Er jeg for streng?

[Gjest Bekymret mor]

Kan noen svare meg på, om jeg er for streng mot mine to tenåringsbarn?

De har noen få plikter de skal gjøre hver dag, men de er veldig flinke til å sluntre unna. Da blir det ikke lommepenger på de. Etter en liten stund uten lommepenger, begynner de å mase om penger. De får da beskjed om hva som skal til for at de skal gjøre seg fortjent til lommepenger. Nemlig å utføre sine ganske få plikter hver dag. Etter hver samtale om dette, går de målrettet til verks med sine oppgaver. De får da lommepenger, men slutter så umiddelbart å utføre sine plikter så snart første betaling foreligger. Dette gjentar seg gang etter gang. Så gikk jeg litt lenger med å rettlede dem om deres plikter. Hvis de ikke ble utført, så var det ikke snakk om å ta med seg venner hjem etter skole. Disse sanksjonene hadde en varighet på en uke av gangen. Samme resultatet igjen. Venner med hjem og dermed ikke tid til eller tanker for sine arbeidsoppgaver.

Nå er jeg gått helt lei. De har fått beskjed om at ingen venner får lov til å komme hjem på besøk før etter at skoleåret er omme. De skal samtidig bevise at de utfører sine plikter som vi har snakket om.

Barna synes jeg er altfor streng, er jeg det? :cry: :evil:

[Gjest Nepolia]

Dette kjenner vel de fleste igjen :D

En løsning min mor og jeg kom frem til var å belønne skolearbeid med f.eks litt ekstra lommepenger, en kinotur, være lengre ute o.l

Dette kan jo også benyttes når det gjelder husarbeid. Kanskje du kan begynne med å sette opp hva de skal gjøre hver dag for å få penger i slutten av uken. Om de sluntrer unna en av tingene mister de penger. Ellers er det jo viktig med oppmuntring underveis så de ikke mister motet.

Men jeg synes nok at det var litt strengt å nekte dem å ha med venner hjem resten av skoleåret. Det er nok sikkert mulig å møte dem på midten. En halvtime skolearbeid mot vennebesøk f.eks. Det er skal ikke mye til for å løse slike konflikter.

Det beste er om du spør dem hva dere sammen kan gjøre for å bedre denne situasjonen.

[Gjest gjest (oldfreak)]

Hvor tidlig har du begynt med disse pliktene? Jeg har trillinger (3) på straks 17 og en til på 19...begynte med faste oppgaver som ambulerte uka gjennom når de var 6-7 år...MEN det var ikke knyttet til ukepengene...vi snakket om det og vi lever i et fellesskap...det er helt naturlig at ungene hjelper til...det har fungert...men må mase noen ganger...de er slappere nå....men forstår at det ville være vilt om jeg skulle gjøre alt...det er IKKE STRENGT...men opppdragelse

har dere mye moro og nærhet ved siden av tåler unger både disiplin, irettesettelse og diskusjoner ......jeg har vært alene med dem i 13 år...OG utdannet meg til adjunkt..........ALT er mulig...bare du begynner tidlig nok... :blunke:

[Murvel]

Nei, jeg synes ikke du er for streng.

Men, du kan kanskje finne andre måter å løse problemet på.

Sett f.eks opp en "prisliste" på hva de forskjellige oppgavene er verd. I slutten av hver uke, evt. hver mnd, er det bare å regne ut summen av det som er gjort og betale ut lommepenger i forhold til det. Da blir det vanskeligere for ungene å bruke skippertaksmetoden.

[Gjest Zalomine]

Å forvente at de gjør noe for å få penger er ikke for strengt. Å forvente at de gjør noe for å få andre "goder" (besøk av venner) er vel heller ikke så veldig strengt.

