Alminnelig bordskikk 6-7 åringer

[Gjest Gjest_tullemor_*]

min veninne på over 20 år, rydder aldri av bordet, å moser maten uansett hvem hun er med å hvor, å gidder ikke å tenker over hva hun sier med bordet, å avslutter gjerne måltidet med en skikkeli rap dersom det er bare oss der...

Men min lille treåring sitter fint bøyd over tallerken,snakker om ting ho har gjort på, eller noe annet, tørker seg på en fille dersom ho blir grisete, sitter med bena pent ned, smatter ikke, moser ikke maten, raper hun eller promper sier hun pent unnskuld det var ikke meningen, hun går kun fra bordet vist det er noe viktig, som at hun skal på do

Om mårningen spør jeg hva hun vil ha på skiven sin, og da pleier hun å finne det selv, og spør gjerne hva jeg vil ha, og så finner hun det og setter det pent på bordet.

Når hun er ferdig med å spise, så samler hun sammen det hun har brukt, å setter det i oppvaskemaskinen. Ofte sier hun: mamma ikke ta på plass alt i kjøleskapet jeg vil også rydde inn litt.

Tilslutt tar hun meg i hånden å sier tusen takk for maten

I fra lillebroren mine sine bursdager fra førsteklasse å litt oppover har jeg mange minner om bæsje samtaler, raping, og veldi høg snakking fra enkelte, så det er vell forskjell på unger..

Men det er ikke sikker datteren min kommer til å oppføre seg liker pent når hun blir større eller når hun begynner å gå på besøk alene til folk

[Gjest Bodillen]

Prakteksempelet må være en venninne av søsteren min. Hun er 8 år og tar vertinnen (mamma) i hånden når hun er ferdig med å spise og takker for maten + rydder etter seg.

[Kykkelikokos]

Tror jeg hadde følt meg litt ukomfortabel om jeg hadde en 8årig datter som følte at det var riktig å ta meg i hånden etter hun har spist.

[Helen]

Unger er jo veldig forskjellige da, er ikke bestandig det er foreldrenes feil heller. Jeg har en gutt som blir 7 år nå, han har litt problemer med motorikken så vi sliter veldig med å få han til å bruke gaffel eller skje når han spiser. Vi må minne han på dette flere ganger under måltidet fordi han synes det er mye lettere å spise med fingrene. Det blir veldig mye søl og klin av dette. Når han spiser borte blir nok fingrene flittig brukt for da er det ingen som passer på han.

Ellers sitter han rolig under måltidet, spiser med munnen igjen og sitter til alle ungene er ferdige med å spise. Det hender det kommer en rap eller promp sånn plutselig, men da sier han unnskyld.

Jeg har nok gjort familien min en bjørnetjeneste i alle år, for når vi er ferdige med å spise er det nesten bestandig jeg som rydder av bordet. Synes det er likegreit å gjøre det selv

Så her er det ikke naturlig at de rydder av bordet selv, men at de takker for maten er en selvfølge.

[Karry]

Det er nok som flere påpeker individuelle forskjeller blant barn i den alderen, men det som har slått meg mest er hvor negativt innstilt jeg selv blir til barn som etter mitt skjønn, og jeg er ganske rimelig, tråkker langt over streken for hva som burde vært akseptabelt noe sted. Og så tenker jeg også sånn at jeg unner mine barn den positive responsen de vil få ved å ha noen grunnleggende vaner innarbeidet. Uten at dette skal ta av i motsatt ytterkant. Men jeg ser jo at foreldrene her vi bor er mye stressa og har liten tid, og da er det kanskje denslags som bortprioriteres.

[Gjest Elastica]

Med tre nokså aktive gutter har jeg funnet ut at det beste er å fokusere på det som de mest sannsynlig klarer å gjennomføre. Dette er å sitte pent på stolen, ikke veive med armene eller strekke seg over bordet, ikke tøyse, spise med lukket munn, ikke smatte eller rape, sitte ved bordet til man er ferdig. Da de har mest lyst til å løpe til og fra under måltidet, har jeg sagt det er greit til de sitter til de selv er ferdige, de trenger ikke vente på oss voksne.

Videre takker de pent for maten når vi er borte.

Jeg forventer ikke at de på eget initiativ rydder av bordet, men de gjør gjerne det samt hjelper meg med å dekke på dersom jeg ber de om det. Den eldste er syv år.

Dessuten er det er klar regel her i huset at man smaker på all den maten man får servert, at man ikke piller ut enkelte ting (man dør ikke av å spise noe man ikke synes er så godt), eller at man høylytt proklamerer at man ikke liker maten. Når jeg leser tråden om folkeskikk hos voksne forstår jeg at dette er en utdøende rase. Mange synes tydeligvis det er greit å være over ti år og pille i maten sin. Jeg synes det vitner om en utrolig sær og respektløs atferd, og gjør mitt beste for at ungene mine en gang skal synes det samme.

