud for de fleste ting slik at man ikke tar seg nær av alt.

Men akkurat når det gjelder "når skal dere ha barn da" eller lignende til folk som har passert 30+ bør man vel kanskje unngå? Hvis du ikke kjenner vedkommende godt kan det jo være at du står overfor en som nettopp har mistet, har prøvd i evigheter, nettopp har fått beskjed om at DET toget er gått ... etc.

Hvorfor må du som tilfeldig treffer en vite dette? Vil de ikke av seg selv fortelle det den dagen lykken er der og de har gode nyheter? Graviditet eller planer om det spør jeg ALDRI noen om.

[Gjest Gjest]

Men akkurat når det gjelder "når skal dere ha barn da" eller lignende til folk som har passert 30+ bør man vel kanskje unngå? Hvis du ikke kjenner vedkommende godt kan det jo være at du står overfor en som nettopp har mistet, har prøvd i evigheter, nettopp har fått beskjed om at DET toget er gått ... etc.

Hvorfor må du som tilfeldig treffer en vite dette? Vil de ikke av seg selv fortelle det den dagen lykken er der og de har gode nyheter? Graviditet eller planer om det spør jeg ALDRI noen om.

Ja - men det er jo likevel mange som spør om dette? For min del er det helt ok foreløpig selv om vi er 30, vi har ikke prøvd å få barn, så jeg har ikke noe sårt forhold til dette. Men jeg er jo helt enig i at det er unødvendig å spørre noen om det - særlig folk man faktisk ikke kjenner godt. Jeg synes forøvrig det er greit at gode venner spør - da er det gjerne i en annen sammenheng og naturlig å betro seg til dem om det er noe.

Får vel heller si at det er _greit_ å reagere om noen spør, for jeg er ganske sikker på at jeg hadde kunnet bli lei meg selv om vi f eks hadde mistet, hatt en eller annen sykdom som gjorde en av oss infertil osv... Jeg er heller ikke spesielt åpen av meg, så jeg ville sikkert ikke fortalt slike ting til folk jeg ikke regner som venner.

[Gjest Blondie65]

Jeg tenker slik om det:

De som kjenner meg godt trenger ikke spørre, de har mest sannsynlig fått all den informasjon de trenger. De som IKKE er informert, har rett og slett ikke noe med det.

De som spør om slikt, eller rettere sagt: de som fortsetter å spørre om slikt gang på gang er ofte folk som må fortelle deg (dersom du f.eks. svarer at jeg ikke har lyst på barn) hvor fantastisk barn er og at man jo ikke vet hva man går glipp av før man har hatt barn, etc.

Min mening er derfor at hvis folk i en alder av 30+ ikke har barn kan det være grunner som er såre eller som de ikke føler jeg har noe med og at det er derfor jeg ikke vet om det allererede. Dermed spør jeg ikke ...

[Gjest Bellatrix]

100% enig med Blondie her. Hvis folk på 30+ ikke forteller om babyplaner er det kanskje en grunn for det. På samme måte spør jeg ikke folk om jobb dersom de ikke nevner den når jeg spør om hvordan det går.

[Gjest Gjest]

Det er greit at man kan prøve å tenke at ting ikke er vondt ment osv. Men noen ganger er det bare noen som ikke har sosiale antenner!

Feks var jeg i en sosial sammenkomst forleden. Jeg har akkurat mistet jobben min fordi de kikk konkurs, og det kommer ei bort til meg som jeg bare så vidt har snakket med før og sier at, jeg ser jobben din har gått konkurs. "Men jeg har jo et gavekort der jeg som jeg ikke har brukt, på 250 kroner. Og jeg som hadde gledet meg sånn? Er det noen mulighet for å få igjen noe for det?"

Ærlig talt, her står jeg og har mistet jobben min, så står hun og gnåler om et skarve gavekort på 250 kroner?! Det syns jeg var lavmål.....

Syns dere da at det er jeg som skulle ha vært mer hardhudet?

