Misunnelse og mindreverdighetsfølelse

[KimseImse]

Har du kjent på den følelsen i forbindelse med at andre har kommet langt og gjort det bra i arbeidslivet?

Eller er du selv den som har lyktes godt i arb.livet, Ser du da "ned på" de som har tatt til takke med lavtlønnede jobber, lite attraktive jobber og som kanskje også har dårlig med utdanning?

Jeg føler meg så "liten". Av ulike årsaker måtte jeg velge bort høyskoleutdanninga mi og nå som tredveåra tar meg syns jeg det vanskelig å begynne med studier igjen. Men jeg føler jeg kan så mye bedre. Jeg vet jeg kan fullføre å bli noe "stort", om jeg bare prioriterte studiene. Jeg er misunnelig på de som har utfordrende jobber som gir dem valgfrihet, livsglede og god økonomi.

[Gjest Blondie65]

Slutt å misunne andre, gjør noe med det du KAN gjøre noe med, din egen innstilling. Du kan også ta utdannelse nå.

Det har jeg gjort - uten at jeg vil gå i noen som helst detaljer om hva og hvordan. Men det er noe som heter etter- og videreutdanning som er beregnet for å ta samtidig som man jobber, så spark deg selv godt bak og kom i gang. Jeg er helt sikker på at du greier det - det er bare et spørsmål om å komme i gang.

[KimseImse]

Slutt å misunne andre, gjør noe med det du KAN gjøre noe med, din egen innstilling. Du kan også ta utdannelse nå.

Det har jeg gjort - uten at jeg vil gå i noen som helst detaljer om hva og hvordan. Men det er noe som heter etter- og videreutdanning som er beregnet for å ta samtidig som man jobber, så spark deg selv godt bak og kom i gang. Jeg er helt sikker på at du greier det - det er bare et spørsmål om å komme i gang.

Ja, misunnelse er noe dritt. Men det er nå engang sånn at jeg faktisk føles misunnelse over dette. Det er så ømt punkt for meg. Jeg skulle så gjerne ha "kommet litt lengre", enn å stå stand-by i arbeidslivet. Det er så nitrist dette jobblivet, hvor hver dag er den samme og alt som må til er nok en lønning for å få ting til å gå irundt. Man kveles jo av en slik hverdag, hvor det ikke er noe som lokker der ute - ikke noe fremgang som er mulig.

Og ja, jeg vet jeg må ta tak i dette. Jeg har lest alt om nettstudier, kveldskurs på høyskole osv. Har så lyst til å starte med noe. Utvikle meg. Men det er ingen skoler i nærheten hvor jeg bor og jeg er ikke flyttbar. Så det må bli nettstudier. Det koster. Og er det verdt det? Å få mere lån, også kanskje likevel stå fast i samme jobb i mange år fremover? Og er nettstudier anerkjent av arbeidsgivere egentlig? Nei, sikkert ikke.

Men at andre "ser ned på èn". Det er litt sånn, hva? "Ja, ja.. så det var her hun havnet". Søren ta, altså, jeg føler det på meg, når de med mange år på høyskole prater med meg. Åååh, jeg blir så liten, så liten.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke folk ser ned på en - dvs, jeg vet nok at det finnes endel som f eks mister interessen om de snakker med deg på fest og forteller at du jobber på rimi etc. Men det er jo dustete å tenke slik. Jeg ser i hvert fall ikke ned på venner som har mindre statusgivende jobber enn meg selv, og kommer aldri til å gjøre det. Folk jeg kjenner ser jeg jo som de de er, ikke hva de jobber med.

Jeg har også vært i liknende situasjon, dvs hadde utdanning som ikke ga meg jobb før etter en god stund, og jobbet steder jeg bare hadde ufaglærtstatus. Det var IKKE kult, men jeg følte det var vanskeligere på selve arbeidsplassen (helsevesenet...), hvor jeg følte folk i min situasjon ble sett på som helt på bånn, ute av stand til å lære, enn blant folk ellers. Det var for meg en helt sprø opplevelse å endelig få jobber jeg var kvalifisert for, og bli snakket til som en likeverdig...

[Gjest Blondie65]

Det er ingenting i veien med nettstudier så lenge de fører til en grad av en eller annen sort, eller du får studiepoeng for det.