[T.S]

I jobbsamenheng har jeg lagt merke til at det er skremmende mange barn som ikke kan spørre (jeg skal ha..), si takk, spise pent og andre elementære ting ja. Ja, det er pga manglende normer hjemmefra.

[:-) anna]

Hos oss er det omtrent som hos Elastica.

Barna må sitte ved bordet til barna er ferdige å spise. Og vi holder oss til generell bordskikk.

Til deg som spurte lengre oppe om jeg har gutt eller jente.

Jeg har en seks år gammel gutt. Og han har stort sett hatt med seg kompiser hjem. De er ikke spesielt rolige av seg, men så er de da også seksåringer.

[Phantasy]

Nå har jeg ingen barn selv, men har en nevø som jeg har vært utrolig mye sammen med oppigjennom. Og er også lærling innenfor barne og ungdomsarbeiderfaget og jobber nå i en barnehage.

Jeg forventer at barn klarer å sitte i ro på stolen, ikke veive med armene, spørre om noen kan sende noe istedet for å kravle opp på bordet og ta, og evnt takke for maten om det er jeg eller noen andre som har gitt den til dem. Og at de tar asjetten og glasset ut på kjøkkent og evnt setter det inni oppvaskmaskinen (dog ikke 1-2 åringer, muligens 3 åringer). Og at de spør om å gå ifra og ikke vimser rundt.

En promp og en rap tolerer jeg, for det er ikke så lett å styre, men de kan si unnskyld etterpå. De som er såpass "gamle" at de har litt kontroll kan prøve å rape forsiktig evnt om de må.

Promp,tiss og bæsj humoren lar jeg være, for det er det som er gøy i den alderen, men hvis det tar av og blir mye aktivitet rundt det, så leder jeg dem inn på noe annet. Og forventer ikke at de spør om de skal hjelpe å ta av. Om de gjør så blir jeg positivt overrasket, men forventer det ikke.

Endret 27. juni 2007 av Phantasy

[Gjest Bodillen]

I jobbsamenheng har jeg lagt merke til at det er skremmende mange barn som ikke kan spørre (jeg skal ha..), si takk, spise pent og andre elementære ting ja. Ja, det er pga manglende normer hjemmefra.

Nja...ikke alltid. Våre to eldste har aldri hatt problemer med å lære å spørre pent, spise pent, takke osv. Minstemann, derimot... Det er fryktelig vanskelig å lære ham ting. Det er enkelte ting vi terper veldig på, som f.eks å spørre på en ordentlig måte når man har lyst på noe, men han glemmer seg uten unntak! Han sier "jeg er tørst" og forventer et glass vann. Vår reaksjon: "åja, jeg er sulten" eller "jeg klør i rompa, jeg" - eller vi svarer ikke. Da først spør han ordentlig: "kan jeg få et glass vann?" Dette gjentar seg hver eneste dag, flere ganger om dagen - og sånn har det vært siden han lærte å snakke... Og det er ikke bare denne ene tingen det gjelder. Noen barn er bare sånn.

[Annie]

Tror jeg hadde følt meg litt ukomfortabel om jeg hadde en 8årig datter som følte at det var riktig å ta meg i hånden etter hun har spist.

Hadde syntes det var søtt jeg

Vi har 2 barn 11 og 9, og når de har og har hatt med seg unger hjem, så får de beskjed av våre unger at de skal sitte ved bordet til alle er ferdig, takke for maten og rydde inn i oppvaskmaskinen etter seg. Om gutta på 11 blir for fnisete er det da bare å si i fra.

Unger som er her på besøk, blir behandlet på lik linje som våre blir.

[T.S]

Nja...ikke alltid. Våre to eldste har aldri hatt problemer med å lære å spørre pent, spise pent, takke osv. Minstemann, derimot... Det er fryktelig vanskelig å lære ham ting. Det er enkelte ting vi terper veldig på, som f.eks å spørre på en ordentlig måte når man har lyst på noe, men han glemmer seg uten unntak! Han sier "jeg er tørst" og forventer et glass vann. Vår reaksjon: "åja, jeg er sulten" eller "jeg klør i rompa, jeg" - eller vi svarer ikke. Da først spør han ordentlig: "kan jeg få et glass vann?" Dette gjentar seg hver eneste dag, flere ganger om dagen - og sånn har det vært siden han lærte å snakke... Og det er ikke bare denne ene tingen det gjelder. Noen barn er bare sånn.

Barn lærer av omgivelsene sine. Dvs å lære dem (fortelle dem ) hva de skl si funker dårligere enn at de vokser opp med å høre hva alle andre sier...