[Gjest Bellatrix]

Men hva skal man svare på spørsmål man ikke vil ha? I fjor var jeg på gjenforeningsfest og gjengangerspørmålet var selvsagt "hva gjør du?". Til noen fortalte jeg ting som det var, til andre sa jeg bare hvor jeg bor, at jeg er gift og trives med livet.

[Gjest Blondie65]

Men hva skal man svare på spørsmål man ikke vil ha? I fjor var jeg på gjenforeningsfest og gjengangerspørmålet var selvsagt "hva gjør du?". Til noen fortalte jeg ting som det var, til andre sa jeg bare hvor jeg bor, at jeg er gift og trives med livet.

Hvis det er en "plageånd" som gjentatt kommer med det samme spørsmålet (ja for ikke gidder man å lytte slik at man skjønner at spørsmålet var uønsket, og ikke husker man svaret ma fikk heller) så er det vel bare å si at det har de ikke noe med. Er det bare en som du treffer sjelden kan du vel svare noe sånt som: joda det går greit på jobb, ikke noe nytt".

[Gjest Gjest]

Hvis det er en "plageånd" som gjentatt kommer med det samme spørsmålet (ja for ikke gidder man å lytte slik at man skjønner at spørsmålet var uønsket, og ikke husker man svaret ma fikk heller) så er det vel bare å si at det har de ikke noe med. Er det bare en som du treffer sjelden kan du vel svare noe sånt som: joda det går greit på jobb, ikke noe nytt".

Når en person vet hvordan ting står til på jobb og ikke spør hvordan det går på jobb men sier at jeg hører jobben din en konkurs, da hadde jeg vel ikke så mye mulighet til å svare at det går bra da?

Om noen hadde spurt om hvordan det gikk på jobb ville jeg sagt at jeg kikker meg rundt etter noe nytt å gjøre i stedet for å gå inn på saken. Men i dette tilfellet hadde jeg faktisk ikke noe annet valg enn å stå og høre på denne dama som la ut om hvor lei seg hun var for et gavekort hun hadde, men jeg sto der og hadde mistet jobben min..

Det syns jeg rett og slett var ufølsomt når hun visste på forhånd hva som var saken....

[Gjest Pax]

Når man treffer folk man ikke har snakket med på lenge (enten på nett eller irl), eller man treffer folk første gang kommer det ofte spørsmål av typen: "Hva gjør du?" eller om du er i "rette" alderen: "skal du ikke ha barn?" .

Ja, Fy F, jeg er lei av de spørsmålene. Spørsmål om hva man gjør, er jo greit nok. Jeg var sykemeldt i to år f.eks, da jeg fikk spørsmål om hva jeg gjorde på, svarte jeg bare på det, at jeg var sykemeldt, ingen som ville vite hvorfor eller begynte å spørre og grave, faktisk. Men barn! Uuugh, jeg får stadig vekk det spørsmålet. Sist da jeg kom i prat med en dame på t-banen. Jeg svarte noe slikt: - Barn? Øh, Nei. Nei! Skrekk og gru, hehe!

Hvorpå damen syntes jeg var rar. Men jeg svarte spontant, uten å tenke. Kanskje jeg bare må begynne å tenke gjennom et svar. Uansett, jeg synes det er frekt å stille slike spørsmål, jeg føler jeg må forsvare valgene mine. Selv prøver jeg så godt jeg kan å ikke stille slike spørsmål siden jeg ikke liker det selv, men om jeg møter på en gammel bekjent er det vel ikke til å unngå at jeg spør: Ja, hva driver du på med for tiden, da?

[aimee]

Interessant diskusjon! Jeg også har ofte lurt på hva man kan snakke om utenom jobb og barn.

Selv har jeg ingen store problemer med å komme i kontakt med folk, og av samme grunn havner jeg ofte oppi relativt persolige samtaler. Jeg er er typisk "spørrer" tror jeg, og da må jeg også forvente meg alle type svar. Jeg liker godt å bli kjent med nye mennesker, men det kan være en utfordring å snakke om "noe annet". Barn har jeg etterhvert blitt veldig skeptisk til å ta opp, etter at en god venninne av meg sliter på det området.