En arbeidssøker som har tatt utdannelse i tillegg til jobb blir sett på som en engasjert og endringsvillig arbeidstaker, gull verdt,

[Paradokset]

Og ja, jeg vet jeg må ta tak i dette. Jeg har lest alt om nettstudier, kveldskurs på høyskole osv. Har så lyst til å starte med noe. Utvikle meg. Men det er ingen skoler i nærheten hvor jeg bor og jeg er ikke flyttbar. Så det må bli nettstudier. Det koster. Og er det verdt det? Å få mere lån, også kanskje likevel stå fast i samme jobb i mange år fremover? Og er nettstudier anerkjent av arbeidsgivere egentlig? Nei, sikkert ikke.

Men at andre "ser ned på èn". Det er litt sånn, hva? "Ja, ja.. så det var her hun havnet". Søren ta, altså, jeg føler det på meg, når de med mange år på høyskole prater med meg. Åååh, jeg blir så liten, så liten.

Tenk nøye gjennom hva du vil fremover.

Det er ikke garantert at studiene vil bringe deg alt det du vil ha, men da har du i alle fall prøvd - og det tror jeg er veldig viktig for din egen selvfølelse. Bare ha en plan med studiene...sjekk med arbeidsgivere hva slags studiebakgrunn de søker.

Og apropos så er det mange som oppnår både lykke og annerkjennelse utenfor arbeidslivet. Kjenner folk som har en interesse/engasjement som gjør at de jobben blir litt sekundær og bare en kilde til intnekt. Det optimale er selvfølgelig at du kan kombinere jobb og engasjement.

[Rosalie]

Men at andre "ser ned på èn". Det er litt sånn, hva? "Ja, ja.. så det var her hun havnet". Søren ta, altså, jeg føler det på meg, når de med mange år på høyskole prater med meg. Åååh, jeg blir så liten, så liten.

Det er noe som bare skjer i ditt hode. Med mindre folkene du treffer er veldig overflatiske. Selv har jeg en "prestisjeutdanning", men jeg ser da ikke ned på dem som har valgt annerledes! Det viktigste er at man står for valgene man har gjort, og hele tiden prøver å utvikle seg selv på best mulig måte, enten man begynte i kassa på Rema eller på medisinstudiet da man var ferdig på VGS.

[-frøya-]

Med den jobben jeg har så vet jeg at aldri kommer til å bli millionær,men jeg er utrolig glad i jobben i min. Kjenner noen som har såkalte prestisjejobber,men jeg ville ikke hatt de jobbene om de så hadde blitt kastet etter meg. Er glad på dem sine vegne da for det er det de vil,men det hadde ikke passet for meg!!

Så jeg synes ikke du skal tenke på hva andre jobber med,gjør det du føler for og det du har lyst til.

Er selv 27 og har tatt et år på skolen ved siden jobben,og da noen fag over nettstudier!

[Gjest Gjest]

Kjenner meg helt kalrt igjen, jeg ser ned på de som tar fagutdanninger. Dette er jeg ikke stolt over men jeg kan ikke noe for det. Når det skal sies så er de sikkert mye bedre enn meg på mange andre ting, så som menneske så vet jeg at jeg ikke er bedre enn dem.

[-frøya-]

Kjenner meg helt kalrt igjen, jeg ser ned på de som tar fagutdanninger. Dette er jeg ikke stolt over men jeg kan ikke noe for det. Når det skal sies så er de sikkert mye bedre enn meg på mange andre ting, så som menneske så vet jeg at jeg ikke er bedre enn dem.

Bare lurer,men hva er det som får deg til å se ned på de?

[Gjest Gjest]

Bare lurer,men hva er det som får deg til å se ned på de?

Vel litt vanskelig å si, for tenker sjeldent på det. Men er vel kanskje det at jeg har det bilde av at mange som ikke går allmennfag/studiespesialisering og valgte fagutdanninger er late mennesker som ikke gidder å jobbe.

Når det er sagt vet jeg at noe av dette bare sitter litt i hodet mitt. For mange har jo konsentrasjonsproblemer, og jeg kjenner en som tok fagutdanning, men så endte opp med direktørstilling. I tillegg har jeg jo møtt andre mennesker med fagutdanninger som er veldig snille og veldig intelligente, de trengte bare en pause fra hardt skolearbeid.

Så hvorfor jeg egentlig tenker slikt, vel det er ikke godt for meg å si. Jeg hadde i hvert fall ikke inrømmet det om jeg ikke var anonym her.