Men å nekte dem besøk av venner hjemme ut skoleåret, det mener jeg er strengt ja! Men, jeg innser at jeg ser på dette i lys av min egen oppvekst, hvor mamma oppfordret meg til å besøke venner, hvor jeg fikk penger FOR å gå på kino med venner, og besøk hjem var svært velkommen (ja, jeg hadde svært få venner, jeg var et mobbeoffer, så mamma var svært glad om jeg i de hele tatt traff folk.) Om noen hadde nektet meg å ha besøk av venner, evt besøke mine venner, så hadde jo det elegant ført til at jeg lukket meg HELT inne, satt på rommet mitt og leste bøker (det gjorde jeg nå stort sett likevel da) Jeg klarer ikke se på dette uten å se på de sosiale problemene dette innebærer. Ja, å nekte dem det en uke om gangen ser jeg som greit, men har du tenkt på hva vennene deres kanskje tenker dersom de aldri får besøke dem resten av skoleåret? Det er lenge igjen til sommeren, og venner er VIKTIGE for ungdom! Men, hadde du giddet invitere på besøk en venn/venninne som ALDRI inviterte deg? Det samme gjelder i stor grad unge.... dersom de aldri får ta med seg noen hjem, så er det en fare for at enkelte ikke gidder invitere dem hjem heller. Den som aldri er med på noe blir fort ensom...

Ja, nå er det meget mulig at du har enormt populære og utadvendte unger. Men for svært mange unge så er dette med venner grunnleggende VIKTIG. Venner gir selvtillit, de gir sosial aksept, og de er noen amn kan støtte seg til. Tenk litt over dette før du nekter dem alt besøk av sine venner RESTEN AV SKOLEÅRET! La dem nå føle at det er en sammenheng mellom "plikter" og "rettigheter". Blir de flinkere til å hjelpe til, så får de ukepenger og besøk (men la heller ukepengeutbetalingen være ofte, heller hver uke enn hver måned, for på den måten å stadig "følge opp". Gi dem ikke noe på fredag/lørdag dersom de ikke har gjort sine plikter mandag-fredag. (forslaget om "prisliste" likte jeg.) Og la dette med "besøkrettigheter" være på samme måte. Rettighetene gis for en uke, gitt at oppgavene ble utført sist uke, etc...

Å stenge av for vennebesøk for resten av skoleåret, der er jeg nok enig med dine barn, det var litt for strengt...

Vel, dette er bare mine tanker. Jeg kjenner ikke deg eller dine unger, dette vet vel du tross alt best... Selv bare håper jeg å få unger som ser det å bli nektet besøk som straff, jeg så nesten på maset om å besøke venner som "straff" jeg. Visste jo at jeg ikke var så overstrømmende velkommen, og pleide ofte håpe at ingen var hjemme.... Ja, får mine barn en masse venner, så skal jeg definitvt ikke nekte dem kontakt med dem (gitt at det er "positive venner" da, narko-venner er en annen sak...) Men hva vet jeg om dette, egentlig? Jeg har jo ikke unger engang enda....

Lykke til!

[Gjest Hilde K S]

Murvel, du er et geni !

Jeg adopterer ideen din umiddelbart og bruker den på mine barn når de blir større !

[Gjest Zalomine]

Et lite øyeblikk skulle jeg til å si "jeg adopterer mamma sin", for det funket utmerket, jeg hjelper fortsatt til hjemme når jeg er på besøk jeg, som den naturligste ting i verden.

Men så kom jeg på at årsaken til at vi ser på å hjelpe til hjemme som den naturligste ting i verden er at vi bare MÅTTE, av ren nødvendighet. Vi hjalp til med oppvasken fra vi var små (min bror sto på en stol for å nå opp) og vi bar klesvasken mellom oss... Jeg er nemlig oppvokst med en mor med leddgikt (og den vil jeg jo helst ikke adoptere, så jeg går nok for den prislista jeg også). Den eneste måten hverdagen gikk rundt på, det var om vi hjalp til. Jeg er forøvrig oppvokst med at brødbakst og gulvvask er "mannfolkarbeid" (for tungt for mamma), men oppdaga på barneskolen at ingen andre hadde fedre som noen gjorde slike ting...

Men dette var vel langt på siden av det tråden handler om....

[Gjest Tex]

Prisliste var en knallide!!!!

[Murvel]

Geniet takker for positiv tilbakemelding :D :D

[Mrs. K]

Vi har fire barn og en prisliste. Det fungerer veldig bra. Her er det altså utbetaling ved kasse 1 etter innsats. Merkelig nok er det minsten som ikke bruker penger som tjener mest, og den late eldstemann med større pengeforbruk som gjør minst (les intet).

