Vokste du opp med mor/far som var syk?

[Gjest Gjest nå]

Jeg har dessverre fått kroniske sykdommer som hemmer meg mye. Har kjempedårlig samvittighet ovenfor barna mine som ofte må høre at "dessverre det orker ikke mamma". Det gjør så vondt inni meg og si det....

Jeg prøver å gjøre så mye jeg kan, følger opp lekser, lager mat, prøver og holde huset sånn nogenlunde i bra stand, leser for dem, følger opp i livet deres. Men jeg orker ofte ikke å være med dem ut og spille fotball, følge opp alle treninger og kamper (dette gjør mannen min). De vet jeg er syk, men jeg tror at det likevel er vanskelig for dem å alltid forstå.

Så det jeg egentlig lurer på er; hvordan syntes du det var å vokse opp med en syk mor/far, skjønte du det eller var du bare møkk lei?

[Gjest Gjest]

alle foreldre prøver som dere i å være med på alt . noen klarer det noen ikke.ingen av mine foreldre er/var syk så jeg kan ikke sette meg i den sitvasjonen.

men du er som andre foreldre.bare at du er syk,

sikkert ikke det svare du ville men men

lykke til

[Gjest Gjest]

Uten at jeg har egen erfaring med det, tror jeg det er minst like viktig hvilken innstilling du har til, og hvordan du lever med sykdommene, som det at du ikke orker alt. Kanskje vil barna kanskje føle mer ansvar ovenfor deg, eller at de burde ta hensyn, enn om du hadde vørt frisk, men det trenger jo ikke bli "sykelig mye" av den grunn. Ei venninne av meg vokste opp med en far med dødelig sykdom og en mor som ble tidlig ufør (ME-liknende diagnose, tror jeg), og selv om det selvsagt har preget henne, har hun et veldig "sunt" (og godt) forhold tl moren sin

[Gjest Gjest]

Jeg vokste opp med en kronisk syk mor. Hun deltok der hun kunne men ofte måtte hun melde pass. Det vanskeligste var å få andre voksne til å forstå hvorfor mamma ikke alltid kunne stille opp... Åpenhet er viktig!!! Overfor dine barn, men kanskje spesielt utad...

[Gjest Miss Cutie]

Mamma har diabetes. Hun fikk dette da hun gikk gravid med meg. Jeg tok sprøyte på henne i låret da hun kjørte bil når jeg var 7-8 år, jeg stappet henne med syltetøy da blodsukkeret var for lavt og hun var dårlig.

Det har ikke vært noe spesiell belastning, men litt ansvar vil jeg si.

Jeg var vant med det og sånn var det jo bare.

Verre ble det når jeg ble eldre da. Men det er en annen diskusjon.

Endret 30. juni 2007 av Miss Cutie

[Gjest Emera]

Min mor har også en kronisk lidelse. Hun var veldig åpen, og fortalte hva sykdommen går ut på, og at det ikke var farlig. Dette har vært noe av det viktigste hun kunne gjøre. Som barn tenkte jeg aldri over det vi gikk glipp av på grunn av mammas sykdom. For det var en del hindringer. Men den tryggheten hun utstrålte oppveide for det vi mistet.

Nå når jeg er voksen har jeg faktisk forstått at familien mistet noe av det normale livet på grunn av sykdommen. Og jeg har vært lei meg over det. Men dette tror jeg bare er en del av det å bli voksen, det å reflektere over barndommen med dens positive og negative sider. Det er ikke farlig at barna har noe å kritisere foreldrene for når de blir voksne, det er helt normalt.

Har man en kronisk lidelse mener jeg man må jobbe med å godta livet som det er. Og akseptere at det kan komme ting i veien for det man har lyst til. Det er en konsekvens av livslang sykdom. Dårlig samvittighet er også en naturlig følelse. Vi ønsker alle det beste for ungene våre, og at de ikke skal hindres av noe. Men ingen forelder er perfekt. Samme hvor "A4" andres liv kan se ut utenfra, så har alle ting de angrer på og ønsker de hadde gjort annerledes. Alle får med seg bagasje ut i livet.

Så prøv å slappe av og nyte livet! Du er bevisst og oppmerksom, og opptatt av at barna er det viktigste! Da går det bra.

[Thomasine]

Min mor var mye syk...

Vi måtte være stille, ikke trampe/løpe inne, var det ekstra ille kunne ingen være med hjem den dagen. Da pappa ikke var noen kokk , ble det enkel mat når mamma ikke kunne lage mat, men det gikk uten problem. Bortsett fra alle hensyn vi som barn måtte ta, føler jeg vel egentlig ikke nå at jeg har gått glipp av noe, men det hadde vært fint og ikke måtte ta hensyn så mye...

I dag merker vi mormors helse som hemmende, da hun ikke er med på barnebarnas kamper, turer orker hun sjelden.

Morfar derimot har vært med på det meste, og det har veid opp

Men, din sykdom er ikke noe du styrer, og hvis du stiller opp der DU kan, veies det opp til slutt.

Lev vel og lykke til videre med sykdommen og familie.

[Gjest Gjest_liv_*]

Jeg har dessverre fått kroniske sykdommer som hemmer meg mye. Har kjempedårlig samvittighet ovenfor barna mine som ofte må høre at "dessverre det orker ikke mamma". Det gjør så vondt inni meg og si det....

Jeg prøver å gjøre så mye jeg kan, følger opp lekser, lager mat, prøver og holde huset sånn nogenlunde i bra stand, leser for dem, følger opp i livet deres. Men jeg orker ofte ikke å være med dem ut og spille fotball, følge opp alle treninger og kamper (dette gjør mannen min). De vet jeg er syk, men jeg tror at det likevel er vanskelig for dem å alltid forstå.

Så det jeg egentlig lurer på er; hvordan syntes du det var å vokse opp med en syk mor/far, skjønte du det eller var du bare møkk lei?

Synes du er flink jeg, du gjør jo mye

Det er ganske vanlig tror jeg at det er far som leker med barna, mens mødre ordner det praktiske..

Ingenting å bry seg om, for det tror jeg ikke barna gjør heller. Hos oss er det pappan som leker med barna og jeg rydder og styrer med andre ting.

Jeg vokste opp med en syk far og mor, heldigvis var de ikke syke på samme tid, så de avlastet hverandre..Jeg ser ikke tilbake på barndommen min som vond for det, jeg er glad i foreldrene mine og vet at de gjorde så godt de kunne

Og det er jo det vi alle gjør, selv om alle til tider har dårlig samvittighet..