[Gjest Gjest]

Vel litt vanskelig å si, for tenker sjeldent på det. Men er vel kanskje det at jeg har det bilde av at mange som ikke går allmennfag/studiespesialisering og valgte fagutdanninger er late mennesker som ikke gidder å jobbe.

Når det er sagt vet jeg at noe av dette bare sitter litt i hodet mitt. For mange har jo konsentrasjonsproblemer, og jeg kjenner en som tok fagutdanning, men så endte opp med direktørstilling. I tillegg har jeg jo møtt andre mennesker med fagutdanninger som er veldig snille og veldig intelligente, de trengte bare en pause fra hardt skolearbeid.

Så hvorfor jeg egentlig tenker slikt, vel det er ikke godt for meg å si. Jeg hadde i hvert fall ikke inrømmet det om jeg ikke var anonym her.

Det kan hende det er slik at endel som tar fagutdanning/yrkesfag er skoleleie når de begynner på vgs-utdanninga si. Men de begynner jo i arbeid mange år før oss som studerer (noe de vel får uttelling for i pensjonsreformen, heldiggrisene)... Og har vel stort sett minst like lange dager. Og ofte bedre lønn.

[-frøya-]

Vel litt vanskelig å si, for tenker sjeldent på det. Men er vel kanskje det at jeg har det bilde av at mange som ikke går allmennfag/studiespesialisering og valgte fagutdanninger er late mennesker som ikke gidder å jobbe.

Når det er sagt vet jeg at noe av dette bare sitter litt i hodet mitt. For mange har jo konsentrasjonsproblemer, og jeg kjenner en som tok fagutdanning, men så endte opp med direktørstilling. I tillegg har jeg jo møtt andre mennesker med fagutdanninger som er veldig snille og veldig intelligente, de trengte bare en pause fra hardt skolearbeid.

Så hvorfor jeg egentlig tenker slikt, vel det er ikke godt for meg å si. Jeg hadde i hvert fall ikke inrømmet det om jeg ikke var anonym her.

Synes det går mer på hva hver enkelt interesserer seg for jeg da!

Nå vet jeg ikke hva du jobber med,men vet med meg selv at det å feks sitte på et kontor hele dagen hadde ikke passet meg!

[Gjest Gjest]

Har du kjent på den følelsen i forbindelse med at andre har kommet langt og gjort det bra i arbeidslivet?

Eller er du selv den som har lyktes godt i arb.livet, Ser du da "ned på" de som har tatt til takke med lavtlønnede jobber, lite attraktive jobber og som kanskje også har dårlig med utdanning?

Jeg føler meg så "liten". Av ulike årsaker måtte jeg velge bort høyskoleutdanninga mi og nå som tredveåra tar meg syns jeg det vanskelig å begynne med studier igjen. Men jeg føler jeg kan så mye bedre. Jeg vet jeg kan fullføre å bli noe "stort", om jeg bare prioriterte studiene. Jeg er misunnelig på de som har utfordrende jobber som gir dem valgfrihet, livsglede og god økonomi.

Jeg er ikke "der" men kan likevel forstå og kjenne igjen følelsen du beskriver. Selv fullførte jeg det jeg hadde som mål - men: jeg vet at det ikke er en selvfølge og at det er mange grunner - og ulike veier livet kan ta slik at et menneske ikke fikk gjort det hun/han hadde planlagt da de var 18-20 likevel. Jeg tenker på eksterne grunner som en ikke kan hjelpe for: foreldreproblemer, psykiske problem, dødsfall i familien, økonomisk ulykke, brudd med samboer/mann, osv.: jeg har sett at slike hendelser kan virke inn på personer i deres valg - og at noen lar seg påvirke og forandre som mennesker på grunn av slike hendelser som har gått inn på dem.

Derfor er det viktig at vi alle blir flinkere til å se individene og historiene de har. Det er viktig at vi hører på hva folk har å si (og ikke hvem som sier det).

Selv om du er i 30-årene er det absolutt ikke for sent å fullføre dine drømmer. Jeg vet om en flyvertinne som ble advokat: denne endringen startet hun på i en alder av 42 år.

[Gjest Gjest]

Det viktigste er at man står for valgene man har gjort, og hele tiden prøver å utvikle seg selv på best mulig måte, enten man begynte i kassa på Rema eller på medisinstudiet da man var ferdig på VGS.

Det har slått deg at flere begynte i kassen på Rimi etter videregående skole nettopp for å finansiere sine mangeårige studier etterpå?