Selvom barna skal krysse av på lista etter endt gjerning får de likevel ros og oppmerksomhet.

Kan du tenke på å gå i streike m.h.t. klesvask, matlaging, matvareinnkjøp o.s.v? Jeg sluttet å vaske opp en stund og det syntes barna var trassig (jeg brukte pappfat og plastbestikk). Klærne blir bare vasket hvis de ligger i kleskurven (surt for en tenåring en fredagskveld).

Ikke mist bakkekontakten. Be calm! Bruk humor og la barna komme med fornuftige innspill. Hvardan vil de at hverdagen skal fungere og hva kan de bidra med?

Lykke til :blunke:

Hilsen Trille (innrømmer gjerne at hun kan være ganske sliten)

[Junebug]

Ikke for å ødelegge stemningen her, men... Da jeg var liten innførte moren min prislisteprinsippet.

Tidligere hadde jeg gjort mine oppgaver, men ikke søsteren min. Moren min mente søsteren min ville gjøre mer hvis vi innførte prisliste. Resultatet ble at jeg fikk en dobling og vel så det av min ukelønn, mens søsteren min fortsatt ikke gjorde veldig mye husarbeid. Jeg tror du må være veldig tålmodig hvis du skal innføre dette systemet, for med mindre du er konsekvent LENGE vil barn som ikke gjør oppgavene sine hjemme alltid satse på at foreldrene gi deg ukelønn tilslutt. Moren min oppga ideen tilslutt.

Jeg synes det er for strengt å nekte dem å ha besøk ut skoleåret. jeg synes du ikke skulle blande inn vennebesøk i dette, men bare være konsekvent med ikke å gi dem ukelønn.

[Gjest Zalomine]

Vel, noe av poenget bør kanskje være at ved å utføre de oppgaver som forventes, etter prislistesystemet, så får du den ukelønn du normalt ville fått (om du er ekstra flink og gjør ekstra masse, så er det kanskje ikke så ille at du få litt ekstra) At din søster ikke gjorde noe burde da selvsagt automatisk medføre at hun ikke fikk noe, prislistesystem eller ei. Trur menlig ikke prislista i seg selv hadde noe med dette å gjøre. Poenget er at den som ikke gjør sine oppgaver heller ikke får penger. Uavhengig av om det er fast beløp-ordning eller prisliste-ordning.

Og, man må være konsekvent ja, klart det. Det har heller ikke noe å gjøre med om det er prisliste eller ei. Den som ikke gjør sine oppgaver får ikke ukepenger. Enkelt og greit. Strengt og konsekvent. (hva jeg mener om å blande inn vennebsøk har jeg sagt mer enn nok om)

[cam-moe]

Nei det synes jeg ikke!!!!!!!

Så lenge reglene er kalre, og du ikke får dårlig samvittighet og gir etter synes jeg de var bra, tenåringer må lære seg regler og desverre skjønne at livet ikke bare er gratis, man må jobbe for å få ting!

Penger da. For det er vel neppe noen gang livet er så ille som når man er tenåring, alt er fælt da, men det er jo kanskje noe å ha i bakhodet, at de blåser opp alt, og sa mener jeg alt, så om de blir hysteriske for dine regler, så kan du bare puste ut, og vite med deg selv at de er OK!

Lykke til

Camilla

[Gjest YKK]

Jeg synes kanskje at å belønne unger med ting for å gjøre skolearbeid er litt å overdrive. Det bør da være en selvfølge at de gjør dette på eget intiativ?????? Da er nok belønning for husarbeid noe jeg støtter mer, da gjør de noe for fellesskapet, ikke kun for egen vinning, som jeg synes lekser er.

Vær streng, det er godt å ha grenser, og slapphet bør ikke belønnes.

[Gjest Anonymous]

jeg fikk trukket fra lommepengene dersom jeg "laget trøbbel" jeg..

det føles mye verre å "miste" noe du føler du skulle hatt enn å ikke få noe du ville hatt...

se my point?

[Gjest lmari]

Jeg er sånn umiddelbart veldig for en prisliste for å få barna til å hjelpe til.