Ja, noen tar ikke ting så lett, men ALLE kan lære alminnelig høflighet. Kan jeg lære hundrevis av unger dette, kan foreldre klare det med sine få små

[Gjest Elastica]

Nja...ikke alltid. Våre to eldste har aldri hatt problemer med å lære å spørre pent, spise pent, takke osv. Minstemann, derimot... Det er fryktelig vanskelig å lære ham ting. Det er enkelte ting vi terper veldig på, som f.eks å spørre på en ordentlig måte når man har lyst på noe, men han glemmer seg uten unntak! Han sier "jeg er tørst" og forventer et glass vann. Vår reaksjon: "åja, jeg er sulten" eller "jeg klør i rompa, jeg" - eller vi svarer ikke. Da først spør han ordentlig: "kan jeg få et glass vann?" Dette gjentar seg hver eneste dag, flere ganger om dagen - og sånn har det vært siden han lærte å snakke... Og det er ikke bare denne ene tingen det gjelder. Noen barn er bare sånn.

Erfaringen min på samme området er at man kan terpe og terpe på de samme tingene hver dag, uten at det ser ut som barna lærer noe som helst. Når de er borte, er tilbakemeldingen at de har fått med seg en del ting likevel. Kanskje de oppfører seg bedre når de er på besøk hos andre? De fleste skjerper seg litt ekstra borte.

[Tusenfryd]

Vanskelig for meg å si noe om det er alderen som har noe å si, men jeg vil jo ikke tro det.

Dette forventer jeg av min gutt som er 2 år ved matbordet:

-Sitte ved bordet til han er ferdig å spise og ikke springer til og fra (må ikke vente på at alle er ferdige ennå da)

-Takker for maten før han går fra bordet

-Smaker på alt på tallerkenen

-Ikke legger bena på bordet

Disse tingene går veldig greit faktisk, men vi har selvsagt vært konsekvente på dette fra han begynte å sitte ved bordet selv.

Det hender han raper eller promper, men det er jo ikke så lett å styre for en 2 åring tror jeg. Vi sier da i fra at man ikke gjør sånt uten å lage noe stort nummer av det, og så regner jeg med at det går inn etterhvert som han blir litt eldre og får bedre kontroll.

Vi øver oss litt på å hjelpe til dekke på og av bordet. Nå er det mest en lek, men etterhvert blir jo dette naturlig for ham (håper jeg).

Jeg synes helt klart at man kan forvente at 6-7 åringer oppfører seg skikkelig ved matbordet, og forstår at du er sjokkert over slik oppførsel.

Jeg synes heller ikke det er noe i veien for at du gir beskjed til unger som spiser hos dere hvilke regler som gjelder i DITT hus, ved DITT bord.

Som om jeg skulle sagt det selv!

Bortsett fra at mitt barn er halvannet og som regel må sitte til alle er ferdige. Av og til lar vi gå fra før, men da kommer ungen tuslende tilbake og vil være der vi er

[T.S]

ofte hjelper det lite dersom ungene ikke blir fortalt hvorfor. ^Å bare terpe gir lite mål og mening.

Men med riktig metode har jeg ikke opplevd at det ikke funker til slutt. Og har gjort det med snart tusen unger ja.

Det er imidlertid mange som ikke har lært et dugg hjemme.

[Gjest vimselot]

En seks-sju åring som ikke har fått inn hva som er skikk og bruk? Vet de er forskjellige, men jeg har aldri opplevd det, men tråden minner meg litt om verste trassalder (har passet unger).

Hos meg har de oppført seg som rene skoleeksempler, men jeg forventer også at de gjør det, uten å sammenligne eller noe.

Har passet ett barn men det var da h*n var fire år, og det var en prøvelse, men jeg falt aldri ned på samme nivå, og jeg ventet heller ikke vanlig bordmanerer, og ble ikke langsint. Følte og mente jeg måtte si fra, men sinnataggen tok det på en fin måte.

[Tusenfryd]

Tror nok noe problemet - for de som synes dette er et problem - at noen ikke synes dette er noe problem. (fiiiin setning).

Jeg ser allerede på min halvannetåring at barn på samme alder overhode får de samme korreksene - rett og slett fordi enkelte foreldre vil ha fred ved bordet fx evd å la barnet ta en neve kaker med en gang så slipper de "maset" når barnet tar en og en og ber pent hver gang.

Ikke for å skryte, men jeg blir inmari stolt av barnet mitt ved siden av enkelte andre, når det fremvises bordskikk og oppførsel ikke en gang faren hans får til... Og vi kan takke barnehagen for MYE av det. Vi hadde ikke en gang kommet på å lære en ettåring å holde seg for munnen ved hoste en gang, men jammen meg!

Det var en tråd på generell debatt forleden hvor noen seriøst hevder de bør få oppføre seg som de vil, uavhengig av hva andre synes er ok oppførsel. Vel, disse menneskene får også barn og de får sikkert også dyrke individets rett til å tenke selv - eller hvordan man nå forsvarer det.

[T.S]

Man gjør umidelbart et helt annet inntrykk på sine omgivelser ved å kunne hilse skikkelig og kunne noen høflighetsfraser og bordskikk ja.

Lurt å venne barna til det; det koster så lite og kan bety så mye...

Når vi en gang lever i et samfunn og er sosiale vesner, da er det taktisk lurt å bli sett positivt på ved førsteinntrykk..