Jeg er enig i, som flere nevner her, er man 30+ og ikke snakker om barn, er det nok en grunn for det.

Andre samtaletemaer jeg liker, er selvføleglig der jeg føler jeg har noe å bidra med. Det kan være musikk, aktuelle saker fra media, boligmarkedet - jeg kommer egentlig på masse mer nå som jeg begynte å ramse opp.

Men da går jeg kanskje ut av den opprinnelige diskusjonen?

[Gjest Gjest]

Syns dere da at det er jeg som skulle ha vært mer hardhudet?

Nei, jeg skjønner godt at du reagerer, og den som spurte er jo bra ugjennomtenkt. Men poenget er at det skal mye til å unngå alle de dumme og tildels sårende spørsmålene, så det kan sikkert være lurt å prøve å ikke ta seg nær av "alt". I praksis blir det vel litt sånn at man holder litt ekstra avstand til folk man vet ikke skjønner de grensene

[Gjest vimselot]

Jeg har en regel, og det er at jeg aldri prater om jobb, før vedkommede tar opp jobbproblematikken selv. Kan kanskje virke uinteressert men jeg velger å la de jeg møter og ikke kjenner så godt, selv komme inn på området. Da er det mer ok å spørre hva h*n jobber med og hvor.

Samme når det gjelder evt barn.

Det er så mange andre felt som interesserer meg, enn om folk har barn og hvor de jobber evt.

Kan kanskje synes det er frekt å spørre, men har sett at yngre folk på f.eks. 20 kan spørre, men antar at det ikke har med alder å gjøre.

Mange er usikre på seg selv, og vil de bli kjent med deg, kan de prøve å intervjue f.eks. meg, men da svarer jeg som regel ikke, eller svarer noe tull at jeg har vunnet 15 millioner i lotto osv.

Spørs hvilken sammenheng (jeg har ikke vunnet mer enn 50 kroner på lotto altså...)

Men det er irriterende, at man skal bli dømt utfra inntekt, jobb og status...

Svært sjelden jeg opplever det, heldigvis...

[Gjest Gjest]

Nei, jeg skjønner godt at du reagerer, og den som spurte er jo bra ugjennomtenkt. Men poenget er at det skal mye til å unngå alle de dumme og tildels sårende spørsmålene, så det kan sikkert være lurt å prøve å ikke ta seg nær av "alt". I praksis blir det vel litt sånn at man holder litt ekstra avstand til folk man vet ikke skjønner de grensene

Ja, gjett om jeg forsøkte å holde meg unna denne kvinnen resten av dagen!!!! Noen eier ikke sosiale antenner... Snakket med noen av mine nærmeste om det etterpå, og de sa at hun var slik hele tiden, og at de hadde opplevd henne på samme måte. Så da vet jeg i alle fall at det ikke er bare jeg som er sart...

Det å bli spurt om barn er jeg også lei av. Har prøvd i et års tid nå og det er klart alle spør. Jeg sier at det ikke har passet så bra akkurat nå av forskjellige grunner, men at det selvfølgelig er noe vi tenker på... Så den har jeg liksom klar i baklomma.. Og når jeg sier at det er noe vi tenker på blir det som regel ikke noe mere spm om det. Annet enn at ja det er så koselig med barn osv..... Så det er en helt grei måte. Selv om det selvfølgelig er kjedelig å må snakke om det hele tiden..

[Nokia]

Hehe, kom bare på en morsom smalltalkepisode som skjedde for noen år tilbake...

Mine to søstre og jeg sto og pratet sammen da det kom bort en dame fra den andre siden av slekten som vi ikke egentlig kjenner.

Hun spør først min eldste søster om hun er gift og har barn.

"Ja, jeg er gift, men har ingen barn", svarer hun.

Så spør hun min neste søster:

"Ja, jeg har barn, men jeg er ikke gift", svarer hun.

Så kommer turen til meg:

"Jeg er verken gift eller har barn!"

Hun trodde vi tullet med henne, og gikk....

Vi syntes det var hysterisk morsomt, og så tok det litt brodden av spørsmålet for min eldste søster - som ikke kan få barn...