Men samtidig så er det vel dumt å lære barna til at de skal få betalt for hver eneste ting de gjør?? Har en svigerinne som fikk betalt for alt hun gjorde hjemme, og hun ber fremdeles om penger "for jeg hjalp deg jo med oppvasken". (hun er 19) Det blir jo feil det også??

Alle må hjelpe til hjemme - også barna. Men ungene må jo også få litt ukepenger... Vanskelig det der...

Selv fikk jeg ukelønn og hadde faste oppgaver som å rydde rom, vaske bad og støvsuge. Gjorde jeg ikke jobben, fikk jeg heller ingen penger. I tillegg måtte vi hjelpe til med andre ting som vi ikke fikk betalt for.

Men å få betalt for skolearbeid - DET er jeg imot. Det samme med å få betalt for karakterer, som jeg vet at en del av mine klassekamerater fikk.

[Gjest Zalomine]

Betalt for karakterer liker ikke jeg heller, vet noen i klassen på u-skolen fikk det. Det blir jo fort svært urettferdig da. For, ikke alle unger har helt de samme forutsetningene/mulighetene. Skal den ene få mer enn den andre, fordi den ene bare ganske enektl er flinkere på skolen (begge jobber, men den ene bare er mer skoleflink) Eller skal den ene få like mye for en karakter som den andre får for en bedre karakter, utfra hva de normalt får? Uansett urettferdig.

Og totalt UNØDVENDIG! Betlat for lekser er også tull. Jeg mener at dette med prisliste er bra, men kanskje visse "grunnoppgaver" i bunnen, som må utføres for å i det hele tatt få noe. F.eks: rommet må ryddes og vaskes hver uke, ellers utbetales ikke noe. I tillegg betales det litt for å henge opp klesvask, ta ut søppel, passe småsøken, støvsuge stua, eller hvilke oppgaver man tillegger hver av ungene.

Selvsagt slutter dette etterhvert. En på 19 skal SLETT IKKE ha ukepenger, etter min mening. Slutta å få ukepenger av mine foreldre omtrent når jeg var 16 trur jeg, for da fikk jeg min første jobb. Da hadde jeg jo ikke behov for å få penger av mine foreldre, jeg tjente egne lommepenger (men fikk fortsatt kanskje litt penger til klær og sånn da, eller mer korrekt: jeg fikk klær. I en overgansfase i alle fall) Når jeg var 19 bodde jeg ikke lengre hjemme, selvsagt fikk jeg ikke lommepenger da.... FORTSATT hjelper nå jeg til med husarbeidet når jeg er hjemme, men selvsagt forventer jeg ikke noe for det.... (Jeg er nå 23, og har bodd hjemmefra i snart 5 år, så lommepenger er selvsagt noe jeg ikke har et forhold til...)

Men, det er nå foreldrenes skyld da, dersom de har en datter på 19 som forvetner ukepenger for å hjelpe til med oppvasken... Da har foreldrene rett og slett glemt seg for 3-4-5 år siden, de glemte å si fra at hun var gammel nok til å tjene sine egne lommepenger nå... (Trudde de fleste unge ønkset å skaffe seg en jobb og tjene egen penger, og at lommepengene da naturlig falt bort jeg... slik funka det hjemme hos oss i alle fall. Jeg kan ikke huske at vi hadde en samtale om at "nå er det slutt på lommepengene", men slutt tok de da, en eller annen gang...)

Jaja, jeg har noen år på meg til å finne ut av hvordan jeg skal ordne dette. Først må jeg vel få unger, før de begynner å forlange penger...

Det bør være en sammenheng mellom det å utføre plikter, og det å få penger. Men, før eller siden må jo dette ta slutt. Og det FØR vedkommende blir 19 ja! Det er nå min mening.

[Atmi]

Kan noen svare meg på, om jeg er for streng mot mine to tenåringsbarn?

