Bekymringsmelding i forkant av tvangsinnleggelse.

[Gjest synseren]

Ville tro at en som gikk inn i en psykose og kunne være farlig for seg selv eller andre, ville i ettertid satt pris på at noen hadde såpass omsorg for h*n at de fikk h*n tvangsinnlagt. Når man er syk er det godt å få hjelp, sånn tenker jeg iallefall

[Solskinn]

Mange som er psykotiske føler selv at noe er galt og kan på et vis ønske å få beskyttelse og hjelp.

Dette kan jeg ikke forstå. Kjennetegnet på psykose er ofte at de har hallusinasjoner eller vrangforestillinger som de selv tror på. Et kjennetegn er på denne måten at de ikke innser at det er noe galt. En ting er om de er deprimerte med psykoser, da kan de kanskje vite det, men et menneske som er akutt psykotisk vil i de fleste tilfeller ikke være klar over dette selv.

Psykose innebærer jo akkurat brudd i virkelighetstestingen, hvor de ikke kan skille mellom hva som er virkelig og ikke lenger.

[Kosemose]

[

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[Leo]

Å stå for det man gjør er bra i de fleste sammenhenger, men er et menneske sykt nok og ikke forstår det selv, kan hun/han lage mye kvalm for deg i ettertid. Ikke alle blir friske eller forblir friske etter utskrivelsen, og de kan klandre deg for det de mener er overgrep og frihetsberøvelse under innleggelsen.

Det kan selvfølgelig skje, men det kan like gjerne være at den som er syk klandrer noen som overhodet ikke hadde noe med det å gjøre i det hele tatt. Jeg vil tro det siste er mer sannsynlig dersom pasienten aldri har fått fortalt den hele og fulle sannheten om hva som egentlig foregikk. Man trenger ikke en gang være i nærheten av å ha vrangforestillinger for å bli en smule paranoid hvis man føler det blir gjort store inngrep i ens liv uten an man får noen som helst forklaring...

I enkelte tilfeller kan det imidlertid sikkert være hensiktsmessig at pasienten aldri får vite hvem som opprinnelig meldte fra til helsevesenet. Dette er imidlertid en avgjørelse jeg personlig ville ha overlatt til f.eks. kommunelegen og/eller pasientens lege® og jeg ville evt. ha rådført meg med disse før jeg valgte å holde min bekymring skjult for pasienten. Jeg ville m.a.o. aldri ha ringt noen av disse uten å oppgi navnet mitt og hvilken relasjon jeg hadde til vedkommende. Leger har faktisk anledning til, og så vidt jeg vet også plikt til, å holde tilbake informasjon overfor sin egen pasient dersom den informasjonen kommer fra ikke ønsker at den skal bli kjent for pasienten.

Psykose innebærer jo akkurat brudd i virkelighetstestingen, hvor de ikke kan skille mellom hva som er virkelig og ikke lenger.

Det stemmer, men det jeg antar Kosemose mener er at man likevel kan ha en følelse av at det er noe som ikke helt stemmer og at man kan ha en slags oppfatning av at man trenger hjelp, selv om man da altså ikke er helt og holdent i kontakt med virkeligheten. Mange går også inn og ut av psykoser og har en helt klar oppfatning av at de trenger hjelp.

[Solskinn]

Jeg vil tro at det kan være veldig forvirrende og slitsomt å være i en slik livssituasjon. Og jeg vet godt hva en psykose er og hva som kjennetegner psykoser. Men jeg vet at enkelttilefeller av psykotiske mennesker føler sterkt ubehag, forvirring og redsel/angst. Og jeg vil også tro at det er mange nyanser og forskjeller på ulike tilfeller der pårørende føler at de må gripe inn. Men det er egentlig ikke så viktig. Det jeg er opptatt av, er at syke behandles med respekt. Både med tanke på den nåværende situasjonen, men også med tanke på tiden etterpå. Blant annet derfor syns jeg man bør bestrebe seg på å spille med åpne kort når man foretar seg slike inngrep i andres liv.

Det er klart at de psykotiske sliter med angst og ubehag. Men dersom man er utenforstående fra familien for eksempel er jeg uenig i at man absoludt må tilstrebe full åpenhet. Men det er klart at dette i de fleste tilfeller er ønskelig, det har jeg full forståelse for.

Det kan være mange grunner til å ønske å være anonym. Dersom pasienten faktis må tvangsinlegges så vil jeg ikke kalle det "å foreta seg slike inngrep" i et annet menneskes liv. Den måten du fremstiller det på her gjør jo at det høres ut som om man gjør noe negativt når man kommer med slike bekymringsmeldinger. Det er nok sikkert ikke et lett steg og ta for den som må gjøre det heller. Man ønsker jo ikke noe annet enn personens vel og ve i slike tilfeller. Jeg syntes det ville være veldig trist om noen valgte og ikke ta kontakt fordi de var redde for at de ikke ville få ivaretatt sin anonymitet, for detsom mennesker ikke griper inn i slike situasjoner kan det få mye verre utfall enn om passienten må slite med uvissheten. Mener nå jeg.

Endret 18. juli 2007 av Gyngestol

[Solskinn]

Mange går også inn og ut av psykoser og har en helt klar oppfatning av at de trenger hjelp.

Samtidig som mange ikke gjør dette. Det kan også være mange som ikke ønsker hjelp, som gjør det at man tvinges til å gripe inn.

Jeg kjenner til ganske ekstreme tilfeller og uttaler meg nok på grunnlag av akkurat denne erfaringern, så jeg er nok litt forutintatt her.

Endret 18. juli 2007 av Gyngestol

[Kosemose]

S

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[Gjest =tentacle=]

I enkelte tilfeller kan det imidlertid sikkert være hensiktsmessig at pasienten aldri får vite hvem som opprinnelig meldte fra til helsevesenet. Dette er imidlertid en avgjørelse jeg personlig ville ha overlatt til f.eks. kommunelegen og/eller pasientens lege® og jeg ville evt. ha rådført meg med disse før jeg valgte å holde min bekymring skjult for pasienten. Jeg ville m.a.o. aldri ha ringt noen av disse uten å oppgi navnet mitt og hvilken relasjon jeg hadde til vedkommende. Leger har faktisk anledning til, og så vidt jeg vet også plikt til, å holde tilbake informasjon overfor sin egen pasient dersom den informasjonen kommer fra ikke ønsker at den skal bli kjent for pasienten.

Finn gjerne paragrafen for siste påstand, utgangspunktet for leger jeg kjenner er at det skal være åpenhet mellom legen og pasienten om hvilke opplysninger legen sitter på. Legen kan dog holde tilbake opplysninger om det er fare for melders sikkerhet, selvsagt. Men den vurderingen overlater ikke jeg til en kommunelege, om jeg er redd og det er min nabo som har klikket for 'nte gang.

[Leo]

Finn gjerne paragrafen for siste påstand, utgangspunktet for leger jeg kjenner er at det skal være åpenhet mellom legen og pasienten om hvilke opplysninger legen sitter på. Legen kan dog holde tilbake opplysninger om det er fare for melders sikkerhet, selvsagt. Men den vurderingen overlater ikke jeg til en kommunelege, om jeg er redd og det er min nabo som har klikket for 'nte gang.

Hvis jeg anser f.eks. min nabo som en trussel mot min helse og sikkerhet, så ringer i hvert fall jeg politiet og ikke kommunelegen...