De har noen få plikter de skal gjøre hver dag, men de er veldig flinke til å sluntre unna. Da blir det ikke lommepenger på de. Etter en liten stund uten lommepenger, begynner de å mase om penger. De får da beskjed om hva som skal til for at de skal gjøre seg fortjent til lommepenger. Nemlig å utføre sine ganske få plikter hver dag. Etter hver samtale om dette, går de målrettet til verks med sine oppgaver. De får da lommepenger, men slutter så umiddelbart å utføre sine plikter så snart første betaling foreligger. Dette gjentar seg gang etter gang. Så gikk jeg litt lenger med å rettlede dem om deres plikter. Hvis de ikke ble utført, så var det ikke snakk om å ta med seg venner hjem etter skole. Disse sanksjonene hadde en varighet på en uke av gangen. Samme resultatet igjen. Venner med hjem og dermed ikke tid til eller tanker for sine arbeidsoppgaver.

Nå er jeg gått helt lei. De har fått beskjed om at ingen venner får lov til å komme hjem på besøk før etter at skoleåret er omme. De skal samtidig bevise at de utfører sine plikter som vi har snakket om.

Barna synes jeg er altfor streng, er jeg det? :cry: :evil:

Det er jammen vanskelig å uttale seg om andres situasjon. Men et tips. Hvis du prøver å ikke straffe når de gjør noe galt, men heller belønne når de gjør noe greit. Vet det er vanskelig da, ettersom det i utgangspunktet jo var det du tenkte da. Men likevel - hvis du finner en lur måte å snu det på. Belønning er så mye mye mer virksomt enn straff

[VesleBråka]

Jeg er ikke noe for den prislisten, og jeg synes du har et bra system generelt. Hvis du ikke stiller krav til barna, gjør du dem en bjørnetjeneste og de vokser opp til å bli latsabber uten selvdisiplin! Det er alt for mange foreldre som er slepphendte og ettergivende idag. Og ALDRI la de få penger "likevel" hvis de sluntrer unna... dette er ganske enkle læringsteorier, ønsket adferd belønnes, uønsket adferd ignoreres (ikke straff..)..barn vil ha oppmerksomhet...Ang. punktet med å nekte dem vennebesøk resten av året, er jeg litt i tvil. Hvis du fortalte dem på forhånd at mangel på bidrag i fellesskapet kunne få slike konsekvenser, så synes jeg barna selv har satt seg i uføret. Hvis det var noe du kom på i oppgitthet og aggresjon over late barn, så er jeg litt usikker. Kanskje best å avtale konsekvenser i fremtiden?

I det lange perspektivet for å komme skippertaksmetoden til livs (de jobber bare for å få litt penger, og ser ikke sin innsats som bidrag til et fellesskap, = lite omtenksomme til at andre må da plukke opp der de sluntrer unna) synes jeg du skal lage et system med konsekvenser. For å holde summen i sjakk, må det innsats til hver uke. Hvis de tar seg råd til å hoppe over en uke, blir pengene redusert 25%-50% for hver uke, og tilsvarende for å bygge seg opp mot normalnivå. Eksempel: hvis de får 200 for ukas innsats, hopper over neste uke, så jobber tredje uka, blir tredje ukes innsats verdt 100 el. 150. hopper de over fjerde uka, og jobber femte, får de for femte uke 75 el. 100. Da tar det igjen to ukers sammenhengende innsats for å komme seg tilbake på 200. Og hvis de gjør pliktene sine hver uke, bør da en stor belønning komme ubedt, f.eks sommerferie for hele familien et kult sted, kulere enn vanlig. belønning til hele familien for god innsats. Eller gi dem en ønsket bukse i presang for å være flinke pliktoppfyllende barn. Hvis barna streiker, så streiker du også og lar dem gjøre ALT uten penger.

Forresten, med den prislisten enkelte kjører; hvis barna er late og mor eller far må ta oppgavene som er ute på anbud, bruker da mor eller far pengene på seg selv? For det synes jeg de skal gjøre. "Dere tenåringer blir alene hjemme ikveld, dere skal gjøre leksene deres og får ikke ta imot besøk, mens mor og far skal på kino på den nye kule filmen for pengene vi tjente på ukens husarbeid". Eller spare opp husarbeidspengene og reis på helgetur et eller annet spennende sted. Så lærer barna at sparing har noe for seg med det samme...

[Gjest indiangranny]

Hva med straffe dem på den måten at hvis det er noe de ønsker seg veldig sterkt er at de ikke får det hvis de ikke utfører oppgavene i huset.

Jeg brukte dette på datteren min og det svei skal jeg si deg.

hilsen